En pastoral nyansering

BUDSKAP: «Som sjelesørger og biskop har jeg kun ett budskap: 
Bli i Kirken. Be med Kirken», skriver biskop Bernt I. Eidsvig. Foto: C-F Wesenberg

Når pave Frans uttrykker seg med sjelesørgerisk innsikt om LHBT-personers livssituasjon, er det ikke fordi han vil forandre Kirkens lære, men skape trygghet i menneskers liv.

Læren om ekteskapet er vakker, og ingen forstandig katolsk teolog vil forandre den. Ekteskapet mellom én mann og én kvinne er den lykkeligste livsform for de aller fleste mennesker. Det står ikke til debatt. Det spørsmål som fortsatt er mangelfullt besvart, er hva Kirken sjelesørgerisk skal formidle til dem som på grunn av sin legning ikke kan leve i et slikt ekteskap. Jeg ser ikke behov for nye eller endrede læreutsagn. Kategorien er sjelesorg, ikke lære.

Noen LHBT-personer forstår sin legning som et objektivt kall til sølibat, og de bekrefter kallet av fri vilje. Da er sølibatet meningsfullt. Det er valgt og ikke pålagt. Men hva med de LHBT-katolikker som kjenner Kirkens lære, men ikke makter å kjempe seg frem til et subjektivt kall?

Det må fremholdes at det faktisk er mulig å leve lykkelig som ugift og seksuelt avholdende, uansett legning. Sølibatet er ikke ensbetydende med ensomhet, og det gir utvilsomt en større personlig frihet enn ekteskapet, for å nevne et par momenter. Man kan resonnere seg frem til å se mange gode sider ved et sølibatært liv, men dette utgjør ikke et personlig kall. Når Kirken har sagt sitt, skal samvittigheten følges.

Hva sier vi til LHBT-katolikker, som ikke makter å leve sølibatært?

Vi har to muligheter, vi kan be dem gå, eller vi kan støtte dem i deres tro og kirketilhørighet. Er det virkelig noen som i fullt alvor, med ord eller andre former for avvisning, vil si at disse skal vises døren?

Som sjelesørger og biskop har jeg kun ett budskap: Bli i Kirken. Be med Kirken.

+ Bernt I. Eidsvig Can.Reg.