Til tjeneste for Kirken: To nye diakonkandidater
ST. PAUL: I fastetiden ble Erik Andvik tatt opp som diakonkandidat i Bergen. Foto: privat
Det permanente diakonat er en del av Kirkens lange tradisjon, med Den hellige Stefan som første diakon.
Nylig fikk Oslo katolske bispedømme to nye diakonkandidater. Begge har lenge tenkt og forberedt seg til dette kallet og kunne nå med glede bekrefte sitt ønske.
Tekst: Marta Teresa Wade
Den riktige veien
Før påske, ennå i fasten, fikk St. Paul menighet i Bergen oppleve en gledelig opptagelse til diakonkandidaturet av Erik Andvik, professor og aktiv i menighetslivet.
Andvik beskriver det han påbegynte 3. april som en vei som han lenge har hatt visshet om er den riktige veien for ham.
– Jeg vokste opp i et protestantisk kristent hjem. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt tillitt til at Gud kun ønsker det beste for meg, og at den beste måten å leve livet på er å legge det i hans hender og bruke det til å tjene ham. Jeg ble katolikk relativt sent i livet etter mange år som ektemann og far, og også som protestantisk misjonær, og ble fort aktiv i St Paul menighet. Så da spørsmålet kom fra kommisjonen om jeg hadde vurdert diakontjeneste, ble diakonens vei – som kombinerer familieliv med tjeneste for Kirken – veldig interessant for meg, og jeg begynte å ane Guds kall. Tiden i formasjonsprogrammet med mye refleksjon og bønn og samtale med andre har bekreftet dette kallet, sier kandidaten.
Fakta: Diakon
Som Den hellige Stefan er diakonen kalt til å tjene Kirken som biskopens og prestenes medhjelper i samsvar med sine anlegg og evner. Som katolsk geistlig, men vanligvis med familie og et sivilt erverv, lever diakonen under samme vilkår som legfolket og kan dermed bidra til å bygge broer innen forkynnelse, sjelesorg og sosialt-karitativt arbeid.
Diakon betyr «tjener». Gjennom ordinasjonens sakrament utrustes diakonen med Helligånden til å tjene Guds folk i liturgien, i forkynnelsen av det glade budskap, og i tjeneste for mennesker med behov for særlig omsorg – slik Den hellige Laurentius ga Guds barmhjertighet og Kirkens omsorg et synlig ansikt. Pave Frans har ikke minst vektlagt det siste.
Gud banket på
Nicholas Christiansen er gift, har barn og jobber som lærer. Å bli permanent diakon er ikke en endring av det kallet man har sagt ja til eller en ny yrkesvei, men en særskilt tjeneste for Kirken. Ekteskapets sakrament settes først og konen samtykker for ektemannens ordinasjon.
Christiansen er takknemlig til sin egen familie for støtte.
Han ble tatt opp som diakonkandidat den 9. april, under kveldsmessen i St. Olav domkirke.
– Dette er en vei som jeg har grunnet på lenge og som har vokst frem over flere år, det kjennes riktig å gå inn i det nå med større overgivelse og tillit, skriver han på sin facebook-side.
ST: OLAV: Nicholas Christiansen ble tatt opp
som diakonkandidat 9. april i Oslo. Foto: privat
For Christiansen var dette et kall som kom tilbake og «banket på døren».
– Det er nok noe som har modnet over lang lang tid. Jeg prøvde et klosterliv i en del år, i et klosterfellesskap i Italia, for over 20 år siden. Da jeg valgte å komme tilbake til Norge tenkte jeg først at jeg ikke hadde et kall likevel og begynte å studere og etterhvert stiftet jeg familie med Helene, min kone. Likevel kom kallstanken tilbake og jeg var usikker på hva dette betød. Det å være diakon kan jo kombineres med familieliv, og ekteskapets sakrament er det første sakrament og skal være grunnmur for diakontjenesten. Familielivet går foran i prioriteringsrekkefølgen. Da jeg var til stede i begravelsen til munk Robert i Telemark kom tanken tilbake ganske så insisterende, og jeg tenkte at Gud banker hardt nå, da bør jeg åpne, sier kandidaten. Han delte om denne prosessen i et intervju med st. Birgitta menighetsblad i fjor.
Veien videre for kandidatene er å bli lektor, så akolytt og deretter motta diakonordinasjonen.
Les mer: