Bokintervju: Nils Heyerdahl om Lars Roar Langslet
SKREV OM SIN VENN: Nils Heyerdahl begynte å tenke på å skrive en biografi om vennen da Langslet døde i 2016, og satte i gang med skrivingen for tre år siden. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
– Det var viktig for ham å få folk til å forstå at troen kan kombineres med fornuften, sier forfatter og idéhistoriker Nils Heyerdahl. Han forteller om Lars Roar Langslet, sin venn og en mann som satte dype spor i det norske samfunnet. Den som vil lære mer om mindre kjente sider av Langslets liv, bør lese boken som nylig ble utgitt på St. Olav Forlag.
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Nils Heyerdahl har skrevet bok om en mann som betydde mye, både for norsk kultur og politikk og for ham personlig. I Den andre historien. Katolikken og humanisten Lars Roar Langslet, som ble lansert på Litteraturhuset mandag 15. januar, gir han innblikk i et liv og et miljø som er ukjent for mange. Det er viktig dokumentasjon, men for Heyerdahl er det også en måte å gi noe tilbake til sin venn på.
En annerledes gutt
Med første setning i boken skriver Heyerdahl at «Lars Roar Langslet var annerledes.» Det er imponerende og til tider ydmykende å lese om hans intellektuelle evner og arbeidskapasitet, fra en tidlig alder. Langslet ble født i 1936 i Nesbyen, og allerede som elleveåring skrev han i et brev: «Barneårene er kanskje den viktigste periode i ens liv. Det er da man bygger grunnlaget for ens arbeide videre i livet.» Som tolvåring fikk han publisert en artikkel om Alexander Kielland i lokalavisen Hallingdølen.
FRA NES I HALLINGDAL: Dette maleriet av Hans Gude fra 1845 viser naturen i dalen hvor Langslet vokste opp.
– Kan du si litt om hvordan Langslet ble sånn, eller var han bare født sånn?
– Det er alltid noe uforklarlig i hvordan man blir den man blir, men jeg kan trekke frem to personer som betydde mye for ham. Den første er hans mor, som hadde stor litterær interesse og lot ham lese voksenlitteratur fra en tidlig alder. Den andre er frøken Færøe, bibliotekaren i Nesbyen, som tidlig så hans begavelse og underviste ham i fag på en måte som skolen ikke kunne. Dette var nok avgjørende for utviklingen av en gutt med stor intellektuell appetitt.
– Vi har hørt om moren til Langslet, men hva med faren hans? Hvilken rolle spilte han?
– Faren var en stillferdig mann, og var ikke så opptatt av de tingene som Lars Roar tidlig fikk interesse for. Lars Roar sa en gang at han ikke kunne huske noen gang å ha sittet på sin fars fang, noe som vel var typisk for den generasjonen. Lars Roar elsket begge sine foreldre, men det var moren som var den nære personen i oppveksten hans.
– Ellers hadde Lars Roar også en storesøster, Gerd, og det var nok stimulerende for ham å omgås voksne mennesker. Han hadde en enorm kunnskapstørst, og ville «erobre» verden gjennom å lese. Det er forbløffende at en så ung gutt, et barn, var i stand til å uttrykke dype tanker om ting han ikke hadde erfart selv, men bare lest om i bøkene.
«KJÆRE I. LØDØEN
KAN JEG FÅ LOV Å BEGYNNE PÅ SKOLEN TIL NESTE ÅR? JEG BLIR 6 ÅR DEN 5. MARS Å JEG KAN TELLE TIL 1000. JEG KAN OGSÅ LESE LITT.
HILSEN LARS ROAR LANGSLET.»Lars Roar Langslet i et brev fra 1941 (sitert i Den andre historien, s. 24)
Konservativ politiker, reformvennlig katolikk
I tillegg til å være katolikk var Langslet nok den fremste talsmann for intellektuell konservatisme i Norge. Han skrev flere bøker om emnet, lanserte Minervas Kvartalsskrift og ble en viktig skikkelse i den konservative Minerva-kretsen fra 1957 til 1972. For ham handlet konservatisme først og fremst om det før-politiske området, om dypere verdier og om verdensanskuelsen som lå forut for politikk. Men han gikk også selv inn i politikken og ble stortingsrepresentant for partiet Høyre, og vår første kulturminister.
– Hva var forholdet mellom konservatismen og katolisismen for Langslet? Passet de naturlig sammen, eller kom de noen gang i konflikt med hverandre?
– Først og fremst var det en klar positiv forbindelse mellom de to. Lars Roar ble tidlig bevisst hvor viktig det var å være del av en større historisk sammenheng. Da han leste seg inn i Den katolske kirke og møtte mennesker som tilhørte den, så han mye av det samme der: en institusjon som tok vare på tradisjoner og et fellesskap som strakk seg over tid og rom, «de helliges samfunn». Å tro for ham var å inngå i et fellesskap – Kirken.
– Men han understreket også at katolikker ikke trenger å være politisk konservative. Kirken tar ikke stilling til noe politisk parti.
Heyerdahl skriver at selv om Langslet var konservativ på de fleste områder, tilhørte han en mer reformvennlig eller «liberal» fløy i Den katolske kirke. Det henger sammen med hans tilslutning til prinsippet om å «forandre for å bevare», det vil si at man bevarer det vesentlige samtidig som man tilpasser det nye vilkår og omstendigheter.
VALGVAKE: Langslet skrev at han levde et «halvt liv» i politikken. Her står han sammen med Kjell Magne Bondevik under stortingsvalget i 1981, som resulterte i at Kåre Willoch ble statsminister. Foto: NTB
En norsk thomist?
Både før og etter han konverterte til katolisismen i 1963, var Langslet opptatt av St. Thomas Aquinas og den filosofiske retningen thomismen, som prøver å anvende Thomas' prinsipper og innsikter på vår tids problemer. I 1969 fikk han produsert et 40 minutter langt radioprogram om Thomas som ble sendt på NRK. Heyerdahl delte denne interessen, og har selv oversatt to bøker av Thomas til norsk (Om væren og vesen og Teologisk håndbok).
– Anser du deg selv som thomist? Var Langslets engasjement en medvirkende årsak til din egen interesse på dette området?
– Jeg tror ikke jeg kan erklære meg som thomist, siden andre filosofiske retninger også har betydd mye for meg. Thomas har like fullt hatt stor innflytelse på meg og min egen livsorientering. Det som appellerte både til meg og Lars Roar var hans robuste, virkelighetsnære realisme, at mennesket er i stand til å erkjenne virkeligheten gjennom sansene og fornuften. Med våre erkjennelsesevner kan vi bevege oss fra en erkjennelse av verden til en erkjennelse av Gud.
«Thomas er ... realist i sin erkjennelsesteori. Og han bygger på et empirisk grunnlag: Det er gjennom sansning at det værende når frem til min erkjennelse. Der er intet i intellektet som ikke først var i sansningen. Men intellektet er en aktiv evne, som bearbeider sanseerfaringen gjennom abstraksjon. Slik er det vi former begreper og idéer, og trekker konklusjoner om hva som er sant og hva som ikke er sant.»
Lars Roar Langslet i «Aspekter ved middelalderens estetikk», s. 65
Heyerdahls interesse for Thomas Aquinas våknet da han var student, allerede før han traff Langslet for første gang. Det ble en felles interesse, og én av mange ting som knyttet dem sammen i vennskap.
– Langslet var bekymret for den økte sekulariseringen, og var opptatt av at kristne måtte finne nye måter å snakke til ikke-troende på. Hvordan så han for seg dette?
– Lars Roar var skeptisk til det tradisjonelle, fromme språket som ofte forfaller til klisjeer som mennesker utenfor Kirken står fremmed overfor. Det var viktig for ham å komme i dialog med det verdslige kulturlivet, med et språk og med forståelsesformer som er allmennmenneskelige. Det var viktig for ham å få folk til å forstå at troen kan kombineres med fornuften.
– I tiden før andre verdenskrig levde Den katolske kirke i Norge på mange måter i en slags ghetto, med sitt eget språk og murer mot omverdenen. Senere kom en større åpenhet og toleranse for annerledestroende av ulike slag, og en vilje til dialog.
I MENIGHETSSALEN: Langslet (t.h.) sitter ved siden av biskop Gerhard Schwenzer SS.CC. i 1989. Foto: Ingar Johansen / Scanpix
– Du sa at det er viktig å vise at tro og fornuft kan kombineres. Kan fornuftsbasert apologetikk (trosforsvar) og gudsbevis fremdeles spille en rolle i dag?
– Ja, det tror jeg. Kanskje ikke med de samme begrepene som Thomas Aquinas brukte i middelalderen, men på en måte som kan kommunisere med den verdslige kulturen. Fornuften kan ikke produsere tro, men den kan berede grunnen for troen. Lars Roar brukte selv ni år på å tre inn i Kirken, og da hadde han lest mange katolske forfattere først.
«Skal jeg være ærlig, er det for meg to alternativer: Enten kristendommen og Kirken (og vår hjemlige statskirke er jeg ikke lenger i stand til å gjenkjenne som kirke) – eller absurditet, avgrunn, mørke.»
Lars Roar Langslet før konversjonen (sitert i Den andre historien, s. 107)
En Dominikus-venn
Langslet tilhørte den såkalte dominikuskretsen rundt St. Dominikus på Majorstuen i Oslo, som besto av flere legfolk i tillegg til ordensbrødrene som levde i klosteret. Noen av hans nærmeste venner og viktigste «veivisere» i livet var dominikanere, ikke minst pater Hallvard Rieber-Mohn. Dette er dessuten ordenen som Thomas Aquinas var en del av, og Langslet delte dens fokus på det intellektuelle liv.
– Vurderte Langslet noen gang å gå inn i dominikanerordenen selv?
– Jeg hørte ham aldri si noe i den retning, men han var opptatt av det monastiske livet og dets regelbundne veksling mellom gudstjeneste og arbeid: «Ora et labora». Da han som ung student besøkte dominikanerne i Paris, tok han notater om hvordan de levde og ba sammen, kanskje fordi han den gangen så for seg muligheten av å tre inn i ordenen etter en eventuell konversjon. Umulig å si!
PREKEBRØDRENES HUS: St. Dominikus kloster i Neuberggata ble grunnlagt i 1921, og kirken ble innviet i 1927. Foto: Dominikanerne
Også tvilen har sin plass
Når han skrev om troen, la Langslet vekt på at man som katolikk aldri kan tro alene. Man går inn i Kirken, et fellesskap som strekker seg over tid og rom, og slutter seg til Kirkens tro. Likevel var det visse deler av Kirkens lære han hadde problemer med, og han markerte seg i flere konflikter og stridsspørsmål der trosfeller var uenige. Det er ikke til å stikke under stol at dette har vært kontroversielt blant en del norske katolikker.
– Hvordan kan dette forenes med Langslets kritikk av «religiøs individualisme» (å tro alene) på andre områder?
– Lars Roar skjelnet klart mellom trosspørsmål, Kirkens dogmer, og det i Kirkens liv og praksis som ikke var urokkelig, men mer tids- og kulturbestemt (etter hans syn, red.anm.). Det gjaldt for eksempel moralske spørsmål som bygger på prinsipper som er åpne for fornuftsbetraktninger og argumenter, den såkalte naturlige morallov (lex naturalis). Et eksempel er Kirkens holdning til dødsstraff, som har endret seg.
– Et annet er forbudet mot kunstig prevensjon. Den naturrettslige begrunnelsen for dette, at mennesket ikke må gripe inn i naturens orden, fant han ikke overbevisende. Mennesket griper jo daglig inn i naturprosesser, for eksempel på det medisinske området. I dette spørsmålet må man til sist stole på sin opplyste og informerte samvittighet. Her er Thomas Aquinas og Kirken klar: ingen må handle mot sin samvittighet.
«Eg trur på trua til Kyrkja. Det som vantar i mi tru, vert utfylt av Kyrkja. Det er Kyrkja som gjev mi personlege tru berekraft. Om trua mi stundom skulle vera litt tørrlagd, så trur Kyrkja på mine vegner, nett som når Kyrkja bed på mine vegner.»
Lars Roar Langslet i Dag og Tid (sitert i Den andre historien, s. 289)
Heyerdahl skriver at Langslet var en nær venn av mange, men at han alltid følte en trang til noe mer. Mot slutten av livet traff han den unge thailenderen Somchit Kanokhong, som ifølge Heyerdahl oppfylte denne lengselen. Noen vil nok spørre seg hvordan han kunne få et så nært forhold til en mann som ikke var interessert i bøker eller skriving, som Langslet hadde vært opptatt av hele livet.
– Hva var det de to kunne gi hverandre, når det virker som om de ikke hadde så mye til felles?
– Det var ikke felles interesser, men kjærlighet som bandt dem sammen. Den slår ned plutselig, uten at man kan forklare hvorfor. Grunnleggende var en stor, gjensidig respekt for hverandre. Somchit er buddhist, men han hadde stor ærbødighet for Lars Roars tro og fulgte ham med innlevelse i katolske messer. Og de opplevde mye fint sammen, i vennekretsen, på reiser og i det daglige liv.
KULTURVENN: Lars Roar Langslet foran Nationaltheatret i 1987. Han var kulturminister fra 1981 til 1986, men var opptatt av kunst og kultur hele livet. Foto: Tor Richardsen / Scanpix
En litterær misjonær
Heyerdahl skriver at Langslet var opptatt av å formidle bøker og forfattere han beundret til et bredt publikum, at han var en slags «litterær misjonær». Det er nærliggende å spørre hvor stor påvirkning han hadde på norsk offentlighet i så måte, og hvorvidt det er mulig å spore påvirkningen i ettertid.
– Er det noen bøker og forfattere som ble kjent i Norge, takket være Langslet?
– Lars Roar kan ha bidratt til å øke interessen for noen forfattere, men et visst segment av befolkningen ville nok ha lest dem uansett. Jeg kan nevne de katolske forfatterne Graham Greene, François Mauriac og Georges Bernanos. Særlig Greene var viktig for ham, og han formidlet denne interessen gjennom både artikler og radioprogrammer. På den tiden var det bare én radiokanal, så det var stort å få slippe til der.
Som formann i Det norske Studentersamfund forsøkte Langslet å få Greene til å besøke Norge, men lyktes aldri. Han fikk både den franske filosofen Gabriel Marcel, den ungarske forfatteren Arthur Koestler, den britiske statsministeren Harold Macmillan og den sovjetiske visestatsministeren Anastas Mikojan til å komme og holde foredrag i sin tid som formann. «Samfundet» var et viktig forum i det norske samfunn den gangen.
«I løpet av et øyeblikk ble mitt hjerte grepet, og jeg trodde. Jeg trodde, og det med en så sterk tilslutning, en slik oppstandelse av hele mitt vesen, en så kraftig overbevisning og med en visshet så blottet for noen slags tvil, at siden da har hverken lesning, argumenter eller alle et broket livs omskiftelser kunnet rokke ved denne troen, ja ikke en gang røre ved den.»
Paul Claudels omvendelse i 1886 (sitert i Den andre historien, s. 72)
En annen forfatter som betydde mye for Langslet, var franskmannen Paul Claudel. Langslet var dypt fascinert av historien om Claudels omvendelse i Notre Dame-katedralen i Paris, og oversatte stykket Byttehandelen (originaltittel: L'Echange) til norsk i 1989. I forordet viser han til pater Hallvard Rieber-Mohn, som hadde skrevet en liten bok om Claudel i 1956.
HISTORISK BEGIVENHET: Da den russiske forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn besøkte Norge i 1974, fikk han omvisning på Stortinget av Lars Roar Langslet (med pipe). Foto: NTB
Siste ord
Under boklanseringen på Litteraturhuset ble Heyerdahl spurt om innholdet i boken av Kristine Dingstad, forlagssjef i St. Olav Forlag. Der fortalte han blant annet at Langslet var et menneske som hele livet søkte mening. Han så sitt liv i et eskatologisk perspektiv, i bevisstheten om at dette livet ikke er det egentlige. Det er umulig å yte et slikt menneske rettferdighet i en samtale som bare varer noen minutter.
«Vi er maur og får kreke oss videre. Vi vet bare med oss selv at vi hører ikke til her. Vi skal et annet sted hen. Vi famler etter solen, men vi finner den ikke.»
Lars Roar Langslet på gymnaset (sitert i Den andre historien, s. 37)
– Var det noe du ikke fikk sagt på lanseringen, og som du gjerne vil si nå?
– Ja, jeg kunne ha sagt noe om en av foreleserne på universitetet som virkelig betydde mye for ham. Det var vår første professor i idéhistorie, A.H. Winsnes, som i sine forelesninger pekte på det han kalte «den kristne renessanse» i filosofien og litteraturen. Han var med på å vekke Lars Roars interesse for thomismen, gjennom franske nythomister som Jacques Maritain og Étienne Gilson.
– Finnes det noen arvtagere til den kristne renessansen i dag?
– Jeg ser ikke så mye av det samme i dag, men det finnes fortsatt viktige forfattere som står på kristen grunn. Jon Fosse, som Lars Roar var fadder for da han konverterte, våget å takke Gud i nobelpristalen sin. Det overrasket nok mange i en tid hvor det politisk korrekte er full religiøs og livssynsmessig nøytralitet.
Gode anmeldelser
Den nye boken om Lars Roar Langslet har fått gode anmeldelser i norsk presse.
Forfatteren Geir Uthaug skriver i Minerva: «Vi skimter i Heyerdahls bok en inderlighet og et alvor som fokuserer på noe av hovedpersonens aspirasjoner og håp, hans ønsker, vyer og ideer og fremfor alt hans tro som ble hans livslange ankerfeste.»
Litteraturviteren Jan Inge Sørbø skriver i Dag og Tid at «Heyerdahl gir korte og presise innføringar i desse forfattarskapane [som inspirerte Langslet], og gjenskaper noko av den atmosfæren som Langslet ferdast i som student.»
Les mer på katolsk.no
- Minnetale over Lars Roar Langslet
- Boklansering: Den andre siden av Langslet
- Bok om Lars Roar Langslet lansert: – Et kristenmenneske i en sekularisert tid