Angelus: Om renhet og urenhet

RENE HENDER: Hva sier Jesus at renhet er? Utsnitt fra maleriet «Tiếng Việt: Jesus Christ teaching on moutain». Wikimedia Commons.  

«Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud» (Rom 12,1).

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 1. september var evangelieteksten:

Fariseerne og noen skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om Jesus. De la merke til at noen av disiplene hans spiste med urene hender, det vil si uten å skylle dem. […]

(Mark 7,1–8, 14–15.21–23 fra Bibel 2024)

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

I dagens evangelium (jf. Mark 7,1–8, 14–15.21–23) taler Jesus om renhet og urenhet: et meget kjært tema for hans samtidige. Det ble framfor alt forbundet med overholdelse av riter og atferdsregler, for å forsøke å unngå all kontakt med ting eller mennesker som ble ansett som urene, og om det likevel skjedde, for å få bort «flekken» (jf. 3 Mos 11–15). Dette – renhet og urenhet – var nærmest en besettelse for enkelte religiøse mennesker på den tiden.

Hvorfor spiser disiplene dine med urene hender?

Noen skriftlærde og fariseere, som nøye overholdt disse normene, anklager Jesus for å tillate hans disipler å spise uten å ha skylt hendene (Mark 7,2). Og Jesus anvender denne fariseernes bebreidelse mot hans disipler for å tale om hva «renhet» er.

Ikke i skinn, men i sinn

Renhet – sier Jesus – er ikke knyttet til ytre riter, men framfor alt med den indre holdning. Så for å være ren nytter det ikke å vaske hendene flere ganger på rad, ikke om man i sitt hjerte nærer onde følelser som grådighet, misunnelse eller hovmod, eller onde tanker som svik, tyveri, forræderi og spott (jf. Mark 7,21–22). Jesus gjør oppmerksom på behovet for å vokte seg for ritualisme, som ikke får oss til å vokse i det gode, tvertimot kan ritualisme få oss til å forsømme, eller til og med rettferdiggjøre, hos oss selv eller andre, valg og holdninger som strider med kjærligheten, som sårer sjelen og stenger hjertet.

Pass dere for å leve et dobbeltliv!

Og dette, brødre og søstre, er viktig også for oss: For eksempel kan man ikke etter messen bli stående på kirketrappen for allerede der uten barmhjertighet sladre om alt og alle. Sånn sladder som ødelegger hjertet, som ødelegger sjelen. Det kan man ikke! Om du går til messe og så gjør slikt, er det ikke bra! Og man kan ikke oppvise fromhet i bønn, men så behandle sine egne slektninger hjemme med kulde og fjernhet, og man kan ikke forsømme sine gamle foreldre, som trenger hjelp og selskap (jf. Mark 7,10–13). Dette er et dobbeltliv, dette kan man ikke. Det var det fariseerne gjorde: ytre renhet uten en god innstilling, uten en barmhjertig innstilling mot andre. Og heller ikke kan man tilsynelatende behandle alle meget riktig, kanskje også være med på litt frivillighet og velgjørenhet, men inne i seg nære hat til andre, forakte de fattige og dem som stiller sist, eller være uærlig i sitt arbeid.

Ved å gjøre slik innskrenker man sitt gudsforhold til ytre handlinger. Inne i seg forblir man ugjennomtrengelig for den rensende virkningen av hans nåde, og i stedet hengir man seg til kjærlighetsløse tanker, budskap og atferd.

Vi er skapt for noe annet. Vi er skapt for renhet, for ømhet, for kjærlighet.

Spørsmål

Så la oss spørre oss: Lever jeg i overensstemmelse med min tro, prøver jeg også utenfor, i samme ånd, å gjøre det jeg gjør i kirken? Ved mine følelser, ord og med handlinger gjør jeg det konkret, det som jeg sier i bønn, i nærhet til og i respekt for mine søsken? La oss tenke over det.

Bønn

Og måtte vår mor Maria, den reneste, hjelpe oss å gjøre vårt liv til en gudstjeneste til glede for Gud, i dypfølt og utøvd kjærlighet (jf. Rom 12,1).