Pave Frans forteller om høydepunkter i ny selvbiografi
ETTERLENGTET BOK: Pave Frans forteller om både høye og lave punkter i den nye selvbiografien, som blir utgitt 19. mars 2024. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane
Den italienske avisen Corriere della Sera avslører deler av pave Frans’ selvbiografi Life: My Story Through History, der paven forteller om høydepunktene i livet sitt – fra sitt italienske opphav til pavevalget, via andre verdenskrig og statskuppet i Argentina.
Tekst: Vatican News, Katarina Agorelius
Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Med tittelen Life: My Story Through History vil pavens etterlengtede selvbiografi bli utgitt i Amerika og Europa av HarperCollins. Paven har skrevet den sammen med Fabio Marchese Ragona, en vatikanist fra den italienske Mediaset-gruppen som også er en venn av paven. Boken skildrer Jorge Mario Bergoglios åttisyv år lange liv, flettet sammen med historiens store hendelser – fra Hiroshima til COVID-19-pandemien. Den italienske avisen Corriere della Sera er den første dagsavisen i verden som avslører sentrale deler av boken.
Unnslapp skipsforlis
Pave Frans innleder med å fortelle om den grunnleggende rollen hans farmor, Nonna Rosa, spilte i hans oppvekst. «Besteforeldrene våre snakket piemontesisk, og derfor var piemontesisk mitt første morsmål». Bestefar Giovanni hadde deltatt i første verdenskrig. Gjennom brev fra slektninger som var igjen i Portacomaro i Asti-regionen, fikk familien Bergoglio i Buenos Aires nyheter om andre verdenskrig. Mennene hadde ikke dratt til fronten, men ble igjen på jordene for å arbeide, og kvinnene fulgte med for å se om det kom militære inspeksjoner: «Hvis de hadde kledd seg i rødt, ville mennene ha vært nødt til å løpe vekk for å gjemme seg. Hvite klær viste derimot at det ikke var noen patruljer, så de kunne fortsette å arbeide.»
I oktober 1927 skulle farmor Rosa og bestefar Giovanni, sammen med sønnen Mario – pavens far – reise til Argentina fra havnen i Genova med skipet Principessa Mafalda. Men bestefaren klarte ikke å skaffe pengene som trengtes for å kjøpe billettene i tide, og måtte utsette reisen. Principessa Mafalda sank utenfor kysten av Brasil, og tre hundre emigranter druknet. Familien Bergoglio reiste i februar 1929 sammen med Giulio Cesare. «To uker senere ankom de Argentina og ble tatt imot på Hotel de Inmigrantes, et mottakssenter for migranter ikke ulikt dem vi kjenner i dag.»
MONUMENT OVER HAVETS HELTER: Paven deltar i et møte ved minnesmerket for sjøfolk og migranter som har omkommet på havet i Marseille, 22. september 2023. Foto: NTB / Pool via Reuters, Alessandro Di Meo
Hiroshima og Nagasaki
Da atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i august 1945, var Jorge Mario Bergoglio åtte år gammel. «Folk i baren eller i salesianernes oratorium sa at amerikanerne – de ble kalt los gringos – hadde avfyrt disse dødelige mekanismene… Bruk av atomenergi til krig er en forbrytelse mot mennesket, mot dets verdighet og mot enhver mulighet for en fremtid i vårt felles hjem. Det er umoralsk! Hvordan kan vi kalle oss forkjempere for fred og rettferdighet når vi samtidig bygger nye krigsvåpen?» Og Jorge Mario Bergoglio avslører, som svar til kurien: «Som voksen, som jesuitt, ville jeg gjerne ha vært misjonær i Japan, men de ga meg ikke tillatelse til å reise på grunn av helsen min, som var litt skrøpelig da. Men hvem vet? Hvis jeg hadde blitt sendt til dette misjonslandet, ville livet mitt tatt en annen vending, og kanskje noen i Vatikanet ville hatt det bedre enn de har det i dag.»
«Hvordan kan vi kalle oss forkjempere for fred og rettferdighet når vi samtidig bygger nye krigsvåpen?»
Den kommunistiske læreren
Esther Ballestrino preget den unge Bergoglios studietid, og i dag husker han henne som «en fantastisk kvinne som jeg har mye å takke for. Hun var en ekte kommunist, en ateist – men respektfull. Selv om hun hadde sine egne ideer, angrep hun aldri troen. Og hun lærte meg mye om politikk: Hun ga meg publikasjoner å lese, blant annet de til kommunistpartiet og Nuestra Palabra… Etter at jeg ble valgt til pave, sa noen at jeg ofte snakket om de fattige fordi jeg også var kommunist eller marxist. Til og med en venn av meg, en kardinal, fortalte meg at en kvinne, en god katolikk, hadde sagt til ham at hun var overbevist om at pave Frans var en motpave. Hvorfor det? Fordi jeg ikke går med røde sko! Men det å snakke om de fattige gjør deg ikke automatisk til kommunist. De fattige er evangeliets fane og er i Jesu hjerte! I de kristne menighetene delte man på ressursene sine. Det er ikke kommunisme, det er ren kristendom!»
«I de kristne menighetene delte man på ressursene sine. Det er ikke kommunisme, det er ren kristendom!»
Kjæresten og kjærligheten
«I løpet av det året på seminaret gjorde jeg også et lite feiltrinn. Det er normalt, ellers ville vi ikke vært mennesker. Jeg hadde allerede hatt en kjæreste, en veldig hyggelig jente som jobbet i filmbransjen og senere giftet seg og fikk barn. Denne gangen var jeg i bryllupet til en av mine onkler, og jeg ble betatt av en jente. Jeg ble helt grepet av skjønnheten og intelligensen hennes. I en uke hadde jeg henne i tankene og syntes det var vanskelig å be! Heldigvis gikk det over, og jeg viet meg med kropp og sjel til mitt kall.»
Abortutøvere er «leiemordere»
«Vi må alltid forsvare menneskelivet, fra unnfangelse til død; jeg blir aldri lei av å si at abort er mord, en kriminell handling, det finnes ingen andre ord. Det betyr å kaste bort, å eliminere et uskyldig menneskeliv. Det er et tap for dem som gjør det og for dem som gjør seg medskyldige: leiemordere, snikmordere! Ingen flere aborter, vær så snill! Det er grunnleggende å alltid forsvare og fremme samvittighetsnektelse». Paven fordømmer også «utleie av livmoren, en umenneskelig og stadig mer utbredt praksis som truer menns og kvinners verdighet, der barn behandles som handelsvarer».
TO ARGENTINERE MØTES: President Javier Milei gir to tomler opp til pave Frans etter helligkåringen av Maria Antonia de Paz y Figueroa, en argentinsk legkvinne, 11. februar 2024. Foto: NTB / Reuters, Remo Casilli
Statskuppet i Argentina
Jorge Mario Bergoglio skjulte og beskyttet tre seminarister med tilknytning til erkebiskop Angelelli, som senere ble myrdet av diktaturet (i Argentina). «Disse tre seminaristene hjalp meg med å ta imot andre unge mennesker i fare, minst tjue i løpet av to år. De introduserte meg for en gutt som ble tvunget til å flykte fra Argentina. Jeg konstaterte at han lignet på meg, og jeg klarte å få ham til å flykte utkledd som prest og med mitt identitetskort. Den gangen tok jeg en stor risiko: Hvis de hadde oppdaget ham, ville de sannsynligvis ha drept ham, og så ville de ha lett etter meg.»
Når det gjelder de to jesuittene som var blitt utvist fra Selskapet og kidnappet av regimet, pater Yorio og pater Jalics, forteller Bergoglio hvordan han kjempet for å få dem løslatt: Han besøkte admiral Massera to ganger, snakket med general Videla og overtalte kapellanen til å melde seg syk for å feire messe i hans sted. Til slutt ble de to mennene løslatt, og paven organiserte deres flukt fra Argentina.
«Anklagene mot meg har fortsatt inntil nylig. Det var hevn fra visse angrepslystne personer som visste hvor mye jeg motsatte meg disse grusomhetene.»
Han forsøkte også å hjelpe Esther, hans kommunistiske lærer, ved å gjemme bøkene hennes, men klarte ikke å redde henne. Esther ble kidnappet, torturert og kastet ut av et fly. «Det var et generasjonsmord», skriver paven og legger til: «Anklagene mot meg har fortsatt inntil nylig. Det var hevn fra visse angrepslystne personer som visste hvor mye jeg motsatte meg disse grusomhetene… Den 8. november 2010 ble jeg også avhørt som en person som var informert om fakta i forbindelse med rettssaken om forbrytelsene under regimet. Avhøret varte i fire timer og ti minutter: et bombardement av spørsmål… Etterpå var det noen som fortalte meg at den daværende argentinske regjeringen hadde gjort alt for å ta meg, men at de til slutt ikke hadde funnet noen bevis fordi jeg var plettfri.» Den daværende regjeringssjefen var Cristina Kirchner, og derfor var forholdet deres kjølig. I dag har den nye presidenten Javier Milei invitert ham til Argentina, men Jorge Mario Bergoglio forklarer at han ennå ikke har bestemt seg for om han kommer til å reise.
Hvorfor paven ikke ser på TV
I boken forteller paven om Maradona, Messi og sin lidenskap for fotball, men forklarer også hvorfor han ikke ser på Argentinas kamper på TV. «Det var 15. juli 1990. Mens brødrene mine og jeg så på TV i stuen, ble det vist noen ganske sensuelle scener, for å si det mildt, noe som virkelig ikke var bra for sinnene våre. Ikke noe vågalt, for Guds skyld, men da jeg var tilbake på rommet mitt, sa jeg til meg selv: ‘En prest kan ikke se på sånt’. Så dagen etter, under messen på festdagen for Vår Frue av Karmelberget, avla jeg et løfte om aldri mer å se på TV!»
ST. LAURENTIUS’ KLUBB: Jorge Mario Bergoglio holder opp en trøye fra den argentinske fotballklubben San Lorenzo Almagro, en gang i tiden før han ble pave. Foto: NTB / San Lorenzo via Reuters
Eksil som straff
Som ung leder for jesuittene i Argentina falt Jorge Mario Bergoglio i unåde og ble sendt i eksil til Cordoba som straff. Han våknet klokken halv fem og ba i en liten celle, nummer 5, med felles bad. Han tok seg av sine syke brødre, vasket dem, sov ved siden av dem og hjalp til med klesvasken: «Å tjene de mest skrøpelige, de fattigste, de siste, er det enhver Guds mann bør gjøre, spesielt hvis han står øverst i Kirken: å være en hyrde som lukter sau». En dag tilbød han seg å lage mat til bryllupet til niesen til klosterets altmuligmann Ricardo – han kokte kjøtt i to store gryter, skrellet poteter og lagde en bolle med ris. Noen jesuitter hvisket: «Bergoglio er gal». I virkeligheten grublet han over feilene «som jeg gjorde på grunn av min autoritære holdning, til den grad at jeg ble anklaget for å være ultrakonservativ. Det var en periode med renselse. Jeg var veldig tilbaketrukket og litt deprimert.»
«[Jeg gjorde feil] på grunn av min autoritære holdning, til den grad at jeg ble anklaget for å være ultrakonservativ.»
Så snart straffen var over, begynte forfremmelsen: hjelpebiskop i Buenos Aires, deretter erkebiskop, og så kardinal. Da pave Benedikt XVI gikk av, ble kardinal Bergoglio kalt til Roma sammen med alle de andre. Joseph Ratzinger møtte kardinalene og lovet «ubetinget ærbødighet og lydighet til den nye paven som vil bli valgt i konklavet og som er blant oss». «Tvert imot», påpeker paven, «så jeg med sorg hvordan hans posisjon som pave emeritus i årenes løp ble utnyttet til ideologiske og politiske formål av skruppelløse personer som, uten å akseptere hans avgang, tenkte på sine egne fordeler og sin egen lille hage å dyrke og undervurderte den dramatiske muligheten for en splittelse i Kirken».
For å unngå dette oppsøkte pave Frans umiddelbart Benedikt XVI på Castel Gandolfo. «Vi bestemte oss sammen for at det ville være bedre for ham å ikke leve i skjul, slik han opprinnelig hadde tenkt, men å møte folk og delta i Kirkens liv. Dessverre var det ikke til stor nytte, for i ti år manglet det ikke på kontroverser, og det såret oss begge.»
FAR OG «BESTEFAR»: Pave Frans på besøk hos pave emeritus Benedikt XVI i Mater Ecclesiae-klosteret i Vatikanet, 21. desember 2018. Foto: NTB / Vatican Media via Reuters.
Konklavet
Etter noen antydninger – som for eksempel «Har du forberedt talen?» – skjønte kardinal Bergoglio at han ble vurdert som pavekandidat. Men den virkelige bekreftelsen kom da kardinal Santos Abril y Castellò spurte ham: «Deres Eminense, unnskyld spørsmålet, men er det sant at du mangler en lunge?» Den argentinske erkebiskopen svarte at nei, det var bare den øvre delen av høyre lunge som ble operert bort da han var 21 år gammel, som manglet. Kardinalen ble alvorlig og sa irritert: «Disse turene i siste øyeblikk…». Det var da Jorge Mario Bergoglio innså at det kunne være hans tur.
I sin selvbiografi avslører han at han allerede i begynnelsen av konklavet fikk mange stemmer. «Ved den første avstemningen ble jeg nesten valgt, og da kom den brasilianske kardinalen Claudio Hummes bort til meg og sa: ‘Ikke vær redd, det er slik Den Hellige Ånd virker!’. Så, ved ettermiddagens tredje avstemning, ved den syttisyvende avstemningen, da jeg fikk to tredjedeler av stemmene, applauderte alle høyt. Mens stemmene ble talt opp, kom Hummes bort til meg igjen, omfavnet meg og sa: ‘Ikke glem de fattige…’. Og det var da jeg valgte navnet jeg ville bære som pave: ‘Frans’.»
Pandemien
«Da den første dosen (med vaksine) kom til Vatikanet, bestilte jeg umiddelbart time og tok også de følgende vaksinasjonene, og heldigvis ble jeg aldri smittet.» Paven har aldri hatt COVID-19. Han har imidlertid vært innlagt på sykehus flere ganger av andre grunner, og han har merket at «noen var mer interessert i politikk, i kampanjer, og nesten tenkte på et nytt konklave. Dere kan være rolig, det er menneskelig, det er ingen grunn til skandale! Når paven er på sykehus, oppstår mange tanker, og det er også de som spekulerer til egen fordel eller for å tjene penger i avisene. Heldigvis har jeg, til tross for de vanskelige øyeblikkene, aldri vurdert å gå av.»
«Heldigvis har jeg, til tross for de vanskelige øyeblikkene, aldri vurdert å gå av.»
Europa og Orbán
I Den europeiske union (EU) «kommer hvert folk med sin egen rikdom, sin egen kultur, sin egen filosofi, og må kunne beholde dem og oppnå harmoni i sine forskjeller. Jeg snakket om dette i Budapest fordi jeg håper at disse ordene vil bli hørt både av Ungarns statsminister Viktor Orbán, slik at han forstår at det alltid er et stort behov for enhet, og av Brussel, som ser ut til å ville standardisere alt – slik at de respekterer den ungarske særegenheten.»
UTVEKSLET ORD: Pave Frans og Ungarns statsminister Viktor Orbán under pavens besøk i Budapest, 28. april 2023. Foto: NTB / Vatican Media via Reuters
Å redde planeten
I boken uttaler paven seg flere ganger til forsvar for fred, arbeid, mot våpenhandlere og finansverdenens utskeielser. Deretter appellerer han til å beskytte skaperverket – «tiden renner ut, vi har ikke mye igjen for å redde planeten» – og oppfordrer unge mennesker til å «gjøre vesen av seg», uten å ty til vold og uten å «ødelegge kunstverk».
Homofile
«Jeg ser for meg en Moderkirke som omfavner og ønsker alle velkommen, også de som føler seg feil og de som har blitt dømt av oss i fortiden. Jeg tenker på homofile eller transkjønnede personer som søker Herren og som har blitt avvist eller utstøtt.» Paven bekrefter «velsignelsene til irregulære par: Jeg vil bare si at Gud elsker alle, spesielt syndere. Og hvis noen biskopsbrødre velger å ikke følge denne veien, betyr ikke det at dette er begynnelsen på en splittelse – ettersom det ikke stilles spørsmål ved Kirkens lære». Homofile ekteskap er ikke mulig, men sivile partnerskap er det: «Det er riktig at disse menneskene som lever kjærlighetens gave, kan få juridisk dekning som alle andre. Jesus gikk ofte ut for å møte mennesker som levde i utkanten, og det er det Kirken bør gjøre i dag med mennesker fra LHBTQ+-miljøet, som ofte er marginalisert i Kirken: få dem til å føle seg hjemme, spesielt de som har mottatt dåpen og på alle måter er en del av Guds folk. Og de som ikke er døpt, men som ønsker å bli det, eller de som ønsker å være gudfar eller gudmor, skal være velkomne».
«Jeg vil bare si at Gud elsker alle, spesielt syndere. Og hvis noen biskopsbrødre velger å ikke følge denne veien, betyr ikke det at dette er begynnelsen på en splittelse – ettersom det ikke stilles spørsmål ved Kirkens lære.»
Angrepene
Paven skriver at hvis han skulle ta inn over seg alt som er blitt sagt og skrevet om ham, ville han måtte gå til psykolog en gang i uken. Men han ble såret av dem som skrev at «Frans ødelegger pavedømmet». «Hva skal jeg si? At mitt kall er prestelig. Først og fremst er jeg prest, jeg er hyrde, og hyrder må være midt blant folket… Det er sant at Vatikanet er det siste absolutte monarkiet i Europa, og at det ofte foregår resonnering og hoffmanøvrer her inne, men disse planene må definitivt forlates.» Ved konklavet i 2013 «var det et stort ønske om å endre ting, å forlate visse holdninger som dessverre fortsatt er vanskelige å få bort i dag. Det er alltid noen som forsøker å bremse reformene, noen som ønsker å bli værende i ‘pavekongens’ tid».
Avgang
«Jeg anser det petrinske embetet som ad vitam (livslangt), og derfor ser jeg ingen grunn til å gå av. Ting ville endre seg hvis det skulle oppstå en alvorlig fysisk hindring, og i så fall har jeg allerede ved begynnelsen av mitt pontifikat undertegnet et avskjedsbrev som oppbevares i statssekretariatet. Hvis dette skulle skje, ville jeg ikke kalle meg pave emeritus, men bare biskop emeritus av Roma, og jeg ville flytte til Santa Maria Maggiore for å gå tilbake til å være skriftefar og gi kommunion til syke. Men dette er en fjern hypotese, siden jeg egentlig ikke har så alvorlige grunner til å tenke på å gå av. Noen har kanskje i årenes løp håpet at jeg før eller siden, kanskje etter et sykehusopphold, ville komme med en slik kunngjøring, men det er ingen risiko. Jeg takker Herren, jeg er ved god helse, og hvis Gud vil er det mange prosjekter som fortsatt gjenstår å realisere.»
TRENGTE HJELP: Det har vært mye spekulasjon rundt pavens helse. Etter generalaudiensen på Petersplassen, 6. mars 2024, måtte paven bli hjulpet tilbake i rullestolen etter at han ikke klarte å klatre opp i pavebilen. Foto: NTB / Reuters, Remo Casilli.
Fra Maradona til militærdiktatur
NTB har skrevet sitt eget sammendrag av det som er blitt avslørt fra selvbiografien så langt. Et helt kapittel i boken er viet til fotballspilleren Diego Maradona og det kontroversielle øyeblikket da han, ifølge ham selv, brukte «Guds hånd» til å score mål mot England under VM i 1986.
– Da jeg som pave for noen år siden tok imot Maradona i Vatikanet spurte jeg ham spøkefullt om hvem sin hånd som egentlig hadde skylden, forteller pave Frans.
NTB skriver også om pavens oppgjør med forsøk innad i Kirken på å skjule tilfeller av overgrep mot barn, og om de som har anklaget ham for å være unnfallende overfor makthaverne under militærdiktaturet i Argentina.
– Dette er hevn fra venstreorienterte som utmerket godt vet hvor sterk motstander jeg var av grusomheter som dette, forteller paven.
Les mer
Les mer