Pavens Angelus: Utsendt to og to

Herren sender ikke ut enkeltmennesker, men par. Hvorfor det?

Foto: Vatican Media

Søndag morgen 3. juli skulle pave Frans ha vært i Kinshasa i DR Kongo og feiret messe, men ettersom reisen er blitt utsatt, feiret han i stedet messe med kongolesere i Peterskirken, mens statssekretær Parolin feiret messe i Kinshasa.

Oversettelse: Vuokko-Helena Caseiro, Vatican News

I tolvtiden ba så paven angelusbønn i vinduet på Petersplassen. Dagens evangelietekst var fra Lukasevangeliet:

Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Og han sa til dem: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. […]». […] (Luk 10,1–12.17–20 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

To og to

Kjære brødre og søstre, god dag!

Denne søndagen leser vi i evangeliet at «Herren utpekte syttito andre [disipler] og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke» (Luk 10,1). Disiplene ble utsendt to og to, ikke hver for seg. Å dra ut på misjon to og to kan fra et praktisk synpunkt synes å innebære flere ulemper enn fordeler. Det er fare for at de to ikke kommer godt overens, at de har forskjellig tempo, at en av dem blir trett eller syk underveis og at også den andre da blir nødt til å stanse. Hvis man derimot er alene, går reisen tilsynelatende raskere og greiere. Men slik tenker ikke Jesus: Foran seg sender han ikke ut enkeltmennesker, men disipler som skal gå to og to. La oss spørre oss: Hvorfor velger Herren å gjøre det?

Livsvitnesbyrd

Disiplenes oppgave er å dra i forveien til landsbyene og gjøre folk klare til å ta imot Jesus. Og de anvisningene som de får av ham handler ikke så mye om hva de skal si - det er ingen «instruks» om hva de skal si. De handler aller mest om hvordan de skal være – det vitnesbyrd de skal avgi med sitt liv. Han definerer dem jo faktisk som arbeidere: De er kalt til å arbeide, til å evangelisere gjennom sin væremåte. Og det første som disiplene foretar seg, som en del av sitt oppdrag, er helt konkret nettopp at de går to og to. Disiplene er ikke «liberoer», ikke predikanter som ikke vet å gi ordet til noen andre. Det er først og fremst ved sitt liv at disiplene forkynner evangeliet: deres samhold, deres gjensidige respekt for hverandre, det at de ikke ønsker å bevise at de er flinkere enn andre, det at Mesteren er deres felles samlingspunkt.

Misjonæren som dro fra sin medbror

Man kan utarbeide perfekte pastoralplaner, sette i verk godt gjennomtenkte prosjekter, organisere alt ned i minst detalj; man kan kalle sammen store menneskemengder og ha mange midler til rådighet. Men om det ikke finnes noen villighet til søskenskap, går det ikke framover med ens evangeliseringsoppdrag.

En gang var det en misjonær som fortalte at han var dratt til Afrika sammen med en medbror, men at han etter noen tid skilte lag med broren og ble værende i en landsby. Der virkeliggjorde han en rekke bygningsaktiviteter til beste for fellesskapet. Alt fungerte bra. Men en dag støkk det i ham: Det gikk opp for ham at han levde som en flink entreprenør, stadig på byggesteder og med hodet fullt av regnskapsføring! Men det fantes et stort men, og det ville ikke forsvinne. Da overlot han administrasjonen til andre, til legfolk, og dro til sin medbror. Nå forsto han hvorfor Herren sendte ut disipler «to og to»: Evangelisering bygger ikke på personlig aktivisme, altså på «å gjøre», men på vitnesbyrd om søskenkjærlighet, også gjennom de vanskeligheter som samliv innebærer.

Er jeg i stand til å ta avgjørelser sammen med andre?

Vi kan da spørre oss: Hvordan bringer vi andre det glade budskap? Gjør vi det med en ånd og en stil preget av søskenskap, eller på verdslig vis, med selvhevdelse, konkurranse- og effektivitetstenkning? La oss spørre oss om vi klarer å samarbeide, om vi klarer å ta avgjørelser sammen, med oppriktig respekt for dem vi har ved vår side og under hensynstagen til deres synpunkter. Tar vi avgjørelser sammen eller alene? Det er jo framfor alt slik disippelens liv lar Mesterens liv skinne igjennom og virkelig forkynner ham for andre.

Bønn

Må jomfru Maria, Kirkens mor, lære oss å rydde vei for Herren ved at vi vitner om søskenskap.