Sannhetsserum: Galilei observerte ikke at jorden beveget seg

«Ja, Jupiters måner var et klart tegn på at ikke alt går i bane rundt jorden. Men det var ingen ny tanke. Den var godt kjent.»

INGEN FASIT: Historien om Galileo Galilei (1564 – 1642) er ikke så enkel som de fleste tror. «Han viste ikke annet enn at en modell der alt gikk i bane om jorden, var feil, ikke at en modell der alle planeter gikk rundt solen, måtte være rett», skriver Bjørn Are Davidsen. 

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at Galileo Galilei (1564 – 1642) på starten av 1600-tallet kunne se med sine egne øyne at jorden beveget seg, mens dogmatiske kardinaler nektet å se i teleskopet hans.

 

Tekst: Bjørn Are Davidsen

 

Dette møter vi i alt fra podcaster på NRK til nye lærebøker. Imidlertid er ikke dette bare feil, det var umulig.

Likevel hevder læreboken Perspektiver fra 2021 at da Galilei vendte teleskopet mot himmelen kunne han «observere at Kopernikus’ teorier stemte». Også episoden Universet og oss i NRKs serie Burde vært pensum fra 2022 forteller at Galilei hadde «sett det med sine egne øyne» at jorda ikke er i sentrum av solsystemet, altså det som alle himmellegemer går rundt.

 

CAPELLA-MODELLEN: Her går to av planetene
i bane om solen, de andre i bane om jorden (Tellus). 

Kritikk av Galilei

For når Galilei ser at Jupiter hadde måner, var det «første gang vi får se at det finnes noe der ute som ikke går i bane rundt jorda».
Ja, Jupiters måner var et klart tegn på at ikke alt går i bane rundt jorden. Men det var ingen ny tanke. Den var godt kjent. En mye brukt astronomisk modell i middelalderen var den capellanske (etter romeren Martianus Capella) fra rundt år 400, der to av planetene,
Venus og Merkur, gikk i bane om solen – som på sin side gikk rundt jorden.

Den mest aksepterte på Galileis tid var enda mer ekstrem. For i den danske astronomen Tycho Brahes modell gikk alle andre planeter enn jorden i bane rundt solen. Når Galilei møtte kritikk, var det også fordi han ikke diskuterte hverken denne modellen eller Keplers riktige modell med planetene i avlange baner (ellipsebaner) rundt solen.

 

Kardinalenes kikkerter

Det stemmer heller ikke at kardinalene nektet å bruke teleskopet. Da de hørte hva Galilei hadde sett, skyndte de seg hjem og satte opp sine egne teleskoper. Der kunne de se at flere av hans observasjoner stemte. Men hverken de eller han kunne se at jorden beveget seg.

For Galileis observasjoner passet flere av de rundt ti modellene som ble diskutert på 15-1600-tallet. Han viste ikke annet enn at en modell der alt gikk i bane om jorden, var feil, ikke at en modell der alle planeter gikk rundt solen, måtte være rett.

Slik en lærebok på universitetsnivå som Renstrøm & Renstrøm fra 2020 understreker, var Brahes system på dette området like godt som det kopernikanske. Samtidig tydet det man ellers kunne se på at Kopernikus og Galilei tok feil. Hadde de hatt rett, burde man kunne observere stjernene annerledes fra vår til høst, siden jorden i en bane rundt solen da vil være på motsatte sider av solen.

Med så forskjellig utkikkspunkt ville man se stjernehimmelen litt forskjellig, noe som kalles «stjerneparallakse». Men på tross av iherdig leting, kunne hverken Galilei eller andre se en slik effekt.

Dermed ble Brahes modell bredt akseptert i samtiden, selv om den dessverre er lite forstått i dag. Han er i stedet blitt anklaget for å tilpasse seg Bibelens tilsynelatende tale om at jorden står i ro. Det var nok ingen ulempe, men de vitenskapelige argumentene var viktigere.

For modellen stemte langt bedre med observasjonene. Den var altså mer empirisk og vitenskapsbasert, mens Galileis modell stred med hva vi kunne se i teleskopene.

 

Så at jorden ikke beveget seg

Skulle Galilei likevel komme unna med dette, måtte stjernene være så ufattelig langt unna, at det ikke var mulig å observere noen forskjell med datidens teleskoper. Dette hørtes unektelig ut som det bare var funnet på for å få teorien til å stemme, rett og slett en adhoc-løsning.

Ja, var Galileis modell rett, måtte stjernene faktisk være så langt borte. Men det var ingen annen grunn til å tro det. Et så enormt univers var slik Renstrøm & Renstrøm forklarer «både unødvendig og uøkonomisk». Når noen likevel forsøkte å løse det på den måten, var det altså ved et «ikke-vitenskapelig» argument.

I tillegg stred det altså mot hva man kunne se i datidens teleskoper. En optisk effekt (diffraksjon) gjorde at stjernene virket altfor store. Man hadde i datiden ingen grunn til å tro at de ikke var omtrent like store som solen, og i så fall ganske nær oss. Men da burde vi kunne se forskjeller på hvor de var, hvis jorden faktisk var på forskjellige sider av solen.

Noe slikt kunne altså hverken Galilei eller andre astronomer se, verken på hans tid eller i mange generasjoner etter. Hvis det var noe Galilei kunne observere, var det altså at jorden ikke beveget seg.

 

Kirkens feil

Da han skrev Dialog om de to viktigste verdenssystemene i 1632 var Galilei på et sidespor. Boken fikk ingen betydning for astronomien, siden han forholdt seg til to uaktuelle modeller. Spørsmålet var ikke lenger om alle planeter gikk i sirkelbane om solen (som hos Kopernikus), eller om solen og alle planeter gikk rundt jorden (som hos antikkens greske astronomer).

Da Tycho Brahes modell et par generasjoner etter Galilei mistet sin aksept i favør av Keplers solsentrerte modell med planetene i ellipsebaner, var grunnen Newtons nye fysikk og bedre observasjoner av planetene.

Til tross for at vi ikke fikk gode nok teleskoper til å observere stjerneparallakse før i 1838.

Så er spørsmålet hvor mange hundre år det vil ta før vi kan observere at flere lærebøker får dette riktig.

Andres feil betyr selvsagt ikke at Kirken skal ha stor ære for sin adferd. Selv om mye i saken er misforstått, trenger man ikke teleskop for å se at det ikke er grunn til å rose Kirken for å dømme en forsker til husarrest og avsverge en astronomisk modell.

 

Artikkelen ble først publisert i St. Olav magasin for religion og kultur 1-2022

 

Les flere artikler fra St. Olav magasin

• Olav Müller – Pateren som ga Kirken ny og solid norsk rot
• Laudato Si’ i handling – hvordan gjenoppdage glede?
• Naturrett og synodalitet: Kirken står alltid i spennet mellom det faste og det foranderlige
• Mitt kloster: Himmel og have
• Nytt portrett av biskop Bernt: Fanget biskopens personlighet

 

Abonner gratis på St. Olav magasin

Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:

• Via dette skjemaet
• Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
• Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no