Vatikanet klargjør utvikling i Kirkens lære om velsignelser

cq5dam.thumbnail.cropped.750.422.jpeg

DET HELLIGE OFFICIUM: Dikasteriet for troslæren har hatt flere ulike navn gjennom årene. Mandag 18. desember kunngjorde Dikasteriet en erklæring om pastorale velsignelser som har fått mye oppmerksomhet. Foto: Vatican News

 

Mandag 18. desember kunngjorde Dikasteriet for troslæren erklæringen Fiducia Supplicans («Bønnfallende tillit»), om den pastorale betydningen av velsignelser. Dokumentet har blant annet som mål å klargjøre muligheten for å gi velsignelser både til par i «irregulære situasjoner» og par av samme kjønn, og beskriver seg selv som en læremessig utvikling.

 

Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

 

Dokumentet, som er godkjent og signert av pave Frans, kommer som en respons på flere spørsmål om slike velsignelser som Dikasteriet har mottatt de siste årene. Dette har gitt Dikasteriet anledning til å klargjøre og utdype Kirkens lære om velsignelser, inkludert skillet mellom ulike typer velsignelser: liturgiske (sakramentale) og pastorale.

Erklæringen understreker at Kirkens lære om ekteskapet står fast, og at velsignelser ikke må gis på en måte eller i en sammenheng som kan føre til forvirring eller skandale. Derfor må det ikke innføres nye liturgiske eller «halvliturgiske» former for velsignelse som kan ligne på en ektevigsel. Det er snakk om «spontane» velsignelser som prester kan gi for å påkalle Guds nåde over mennesker.

 

Les mer

 
Ulike tolkninger

Erklæringen ser ut til å ha frembrakt ulike tolkninger, både innad i Kirken og i samfunnet ellers. I det minste er det slik at ulike aspekter ved den blir fremhevet av ulike lesere og kommentatorer. Noen mener at ingenting eller svært lite har endret seg, mens andre mener at dette vil utgjøre en stor forskjell for de menneskene som er personlig berørt.

Den amerikanske jesuittpresten James Martin hevder at erklæringen er et skritt bort fra Kirkens tidligere holdning, som uttrykt i Troskongregasjonens svar til et «dubium» (tvilsspørsmål) fra 2021. Tidligere var det ikke tillatt for prester å velsigne par av samme kjønn, skriver han, men nå er det lov. I tillegg til redaktør for America Magazine er Martin leder av Outreach, en nettside som beskriver seg selv som «en katolsk LHBTQ-ressurs».

 

Les flere reaksjoner

 

– Personer som lever sammen kan velsignes

Biskop Bernt Eidsvig sier at erklæringen har mye å si for homofile medlemmer av Den katolske kirke.

– Vi kan regne med at det finnes noe sånt som 40 millioner homofile katolikker i verden. Tradisjonelt har budskapet til disse vært at de må leve sølibatært. Det er imidlertid ikke bare Den katolske kirke som har sagt dette. Norsk straffelov forbød seksuelle handlinger mellom menn inntil 1972; Den norske kirke var på linje med oss, sier han.

– De som nå kan velsignes, med Kirkens billigelse, er personer som lever sammen i vennskap, et stort og viktig menneskelig gode. Premisset er sjelesørgerisk. Alternativet for samboende homofile – katolikker og andre – er altfor ofte sorg, ensomhet og promiskuitet.

 

403626288_6821131244648864_6750795596316505284_n.jpg

SJELESORG FOR ALLE: Biskop Bernt Eidsvig er opptatt av at ingen skal utelukkes på grunn av fordommer. Foto: katolsk.no

 

Biskopen forklarer at enkelte oppfatninger om homofile i tidligere tider var basert på manglende kunnskap.

– Kirken og samfunnets avstandstagen fra menns homoseksuelle handlinger var opprinnelig biologisk fundert, man trodde hele det menneskelige liv befant seg i mannens sæd. Hvis den ikke ble tatt imot i fruktbarhet i kvinnen, gikk mennesker under, sier han.

– Dronning Victoria nektet å sanksjonere en lov som forbød homofile forhold mellom kvinner. Hun var overbevist om at kvinner ikke ville innlate seg på noe så forferdelig. Det kan synes som om de norske lovgivere i 1902 (den gamle straffeloven) tenkte på samme måte.

– Innebærer dokumentet en endring av Kirkens lære om ekteskapet?

– Det er viktig å plassere dette dokumentet i riktig kategori. Det dreier seg om vennskap, og det er ikke det samme som ekteskap. For noen vil dette kanskje lyde forvirrende, men det er ikke alltid mulig å finne frem til klarhet uten å kjempe seg igjennom en viss forvirring. Læren om ekteskapet opprettholdes, men det åpnes for at prester kan gi pastoral omsorg for homofile mennesker.

 

– Handler ikke om ny lære

Mgr. Torbjørn Olsen sier at erklæringen ikke handler om innføring av en ny lære eller ny liturgi, men om raushet og imøtekommelse av mennesker som ber prester om Guds velsignelse. Han påpeker at erklæringen følger en linje fra pave Frans som prioriterer pastoral omsorg.

– Det er nok ikke selve samlivet som dokumentet åpner for å velsigne, men menneskene som ber om velsignelse, til tross for at samlivet som sådan fremstår som «irregulært» i forhold til den guddommelige åpenbaring. Om dette blir forstått i praksis, gjenstår å se, sier han.

 

403636695_1091111888685399_6572266770604556987_n.jpg

LITE NYTT: Mgr. Torbjørn Olsen sier at erklæringen ikke handler om innføring av en ny lære eller ny liturgi. Foto: katolsk.no

 

Mgr. Olsen påpeker at Kirkens prinsipielle syn alltid har vært kombinert med en pastoral imøtekommenhet overfor mennesker som «ikke holder mål» i forhold til idealene. Det gjelder også folk som er skilt og «gift på nytt», samboere og andre som lever i strid med Kirkens lære.

– Den etiske appellen til oppbrudd har neppe noen gang stått uten et parallelt forsøk på også å stå sammen med disse mennesker og vise dem at Gud alltid elsker alle mennesker. For så vidt er det lite nytt i erklæringen, sier han.

– I hvilke sammenhenger vil velsignelser som dette kunne gis?

– Ser man på dokumentet, tenkes det vel at om en prest besøker hjemmet til et likekjønnet par eller om de på en pilegrimsreise kommer til en helligdom, så vil det være tenkelig at presten der svarer på deres ønske om velsignelse ved å be en kort bønn, gjøre korsets tegn eller lignende. Så gjenstår det å se om det hele vil bli slik i praksis, eller om det i første omgang vil utvikle seg kvasiliturgiske former.

 

«Det finnes flere anledninger der mennesker spontant ber om velsignelse, enten det er på pilegrimsvandringer, ved helligdommer eller til og med på gaten når de møter en prest. Som et eksempel kan vi vise til Velsignelsesboken, som inneholder flere ritualer for velsignelse av mennesker, blant annet eldre, syke, deltagere i katekese- eller bønnemøter, pilegrimer, de som legger ut på en reise, frivillige grupper og foreninger med mer.»

Fiducia Supplicans, nr. 28

 

– Det er i hvert fall dokumentets holdning at velsignelsen ikke skal fremstå som en kirkelig «ektevigsel» eller kombineres med en borgerlig «ektevigsel» av likekjønnede par. Så spørs det da også om dette blir akseptert av likekjønnede par som ønsker kirkelig anerkjennelse av sin stilling som et slags «ekteskap».

 

– Bearbeid budskapet i bønn

Mgr. Olsen sier at det er vanskelig generelt å formulere hvordan den enkelte prest skal håndtere mange ulike pastorale utfordringer. Biskop Eidsvig understreker at svar på ønsker om velsignelse bør gis i sjelesørgerisk sammenheng, og lar det være opp til de enkelte prestene hvordan de vil vurdere saken i hvert tilfelle.

Til slutt kommer biskopen med følgende budskap til de troende:

– Jeg vil be dem som reagerer på denne erklæringen, enten det er positivt eller negativt, om å bearbeide budskapet i bønn. Vær klar over at dette handler om å hjelpe mennesker med å komme til rette med sine liv, for å unngå at ting utvikler seg til større onder.

 

Foto: Mats Tande 2020-10-04

Biskop Varden:

– Velsignelsen står for et kall til omvendelse

 

I lys av erklæringen Fiducia Supplicans, om pastorale velsignelser, har biskop Erik Varden skrevet et brev til prestene i Trondheim stift og Tromsø stift. Brevet ble publisert på nettsiden hans onsdag 21. desember. Biskopen understreker at dokumentet ikke sier noe nytt om moralteologi, men at det oppfordrer til finfølelse overfor dem det gjelder. Pastorale velsignelser av par som lever i irregulære forhold bør finne sted utenfor offentlighetens lys og forutsetter en vilje til omvendelse, skriver han.

 

Les brevet her

                                                                                              Foto: katolsk.no

 

 
Dikasteriet vil unngå forvirring

Kardinal Víctor Manuel Fernández er prefekt for Dikasteriet for troslæren. Innledningsvis i den nye erklæringen forklarer han at den vil ta for seg «muligheten for å velsigne par i irregulære situasjoner og par av samme kjønn, uten offisielt å gyldiggjøre deres status eller på noen måte å endre Kirkens evige lære om ekteskapet.»

 

NTB_laCLpiXMpQA.jpg

TROENS VOKTER: Kardinal Víctor Manuel Fernández er siden september 2023 prefekt for Dikasteriet for troslæren, og har som oppgave å vokte troen. Foto: NTB/Reuters, Yara Nardi

 

Første del av dokumentet (nr. 1–6) handler om den liturgiske velsignelsen av ekteskap. Et hovedpoeng er viktigheten av å unngå ritualer og bønner som kan skape forvirring og føre til at «noe som ikke er ekteskap blir anerkjent som ekteskap.» Det er «bare i denne sammenhengen at seksuelle relasjoner finner sin naturlige, riktige og fullt ut menneskelige mening» (nr. 4).

I den forbindelse viser erklæringen til «Troskongregasjonens svar [fra 2021], som slår fast at Kirken ikke har makt til å gi velsignelser til foreninger mellom personer av samme kjønn» (nr. 5). Det vises til dette svaret også senere i dokumentet.

 

En overstrømmende og ubetinget gave

Andre del (nr. 7–30) gir en teologisk utlegning av Kirkens forståelse av velsignelser, med eksempler fra Den hellige skrift. Det skjelnes mellom liturgiske velsignelser og pastorale velsignelser, som er mer spontane og ikke bør «underlegges for mange moralske krav» (nr. 12).

Velsignelser kan være «nedadgående» (når Gud velsigner mennesket), eller «oppadgående» (når mennesket velsigner Gud). Mennesker kan også velsigne hverandre, på en slik måte at velsignelsen fremstår som «en overstrømmende og ubetinget gave» (nr. 16). Da stilles det altså ingen betingelser:

 

«Når mennesker ber om velsignelse, bør en uttømmende moralsk analyse ikke være en forutsetning for å gi den. Det bør nemlig ikke kreves at de som søker velsignelse på forhånd er moralsk fullkomne.»

Fiducia Supplicans, nr. 25

 

Erklæringen viser til «flere anledninger der mennesker spontant ber om velsignelse, enten det er på pilegrimsvandringer, ved helligdommer eller til og med på gaten når de møter en prest.» Ingen skal utelukkes fra slike velsignelser, for «alle mennesker – selv om de lever i situasjoner som ikke er i tråd med Skaperens plan – har positive elementer som vi kan prise Herren for» (nr. 28).

 

Å åpne livet for Gud

Tredje del (nr. 31–41) handler spesifikt om velsignelser for par i «irregulære situasjoner» og par av samme kjønn. Det er mulig å velsigne mennesker som «ikke gjør krav på en legitimering av sin egen status, men som ber om at alt som er sant, godt og menneskelig gyldig i deres liv og deres relasjoner blir beriket, helbredet og oppløftet av Den Hellige Ånds nærvær» (nr. 31).

 

«I slike tilfeller kan det gis en velsignelse som ikke bare har en oppadgående verdi, men som også innebærer en påkallelse av en velsignelse som kommer fra Gud til dem som – i erkjennelsen av at de er nødlidende og trenger hans hjelp – ikke gjør krav på en legitimering av sin egen status, men som ber om at alt som er sant, godt og menneskelig gyldig i deres liv og deres relasjoner blir beriket, helbredet og oppløftet av Den Hellige Ånds nærvær.»

Fiducia Supplicans, nr. 31

 

Erklæringen understreker at slike spontane velsignelser «ikke må bli en liturgisk eller halvliturgisk handling som ligner på et sakrament» (nr. 36). Om par i irregulære situasjoner står det at presten i forkant av velsignelsen kan «be om at individene har fred, helse, tålmodighet, dialog og gjensidig hjelp – men også Guds lys og styrke til å kunne oppfylle hans vilje fullt ut» (nr. 38).

Det er «ikke meningen å legitimere noe, men snarere å åpne livet for Gud, be om hans hjelp til å leve bedre og påkalle Den Hellige Ånd slik at evangeliets verdier kan leves med større trofasthet» (nr. 40).

 

Alltid elsket og velsignet

Fjerde del (nr. 42–45) er en avslutning som handler om måter å føre sjeler nærmere Kristus på. «Enhver velsignelse vil være en anledning til en fornyet forkynnelse av kerygmaet» (nr. 44). Det vil si, av budskapet om Jesu død og oppstandelse.

Erklæringen konkluderer med et ønske om at alle kristne «brødre og søstre» skal «kunne føle at de i Kirken alltid er pilegrimer, alltid tiggere, alltid elsket og, tross alt, alltid velsignet» (nr. 45).

 

Uoffisielle oversettelser av sitater fra erklæringen er gjort av katolsk.no, men gir ikke et uttømmende bilde av innholdet i dokumentet. Det kan leses i sin helhet på italienskfranskengelsktysk eller spansk.

 

Les mer

 

Les flere reaksjoner