Kirkevigsel av St. Barbara på Kongsberg: – Huset blir viet til Gud
«Her er sannelig Guds hus, her er Himmelens port» (1 Mos 28,17)
VIGSLING AV ST. BARBARA KIRKE: – Det betyr at huset blir viet til Gud, på den mest høytidelige måten og tatt til sakramentenes og forkynnelsens bruk, sier biskop Bernt Eidsvig, som foretok vigslingen av Kirkens nye hus på Kongsberg lørdag 23. september.
Nå starter det nye livet for menigheten på Kongsberg, sier sogneprest Khiem Duc Nguyen. Lørdag 23. september ble St. Barbara kirke vigslet.
Tekst og foto: Marion Spæren
URKREFTER: – Her aner vi at vi er i kontakt med urkreftene. Den evige Gud trer
inn i tiden på et bestemt sted, sier p. Ole Martin Stamnestrø om kirkevigslingsritualet.
Lørdag var en gledens dag for St. Barbara menighet og for Kirken i Norge. I strålende solskinnsvær fikk vi ta del i festen og vigslingen av deres lenge etterlengtede kirke. Under vigslingen av St. Barbara kirke på Kongsberg møtte vi på en av Kirkens mest rike, men like fullt avanserte liturgier. For å forstå litt bedre hva det er vi har sett og opplevd, spurte katolsk.no stiftskapellan P. Ole Martin Stamnestrø til råds.
– Kan du si noe om hovedtrekkene av hva som skjer i kirkevigselsliturgien?
– Kirkevigselsliturgien består av en rekke uvanlige elementer. For det første begynner liturgien utenfor kirken. Etter noen bønner og overrekkelsen av kirkens nøkler, slås dørene på vidt gap og biskopen er den første som går inn. Når alle er kommet inn, velsigner biskopen vievann og stenker alteret, veggene og folket med dette hellige vannet. Så følger Gloria, ordets liturgi, preken og credo på vanlig måte. Etter credo synges Allehelgenslitaniet. Kirkens fellesskap strekker seg utover den lokale forsamling, ja like inn i himmelen. Helgenenes hjelp påkalles, og de gleder seg sammen med oss over det som skjer.
I forlengelsen av dette nedlegges relikviene i alteret. Det er en urgammel skikk i Kirken at messen feires over martyrenes relikvier. Dette er en forbindelse med dem som har gått foran oss, men markerer også at vi ofrer våre liv sammen med Kristus på alteret når messeofferet frembæres. Så ber biskopen en lang og høytidelig bønn. I streng forstand er det denne bønnen som vigsler kirken. Alteret og kirkens vegger salves så med den hellige krismaolje - et tegn på utvelgelse. Så tennes den hellige ild på alteret, offerilden. Røkelsen stiger opp som tegn på at våre bønner stiger opp til Gud fra alteret og Guds nærvær. En rekke ganger i Bibelen innhyller Gud seg i en røyksky for å kunne komme oss mennesker nær; vi tåler ikke å se den hellige Gud direkte. Lyset fra Ham er for skarpt for oss. Så blir alteret dekket og alle lysene i kirken tent. Jesus verdens lys, er midt iblant oss og den fysiske kirken på akkurat dette sted står der som en fakkel som viser veien til Jesus. Til slutt feires messen som vanlig.
– Under Messen så vi at alteret og veggene på kirken ble salvet. Hvorfor blir det gjort, og hva betyr det?
– Kirken er Kristi legeme, altså Kristi kropp. Kirken er først og fremst bygget av levende stener - menighetens medlemmer. Men vi mennesker er ikke bare ånder, vi er også fysiske vesener. Derfor trenger vi fysiske bygninger og Gud møter oss der vi er, gjennom det materielle. Gud stiger ned, forener seg med materien, for å løfte oss opp til seg. Den hellige krismaolje representerer denne bevegelsen oppad. Den eller det som salves er utvalgt av Gud, og helliggjort gjennom dette tegn. Det skjer også i dåpen. Dypest sett dreier det seg om alle tings forening i Kristus. Det er han som er den salvede. Kristus, Messias betyr nettopp dette, "den salvede".
– For mange av oss var det mange nye inntrykk i denne Messen. Hva var det som gjorde mest inntrykk på deg?
– Kirkevigselsliturgien gjør inntrykk på mange måter. Liturgien er en eksotisk blanding av elevert symbolikk og konkrete praktiske gjøremål. Stram koreografi og lett kaos. Ut av dette etableres en orden, Guds orden. Her aner vi at vi er i kontakt med urkreftene. Den evige Gud trer inn i tiden på et bestemt sted. Vanlige stener og treplanker forandres til et hellig sted der Gud flytter inn. Som ved inkarnasjonen møtes det åndelige og fysiske.
FØRSTE GANG: Sogneprest Khiem Duc Nguyen var med på sin
første kirkevigsel denne helgen. Det var til gjengjeld for hans egen kirke!
– Liturgien beskriver alt vi skal gjøre med kirken og hvordan vi skal leve som kristne i en menighet
P. Khiem Duc Nguyen er menighetens aller første prest, og gledes stort over at menigheten endelig har fått en innviet kirke.
– Hvordan synes du det er at kirken deres endelig har blitt vigslet?
– Som nevnt i velkomsttalen, er overtagelsen av kirken som en forlovelse, og vigselen som et bryllup – og nå er kirken innviet. Det betyr at det nye livet starter for menigheten. Slik som flere av talene i dag har pekt på er vi mennesker Kirkens byggesteiner. Denne vigselen er viktig for oss og gjør det mulig å fortsette vårt arbeid.
– Mange av medlemmene i St. Barbara kirke har tidligere hatt for vane å måtte reise langt for å komme til Messen. Hvordan synes de det er å ha fått en egen kirke?
– Da jeg kom hit etter å ha vært prest i Ålesund, opplevde jeg at menighetsrådet var veldig engasjert. De hadde bedt lenge for å få en kirke, og var veldig glade for å kunne komme i gang. Vi opplevde forsinkelser, og det tok to måneder lengre enn antatt før kirkerommet var klart. Etterhvert så vi at kirken bare ble finere og finere, og i dag har kirken endelig blitt helliggjort. Det har satt dype spor hos menigheten. Det har vært så mange inntrykk i dag at det tar nok litt tid før det synker inn.
– Du delte med oss at dette var din aller første gang i en kirkevigsel. Hvordan synes du det har vært?
– Liturgien beskriver alt vi skal gjøre med kirken og hvordan vi skal leve som kristne i en menighet, og det håper jeg at sitter dypt i folk. Jeg gleder meg virkelig. For meg sitter ordene fra første lesning godt, om at vi ikke skal sørge eller gråte, men vi gråter av glede. Det har virkelig vært en utrolig nydelig dag for oss.
RJUKAN I HJERTET: Biskop Bernt gleder seg over
at St. Barbara kirke dekker hans hjemtrakter ved Tinnsjøen.
– Sognet dekker det stedet der jeg selv vokste opp
– Biskop Bernt Eidsvig, hva innebærer en vigsling?
– Det betyr at huset blir viet til Gud, på den mest høytidelige måten og tatt til sakramentenes og forkynnelsens bruk. Det minner om at kirken er stedet der tabernakelet står og Guds nærvær er for hånden, og skriftestolen hvor det er mulig å finne forsoning og forløsning.
– Det er en ganske komplisert, men også svært rik liturgi med mye symbolikk?
– Absolutt, og et problem er at det er så lenge siden sist. Det er syv år siden sist vi vigslet en kirke i dette bispedømmet. Men heldigvis husker p. Tao og p. Ole Martin på det meste.
– Hvordan synes du dette har vært?
– Dette var en særskilt glede. Særlig fordi sognet dekker det stedet der jeg selv vokste opp. Kirken er veldig merkbart til stede her og gjør mye godt. P. Khiem har allerede fått til et fellesskap og samarbeid med lokal geistlighet her.
VATIKANSK FØLELSE: – Jeg har ikke vært i Vatikanet, men det føltes
litt som å være der ettersom messen var så høytidelig, sier Denise Pillay-Pettersen.
– Lettere å komme i kontakt med andre troende og sammen få vokse i troen
– Hvordan har du opplevd vigslingen i dag, Denise Pillay-Pettersen?
– Det har vært veldig spesielt og høytidelig. Det er første gang jeg har opplevd en vigsling, så jeg var veldig nysgjerrig på hva det kom til å innebære. Jeg har ikke vært i Vatikanet, men det føltes litt som å være der ettersom messen var så høytidelig, både med vakker musikk og mange prester til stede.
– Tidligere har dere ofte måttet reise langt for å komme til kirken. Hvordan synes du det er å ha fått en ny kirke?
– Tidligere reiste vi gjerne til Porsgrunn for å gå til messe. Det var lang vei, og det tok oss ofte halvannen time å reise. Nå kan vi komme til kirken bare i løpet av en halvtime fra der vi bor.
– Hvordan synes du det er å være katolikk her på Kongsberg?
– Jeg er veldig fornøyd. P. Khiem er en kjempedyktig og engasjert prest som er flink til å inkludere og gjør at hele menigheten føler seg sett og velkommen. Jeg har også opplevelsen av at det er mange gode mennesker her som har en sterk tro. Det påvirker meg positivt. Ofte kan jeg oppleve å komme til kirken og bli invitert med på å be rosenkransen sammen med noen. Det er ikke noe som jeg ville ha funnet på hjemme alene midt på dagen. Nå som kirken er så mye nærmere, er det lettere å komme i kontakt med andre troende og sammen få vokse i troen.
Se flere bilder fra kirkevigslingen
Les mer