Pavens preken på festen for Kristi legeme og blod

NTB_g_F5_aI4ADU.jpg

EUKARISTI: Pave Frans under søndagens messe i Roma. Foto: NTB.  

 

Søndag 2. juni feiret pave Frans messe i Laterankirken. Deretter var det prosesjon fra Laterankirken til Santa Maria Maggiore, og til slutt eukaristisk velsignelse.

 

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

 

Han tok brødet og «velsignet» det (jf. Mark 14,22). Slik begynner Markusevangeliets beretning om innstiftelsen av eukaristien. Og vi kan ta utgangspunkt i dette som Jesus gjør – velsignelsen av brødet – for å reflektere over tre dimensjoner ved det mysterium som vi er i ferd med å feire: takksigelse, minne og nærvær.

 

1. Takksigelse

Først: takksigelse. Ordet «eukaristi» betyr nettopp «takk»: «å takke» Gud for hans gaver. Brødets tegn er viktig her. Det er vår daglige mat, med det bringer vi alt vi er og har til alteret: vårt liv, arbeid, suksesser, og også nederlag, slik det symboliseres av en fin skikk i noen kulturer: Hvis brød faller, så plukker man det opp igjen og kysser det. Det er for å huske på at brød er for verdifullt til å bli kastet, selv om det har falt. Eukaristien lærer oss da, i takksigelse, å velsigne, å ta imot og å kysse Guds gaver – ikke bare under feiringen, men også i livet.

 

Takk for alt
 

For eksempel ved ikke å sløse bort de ting og talenter som Herren har gitt oss. Men også ved å tilgi og løfte opp dem som går vill og faller, av svakhet eller feil. Fordi alt er gave, og ingenting bør gå tapt, fordi ingen skal bli liggende og alle må få sjansen til å reise seg igjen og gå videre. Og dette kan vi gjøre også i dagliglivet, ved å gjøre vårt arbeid med kjærlighet, nøyaktighet og omsorg, med nøyaktighet, som en gave og som en misjon. Og alltid hjelpe dem som er falt: En eneste gang i livet kan man se ovenfra og ned på noen: for å hjelpe det å reise seg opp. Og dette er vår misjon.

Vi kunne sikkert lagt til mange flere ting å takke for. Dette er viktige “eukaristiske» holdninger fordi de lærer oss å fatte verdien av det vi gjør og det vi ofrer.

 

2. Minne

Det første var å takke. Det andre: Å «velsigne» brød er å minnes. Minnes hva? For det gamle Israel dreide det seg om å minnes frigjøringen fra slaveriet i Egypt og begynnelsen på utferden til det lovede land. For oss er det å minnes Kristi påske, hans lidelse og hans oppstandelse, da han frigjorde oss fra synd og død. Å minnes vårt liv, å minnes våre suksesser, å minnes våre villfarelse, å minnes Herrens utstrakte hånd, som alltid hjelper oss opp, å minnes Herrens nærvær i vårt liv.

 

Til frihet har Kristus frigjort oss (Gal 5,1)
 

Det finnes de som sier at å være fri er bare å tenke på seg selv, å nyte livet og gjøre alt man vil, mot andres vilje, uten å bry seg, på en arrogant måte. Dette er ikke frihet: Dette er et skjult slaveri, et slaveri som gjør oss enda mer slavebundne.

Frihet finnes ikke i safene til dem som samler seg så mye som mulig, og heller ikke på sofaene til dem som gjør det seg bekvemt, uengasjerte og individualistiske. Friheten finnes på rommet ovenpå, hvor man ene og alene av kjærlighet bøyer seg ned for sine brødre og søstre for å tilby dem sin tjeneste, sitt eget liv, som «frelste».

 

3. Nærvær

Til sist er det eukaristiske brød virkelig nærvær. Og slik taler det til oss om en Gud som ikke er fjern, som ikke er sjalu, men nær og solidarisk med oss mennesker; som ikke forlater oss, men som søker oss, venter på oss og følger oss, alltid, og til og med overgir seg i våre hender, vergeløs.

Og dette hans nærvær inviterer oss også til være nær våre brødre og søstre hvor enn kjærligheten måtte kalle oss.

 

Verden trenger kjærlighetens brød
 

Kjære brødre og søstre, vår verden har stort behov for dette brødet, for dets vellukt og aroma, vellukt som anger av takknemlighet, frihet og nærhet! Daglig ser vi mange gater, som en gang kanskje duftet av nybakt brød, legges i ruiner av krig, egoisme og likegyldighet! Det haster å bringe den gode og friske aromaen av kjærlighetens brød ut i verden, for utrettelig å kunne fortsette å håpe og bygge opp igjen det hat ødelegger.

Dette er også meningen med det vi snart skal gjøre, med den eukaristiske prosesjonen: Fra alteret vil vi bære Herren ut gjennom gatene i byen vår. Vi gjør ikke dette for å vise fram oss selv, eller for å stille vår tro til skue, men for å invitere alle, i eukaristiens brød, å ta del i det nye liv som Jesus har gitt oss. La oss gå i prosesjonen med denne innstillingen. Takk!