R.I.P.: P. Per Einar Odden

Biskop Bernt I. Eidsvigs preken i rekviemmessen mandag 21. februar 2022 for
p. Per Einar Odden, som gikk bort 10. februar.

Kjære medbrødre, kjære p. Per Einar Oddens familie og venner,

Mange prester som har konvertert til vår kirke, har det til felles at det ikke egentlig var prest de hadde tenkt å bli. Felles for dem alle er at livet i Kirken, gjorde dem bevisst på at de hadde et prestekall. P. Per Einar ville bli – og ble – arkitekt, utdannet ved NTH og utøvet sin profesjon i Oslo i knappe ti år. En lumsk nyresykdom førte til at han tidlig ble uførepensjonert, og med denne sykdommen og dens bivirkninger måtte han kjempe til han ikke lenger kunne. Men han hadde stadig kapasitet og evne til å arbeide med det som særskilt engasjerte ham. Det skulle bli Den katolske kirke efterat han konverterte i 1992.

Per Einar fikk raskt mange og store oppgaver i Kirken. Han utførte dem med en arkitekts nøyaktighet: Her skulle ikke bygges luftslott; alt skulle tuftes på god planlegging og gjennomføring. Vi kan kanskje si at hans livsverk ble de omfangsrike og grundige helgenbiografiene på katolsk.no. – Jeg kjenner ikke til en dokumentasjon som kommer på høyde med denne.

         Det var altså prest p. Per Einar skulle bli. Han hadde lange, gode perioder og tålte nok større smerte og flere plager enn de fleste av oss. OKB tok ham imot som prestekandidat, og han gjennomførte formasjon og studier i London med utmerkede resultater. – Han var i det hele tatt en lærd mann, noe helgenbiografiene også viser. Snarere enn å si at han hadde og leste mange bøker, er det riktig å si at han bodde hos bøkene sine. De tok større og større plass, og han innskrenket efter hvert den frie gulvflate til et minimum.

         Per Einar ble presteviet den 12. juni 2010 på Tautra Mariakloster. Det var av største betydning for ham at det skjedde der, både fordi klosteret var viktig for ham, men det var også så nær han kunne komme sine røtter. Han virket i St. Svithun menighet i Stavanger allerede som diakon og fortsatte som kapellan i samme menighet. Sykdommen forverret seg, og hans aktive tjeneste i menigheten ble kort. De krefter han ennå hadde, nøt vår informasjonstjeneste godt av. I 2017 bosatte han seg i Trondheim. I denne by døde han den 10. februar, 66 år gammel.

         Jeg ble aldri godt kjent med p. Per Einar. Jeg har heller ikke fått noen i tale som sier de kjente ham godt. Dette forsterker mitt inntrykk av at han var en utpreget privat person. Det sies imidlertid om ham at han hadde en egen intuisjon når andre trengte en vennligsinnet nøytral person å snakke med, be om råd, fortelle sine sorger til ... Det slår meg at dette er jesuittenes tradisjonelle visdom: Prester skal ikke ha nære venner og mildt overse andres uvennlighet; de skal være åpne for alle uansett om de måtte like dem eller ikke. For de fleste av oss er dette uutholdelig usentimentalt, men jesuittene ble historiens mest effektive orden.

         Det jeg kjenner til – som han ikke holdt hemmelig – var p. Per Einars kjærlighet til Kirken. Han elsket dens liturgi og tradisjonene; han delte Kirkens visjoner. Han så hva Kirken kunne utrette gjennom de store og små hellige, som han kjente så godt. Derfor fant og beholdt han sin plass blant de troende.