Betraktning: Johannes Døperens profetiske stemme

 

Grunewald_Isenheim1.jpg

FREMPEK: Isenheim-altertavlen er en altertavle skulptert og malt av henholdsvis Nikolaus av Haguenau og Matthias Grünewald i 1512-1516. Den er utstilt på Unterlinden-museet i Colmar i Alsace i Frankrike. Det er Grünewalds største verk og regnes som hans mesterverk. Foto: Wikimedia

 

24. juni feirer Kirken sankthans eller jonsok, minnedagen for Johannes Døperens fødsel. Vi kjenner Johannes som forløperen, stemmen som roper i ødemarken og peker mot Jesus Kristus, skriver Øyvind Johannes V. Evenstad i denne betraktningen.

 

Johannes Døperen var ikke redd for å vitne om Ham som er Sannheten, selv ikke da det innebar å tale maktpersoner og myndigheter midt imot. Til slutt vitnet Johannes med sitt blod da han led martyrdøden. Dette motet, og troen på egne overbevisninger, er noe som kan inspirere oss.

 

De fleste helgener feires kun på dagen de døde, fordi det er ved døden man blir født til det evige liv. Minnedagen for Johannes’ martyrdød er 29. august, men vi feirer altså fødselsdagen hans i tillegg. Jomfru Maria er den eneste andre helgenen vi gjør det for (8. september), og i hennes tilfelle er begrunnelsen at hun ble unnfanget uten synd. Dermed hadde hun allerede del i det evige liv da hun ble født.

 

 

Spark av fryd 

Flere av kirkefedrene mente at Johannes Døperen også ble født uten synd, selv om han ikke hadde noen uplettet unnfangelse. Mens Maria ble rettferdiggjort av Jesu Kristi nåde i samme øyeblikk som hun begynte å eksistere, ble Johannes rettferdiggjort da han kom nær Jesus og sparket av fryd i magen til Elisabet (Luk 1,41–44). Slik oppfylte han engelens ord, «helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd» (Luk 1,15).

 

I likhet med de gammeltestamentlige profetene var Johannes en forløper som pekte frem mot Jesus. Vi ser at han gjorde det allerede i mors mave. Da han ble voksen og pekte ut Jesus som Messias for folket, utbrøt han: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29). På den uforglemmelige Isenheim-altertavlen (1512–1516) av Matthias Grünewald blir Johannes fremstilt som pekende på Den korsfestede, selv om Johannes allerede var død på det tidspunktet.

 

Refser eliten

Jesus var ikke den eneste Johannes pekte på mens han levde. Den lange pekefingeren dukker også opp i malerier av Johannes som refser Herodes Antipas, som var landsfyrste i Judea. Herodes hadde skilt seg fra sin første kone og giftet seg med Herodias, som selv var skilt fra Herodes’ bror. Dette var i strid med Guds lov, og derfor sa Johannes til Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha henne» (Matt 14,4).

 

«Vi har flere eksempler på at profetiske stemmer har stått opp mot brudd på ekteskapets hellighet, ofte utført av maktpersoner.»

 

Hvordan må denne konfrontasjonen ha sett ut for øyenvitnene som kanskje var til stede? Herodes i kostbare klær med gull og edelstener, Johannes som skjeggete eneboer i kamelhårskappe. Forkynneren sier at «kongen gjør som han vil» (Fork 8,3), men her var en mann som utfordret kongens autoritet til å være sin egen lov. Litt som da Diogenes i tønnen ba Aleksander den store om å flytte seg, så han ikke skygget for solen.

JESUS OG JOHANNES: Maleriet «Jomfruen, Jesusbarnet og Johannes døperen»
(1875) av William Bouguereau Adolphe-William Bouguereau (1825 – 1905).
Bildet henger i Herbert F. Johnson Museum of Art Cornell University. Foto: Wikimedia

1875_Bouguereau-Vierge-Jésus-SaintJeanBaptiste 2.jpgDet nye paret var sikkert opprørt. Hvilken rett hadde denne religiøse fanatikeren til å stille spørsmål ved forholdet deres? Johannes ble kastet i fengsel, og senere ble hans hode servert på et fat etter ønske fra Herodias. En profet taler ikke på vegne av seg selv, men på vegne av Gud. Noen ganger blir ord som disse lagt i profetens munn: «Hit kommer du, men ikke lenger. Her brytes dine stolte bølger» (Job 38,11).

 

Vi har flere eksempler på at profetiske stemmer har stått opp mot brudd på ekteskapets hellighet, ofte utført av maktpersoner. Kong David sendte hettitten Uria til krigen for å dø, slik at han kunne gifte seg med Urias kone. Han ble rasende da profeten Natan fortalte en lignelse om en mann som tok noe som ikke tilhørte ham. Da svarte Natan: «Du er mannen!» (2 Sam 12,7). Dermed innså kongen sin synd.

 

To dager før sankthans feires minnedagen for Den hellige Thomas More, som var martyr under den engelske reformasjonen. Thomas, som var rikskansler av England, nektet å anerkjenne kongens nye og ugyldige ekteskap med Anne Boleyn. Han sto opp mot kong Henrik VIII på samme måte som Johannes Døperen mot Herodes. Derfor ble han også dømt til døden ved halshugging. Før henrettelsen sa han: «Jeg dør som kongens gode tjener, men først og fremst som Guds.»

 

Guds fornuft i naturen

Den profetiske stemmen sier alltid, med apostlene for Det høye råd: «En skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). I dette ligger anerkjennelsen av en høyere lov som står over alle menneskelige vedtak, og som samvittigheten pålegger oss. For «i sin samvittighet oppdager mennesket en lov som det ikke gir seg selv, men som forlanger å adlydes» (Gaudium et spes, nr. 16). Siden antikken har den blitt omtalt som naturretten, Guds fornuft i naturen.

 

Gjennom historien har hellige menn og kvinner vært brysomme for herskere som ikke ville adlyde noen annen lov enn egne lyster. Derfor la Herodias Johannes Døperen for hat. Martyrenes skjebner viser oss hva som kan skje hvis myndighetene ikke respekterer det troende menneskes samvittighetsfrihet. Samtidig kan de gi trøst til «de[m] som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres» (Matt 5,10).

 

 

Les mer: