Intervju med biskop Bernt om Laudate Deum «Lovsyng Gud»

  

Den apostolisk ekshortasjonen

Laudate Deum

«Lovsyng Gud»

Fra Den hellige far

Frans

Til alle mennesker av god vilje

 

Om klimakrisen

 Fotnoter følger nederst i saken. 

 

1. «Lovsyng Gud for alle hans skapninger.» Dette er budskapet den hellige Frans av Assisi forkynte gjennom sitt liv, sin lovsang og hele sitt virke. På denne måten tok han imot invitasjonen fra de bibelske salmene og reflekterte over Jesu følsomhet for Faderens skapninger: «Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28–29). «Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud» (Luk 12,6). Vi kan ikke la være å beundre denne Jesu ømhet for alle skapninger som følger oss på veien!

 

2. Åtte år har gått siden jeg publiserte encyklikaen Laudato Si', der jeg ønsket å dele med dere, mine brødre og søstre på vår lidende planet, min dype bekymring for hvordan vi behandler vårt felles hjem. Med tiden har jeg imidlertid innsett at våre svar ikke har vært tilstrekkelige, samtidig som verden vi lever i, nærmer seg et bristepunkt. I tillegg til denne utsikten er det et ubestridelig faktum at klimaendringene i økende grad vil skade mange menneskers familier og liv. Vi vil merke effektene på områder som helsevesenet, arbeidsmarkedet, tilgangen til ressurser og bolig, tvungen migrasjon og så videre.

 

3. Dette er et globalt sosialt problem og intimt knyttet til menneskets verdighet. Biskopene i USA har på en god måte beskrevet den sosiale betydningen av klimaendringene, som overskrider en rent økologisk tilnærming, for «vår omsorg for hverandre og vår omsorg for jorden er dypt sammenvevd. Klimaendring er en av de viktigste utfordringene samfunnet og det globale fellesskapet står overfor. Konsekvensene av klimaendringene bæres av de mest sårbare menneskene, enten på hjemstedet deres eller rundt om i verden.»[1] Med få ord sa biskopene som var samlet til Amazonas-synoden, det samme: «Angrep på naturen har konsekvenser for menneskers liv.»[2] Og for klart og tydelig å uttrykke at dette ikke lenger er et sekundært eller ideologisk spørsmål, men en tragedie som rammer oss alle, uttalte de afrikanske biskopene at klimaendring er «et tragisk og talende eksempel på strukturell synd».[3]

 

4. Refleksjonene vi har hatt og informasjonen vi har fått de siste åtte årene, gir oss mulighet til å klargjøre og fullføre det vi var i stand til å fastslå for en tid tilbake. Av denne grunn, og fordi situasjonen nå er enda mer presserende, har jeg ønsket å dele disse sidene med dere.

 

1. Den globale klimakrisen

5. Tross alle forsøk på å benekte, skjule, tilsløre eller relativisere problemet, er tegnene på klimaendringer her, og de blir stadig mer åpenbare. Ingen kan ignorere det faktum at vi de siste årene har vært vitne til ekstreme værfenomener: hyppige perioder med uvanlig varme, tørke og andre rop fra jorden, bare for å nevne noen få håndgripelige uttrykk for en stille sykdom som påvirker alle. Selvfølgelig kan ikke hver enkelt katastrofe tilskrives global klimaendring. Likevel er det verifiserbart at spesifikke klimaendringer forårsaket av mennesker, betydelig øker risikoen for ekstreme fenomener, og de blir stadig mer frekvente og intense. Derfor vet vi at hver gang den globale temperaturen øker med 0,5° C, øker intensiteten og hyppigheten av store regnskyll og flom i noen områder og alvorlig tørke i andre, ekstreme hetebølger på noen steder og tungt snøfall på andre.[4] Om vi hittil har opplevd hetebølger flere ganger i året, hva vil skje hvis den globale temperaturen øker med 1,5° C, noe vi nærmer oss? Disse hetebølgene vil bli mye mer hyppige og intense. Hvis den globale temperaturen skulle stige over 2° C, vil innlandsisen på Grønland og en stor del av Antarktis[5] smelte helt, noe som vil medføre umåtelig alvorlige konsekvenser for alle.

 

Motstand og forvirring

6. De siste årene har noen valgt å håne disse faktaene. De fremlegger angivelig solide vitenskapelige data, som det faktum at planeten alltid har hatt, og vil ha, perioder med nedkjøling og oppvarming. De glemmer å nevne en annen relevant informasjon: Det vi opplever nå, er en uvanlig akselerasjon av oppvarming med en slik hastighet at det vil ta bare én generasjon – ikke århundrer eller årtusener – å bekrefte den. Stigningen i havnivået og smeltingen av isbreer kan ganske enkelt kunne erfares i løpet av ett livsløp, og sannsynligvis må mange befolkninger om noen år flytte fra hjemmene sine på grunn av disse faktaene.

 

7. For å håne dem som snakker om global oppvarming, påpekes det at perioder med ekstrem kulde jo forekommer regelmessig. Man nevner ikke at dette og andre ekstraordinære symptomer bare er forskjellige uttrykk for samme årsak: den globale ubalansen som forårsaker oppvarmingen av planeten. Tørke og flom, uttørkede innsjøer og samfunn som feies bort av jordskjelv og oversvømmelser, har til syvende og sist samme opphav. Samtidig: Når vi snakker om et globalt fenomen, må vi ikke forveksle det med sporadiske hendelser som i stor grad kan forklares av lokale faktorer.

 

8. Mangel på informasjon fører til forvirring mellom storskala klimaprognoser som tar for seg et langt tidsløp – vi snakker om tiår, minst –, med værmeldinger som i beste fall kan dekke noen få uker. Når vi snakker om klimaendring, refererer vi til en global virkelighet – og konstante lokale variasjoner – som vedvarer i flere tiår.

 

9. I et forsøk på å forenkle virkeligheten finnes det dem som vil legge ansvaret på de fattige, siden de har mange barn, og som til og med prøver å løse problemet ved å skamfere kvinner i mindre utviklede land. Som vanlig virker det som om alt er de fattiges skyld. Men virkeligheten er at en liten, rikere del av planeten forurenser mer enn de fattigste 50 % av verdens befolkning, og at utslippene per innbygger i de rikere landene er mye større enn de i de fattigere landene.[6] Hvordan kan vi ignorere det faktum at Afrika, hvor over halvparten av verdens fattigste mennesker bor, er ansvarlig for minimalt av historiens utslipp?

 

10. Det blir ofte sagt at bestrebelsene på å begrense klimaendringene gjennom å redusere bruk av fossile brensler og utvikle renere energikilder, vil føre til færre arbeidsplasser. Det som skjer, er at millioner av mennesker mister jobbene sine på grunn av diverse virkninger av klimaendringene: Stigende havnivå, tørke og andre fenomener som påvirker planeten, har drevet mange mennesker på flukt. Motsatt kan overgangen til fornybare former for energi, dersom dette blir gjort riktig, samt bestrebelser på å tilpasse oss skadene forårsaket av klimaendringene, skape utallige jobber i ulike sektorer. Det krever at politikere og næringslivsledere allerede starter å forholde seg til dette.

 

Menneskelige årsaker

11. Det er ikke lenger mulig å betvile den menneskelige – «antropiske» – årsaken til klimaendringene. La oss se hvorfor. Konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren, som skaper global oppvarming, var stabil frem til det nittende århundre – under 300 deler per million i volum. Men midt i det samme århundret begynte utslippene å øke i takt med den industriell utvikling. De siste femti årene har denne økningen akselerert betydelig, noe Mauna Loa-observatoriet, som har foretatt daglige karbondioksidmålinger helt siden 1958, har bekreftet. Mens jeg skrev Laudato Si', nådde de et historisk høyt nivå – 400 deler per million – før de nådde 423 deler per million i juni 2023.[7] Mer enn 42 % av totale nettoutslipp siden 1850 er produsert etter 1990.[8]

 

12. Samtidig har temperaturen de siste femti årene beviselig steget i et tempo vi ikke tidligere har sett maken til de siste to tusen årene. I denne perioden var trenden en oppvarming på 0,15° C per tiår, de siste 150 årene dobbelt så mye. Fra 1850 har den globale temperaturen steget med 1,1° C, med enda større innvirkning på polarområdene. I dette tempoet er det mulig at vi om bare ti år vil nå det anbefalte maksimale globale taket på 1,5° C.[9] Stigningen har ikke bare funnet sted på jordens overflate, men også flere kilometer ut i atmosfæren, i havoverflaten og til og med på flere hundre meters dyp. Det har ført til økt havforsuring og redusert oksygennivå. Isbreene trekker seg tilbake, snødekket minker, og havnivået stiger kontinuerlig.[10]

 

13. Det er ikke mulig å tilsløre sammenhengen mellom disse globale klimafenomenene og de stadig økende utslippene av drivhusgasser spesielt siden midten av det tjuende århundre. Et overveldende flertall av forskere som spesialiserer seg på klimaet, bekrefter denne sammenhengen, og bare en svært liten prosentandel av dem avviser bevisene. Dessverre er klimakrisen ikke akkurat et spørsmål som interesserer de store økonomiske maktene, som er opptatt av størst mulig profitt til minst mulig pris og på kortest mulig tid.

 

14. Jeg føler meg forpliktet til å komme med disse klargjøringene som for mange kan fremstå selvsagte, siden jeg møter på visse nedlatende og urimelige innstillinger selv innen Den katolske kirke. Vi kan ikke lenger tvile på at årsaken til de uvanlig raske endringene er det faktum at menneskene de siste to hundre årene uhemmet har grepet inn i naturen. Naturlige hendelser som vanligvis forårsaker oppvarming, blant annet vulkanutbrudd, kan ikke alene forklare omfanget av og hastigheten på endringene de siste tiårene.[11] Forandringen i gjennomsnittstemperaturen kan ikke forklares annet enn som et resultat av økte drivhusgasser.

 

Skader og risiko

15. Noen virkninger av klimakrisen er allerede irreversible, i det minste flere hundre år frem i tid, blant annet den globale temperaturøkningen, forsuringen og oksygenreduksjonen i havet. Havvann har termisk treghet, og det kreves århundrer for å normalisere temperaturen og saltholdigheten, noe som påvirker mange arters overlevelse. Dette er bare ett av de mange eksemplene på at jordens øvrige skapninger ikke lenger er våre følgesvenner på veien, men i stedet har blitt våre ofre.

 

16. Det samme kan sies om smeltingen av kontinentale isplater. Polsmeltingen vil ikke kunne reverseres på flere hundre år. Klimaet har lidd under diverse faktorer i lang tid, uansett hva som måtte være årsaken. Derfor er vi nå ute av stand til å stanse den enorme skaden vi har forårsaket. Vi har knapt nok tid til å forhindre enda mer tragiske ødeleggelser.

 

17. Jovisst fremstår visse apokalyptiske diagnoser urimelige eller dårlig begrunnet. Dette bør ikke lede til at vi ignorerer den reelle muligheten for at vi nærmer oss et kritisk punkt. På grunn av klimasystemets «treghet» kan små endringer forårsake større, uforutsette og kanskje allerede irreversible endringer. Dette vil til slutt kunne utløse en kaskade av hendelser som en snøballeffekt. I slike tilfeller vil det alltid være for sent, siden ingen intervensjon vil kunne stoppe en prosess som først er igangsatt. Det er ingen vei tilbake. Basert på dagens situasjon kan vi ikke fastslå med sikkerhet at alt dette vil skje. Men det er visselig fremdeles en mulighet, tatt i betraktning fenomenene som allerede «sensibiliserer» klimaet: reduksjonen av isplater, endringer i havstrømmer, avskoging av tropiske regnskoger og smeltingen av permafrost i Sibir og så videre.[12]

 

18. Derfor behøves det umiddelbart et bredere perspektiv, et som tillater oss å verdsette fantastiske nye fremskritt, men som også tar på alvor konsekvenser vi ikke kunne forestille oss for hundre år siden. Det som kreves av oss, er intet annet enn en tydelig ansvarstagen for hvilken arv vi vil etterlate oss når vi forlater denne verden.

 

19. Til slutt kan vi legge til at Covid-19-pandemien avdekket hvor nært sammenknyttet mennesket er med andre levende vesener og med naturen. Men særlig bekreftet den at det som skjer i én del av verden, har konsekvenser for hele planeten. Dette gir meg anledning til å gjenta to overbevisninger som jeg nevner om og om igjen: «Alt henger sammen», og "Ingen blir frelst alene".

 

2. Et voksende teknokratisk paradigme

20. I Laudato Si' ga jeg en kort oppsummering av det teknokratiske paradigmet som ligger til grunn for den nåværende miljønedbrytningsprosessen: «Det er en viss forståelse av menneskets liv og aktiviteter som er på avveier og ikke stemmer med virkeligheten, til stor skade for verden omkring oss.»[13] Dypest sett handler det om å tenke «som om realiteten, godheten og sannheten automatisk veller frem av teknologisk og økonomisk makt som sådan.»[14] Som en logisk konsekvens blir det da enkelt å akseptere «ideen om uendelig eller ubegrenset vekst, en idé som begeistrer økonomer, finanseksperter og teknologer».[15]

 

21. De siste årene har vi kunnet bekrefte denne diagnosen, selv om vi har vært vitne til en ny oppblomstring av det ovennevnte paradigmet. Kunstig intelligens og de nyeste teknologiske nyvinningene tar utgangspunkt i forestillingen om at mennesket ikke har noen grenser, at dets evner og muligheter er uendelige takket være teknologien. På denne måten forer det teknokratiske paradigmet monstrøst seg selv.

 

22. Vi har utvilsomt ikke ubegrensede forekomster av de naturressursene teknologien krever, som litium, silisium og mye mer. Det største problemet er imidlertid ideologien som ligger bak besettelsen: å øke den menneskelige makt utover alle proporsjoner – den ikke-menneskelige virkelighet anses som en ubetinget ressurs som står til vår disposisjon. Alt som eksisterer, slutter å være en gave som vi burde være takknemlige for, verdsette og sette pris på, og blir i stedet en slave, et bytte for enhver menneskelig impuls og evne.

 

23. Det er skremmende å se at den teknologiske utviklingen har fått «en veldig dominans over menneskeheten som sådan og verden som helhet. Aldri før har menneskeheten hatt så stor makt over seg selv, og det finnes ingen garanti for at denne makten alltid vil bli brukt vel, særlig når man tenker over hvordan den brukes akkurat nå … I hvilke hender ligger det så mye makt, eller hvor vil den eventuelt ende opp? Det at den ligger hos en ørliten del av menneskeheten, er ekstremt risikabelt.»[16]

 

Revurdering av vår maktbruk

24. Ikke all styrking av makt er et fremskritt for menneskeheten. Vi trenger bare å tenke på de «fantastiske» teknologiene som er brukt for å desimere befolkninger, slippe atombomber og tilintetgjøre etniske grupper. Vi har hatt historiske øyeblikk der vår beundring for fremskrittet blindet oss for dets skrekkelige konsekvenser. Dette vil imidlertid alltid være en risiko fordi «den overveldende teknologiske utviklingen ikke har gått sammen med en utvikling hva menneskelig ansvar, verdier og samvittighet angår ... I dette henseende står vi utsatt til overfor vår stadig økende makt, uten midler til å kontrollere den. Vi har visse overfladiske mekanismer, men vi kan ikke hevde at vi har en sunn etikk, en kultur og spiritualitet som virkelig kan begrense den og tøyle den med klartseende selvkontroll.»[17] Det er ikke rart at en så stor makt i slike hender er i stand til å ødelegge liv, mens mentaliteten som ligger til grunn for det teknokratiske paradigmet, blinder oss og hindrer oss i å innse hvor ekstremt alvorlig dette er for dagens mennesker.

 

25. I motsetning til dette teknokratiske paradigme sier vi at verden som omgir oss, ikke er et objekt for utnyttelse, uhindret bruk og ubegrensede ambisjoner. Heller ikke kan vi hevde at naturen bare er en «kulisse» hvor vi utspiller våre liv og våre prosjekter. For "[vi] er del av naturen, inkludert i den og dermed i stadig interaksjon med den»,[18] og derfor kan ikke naturen «betraktes som separat fra oss selv, som en ren setting for våre liv».[19]

 

26. Dette utelukker i seg selv ideen om at mennesket er en utenforstående, et fremmedelement som bare er i stand til å skade miljøet. Mennesker må anerkjennes som en del av naturen. Menneskelig liv, intelligens og frihet er naturlige elementer som beriker vår planet, en del av dens indre funksjoner og likevekt.

 

27. Av denne grunn er en sunn økologi også resultatet av samspillet mellom mennesker og miljøet, slik det finner sted blant annet i urbefolkninger og har funnet sted i århundrer i ulike deler av i verden. Menneskelige grupper har ofte «skapt» et miljø,[20] formet det på en eller annen måte uten å ødelegge det eller sette det i fare. Det store problemet i dag er at det teknokratiske paradigmet har ødelagt det sunne og harmoniske forholdet. Uansett vil ikke det presserende behovet for å legge bort dette skadelige og destruktive paradigmet, kunne realiseres ved en fornektelse av mennesket, men ved å inkludere interaksjonen mellom «naturen og samfunnet som lever i den».[21]

 

28. Vi må blant annet revurdere spørsmålet om menneskelig makt, dens betydning og dens grenser. For vår makt har økt frenetisk på noen få tiår. Vi har gjort imponerende og fantastiske teknologiske fremskritt, og vi har ikke innsett at vi samtidig har blitt svært farlige vesener, i stand til å true livet til mange arter og vår egen overlevelse. I dag er det verdt å gjenta Solovievs ironiske kommentar om en «tid som var så avansert at den faktisk var den siste».[22] Vi trenger klarsyn og ærlighet for å anerkjenne i tide at vår makt og våre fremskritt vender seg mot oss.[23]

 

Den etiske fordring

29. Maktens etiske forfall er forkledd takket være markedsføring og falsk informasjon, nyttige verktøy i hendene på de ressurssterke for å forme den offentlige opinion. Når man planlegger et prosjekt som innebærer betydelige miljømessige endringer eller høye nivåer av forurensning, skaper man ved hjelp av disse midlene forhåpninger i lokalbefolkningen om stor lokal utvikling, eller peker på hva en potensiell økonomisk vekst og større sysselsetting vil ha å si for deres barns fremtid. Men i virkeligheten synes det ikke å være noen ekte interesse for disse menneskenes fremtid, siden de ikke blir tydelig forklart at prosjektet vil føre til utarming av deres landområder, dårligere livskvalitet, et nakent og mindre beboelig naturlandskap uten liv, fellesskapsglede og håp for fremtiden – og at det i tillegg kommer til å skade globalt og ramme mange andre mennesker.

 

30. Tenk bare på den øyeblikkelige begeistringen som oppstår når en lokalbefolkning tilbys penger som vederlag for lagring av radioaktivt avfall. Huset man kjøper for disse pengene, blir til en grav fordi det bryter ut sykdommer. Og jeg sier ikke dette basert på en overaktiv fantasi, men basert på noe vi har sett. Noen vil kanskje si at dette er et ekstremt eksempel, men i denne sammenheng er det ikke rom for å snakke om «mindre» skader, for det er nettopp opphopningen av skader som man har ansett som akseptable hver for seg, som har ført oss inn i situasjonen vi er i nå.

 

31. Denne situasjonen har ikke bare med fysikk eller biologi å gjøre, men også med økonomien og måten vi forstår den på. En mentalitet som søker maksimal gevinst til minimal kostnad, forkledd som fornuft, fremskritt og fantasirike løfter, umuliggjør en oppriktig omsorg for vårt felles hjem og enhver sann bestrebelse på å hjelpe de fattige og de trengende som er forkastet av samfunnet vårt. I de siste årene har vi sett at en rekke falske profeter til tider har blendet og begeistret de fattige med tomme løfter og gjort dem til et bytte for en verden som de ikke har tilgang til.

 

32. Det er også utviklet feilaktige oppfatninger av begrepet «meritokrati» som en «fortjent» menneskelig makt som alt må underordnes, og der det er de som er født med større muligheter og fordeler, som har definert reglene. En sunn tilnærming til verdien av hardt arbeid, utviklingen av medfødte evner og et prisverdig initiativ er én ting, men hvis man ikke søker genuint like muligheter, kan «meritokrati» lett bli et skjold som ytterligere befester privilegiene til noen få med stor makt. Hvorfor skulle de – på bakgrunn av denne perverse logikken – bry seg om skaden som gjøres på vårt felles hjem, hvis de føler seg trygt beskyttet av de økonomiske ressursene de har tjent på grunn av egne evner og innsats?

 

33. I samvittigheten, og med tanke på barna som vil måtte betale for skaden handlingene deres forårsaker, dukker spørsmålet om mening uvegerlig opp: «Hva er meningen med livet mitt? Hva er meningen med tiden min på denne jorden? Og hva er den endelige meningen med alt mitt arbeid og strev?»

 

3. Svakheter ved internasjonal politikk

34. Selv om vi i våre dager «viser tegn til graverende regresjon», må «hver ny generasjon … ta opp kampene og fremstegene til tidligere generasjoner og sette sine mål enda høyere. Dette er veien. Godhet, sammen med kjærlighet, rettferdighet og solidaritet, vinnes ikke en gang for alle; de må realiseres hver eneste dag.[24] For at det skal være solide og varige fremskritt, insisterer jeg på at «multilaterale avtaler mellom nasjoner favoriseres».[25]

 

35. Det er ikke fruktbart å blande sammen multilateralisme med en verdensmyndighet konsentrert i én person eller i en elite med overdreven makt: «Når vi snakker om muligheten for en form for verdenspolitisk myndighet, så trenger vi ikke nødvendigvis å tenke på en personlig autoritet».[26] Vi snakker først og fremst om «mer velorganiserte internasjonale institusjoner … rustet med makten til å sørge for det globale felles gode, å utrydde sult og fattigdom, og å sikre fundamentale menneskerettigheter».[27] Problemstillingen er at de må være utstyrt med reell myndighet på en måte som «sikrer» oppnåelsen av visse essensielle mål. På denne måten kan det oppstå en multilateralisme som ikke er avhengig av skiftende politiske forhold eller noen fås interesser, og som er stabil.

 

Rekonfigurering av multilateralismen

36. Det er fremdeles beklagelig at globale kriser skusles bort i stedet for å bli anledning til gagnlige endringer.[28] Det så vi i finanskrisen i 2007–2008 og igjen i Covid-19-krisen. For «de konkrete strategiene som ble utviklet verden over i kjølvannet av krisen, [har] faktisk … gått i en enda sterkere individualistisk retning, med mindre integrering og større frihet for de virkelig mektige, for dem som uansett alltid finner en vei ut uskadde."[29]

 

37. Heller enn å bevare den gamle multilateralismen, synes vår nåværende utfordring å være å omforme og gjenskape den med tanke på den nye verdenssituasjonen. Jeg inviterer dere til å anerkjenne at «diverse grupper og organisasjoner i samfunnet [kompenserer] for det internasjonale samfunnets tilkortkommenhet, dets manglende koordinering i komplekse situasjoner, dets manglende oppmerksomhet i spørsmål om fundamentale menneskerettigheter».[30] For eksempel er Ottawa-prosessen mot bruk, produksjon og salg av antipersonellminer et eksempel som viser hvordan sivilsamfunnet med sine organisasjoner er i stand til å skape effektive dynamikker som FN ikke kan. Slik blir subsidaritetsprinsippet også gjeldende på forholdet mellom det globale og lokale.

 

38. På mellomlang sikt fremmer globalisering spontane kulturmøter, økt gjensidig kunnskap og prosesser for fellesskap mellom folk, noe som til slutt frembringer en multilateralisme «nedenfra», ikke bare en som er bestemt av makteliten. Kravene som vokser frem nedenfra over hele verden, der aktivister fra svært ulike land hjelper og støtter hverandre, kan til slutt kunne legge press på maktelitene. Forhåpentligvis vil vi se dette i møte med klimakrisen. Derfor gjentar jeg: «Hvis innbyggerne ikke har kontroll med den politiske makten, nasjonalt, regionalt og kommunalt, er det heller ikke mulig å kontrollere miljøødeleggelsene.»[31]

 

39. Postmoderne kultur har gitt grobunn for en ny følsomhet overfor de mer sårbare og mindre mektige. Dette henger sammen med min innstendige anmodning i encyklikaen Fratelli Tutti om menneskets forrang og forsvar for dets verdighet uansett omstendighet. Det finnes en annen måte å fremme multilateralisme på i forsøket på å løse menneskehetens virkelige problemer: å først og fremst sikre respekten for menneskets verdighet på en slik måte at etikken vinner over lokale eller tilfeldige interesser.

 

40. Det handler ikke om å erstatte politikk, men om å anerkjenne at de fremvoksende kreftene blir stadig mer relevante og faktisk er i stand til å oppnå viktige resultater i forsøket på å løse konkrete problemer, noe flere av dem viste under pandemien. Det faktum at svar på problemer kan komme fra alle land, uansett hvor små de måtte være, viser oss at multilateralisme er en uunngåelig prosess.

 

41. Det tradisjonelle diplomatiet, som også er i krise, er fremdeles viktig og nødvendig. Likevel har det ikke lykkes med å skape en modell for multilateralt diplomati som er i stand til å svare på den nye verdenskonfigurasjonen; men hvis det makter å rekonfigurere seg, må det være en del av løsningen, for århundrelange erfaringer må heller ikke skusles bort.

 

42. Vår verden har blitt så multipolar og samtidig så kompleks at det kreves en annen ramme for at vi skal kunne samarbeide på en effektiv måte. Det er ikke nok å bare sørge for maktbalanse, man må også finne svar på nye problemer og reagere med globale mekanismer på miljømessige, folkehelsemessige, kulturelle og sosiale utfordringer, særlig med tanke på å styrke respekten for de mest grunnleggende menneskerettighetene, sosiale rettigheter og beskyttelsen av vårt felles hjem. Det handler om å etablere globale og effektive regelverk som kan «sikre» denne globale beskyttelsen.

 

43. Alt dette forutsetter utviklingen en ny prosedyre for beslutningstaking og for legitimering av disse beslutningene, siden den som ble etablert for flere tiår siden, ikke er tilstrekkelig eller synes å være effektiv. Et slikt rammeverk må nødvendigvis gi rom for samtaler, rådgivning, megling, konfliktløsning og tilsyn, og endelig en slags økt «demokratisering» i den globale kontekst, slik at man kan uttrykke og presentere de varierende situasjonene.

 

4. Klimakonferanser: Fremgang og feilslag

44. I flere tiår har representanter for mer enn 190 land jevnlig møttes for å diskutere klimaendringene. Konferansen i Rio de Janeiro i 1992 førte til vedtak av FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC), en traktat som trådte i kraft da den nødvendige ratifisering fra de undertegnende partene fant sted i 1994. Disse statene møtes årlig til en konferanse, et såkalt klimatoppmøte (COP), som er det høyeste beslutningsorganet. Noen av disse konferansene var mislykkede, som København (2009), mens andre, som COP3 i Kyoto (1997), gjorde det mulig å ta viktige skritt fremover. Den betydningsfulle protokollen derfra satte et mål om å redusere det totale klimagassutslippet med 5 % i forhold til 1990. Fristen var år 2012, men man oppnådde åpenbart ikke målet.

 

45. Alle parter forpliktet seg også til å gjennomføre omstillingsprogrammer for å redusere effektene av klimaendringene som allerede har funnet sted. Det ble dessuten vedtatt å gi bistand til tiltakene i utviklingsland. Protokollen trådte faktisk i kraft i 2005.

 

46. Siden ble det foreslått å opprette en prosedyre for tap og skade forårsaket av klimaendringene. Denne tar på alvor at de rikere landene er hovedansvarlige for dem, og søker å kompensere for de tap og skader de påfører de mer sårbare landene. Det handlet ennå ikke om å finansiere «omstillingen» i disse landene, men om å kompensere for allerede påførte skader. Dette spørsmålet har vært gjenstand for viktige diskusjoner på diverse konferanser.

 

47. COP21 i Paris (2015) representerte et annet betydningsfullt øyeblikk, siden man der inngikk en avtale som involverte alle. Den kan betraktes som en ny begynnelse, gitt at man har mislyktes med å oppnå tidligere fastsatte mål. Avtalen trådte i kraft den 4. november 2016. Selv om det er snakk om en bindende avtale, er ikke alle bestemmelsene forpliktelser i streng forstand, og noen av dem gir betydelig rom for skjønn. I alle tilfelle er det strengt tatt ingen bestemmelser for sanksjonering i tilfelle forpliktelsene ikke overholdes, eller effektive instrumenter som sikrer oppfyllelsen av dem. Avtalen er dessuten i en viss grad fleksibel for utviklingsland.

 

48. Paris-avtalen har et bredt og ambisiøst mål: å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen under 2°C i forhold til førindustrielle verdier, med sikte på å redusere den til 1,5°C. Det gjenstår fremdeles arbeid med tanke på å sikre konkrete kontrollprosedyrer og å skape generelle kriterier for å sammenligne de ulike landenes målsetninger. Dette gjør det vanskelig å oppnå en mer objektiv (kvantitativ) evaluering av de faktiske resultatene.

 

49. Etter flere konferanser med magre resultater og skuffelsen over COP25 i Madrid (2019), var det håp om at denne tregheten ville snus på COP26 i Glasgow (2021). Resultatet ble en gjenoppliving av Paris-avtalen, som hadde vært satt på vent på grunn av de gjennomgripende konsekvensene av pandemien. Det kom dessuten en stor mengde «anbefalinger» man ikke ante om ville ha effekt. Arbeidet for å sikre en rask og effektiv overgang til alternative og mindre forurensende energiformer, kom ikke videre.

 

50. COP27 i Sharm El Sheikh (2022) ble helt fra begynnelsen av truet av invasjonen av Ukraina, som skapte en betydelig økonomisk krise og energikrise. Karbonbruken økte, og alle forsøkte å skaffe seg tilstrekkelige forsyninger. Utviklingsland anså energitilgang og utsikt til utvikling som en presserende prioritet. Det var en tydelig åpenhet for å erkjenne det faktum at fossilt brensel fremdeles står for 80 % av verdens energiforsyning, og at bruken fortsetter å øke.

 

51. Konferansen var et nytt eksempel på hvor vanskelig forhandlinger kan være. Man kunne si at den i det minste representerte et skritt fremover i arbeidet for å etablere et finansieringssystem for «tap og skade» i landene som er hardest rammet av klimakatastrofer. Dette kunne tilsynelatende gi en ny stemme til og en større rolle for utviklingsland. Men også her forble mange punkter upresise, fremfor alt hvilket konkret ansvar som hviler på landene som må bidra.

 

52. I dag kan vi fortsatt si at «overenskomstene kun i liten grad [ble] omsatt i praksis fordi man ikke hadde fastsatt mekanismer for kontroll, periodisk overprøving og sanksjoner for overtredelser. Prinsipperklæringene venter fortsatt på raske og effektive veier til realisering.»[32] Dessuten: «Internasjonale forhandlinger kan ikke gjøre betydelig fremskritt på grunn av land som setter egne nasjonale interesser over det globale felles gode. De som vil lide under følgene av det vi søker å skjule, kommer ikke til å glemme denne mangelen på samvittighet og ansvarlighet.»[33]

 

5. Hva kan vi forvente av COP28 i Dubai?

53. De forente arabiske emirater er vertskap for neste konferanse (COP28). Dette er et land i Persiabukta kjent som en storeksportør av fossilt brensel, selv om det har gjort betydelige investeringer i fornybare energikilder. Samtidig planlegger gass- og oljeselskaper nye prosjekter der, med mål om å øke produksjonen ytterligere. Å si at det ikke finnes håp, ville være suicidalt, for det ville bety å utsette hele menneskeheten, spesielt de fattigste, for de verste virkningene av klimaendringene.

 

54. Hvis vi har tillit til menneskers evne til å overskride sine smålige interesser og tenke i et større perspektiv, kan vi fremdeles håpe på at COP28 vil resultere i en utslagsgivende akselerasjon i energiomstillingen, med faktiske forpliktelser som kan overvåkes kontinuerlig. Denne konferansen kan representere en retningsendring og vise at alt som er gjort siden 1992, faktisk var viktig og verdt innsatsen, ellers blir den en stor skuffelse som kan true alt som er oppnådd så langt.

 

55. Til tross for de mange forhandlingene og avtalene fortsetter de globale utslippene å øke. Selvsagt kan man tenke at økningen hadde vært større uten disse avtalene. Likevel, på andre miljøområder har man, der det har vært vilje, oppnådd betydningsfulle resultater, som for eksempel hva gjelder beskyttelsen av ozonlaget. Imidlertid går ikke den nødvendige overgangen til rene energikilder som vind- og solenergi, og skrinleggelsen av fossile brensler, fort nok frem. Følgelig risikerer man at det som faktisk blir gjort, blir ansett som tidsfordriv for å avlede oppmerksomheten.

 

56. Vi må forlate mentaliteten hvor vi later som om vi er bekymret, men mangler nødvendig mot til å gjøre substansielle endringer. Vi vet at vi i dette tempoet om bare noen få år overskrider den maksimalt anbefalte grensen på 1,5°C, og ikke lenge etter sågar 3°C, med høy risiko for å nå et punkt hvor det er for sent å snu. Selv om vi ikke skulle nå et slikt «point of no return», vil konsekvensene uansett være katastrofale, og man må iverksette hastetiltak med enorme omkostninger og alvorlige økonomiske og sosiale konsekvenser som ikke er til å bære. Selv om tiltakene vi kan sette inn nå, er dyre, vil kostnadene bli enda større jo lengre vi venter.

 

57. Jeg mener det er essensielt å insistere på at hvis man «kun søker en teknisk løsning på hvert miljøproblem som kommer opp, adskiller man det som i realiteten er gjensidig avhengig av hverandre, og dekker over det globale systemets sanne og dypeste problemer».[34] Det er sant at vi trenger omstillinger i møte med skader som på kort sikt er irreversible. Visse inngrep og teknologiske fremskritt som muliggjør å absorbere eller fange opp gassutslipp, har vist seg lovende. Likevel risikerer vi å forbli fanget i et fastlåst tankemønster der vi bare lapper hull og sparkler sprekker mens det under overflaten blir verre og verre og vi faktisk fortsetter å bidra til det. Å anta at alle problemer i fremtiden vil kunne løses av tekniske nyvinninger, er en form for hensynsløs pragmatisme, som å dytte en snøball nedover en bakke.

 

58. La oss én gang for alle få slutt på den uansvarlige latterliggjøringen som fremstiller dette som et rent økologisk, «grønt», romantisk spørsmål, noe vi ofte ser blant økonomiske aktører. La oss endelig innrømme at dette er et menneskelig og samfunnsmessig problem på mange plan. Derfor krever det engasjement fra alle. Under klimakonferanser rettes gjerne oppmerksomheten mot grupper som negativt beskrives som «radikaliserte». I virkeligheten fyller imidlertid disse et rom som er etterlatt tomt av samfunnet som helhet, som burde utøve et sunt «press», siden alle familier bør innse at deres barns fremtid står på spill.

 

59. Hvis det er en oppriktig interesse for å gjøre COP28 til en historisk begivenhet som hedrer og ivaretar menneskets verdi, kan vi bare håpe på forpliktende former for energiomstilling som oppfyller tre betingelser: at de er effektive, obligatoriske og lett kan overvåkes. Det kan sparke i gang en ny prosess preget av tre krav: Den må være drastisk, inderlig og basert på at alle forplikter seg. Dette har så langt ikke skjedd, og det er bare en slik type prosess som kan gjenreise troverdigheten til internasjonal politikk, for det er kun på denne konkrete måten at det er mulig å redusere karbondioksidnivåene betydelig og forhindre enda større skade over tid.

 

60. Måtte de som deltar på konferansen, være strateger som er i stand til å ta hensyn til det felles gode og sine barns fremtid heller enn enkelte lands eller selskapers kortsiktige interesser. På denne måten kan de vise politikkens edle side og ikke dens skammelige. Overfor de mektige kan jeg bare gjenta dette spørsmålet: «Hva får noen til å holde fast på makten på dette stadium, bare for å bli husket for sin manglende evne til å handle da det var presserende nødvendig å gjøre det?»[35]

 

6. Åndelig motivasjon

61. Jeg kan ikke unnlate i denne forbindelse å minne de katolske troende om motivasjonen som springer ut av deres tro. Jeg oppfordrer mine søstre og brødre tilhørende andre religioner til å gjøre det samme, for vi vet at en autentisk tro gir ikke bare styrker menneskenes hjerter, men den forvandler også livet, endrer våre mål og kaster lys over vårt forhold til andre og til hele skaperverket.

 

I troens lys

62. Bibelen forteller oss: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (1 Mos 1,31). Hans er «jorden og alt som finnes der» (5 Mos 10,14). Derfor forteller han oss at «jord skal ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg» (3 Mos 25,23). Derfor: «ansvaret for jorden som hører Gud til, vil si at mennesket, som er utstyrt med fornuft, må respektere naturens lover og den fine likevekten mellom denne verdens skapninger.»[36]

 

63. Samtidig: «Universet som helhet i alle dets mangfoldige relasjoner er det beste uttrykk for Guds uuttømmelige rikdom.» Derfor, for å være forstandige må vi forstå «tingenes forskjellighet i deres mangfoldige relasjoner».[37] På denne visdommens vei er det ikke likegyldig for oss at så mange arter forsvinner, og at klimakrisen truer mange andre veseners eksistens.

 

64. Jesus «kunne invitere andre til å bli oppmerksomme på skjønnheten i verden fordi han selv var i konstant berøring med naturen og så på den med et blikk fullt av kjærlighet og undring. Når han streifet om i landet, stoppet han ofte og betraktet skjønnheten hans far hadde sådd ut, og han innbød disiplene til å erkjenne det guddommelige budskap i tingene.»[38]

 

65. Derfor «fremstår denne verdens skapninger ikke lenger som ren natur, for den Oppstandne omgir dem på mysteriøst vis og fører dem mot deres endelige fullbyrdelse. De samme markblomstene og fuglene som han beundret med sine menneskelige øyne, er nå fylt av hans strålende nærvær.»[39] Dersom universet «utfolder seg i Gud, som fyller det helt og fullt ..., er det en mystisk mening i et blad, en vei, i dugget om morgenen, i den fattiges ansikt.»[40] Verden synger om en uendelig kjærlighet – hvordan kan vi unnlate å ta vare på den?

 

Å vandre sammen i fellesskap og forpliktelse

66. Gud har forenet oss med alle sine skapninger. Likevel kan det teknokratiske paradigmet isolere oss fra verden som omgir oss, og villede oss ved å få oss til å glemme at hele verden er én «kontaktflate».[41]

 

67. Det jødisk-kristne synet på kosmos løfter frem menneskets unike og sentrale verdi i det enestående koret av Guds skapninger, men i dag ser vi oss tvunget til å innse at det bare er mulig å forsvare en «situert antroposentrisme» – med andre ord anerkjenne at menneskelivet ikke er forståelig og bærekraftig uten andre skapninger. For «sammen med alle verdens skapninger er [vi] skapt av samme far og forenet med usynlige bånd, og sammen utgjør [vi] en slags universell familie, et sublimt fellesskap som fyller oss med hellig, kjærlighetsfull og ydmyk respekt».[42]

 

68. Dette er ikke et produkt av vår egen vilje. Det har en annen kilde, nemlig vårt innerste vesen, siden «Gud har knyttet oss så nært til verden rundt oss at vi kan føle ørkenifiseringen av jorden nesten som en fysisk sykdom, og utryddelsen av en art som en smertefull ødeleggelse».[43] La oss derfor slutte å tenke på mennesker som autonome, allmektige og uten begrensninger, og begynne å tenke annerledes om oss selv, på en mer ydmyk, men fruktbar måte.

 

69. Jeg ber alle om å bli med på denne pilegrimsreisen hvor vi forliker oss med verden, vårt hjem, og bidra til å gjøre den vakrere, for denne forpliktelsen har med vår personlige verdighet og våre viktigste verdier å gjøre. Samtidig er det nødvendig å oppriktig erkjenne at det ikke er de individuelle bestrebelsene alene som vil kunne skape de største endringene, men fremfor alt store politiske beslutninger på nasjonalt og internasjonalt nivå.

 

70. Likevel hjelper hvert eneste lille bidrag, og forhindrer vi bare så lite som en tidels økning av den globale temperaturen, vil det være nok til å lindre litt lidelse for mange mennesker. Allikevel er det viktigste av en mindre kvantifiserbar art: behovet for å forstå at det ikke vil bli noen varige endringer uten kulturelle endringer, uten at vår livsstil og overbevisning blir mer ansvarlige, og det vil ikke bli noen kulturelle endringer uten personlige endringer.

 

71. Husholdningenes bestrebelser for å redusere forurensning og avfall, og for et fornuftig forbruk, skaper en ny kultur. Det faktum at personlige, familiebaserte og samfunnsmessige vaner endres, bidrar til et økt fokus på de politiske sektorenes manglende ansvarstagen og til forargelse over det manglende engasjementet blant de mektige. La oss altså innse at selv om det ikke gir umiddelbart merkbar effekt rent kvantitativt, hjelper vi til med å sette i gang store samfunnsmessige transformasjonsprosesser dypt innenfra.

 

72. Hvis vi tar i betraktning at utslippet per person i USA er omtrent dobbelt så stort som kinesernes, og omtrent syv ganger større enn gjennomsnittet i de fattigste landene,[44] kan vi konstatere at en endring på flere plan i den uansvarlige vestlige livsstilen vil ha en betydelig langsiktig innvirkning. Som et resultat vil vi da, sammen med uunnværlige politiske beslutninger, kunne gjøre fremskritt på veien mot en ekte omsorg for hverandre.

 

73. «Lovsyng Gud» er tittelen på dette brevet. For når mennesker krever Guds plass, blir de sine egne verste fiender.

 

 

Gitt i Roma, i basilikaen San Giovanni in Laterano,
den 4. oktober, på Festen for den hellige Frans av Assisis, i år 2023,
det ellevte året av mitt pontifikat.

Frans

 

Oversettelse: Kristine Dingstad, forlagssjef i St. Olav forlag 

 

Fakta om Laudato Sì

• Pave Frans' såkalte klima-encyklika (rundskriv)
• Ble lansert i Roma sommeren 2015
• Rundskrivet er 180 sider langt
• Paven bygger videre på det tidligere paver har sagt om miljøspørsmål
• Han slår fast at Laudato Sì inngår i Den katolske kirkes sosiallære, fordi den tar opp et sosialt anliggende: vårt forhold til Skaperen, til skaperverket og til hverandre.
• Paven henvender til alle mennesker, fordi klima handler om oss alle – og om vårt felles hjem.
• Han slår fast at klimaendringene er menneskeskapte.
• Teksten er en kombinasjon av vitenskap, politikk og teologi,
• I Laudato Sì kaller paven oss til en radikal personlig omvendelse

  

 

Les mer om Laudato Si'

• Laudato Si': Hva er egentlig en encyklika?
• Laudato Si': Legfolkets  grønne apostolat
• Laudato Si': Kapitalisme i klimaets tjeneste
• Laudato Si': Under en felles himmel
• 10 måter å leve Laudato Si' på

 

Fotnoter

[1] Den amerikanske bispekonferanse: Global Climate Change Background (2019).

[2] Spesialforsamlingen for den panamerikanske region: Final Document (October 2019).

[3] Symposium for bispekonferansene i Afrika og Madagaskar (SECAM): African Climate Dialogues Communiqué, Nairobi, 17. oktober 2022.  

[4] Jf. FNs klimapanel (IPCC): Climate Change 2021, The Physical Science Basis (Cambridge and New York: 2021), B.2.2.

[5] Jf. FNs klimapanel (IPCC): Climate Change 2023, Synthesis Report, Summary for Policymakers, B.3.2.  For 2023-rapporten, se  https://www.ipcc.ch/report/ar6/syr/downloads/report/IPCC_AR6_SYR_SPM.pdf.

[6] Jf. UNITED NATIONS ENVIRONMENT PROGRAM: The Emissions Gap Report 2022: https://www.unep.org/resources/emissions-gap-report-2022.

[7] Jf. NATIONAL OCEANIC AND ATMOSPHERIC ADMINISTRATION: Earth System Research Laboratory, Global Monitoring Division, “Trends in Atmospheric Carbon Dioxide”: https://www.esrl.noaa.gov/gmd/ccgg/trends.

[8] Jf. IPCC: Climate Change 2023, Synthesis Report, Summary for Policymakers, A.1.3.

[9] Jf. ibid., B.5.3.

[10] Disse IPCC-dataene er basert på 34 000 studier. FNs klimapanel, jf. Synthesis Report of the Sixth Assessment Report (20/03/2023): AR6 Synthesis Report: Climate Change 2023 (ipcc.ch).

[11] Jf. IPCC: Climate Change 2023, Synthesis Report, Summary for Policymakers, A.1.2.

[12] Jf. ibid.

[13] Encyklikaen Laudato Si’ (24. mai 2015).

[14] Ibid., 105.

[15] Ibid. 106.

[16] Ibid., 104.

[17] Ibid., 105.

[18] Ibid., 139.

[19] Ibid., 139.

[20] Jf. S. Sôrlin-P. Warde: “Making the Environment Historical. An Introduction”, i S. S. Sôrlin-P. Warde (red.): Nature’s End: History and the Environment (Basingstroke-New York, 2009), 1-23.

[21] Encyklikaen Laudato Si’ (24. mai 2015), 139.

[22] Jf. War, Progress and the End of History, Including a Short Story of the Anti-Christ.  Three Discussions by Vladimir Soloviev (London, 1915), s. 197.

[23] Jf. St. Paul VI: Tale til FAO i anledning dets 25-årsjubileum (16. november 1970), 4.

[24] Encyclicaen Fratelli Tutti (3. oktober 2020), 11.

[25] Ibid., 174.

[26] Ibid., 172.

[27] Ibid.

[28] Jf. ibid., 170.

[29] Ibid.

[30] Ibid., 175.

[31] Encyklikaen Laudato Si’ (24. mai 2015), 179.

[32] Ibid., 167.

[33] Ibid., 169.

[34] Ibid., 111.

[35] Ibid., 57.

[36] Ibid., 68.

[37] Ibid., 86.

[38] Ibid., 97.

[39] Ibid., 100. 

[40] Ibid., 233.

[41] Jf. D.J. HARAWAY: When Species Meet (Minneapolis, 2008), s. 205-249.

[42] Encyklikaen Laudato Si’ (24. mai 2015).

[43] Den apostoliske ekshortasjonen Evangelii Gaudium (24. november 2013), 215.

[44] Jf. UNITED NATIONS ENVIRONMENT PROGRAM: The Emissions Gap Report 2022: https://www.unep.org/resources/emissions-gap-report-2022.