Verden trenger Caritas

Denne uken har Caritas Norge besøk av sine viktigste samarbeidspartnere. I denne kronikken forklarer generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys hvorfor Caritas' globale innsats behøves mer enn på lenge.

KIRKEN OG CARITAS: Mandag 16. september ble Caritas Norge og representanter for deres viktigste samarbeidspartnere ønsket velkommen i Menighetssalen, Akersveien 5. Mgr. Torbjørn Olsen hilste delegasjonen på vegne av biskop Bernt Eidsvig. Senere innledet både p. Torbjørn Holt og NUK-generalsekretær Steven Trotter. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Verden herjes av krig og autoritære krefter vinner frem. Behovet for verdens største trosbaserte nettverk av humanitære organisasjoner er enormt.

Kronikk: Ingrid Rosendorf Joys,
generalsekretær, Caritas Norge

I vår ble jeg generalsekretær i Caritas Norge. Det har vært som å vende hjem. Jeg har nemlig jobbet i Caritas tidligere, på begynnelsen av dette årtusenet. Da hadde jeg en ganske annen stilling, med ansvar for blant annet kommunikasjon.

Den gang etablerte vi slagordet: Caritas forandrer verden! Det var mange ting det var verdt å forandre. Det var fattigdom. Det var undertrykkelse og det var krig. Det var utfordringer på integreringsfeltet. Vi merket likevel en grunnleggende optimisme. Verden gikk fremover. Det ble stadig færre som levde i absolutt fattigdom. Vaksiner og bedret helse gjorde at langt flere fikk fylle 5 år, og forventet levealder steg. Antall demokratier var stabilt økende, og den kalde krigen var avsluttet. Det var optimisme og tro på en bedre verden.

Utviklingen går feil vei

De positive pilene fra 90-tallet, har i stor grad snudd. Sult er et vedvarende og økende problem. 1 av 9 vet ikke når og hvordan de får sitt neste måltid. Vi vet at det handler om distribusjon og fordeling, mer enn av totalproduksjon og ressurser. Rundt 300 millioner mennesker i 72 land vil trenge humanitær hjelp og beskyttelse i år, ifølge FN. Mens det fra 90-tallet og et par tiår fremover, ble fredeligere, har den trenden også snudd. Ifølge PRIO (The Peace Research Institute Oslo) var det 55 pågående konflikter i 2022, hvorav 8 var regnet som kriger. Krig forårsaker og forsterker humanitære behov. Klimakrisen rammer de fattigste først og sterkest.

I tillegg ser vi at den regelstyrte verdensorden er under press. Demokratier vakler. Samfunnsinstitusjoner utfordres og svekkes. Færre enn 30 prosent av oss bor i demokratier, og tallet er synkende. Folkeretten og menneskerettighetene svekkes globalt. Friheter nulles ut. Både religionsfriheten og ytringsfriheten – tvillingrettighetene – relativiseres. Når det skjer, er det alltid på maktens premisser. De svakeste, minoritetene, kvinner og sårbare grupper, undertrykkes.

I Norge kjenner også folk på mer krevende tider. Høyere renter, usikre strømpriser, dyrere mat. Mange i matkø. Til og med folk som har jobb står i matkø, fordi lønningen ikke strekker til. Mine barns generasjon vil være den første i Norge i nyere tid som ikke overgår sine foreldre i velstand og kjøpekraft. Nå er det ikke sånn at vi som samfunn ikke kunne ha godt av en «nedkjøling» av forbruk. Ikke minst av klimahensyn kan det være positivt, men vi vet jo at reduksjonen i kjøpekraft treffer skeivt, også i Norge.

Det vi før alltid kunne smykke oss med – liten forskjell mellom folk, kort avstand fra fattig til rik – er ikke lenger i like stor grad en realitet. Forskjellene mellom oss vokser. Det er selvsagt mest utfordrende for dem som rammes direkte, men det utfordrer også vårt samfunnssystem. Tillit mellom folk, og tillit mellom folk og det offentlige, er Norges bærekraftige gull.

Mangfoldets utfordringer

Våre nye landsmenn, som ankommer Norge i dag, møter en annen virkelighet enn de som kom for tredve, tyve og ti år siden. På godt og vondt, selvsagt. Innvandrerne er blitt flere. Mer enn 20 prosent av Norges befolkning er innvandrere, eller født i Norge med to innvandrerforeldre. Den langvarige trenden med økning i positive holdninger til innvandrere fortsetter, men samtidig ser vi at barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert blant dem som vokser opp i lavinntektshjem, og det er dobbelt så stor sannsynlighet for å oppleve diskriminering hvis du har innvandrerbakgrunn enn om du tilhører majoritetsbefolkningen. Antisemittismen og hat mot muslimer øker. I tillegg er det mange innvandrere i Norge som har manglende tillit til norske myndigheter, og som føler at det offentlige ikke er tilgjengelig for dem. Det er en alvorlig samfunnsutfordring.

Caritas fungerer både som en døråpner inn til det offentlige og en brobygger mellom enkeltmennesker og det offentlige. Integreringen og inkluderingen krever innsats fra den enkelte, fra organisasjoner som Caritas og fra det offentlige. Å satse på integrering er en investering for samfunnet, ikke en ren utgift. Myndighetene bør styrke samarbeidet med sivilsamfunnsaktører som Caritas for å lykkes på dette feltet.

Palestina-red-foto (4).jpg

HINDRER VEKST: Generalsekretær i Caritas Norge Ingrid Rosendorf Joys var nylig på besøk i Det hellige land. Her står hun sammen med generalsekretær i Caritas Jerusalem Anton Afsar. Caritas Norge og Jerusalem samarbeider tett om den humanitære situasjonen i området. Foto: Hans Olav Arnesen

Mer bistand for pengene

Vi lever i en verden i endring, også i negativ forstand. Vår tid preges av et større alvor enn på flere tiår. Caritas er godt posisjonert til å bidra. Våre komparative fortrinn, de fortrinnene som gjør at vi med rak rygg kan si at gjennom Caritas Norge får vi mye ut av bistandskronene, er våre proffe og engasjerte folk, vårt katolske verdigrunnlag og vårt internasjonale nettverk. Som Den katolske kirke er over hele verden, finnes det Caritas-organisasjoner over hele kloden, og det samarbeidet som vi får til mellom Nord og Sør, Øst og Vest, er vårt fortrinn.

For det første: Vi jobber med matsikkerhet. Økende sult i Afrika har to hovedforklaringer. Klimaendringer og konflikt. Vi jobber med bærekraftige matsystem og ser hver dag at dette er en nødvendig del av løsningen. Dette er i tråd med politisk prioritet fra dagens regjering: Frem mot stortingsvalget i 2025 vil vi både arbeide for fortsatt fokus på matsikkerhet, men også utvide dette ved å vektlegge levebrød og yrkesutdanning.

For det andre: Geopolitiske endringer preger også bistandsdebatten. Internasjonalt tar vi det globale sør på ordet, og krever «avkolonialisering» av bistand. Denne debatten har også nådd Caritas’ internasjonale nettverk. Det er et ønske om jevnere maktfordeling, ikke bare som resultat av bistand – men i selve bistanden. Det er et godt utgangspunkt for oss – Caritas driver internasjonal bistand på den beste måten: Vi spiller på lag med lokale aktører, hjemmehørende i den aktuelle konteksten.

Caritas skal bli den beste norske organisasjonen på lokalt ledet utvikling. Og vi er godt posisjonert til å få til det – gjennom vårt internasjonale nettverk, og begrunnet i katolsk sosiallære som sier at den som selv har skoen på, vet best hvor den trykker, også kalt nærhets- eller subsidiaritetssprinsippet, og vi gir de fattige forrang.

Så kan man spørre, hva er da vår merverdi som Caritas Norge, når midlene skal gå mest mulig direkte til lokale aktører? Blir vi bare et fordyrende mellomledd? Nei, selvsagt ikke. Vårt arbeid for å koordinere bidragene fra den lokale kirken i Norge UD, Norad og andre samarbeidspartnere er helt nødvendig. Vi gjør også viktig arbeid her hjemme i Norge, hvor det er vi som er de lokale som vet hvor skoen trykker. Vi vil bygge ut vår tematiske ekspertise, særlig matsikkerhet og lokalt ledet innsats, samt fokusere på kvinner og likestilling i bistanden. Vår inngang er rettighetsbasert og humanitær.

«Det er i dag et større humanitært finansieringsgap enn noensinne. Behovene vokser, mens den internasjonale pengesekken skrumper inn.»

Vi er der før, under og etter krisen

Også fred- og forsoningsarbeidet vil bli viktig fremover, og det å se humanitærhjelpen, den langsiktige utviklingen og fred- og forsoningsarbeidet i sammenheng. Det heter trippel nexus på bistandsspråket, og kan «oversettes» til helhetlig innsats. Denne tilnærmingen er fullstendig integrert i måten Caritas jobber på. Hvorfor? Jo, fordi vi tenker i lokal kontekst. Vi snakket om partnerskap og lokalt ledet utvikling lenge før det ble pop-ord i den øvrige bistandsdiskursen. Når vi jobber med matutdeling og psykososial støtte i Gaza, er ikke det fordi vi «kom inn» på landstripen etter 7. oktober 2023 med mange ressurser og internasjonale eksperter. Nei, vi var der allerede, med lokalt ansatte, blant palestinerne som bor der. Caritas Jerusalem ble etablert i 1967, og lener seg på nesten 2000 års diakonal praksis i området. De – Caritas Jerusalem, altså – kommer til å være der også etterpå. Og til å stå klar for et fred- og forsoningsarbeid når den tid kommer.

Det er i dag et større humanitært finansieringsgap enn noensinne. Behovene vokser, mens den internasjonale pengesekken skrumper inn. Med referanser fra min tidligere jobb i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL): Det ligger et uforløst potensial i islamsk sosial finansiering. I mange muslimske land er Caritas en stor og viktig aktør. Kan vi som Caritas Norge utforske muligheten til å samarbeide med muslimske organisasjoner? I alle fall i et fredsperspektiv, vil det være viktig. Hjemme og ute.

Et annet viktig arbeid vi må vektlegge, er å fremme optimisme og tro på at det nytter å kjempe for en bedre og mer rettferdig verden. Det er mange fortellinger om elendighet og håpløshet. De må balanseres ut med suksessfortellinger, som styrker troen på at det er mulig å skape en bedre verden. Vi har mange vellykkede eksempler å vise til. Disse fortellingene må vi formidle til det norske folk.

TETT SAMARBEID: Den humanitære situasjonen i Nigeria, Niger og Mali var tema for et nylig avholdt møte mellom generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys og Norges ambassadør til Nigeria Svein Bæra. Hun tok også opp den viktige rollen Caritas Nigeria, som trosbasert aktør, har i å lede dialogmøter mellom kristne og muslimer i regionen. Foto: Caritas Norge

Caritas er en trosbasert organisasjon

Caritas er Den katolske kirkes hjelpeorganisasjon eller bistandsorganisasjon. Vi jobber med utgangspunkt i Den katolske kirkes sosiallære. Vi jobber på oppdrag fra Den katolske kirke.

Det at vi er en trosbasert aktør, gir oss mange fordeler, både utenlands og innenlands. Det gir oss tilgang til mennesker på alle nivåer, høyt og lavt, som enten kan gjennomføre eller støtte opp om ulike prosjekter lokalt.

Det karitative arbeidet, hjelpe- eller omsorgsarbeidet, er alltid en integrert del av det å være kirke. Vi er ydmyke når vi mottar støtte fra enkeltmennesker og menigheter, og vil forvalte dette på beste måte.

Her i Norge vil vi fortsette å styrke det menighetsbaserte karitative arbeidet, enten det skjer innenfor rammen av en lokal Caritas-organisasjon eller direkte i menighetene. Vi vil styrke samarbeidet med skolene og Norges Unge Katolikker. Dette gjør vi både fordi vi som Caritas kommer styrket ut av dette samarbeidet og fordi vi har noe å bidra med, men også fordi vi som kirke på denne måten får oppfylt vårt oppdrag som helhet: liturgi, katekese og diakoni.

Det er mulig å skape en bedre, friere og mer rettferdig verden for alle mennesker. Caritas Norge arbeider mot dette målet hver dag. Og vi ser at det nytter.

Verden trenger Caritas