Corpus Christi: En feiring av hvem vi er

 

Helt siden Jesus innstiftet nattverden har kristne tilbedt hans legeme og blod i nattverdsbrødet. Men festen for Corpus Christi fikk først en plass i Kirkens kalender i 1263. P. Pål Bratbak, sogneprest i St. Svithun menighet, forteller om festens store betydning for oss i dag.

 

BEVISST VÅRT OPPDRAG: Corpus Christi-prosesjonen minner oss på hva Kirkens misjon er, nemlig å gå bak Kristus og følge ham, sier sogneprest i St. Svithun menighet Pål Bratbak.  Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Tekst: Caroline Belaúnde Brynsrud

 

I 2023, som i 1263, er Corpus Christi en stor fest. I St. Svithun menighet i Stavanger, der p. Pål Bratbak er sogneprest, feirer man dagen med to parallelle messer etterfulgt av prosesjon fra de to katolske kirkene i byen. Prosesjonene møtes i sentrum av byen, og de troende går samlet opp til St. Svithun kirke. Der blir  det gatefest med mat fra ulike land og forskjellige kulturinnslag.

– Corpus Christi er en feiring av hvem vi er, sier p. Pål entusiastisk, og viser til at vi bokstavelig talt blir det vi spiser når vi mottar Kristi legeme og blod i eukaristien.  

– All annen mat blir en del av oss, men denne maten blir vi en del av. At vi er Kristi kropp blir ekstremt i synlig i vår kontekst: Kirken i Norge består av mennesker med bakgrunn fra hele verden. Den er bokstavelig talt katolsk, som betyr universell. Corpus Christi er en av mine yndlingsdager i året. Det er Kirkens nasjonaldag!

 

«Det er her Kirken henter sitt liv fra dag én.»

 

P. Pål viser til katekismen. I den kan vi lese at eukaristien er kilden og målet for vårt åndelig liv, og påpeker at vi hele tiden trekkes inn i frelsesmysteriet i eukaristien.

– Det er her Kirken henter sitt liv fra dag én, Jesus i nattverden er kilden til Kirkens kraft. I Apostlenes gjerninger leser vi at de første kristne holdt seg trofast til forkynnelsen og brødsbrytelsen. Og allerede på 40-tallet etter Kristi oppstandelse skriver Paulus til Korinterne at det han gir dem, nemlig nattverden, er noe han har mottatt fra Herren selv. Legg merke til at han ikke sier at han mottok det fra Peter eller noen andre.

  

En åndelig og fysisk realitet

– Hvordan er denne feiringen aktuell for oss i dag?

– Den er superaktuell, fordi den minner oss på hvem og hva vi er. Kirken er ikke bare en åndelig realitet, som den protestantiske tankegangen sier. Den katolske og ortodokse tankegangen legger vekt på at Kirken både er en åndelig og fysisk realitet. Det åndelige og fysiske går hånd i hånd. Dette blir innmari synlig når vi går bak Kristus i brødets skikkelse gjennom byens gater under Corpus Christi-prosesjonen.

Med samme glede og entusiasme forteller p. Pål om hvordan prosesjonen minner oss på hva Kirkens misjon er, nemlig å gå bak Kristus og følge ham, og ikke å gå foran ham og gjøre Kirken om til vårt eget prosjekt. I prosesjonen samles vi til ett, selv om vi er forskjellige, for å følge Ham. Poenget er ikke å vise oss selv frem, men å gjøre oss selv, og andre, bevisst Ham.

  

Kobling til Jesu hellige hjerte

– Måneden juni er viet til Jesu hellige hjerte. Er det noen sammenheng mellom dette og Corpus Christi?

– Det er det absolutt. I Johannesevangeliet leser vi om Jesu hjerte, som blir gjennomboret av spydet soldaten stikker inn i hans side. Spydet åpner Jesu hjerte, og vann og blod flyter ut. Det er det første synlige tegnet på at han har gitt sitt liv, et bilde på både dåpen og eukaristien. I overført betydning strømmer kjærligheten ut av Jesu hjerte. Vi blir berørt av den og dras inn i den. Vår innstilling burde være å bli Jesus mer lik. Men som Den hellige Katarina av Siena sier, så klarer vi ikke å elske Gud slik vi burde, men det vi faktisk kan, er å elske dem som han elsker.

 

EN SYLIG KIRKE: Fra prosesjonen i Oslo i 2017.«Vi trenger feiringer som denne, som rister litt i oss», mener p. Pål Bratbak. Arkivfoto: katolsk.no 

  

Å ta mysteriet innover seg

– Hvordan kan vi holde liv i denne andakten gjennom hele året, også etter juni?

– Gjennom sakramental tilbedelse. Da kan vi tillate oss å kontemplere dette mysteriet. Som sagt er Kirken både åndelig og konkret, så åndelige sannheter skal også bli konkrete i våre liv. Eukaristien skal lede til vår helliggjørelse. Under det siste måltid vasker Jesus apostlenes føtter. Det er for å innstifte presteskapet, men også for å gi oss et eksempel å følge. «Elsk som jeg har elsket dere, for at deres glede skal bli fullkommen» er budet fra nattverdssalen.

– At Jesus virkelig er til stede i nattverdsbrødet kan jo være vanskelig å ta innover seg?

– Det er det, og det er derfor vi trenger feiringer som denne, som rister litt i oss. Målet er å trenge dypere inn i mysteriet, derfor er messeplikten en gave. Å gå i søndagsmessen er viktig, også når det bare gjøres av plikt, fordi det gir oss sjansen til å leve i nattverdens mysterium. Vi trenger tid til å ta mysteriet innover oss. Det er så stort og så mye at vi bare må være i det og leve i det. Det er et livsprosjekt. Dessuten blir Kirken synlig når vi samles til messe. Om vi sitter i hver vår stue blir den ikke synlig, verken for oss eller noen andre!

 

«Jeg tror veldig på det å gjøre Jesus synlig!»

 

En synlig kirke forandrer liv

Som barn pleide p. Pål å feire Corpus Christi på Mariaholm, Kirkens leirsted i Spydeberg. Der var det piknik, lek og en liten prosesjon fra kapellet. Han mimrer over hvor gøy det var, men ser en ulempe ved det. Kirken ble gjemt bort, den var ikke synlig, den var ikke der hvor folk var, som en del av bybildet.

– Jeg tror veldig på det å gjøre Jesus synlig! Vi vet aldri hva som skjer med folk langs veien i det vi går i prosesjon bak Jesus. Den salige Niels Stensen, en dansk forsker som var protestant, var på reise gjennom Europa da han fikk oppleve en Corpus Christi-feiring i en liten landsby sør på kontinentet. Hele landsbyen knelte i det de så prosesjonen med nattverdsbrødet i spissen, unntatt Niels. «Enten tar alle her feil, eller så er det jeg som ikke har skjønt noe», undret han seg. Det ble starten på hans konverteringsprosess til katolisismen.

 

PYTER TIL FEIRINGEN: Sr. Maria Hong, sakristan i St. Olav domkirke i Oslo, har aldri gått på kurs for å lære blomsterkunst. Hun forteller at hun bruker symbolene fra liturgien som inspirasjon til dekorasjonene, og får god hjelp fra Den hellige ånd og fra sine venner.  Foto: Privat

 

Cospus Christi – slik begynte det 

Cospus Christi, festen for Jesu legeme og blod, knyttes til Sta. Juliana av Liege (1193 – 1258). Den belgiske nonnen gikk inn i ordenslivet som 13-åring, og tjenestegjorde på et hospits for spedalske som ble drevet av kommuniteten hennes: Norbertinerne. Hun fikk gjentatte ganger et syn av en fullmåne som var tilslørt av en mørk flekk. Juliana fryktet først at visjonene ikke kom fra Gud, men skjønte etterhvert at månen i visjonene representerte Kirkens liturgiske kalender, og at den mørke flekken var en manglende høytid til ære for Kristus, som er til stede i sakramentet.

Skjærtorsdag var allerede feiringen av nattverdens innstiftelse, men Juliana opplevde at det gledelige mysteriet som nattverden er, ble overskygget av de høytidelige og alvorlige hendelsene i den stille uke. Hun tolket det derfor som at Kristus ønsket å fremme en fest for hans legeme og blod som skulle feires torsdagen etter treenighetssøndag.

 

Eukaristisk mirakel

I begynnelsen delte Juliana sine visjoner kun med dem som stod henne nærmest. Etter at hun ble priorinne i klosteret, fortalte hun sin skriftefar om visjonene, som igjen sa det til sin overordnede. Informasjonen nådde til slutt Den hellige far, og det ble enighet om å ha en slik fest lokalt. Pave Urban IV var en viktig pådriver for at festen skulle bli universell etter at han fikk vite om det eukaristiske mirakelet i Bolsena (nær hans residens i Orvieto) i 1263. Presten som feiret messen hvor mirakelet tok sted, Peter av Praha, tvilte på Jesu realpresens i eukaristien. Han ble helbredet for tvilen da nattverdsbrødet begynte å blø og dråpene rant på corporalet. Corporalet er i dag utstilt i katedralen i Orvieto. Pave Urban IV ga sin venn Den hellige Thomas Aquinas oppdraget om å skrive officiet til denne festen, som den kjente sekvensen Tantum Ergo er en del av.

 

FRA KATEDRALEN I ORVIETO: Corporale med bloddråper etter det eukaristiske mirakelet fra 1263. Foto: Antoine Mekary/Aleteia

  

 LES MER: 

• Fakta om Corpus Christi-festen
• Intervju med p. Josef Ottersen om Corpus Christi
• Nettside laget av den salige Carlo Acutis om eukaristiske mirakler