Publisert 11. oktober 2024
|
Oppdatert 11. oktober 2024
Bilde
BEKYMRET:Biskop Bernt Eidsvig er bekymret for konsekvensene av regjerningens forslag om å oppheve den lovpålagte taushetsplikten for prester under skriftemål: – – Når det gjelder det sakramentale skriftemål, må den lovpålagte taushetsplikt opprettholdes. Folk vil ikke skjønne noe annet enn en absolutt taushetsplikt som er lik for – og gjelder – alle. Foto: C-F Wesenberg
Ingen prest kan bryte skrifteseglet. Hvorfor er det slik?
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Regjeringen la i høst frem et høringsnotat om taushetsplikt i tros- og livssynssamfunn. Den foreslår at den lovpålagte taushetsplikt skal fjernes. Begrunnelsen er todelt: 1. Mangelfull forståelse i tros- og livssynssamfunn for hvordan taushetsplikten skal praktiseres. 2. Departementet spør retorisk: «... er det hensiktsmessig med én felles regel for en sektor som er blitt så mangfoldig?».
– Når det gjelder det sakramentale skriftemål, må den lovpålagte taushetsplikt selvsagt opprettholdes. Å fjerne den, vil skape forvirring og tvil, sier biskopen.
Han mener at taushetsplikten i Straffeloven støtter opp om en praksis og et sakrament, som snarere reduserer enn øker kriminaliteten i Norge:
– Sakramentet hjelper de skriftende (pønitentene) til å ta ansvar for sitt liv; de ber om råd når de er i tvil – og de skal alltid gis hjelp, i form av Guds nåde, sjelesørgerisk veiledning og omsorg. Skriftemålet fører nok til færre lovbrudd, ikke flere – og en av forutsetningene for at det fortsatt skal fungere slik, er den lovpålagte, statlige taushetsplikt, sier biskop Eidsvig.
Lovens begrensninger
Straffelovens taushetsplikt er ikke absolutt; en prest er pålagt av myndighetene å bryte den for å avverge bestemte straffbare forhold (avvergingsplikt). Bestemmelsene innen nødrett og nødverge kan løse presten fra den lovregulerte taushetsplikt. Regjeringen skriver i sitt høringsnotat «Det eksisterer flere begrensninger i taushetsplikten, som prester og ‘forstandere’ har etter Straffeloven §211. Disse begrensningene er begrunnet i at noen samfunnsinteresser veier tyngre enn konfidentens behov for at opplysningene ikke spres».
– Dette er ikke almindelig kjent. Hvorfor? I min tid som geistlig er jeg ikke blitt kjent med noen situasjoner eller tilfeller, som rammes av unntagelsene. Jeg kan ikke utelukke at de finnes, men de må være uhyre sjeldne, sier biskop Eidsvig.
Biskopen har hørt skriftemål i over 40 år, og han har aldri vært borti tilfeller, som har gjort avvergings- eller nødrettsbestemmelsene relevante.
Han mener forklaringen er å finne i skriftemålets natur:
– Man kan ikke skrifte planlagte synder. Det ville blitt avvist. Jeg har heller aldri erfart at noen har skriftet pågående forbrytelser – og jeg kjenner heller ikke til at andre prester i dette bispedømmet har gjort det, sier biskopen før han legger til:
– Det virker på meg som om man i slike tilfeller forestiller seg scener fra film: Den store forbryter som nages av sin samvittighet og til slutt tilstår overfor sin prest. Endelig kan han fakkes – bare presten tyster. Til det er å si: Forbrytelser som ligger tilbake i tid, rammes ikke av varslingsplikten, påpeker biskop Eidsvig.
Han vil snarere fjerne unntagelsene fra taushetsplikten enn å fjerne taushetsplikten.
– Hva skal vi med unntagelser som ikke tjener noen praktisk hensikt, spør han.
Bilde
INGEN UNNTAGELSER:– En prest hos oss som bryter skrifteseglet ved å røpe den skriftendes (pønitentens) navn og synd, mister umiddelbart alle sine prestelige fullmakter, presiserer biskop Eidsvig.
Absolutt taushet
Departementet vil overlate til det enkelte tros- og livssynssamfunn å utforme sine egne regler for taushetsplikt. Hva betyr det for Den katolske kirke?
– Først, la meg være helt tydelig: En prest hos oss som bryter skrifteseglet ved å røpe den skriftendes (pønitentens) navn og synd, mister umiddelbart alle sine prestelige fullmakter, presiserer biskop Eidsvig.
Det er regulert av kirkeretten, som den enkelte biskop ikke kan sette seg over.
– Dessuten: Vi har de klare reglene departementet etterlyser; de finnes i kirkeretten, og har gjort det i uminnelige tider. Det er ikke bare juridiske paragrafer, det er en del av vår kultur, av det å være katolikk. «Alle» vet at presten holder tett om skriftemålsbekjennelser.
Biskopen forklarer at hverken han eller andre biskoper har frihet til å definere noe som kommer i tillegg til, eller fratrekk fra, de almengyldige eller universelle bestemmelsene i kirkeretten.
– Skrifteseglet gjelder ubetinget og kan ikke brytes – av presten. Den eneste som kan gjøre det, er den skriftende (pønitenten) selv, sier han.
– Dersom en prest bryter taushetsplikten norsk lovgivning pålegger dem idag, risikerer han bot eller fengsel i inntil ett år. Hvordan straffes en katolsk prest som bryter skrifteseglet?
– Han straffes ved å fratas sine prestelige rettigheter og sin stilling.
– Det finnes hovedsakelig to unntagelser fra presters taushetsplikt: 1. Nødrett og 2. Avvergingplikten, en plikt til å avverge bestemte pågående straffbare forhold. Hvordan forholder katolske prester seg til dem?
– Vi forstår lovgivers intensjon, men det alene gir oss ingen frihet til å bryte skrifteseglet. Vi er ikke uten handlingsalternativer i en situasjon, som kunne ført til brudd på nødrett eller avvergingsplikten: Vi kan bryte inn overfor pønitenten. Vi kan si at ‘dette må du ta med politiet før absolusjon, slik at du viser virkelig anger’. Presten kan også tilby seg å gå til politi eller advokat sammen med pønitenten. Dette gjelder i særlig grad ved alvorlige forbrytelser som mord, voldtekt og misbruk av barn og andre sårbare personer.
«Mentalhygienisk er det ikke å anbefale å sitte å grunne på seg selv – bare med seg selv. Dette er et lavterskeltilbud. Her kan du gå i St. Olav domkirke hver dag å skrifte – gratis!»
Biskop Bernt Eidsvig
Ingen privat samtale
Katolske prester kan altså aldri kan røpe noe fra et skriftemål, selv når det kan avverge kriminelle handlinger. Begrunnelsen er ikke til å misforstå:
– Ingen ville gå til skrifte dersom ikke taushetsplikt var absolutt. Alle skjønner en absolutt taushetsplikt, ingen skjønner en nyansert taushetsplikt. Uten den absolutte taushetsplikten ville skriftemålet vært dødt, sier biskop Eidsvig, som poengterer:
– Dette er ikke et privat oppdrag eller personlig samtale; presten sitter i Guds sted. Han er der for å formidle nåden.
– Hva ville du gjort om noen hadde skriftet for deg og fortalt at hun nylig hadde drept noen og ville ha syndsforlatelse for det?
– Da ville jeg sagt at ‘en betingelse for absolusjon er vilje til å gjøre opp for seg overfor samfunnet og/eller den skadelidende part; den viljen vil jeg se før absolusjon. Det betyr at vi går til politiet sammen. Nå.’ Så tror jeg at mange som skrifter slikt, er forvirrede mennesker. De tilstår noe de ikke har gjort; de anklager seg selv – og den anklagen må ha et snev av realisme over seg før man handler slik som beskrevet. Man må bruke sitt trente skjønn.
–Hva om handlingen ligger i fremtid: «Når dette skriftemålet er over, skal jeg drepe noen.» Hvordan ville du håndtert situasjonen?
– Jeg kunne ihvertfall ikke gitt absolusjon. Man kan ikke gi absolusjon for synder som ennå ikke er begått. Her gjelder det også å snakke vedkommende til rette – det er ofte en fin grense mellom skriftemål og sjelesorg: Man kan gi beskjed om at pønitenten trenger hjelp, og anbefale psykolog eller psykiater, forteller biskop Eidsvig.
Han er nøye med å forklare at en prest som hører skriftemål, ikke er i besittelse av tvangsmidler:
– Jeg kan jo ikke pågripe noen. Jeg kan ikke be om visittkortet, og vet derfor ikke hvem pønitenten er, hva hun heter, hvor hun bor. Vi har ingen alarmknapp til politiet. Forestillingen om skriftemålet som åsted for fysisk kriminalitetsbekjempelse, virker ikke særskilt gjennomtenkt; de som ser for seg prester som politiets forlengende arm, skjønner ikke skriftemålets natur og praktiske gjennomføring.
Han mener at prestens sjanse til å handle, ligger i antagelsen om at lovbryteren kommer for å skrifte, nettopp fordi hun har til hensikt å gjøre opp for seg.
– På grunn av taushetsplikten har presten en absolutt fortrolighet med personer som er fristet til å gjøre noe galt – og sågar noe alvorlig galt. Da har man ennå sjansen til å snakke dem fra forbrytelsen – og man kan derfor anbefale dem hjelp eller selv hjelpe sjelesørgerisk.
– Hjelper skriftemål?
– Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg skrifter jo også. For meg er det et nødvendig korrektiv til det liv jeg fører og de prioriteringen jeg har – mot åndelig latskap. Det hjelper meg til å holde meg på den smale sti, sier biskop Eidsvig.
Han anbefaler skriftemålet for «sinnets balanse»:
– Mentalhygienisk er det ikke å anbefale å sitte å grunne på seg selv – bare med seg selv. Dette er et lavterskeltilbud. Her kan du gå i St. Olav domkirke hver dag å skrifte – gratis!
Bilde
Foto:
C-F Wesenberg
REDUSERER KRIMINALITET:Biskopen mener regjeringens ambisjon om å redusere antallet lovbrudd, bør realiseres på annen måte enn gjennom å opphave presters taushetsplikt: – Sakramentet hjelper pønitentene til å ta ansvar for sine liv; de ber om råd når de er i tvil – og de gis alltid hjelp, i form av veiledning og Guds nåde. Skriftemålet fører nok til mindre kriminalitet, ikke mer, sier han.
Møte med hverdagen
Biskopen har lyttet til de troendes skriftemål i 40 år. Skriftemål er viktige og meningsfylte, men på ingen måte underholdning, ifølge ham.
– De som søker sensasjoner, må lete et annet sted: De fleste synder er helt udramatiske, slik hverdagen er for de fleste av oss; de skriftende har forsømt søndagsmessen, kommet med noen grå eller sorte løgner eller utsatt seg selv – og andre – for sin seksuelle løssluppenhet. De har gjort noe som er galt, og ugjerningene tynger deres samvittighet, men bringer dem ikke i konflikt med norsk lov, konstaterer biskop Eidsvig.
Da har de behov for prestens veiledning av sin samvittighet. Angrer de, får de syndsforlatelse.
– For det første får de skriftende en klarhet i sitt eget sinn i og med skriftemålet: Hva har jeg gjort, hva er skadeomfang og hva kan jeg gjøre med det? De får syndsforlatelse, presten ber sammen med dem – og for dem; de vet at de kan komme tilbake for den samme hjelp. Det er et tilgjengelig sakrament; de rådene du får, er individuelle – de dreier seg om din person, dine handlinger og forutsetninger.
– Hva mener du om regjeringens forslag om å oppheve taushetsplikten for alle prester og forstandere i tros- og livssynssamfunn?
– Når det gjelder det sakramentale skriftemål, må den lovpålagte taushetsplikt opprettholdes. Folk vil ikke skjønne noe annet enn en absolutt taushetsplikt som er lik for – og gjelder – alle, sier biskopen.
Han mener taushetsplikten støtter opp om en praksis og et sakrament, som allerede bidrar til redusert kriminalitet i Norge:
– Sakramentet hjelper pønitentene til å ta ansvar for sine liv; de ber om råd når de er i tvil – og de gis alltid hjelp, i form av veiledning og Guds nåde. Skriftemålet fører nok til mindre kriminalitet, ikke mer.
Den legger frem to hovedforslag: 1. Å oppheve taushetsplikten. 2. Å overføre den fra Straffeloven til Trossamfunnsloven.
Departementets foretrukne alternativ er å oppheve taushetsplikten.
Begrunnelsen for opphevelse er blant annet: 1. «Når tros- og livssynssamfunn legger til grunn at flere personer og roller har taushetsplikt enn det som faktisk er tilfelle, kan det føre til at alvorlige bekymringer for barn ikke blir meldt til barnevernet.» 2. «Departementet reiser spørsmål ved om det er hensiktsmessig med én felles regel for en sektor som er blitt så mangfoldig.»
Høringsnotatet ble sendt ut 30. august 2024
Høringsfrist er satt til 15. november 2024
Hva er skriftemål?
Skriftemål – eller botens sakrament – er ett av Kirkens syv sakramenter. Det ble innstiftet av Jesus i kjærlighet og barmhjertighet for å gi alle syndere tilgivelse.
Bilde
FORSONING:Paven inviterer de troende til å ta imot skriftemålets sakrament. Foto: Vatican News
Samtidig som vi blir forsonet med Gud i skriftemålet, blir vi forsonet med Kirken, med våre medmennesker, og med oss selv, som også såres ved våre synder.
Hver gang vi synder, skader vi oss selv, andre og vårt forhold til Gud. Når vi skrifter, erkjenner vi og nevner vi våre synder for Gud og for presten, som representerer
Gud, Kirken og menneskene. Vi uttrykker vår sorg og anger, vi får tilgivelse, vi gjør opp for våre feil, og vi lover å gjøre vårt beste til ikke å feile igjen.
Sakramentet består av fire deler:
Anger: en ektefølt sorg over å ha krenket Gud. Dette er det viktigste den skri ende gjør, for vi kan ikke få tilgivelse dersom vi ikke angrer det vi har gjort og har bestemt oss for å forsøke å ikke å gjøre det igjen.
Syndsbekjennelse: dette innebærer å fortelle til Gud – representert i en prest – det gale vi har gjort. Dette oppleves vanskelig for de fleste, men da hjelper det å snakke enkelt og direkte og ikke være redd for hva presten tenker. Han er kun en representant.
Bot: når vi har fortalt syndene våre, gir presten oss en bot. Dette er gjerne en bønn og/eller en barmhjertighetsgjerning. Hensikten er å gi oss en mulighet til å gjøre opp for oss.
Syndstilgivelse: presten uttaler syndstilgivelsen (absolusjonen) og bekre er derved at Gud, barmhjertighetens Far, har tilgitt oss ved Jesu død på korset. Syndene blir derved virkelig tilgitt, og Gud glemmer det vi har gjort.
