Minneord om Hanna Edith Mersch (7.6.1931 – 4.7.2023)

«Ingen av oss har en anelse om hva Gud ville gjort med ham, hvis han hadde overgitt seg fullstendig til Ham.»

Ignatius av Loyola

Gud, den elskverdige og barmhjertige far, har hentet Hanna Edith Mersch – født 7.6.1931 i Paderborn,  død 4.7.2023 på Kupferberg i Detmold – inn til sin herlighet idet klokkene ringte til angelusbønn ved middagstid.

R.I.P.: Hanna Edith Mersch (7.6.1931 – 4.7.2023). Foto: priv. 

Hanna Mersch var eldst i en søskenflokk på åtte. Hun var datter av slaktemester Georg Mersch og hans ektefelle Magdalena, født Muth. Hanna gikk grunnskolen fra påsken 1937 til høsten 1941. Deretter fulgte tre år på den statlige videregående skole for jenter i Paderborn. Da Mikael-gymnaset gjenåpnet, skiftet hun til denne skolen i januar 1941. Hun fullførte med avgangsbevis påsken 1948.

Etter å ha arbeidet i halvannet år i foreldrenes slakteri- og restaurantbedrift, begynte hun på bygdekvinneskolen i Harsum. Etter to års påfølgende praksis i foreldrenes virksomhet, fikk hun opplæring og praksis som handelsassistent i slakterfaget. Hun fullførte utdanningen med svenneprøve i 1952. Hun tok også førerkortet for bil i denne perioden. Begge kvalifikasjonene var nyttige forutsetninger for de påfølgende faglige aktiviteter. Hun ble overalt vurdert til å besitte meget gode faglig og praktiske talenter. Arbeids­oppgavene utførte hun med iherdighet, men hennes hjerte slo allerede på den tid lidenskapelig for en annen vei, slik også det innledende sitatet antyder. Det ble funnet i en av hennes personlige bøker til notatet «St. Lioba, på søndagen viet til den gode hyrde, 1954».

Fra hun var 15 år gammel engasjerte Hanna seg i katolsk ungdomsarbeid i landsbyen Sennelager i Paderborn, og overtok i 1946 harmoniumspillet i guds­tjenestene i sognet. Kallet til å følge Jesus Kristus førte henne til vårt institutt våren 1954. Hun utviklet sine åndelige og teologiske evner ved instituttets sentrum i Detmold og på øya Sylt. I tillegg til å arbeide på barnehjemmet, virket hun i forberedelse og i utforming av gudstjenestene i de lokale områdene Rantum og Hörnum av øy-sognet, særlig på søn- og helligdager. I disse sammenhengene oppdaget hun stadig mer av sin kjærlighet til menneskene i randsonen, de krigsfordrevne som ble bosatt der. «Vi må ikke glemme dem i utkanten!» Dette notatet – med røde bokstaver over en endeløs liste med navn på mennesker fra mange forskjellige nasjonaliteter – setter ganske enkelt ord på hennes levde vitnesbyrd.

«Gud, åpne mine øyne, utvid mitt blikk og min interesse, slik at jeg kan se det jeg ennå ikke kjenner.»

Hun utdannet seg til pastoral assistent fra mai 1957 til mars 1960 ved bispeseminaret i Münster med praksisplasser i Oberhausen, Wester­land og Westhofen/Ruhr. Hun gjennomførte et nesten toårig oppdrag i Paderborn hos en legefamilie. Her tok Hanna over omsorgen for barna da moren brått døde. Hanna overøste dem med kjærlig omsorg, og dette var en god forberedelse til hennes faktiske oppdrag i 1962 til diasporaen i Midt-Norge. I til sammen 56 år var hun av hele sitt hjerte og sjel i Oslo, Trondheim, Namsos og Levanger. Hun ble en elsket og høyt respektert kontaktperson og fortrolig for mennesker i alle generasjoner. Hun var medstifter av St. Torfinn menighet i Levanger, og ledet St. Eystein sykehjem i 37 år. Norge og dets folk ble så mye hennes nye hjem, at hun ble norsk statsborger 2. mars 1972. Hun reiste tilbake til Tyskland som norsk.

På grunn av alder og sykdom kom hun tilbake til kommunitetens sentrum i 2018. Men hun beholdt mange kontakter og sin kjærlige interesse for det vakre landet med fjorder og innsjøer. Et av favorittbildene hennes var motivet av villgjessenes trekk i formasjon – en fugl flyr foran, og alle andre følger den. Denne troendes tillit gjenspeiles i bønnen hun skrev på et bokmerke, som lå i hennes norske utgave av «Salmene»: «Gud, åpne mine øyne, utvid mitt blikk og min interesse, slik at jeg kan se det jeg ennå ikke kjenner.» Vi minnes dette vitnesbyrdet om tro og liv med takknemlighet.

På vegne av de pårørende
søsknene Mersch og deres familier

Institut St. Bonifatius

Brigitte J. Kulüke

Auf dem Kupferberg 1

32758 Detmold

Det ble feiret rekviemmesse lørdag 8.7.2023 kl. 09.30 i Lioba-kapellet ved St. Bonifatius Institutt. Begravelsen fant sted på instituttets skogskirkegård.

Les mer:

• Slutt for St. Bonifatius institutt i Levanger etter 54 år

Fakta: St. Bonifatius institutt

• St. Bonifatius institutt er et sekularinstitutt for kvinner og er preget av den misjonsbenediktinske spiritualitet.
• Det ble grunnlagt i Tyskland i 1949 og medlemmene finnes i dag i Mellom-Amerika (Guatemala) og Afrika (Rwanda/Den Demokratiske Repulikk Kongo), foruten i forskjellige land i Europa.
• St. Bonifatius institutt fikk den pavelige anerkjennelse i 1978.
• Som sekularinstitutt er det «et institutt for vigslet liv. Medlemmene av slike institutter tar del i Kirkens evangeliseringsoppgave ved et liv som er helt og fullt viet helliggjørelsen — i verden og ut fra verden. De tar på seg de evangeliske råds forpliktelser og bevarer seg imellom det fellesskap som passer for deres livsstil i verden» (jfr. Den katolske kirkes katekisme, 928/929).
• Biskop av Trondheim, Johannes Rüth, forespurte i 1962 instituttet om personale for ledelse av St. Eystein sykehjem i Levanger og medarbeid i den unge katolske menighet i Nord-Trøndelag.
• Fire kvinner, deriblant Hanna Mersch og Maria Feldhoffer, kom dengang til Norge.
• St. Bonifatius institutt har lagt ned driften i Levanger, og de utsendte reiser tilbake til Tyskland iløpet av uke 26, 2018.
• Les mer på instituttets internasjonale hjemmeside.