Den hellige Gregor av Nyssa (~335-~395)

Den hellige Gregor av Nyssa (gr: Άγιος Γρηγόριος Νύσσης; lat: Gregorius Nyssenus) ble født rundt år 335 i Caesarea Mazaca, det administrative senteret i den romerske provinsen Kappadokia i Lilleasia (nå Kayseri i Tyrkia). Han var en av ti søsken i en familie som var moderat velstående og tilhørte det landeiende aristokratiet, men som også var en fremtredende gammel kristen familie. Den var også uvanlig from med en særegen historie i religiøs henseende: Gregors farmor Macrina den Eldre (d. ca 340), hans foreldre Basilios den Eldre og Emmelia (270-340/ca 300-372), hans eldre søster Macrina den Yngre (ca 327-379), hans eldre bror Basilios den Store (ca 330-79) og hans yngre bror Peter av Sebasteia (ca 340-392), telles alle med blant helgenene. En annen bror, Naukratios (ca 331-ca 358), var vakker, sporty og ustadig og utmerket seg som en både lærd og aktiv eremitt. Han støttet de fattige ved å dra på fiskeekspedisjoner, men døde brått og tragisk i en jaktulykke som 27-åring.

Basilios den Eldre var en rik advokat og en velkjent lærer i retorikk, og Emmelia var datter av en martyr. Av deres ti barn (fem sønner og fem døtre) var det ni som vokste opp. Faren døde rundt 540, da Gregor var rundt fem år gammel, og han ble oppdratt av broren Basilios og søsteren Macrina. I et brev Gregor skrev til den yngre broren Peter gir han uttrykk for den takknemligheten de begge følte til sin eldre bror Basilios, som Gregor kaller «vår far og vår mester». I motsetning til broren Basilios og hans venn Gregor av Nazianz nøt ikke Gregor godt av en universitetsutdannelse i Aten. I et av sine brev hevder han at alt han hadde fått av høyere utdannelse, hadde han fått av broren Basilios. Dette er imidlertid vanskelig å tro, siden hans grep om filosofi og teologi var Basilios langt overlegen.1 Trolig tilbrakte han en tid i ungdommen i de hedenske skolene. Som ung hadde han en tid det kirkelige embetet lektor.

Det er trolig at Gregor giftet seg, men det er også et faktum at han trolig siden angret på dette, for et avsnitt i kapittel tre av hans «Om jomfruelighet» diskuterer den ekteskapelige stand på en lite smigrende måte.2 Alle henvisningene til Gregors eventuelle ekteskap er imidlertid tvetydige og kan tolkes i motsatt retning. Den salige Theosebia (Theosebeia) (d. 385), som var diakonisse i Nyssa, æres som helgen av den ortodokse kirke. Hun hadde et nært forhold til Gregor, men historikerne er altså uenig om hun var hans søster eller hans hustru. Da hun døde i 385, priste Basilios den Stores hellige venn Gregor av Nazianz (329-ca 390) («teologen») henne i en eulogi. Den hellige Kyrillos av Jerusalem (ca 315-86) skrev ved hennes død et kondolansebrev til Gregor av Nyssa, hvor han nevner «din søster Theosebia» og «sann ledsager/gemalinne til en prest». Denne tvetydigheten har ført til at noen historikere har antatt at hun ikke var Gregors kjødelige søster, men hans hustru. Noen hevder at Gregor av Nyssa ble konsekrert til biskop etter å ha blitt enkemann, andre at han fortsatte å leve med sin hustru som bror og søster etter utnevnelsen til biskop.

Som ung var Gregor lærer i retorikk, men hans familie ville at han skulle slå inn på en kirkelig karriere. Basilios prøvde lenge og innstendig å overtale ham, men da han mislyktes, appellerte han til Gregors venner om å få broren vekk fra sin sekulære løpebane. Gregor av Nazianz hadde høye tanker om sin navnebror og fikk til slutt overtalt ham til å vie sine evner til Kirkens tjeneste, etter at han var blitt noe desillusjonert i sin lærerstilling og deprimert over studentene. Gregor ble presteviet rundt 362.

Den hellige Gregor av Nyssa, mosaikk fra 1000-tallet

Gregor sluttet seg til Basilios og Gregor på det avsidesliggende stedet Annesi ved bredden av Iris (i dag Yesilirmak), nær Neocaesarea (i dag Niksar i Nord-Tyrkia), ikke langt fra moren og søsterens kloster på den andre siden av elven. Sammen med de andre studerte han der de eldre kirkefedrene, fremfor alt Origenes, som var hans fremste inspirasjonskilde ved siden av nyplatonismen. Frukten av disse studiene var Gregors første traktat om den kristne fullkommenheten: De Virginitate, «Om jomfrueligheten», som altså omtaler ekteskapet på en slik måte at det gjør det mindre sannsynlig at han var gift. Sølibat var ikke påbudt for prester den gangen, men en eventuell hustru kan også ha sluttet seg til svigermoren Emmelia og svigerinnen Macrina i deres kloster i Pontos.

Da Basilios i 364 ble presteviet og hentet til Caesarea, overtok hans yngste bror Peter av Sebasteia som abbed i klosteret. Basilios ble erkebiskop av Caesarea Mazaca i 370. Broren Gregor fortsatte å leve i avsondrethet i klosteret, men selv om han elsket sine studier i ensomheten der, skulle han ikke få lov til å bli værende der lenge.

Keiser Valens (364-78) fryktet Basilios og forsøkte administrativt å begrense hans autoritet, og Basilios sto flere ganger i fare for å bli avsatt. Hovedsakelig for å svekke Basilios' innflytelse delte keiser Valens Kappadokia politisk i to provinser, og da hevdet biskop Anthimos av Tyana å være metropolitt over «Nye Kappadokia» eller Cappadocia Secunda (den vestlige delen) på linje med Basilios i Gamle Kappadokia. Basilios motsatte seg dette og sa at delingen bare var sivil, men han måtte til slutt gå med på at delingen også gjaldt hans kirkeprovins. Tyana (Tyanna) var en gammel by i Anatolia som nå ligger i ruiner ved dagens Kemerhisar, fem kilometer sør for Nigde.

For å styrke sin egen stilling ville Basilios plassere pålitelige (og anti-arianske) biskoper i bispedømmene som nå havnet utenfor hans provins, så i 372 utnevnte han sin venn Gregor av Nazianz og sin bror Gregor til biskoper, begge sterkt mot deres vilje. Gregor av Nazianz ble biskop av byen Sasima (i dag landsbyen Zamzama) litt nord for dagens Yer Hissar. Bror Gregor ble utnevnt til biskop av Nyssa (i dag Nevsehir) ved elven Kizilirmak (gresk: Halys), et avsidesliggende bispedømme i Nedre Armenia langs veien mellom Caesarea og Ancyra (dagens Ankara), rundt femten mil vest for Caesarea. Begge bispedømmene lå etter delingen i provinsen Cappadocia Secunda.

Gregor av Nyssa føyde seg og ble bispeviet av Basilios, mens Gregor av Nazianz nektet å tiltre sitt embete. Hvis han i det hele tatt var i Sasima, var det bare i en svært kort periode. Som påstått metropolitt utnevnte Anthimus av Tyana en konkurrerende kandidat til bispesetet, og i praksis overlot Gregor byen til ham. Selv forvaltet han i stedet bispesetet i Nazianz etter sin fars død uten å være bispeviet. Nazianz (Nazianzus) ble senere til den tyrkiske landsbyen Nenizi øst for Ak-Serai (tidligere Archelais), men har noen ganger feilaktig blitt identifisert med Diocaesarea. Dette bispedømmet var også blitt en del av provinsen Cappadocia Secunda.

Sannheten var at selv om Gregor og Gregor var hellige menn, var de begge fullstendig uegnet til bispeembetet, noe de selv innså, og Basilios utnevnte dem bare for å få deres stemmer når han trengte dem. Ingen av de to Gregor tilga ham noen gang fullstendig dette. Dette medførte et brudd mellom Basilios og Gregor av Nazianz, og de to vennene ble aldri forsonet, til Basilios' store sorg, for han satte dette vennskapet meget høyt.

Noen mener at Gregor tilbrakte en viss tid i retrett før sin bispevielse, men det finnes ingen bevis på dette. Hans bevarte brev nevner ikke noen slik tilbaketrekking fra verden. Det er en del debatt omkring Gregors forhold til sin angivelige hustru Theosebia etter sin bispevielse. Noen mener at han fortsatte å bo sammen med henne, men den hellige Hieronymus sier at Østkirkens skikk ikke tillater noe slikt. Hun skal ha levd en stund etter hans bispevielse og døde rundt 384.

Begynnelsen av Gregors tid som biskop av Nyssa var vanskelig, for hans bispedømme var et arnested for arianismen. Hans plutselige opphøyelse kan også ha fått noen som håpet på embetet selv, til å vende seg mot ham. Det synes som om en av hoffmennene til keiser Valens hadde sett seg ut setet for enten seg selv eller en av sine venner. Dessuten var Gregor en lærd teolog og mystiker, og han hadde ikke brorens administrative evner og innsikt i kirkelige saker. Han var alt for lettsindig og uforsiktig og manglet taktfølelse, og det varte ikke lenge før Basilios angret på at han presset broren til å bli biskop. Ikke minst klager han i sine brev over Gregors naive og klossete innblanding i storebrorens saker. For Basilios syntes den synoden som Gregor kalte sammen til Ancyra i 372, å ødelegge hans eget arbeid. I 375 var Basilios kommet til at Gregor var fullstendig ute av stand til å lede en kirke. Samtidig hadde han bare en halvhjertet pris for Gregors nidkjærhet for sjelene.

Gregor var også ubrukelig i pengespørsmål og lot seg bli snytt og bedratt i en slik grad at Demosthenes, guvernøren av Pontos, fikk kalt sammen en forsamling av østlige biskoper. En viss Filokares beskyldte Gregor for å stjele kirkelig eiendom og for irregulariteter i hans valg til biskop. Dette gjorde at guvernøren fikk ham fengslet i 375. Det var nok ikke snakk om noe kriminelt fra Gregors side, bare ren udugelighet, men anklagen fikk større vekt fordi den var ledd i en ariansk kampanje mot ham. Gregor lot seg først føre bort, men avskrekket av kulden og den brutale behandlingen han ble møtt med, benyttet han en anledning til å rømme til et trygt sted, noe hans motstandere lot som om de anså som en innrømmelse av skyld. Til tross for sterk støtte fra Basilios ble han i 376 avsatt in absentia av en synode i Nyssa bestående av de arianske biskopene i Galatia og Pontos.

Han ble i eksil til 378, etter at keiser Valens døde den 9. august i et slag mot goterne og vestkeiseren Gratian (375-83) utstedte et toleranseedikt som kalte alle forviste biskoper tilbake. De to årene i eksil hadde han åpenbart tilbrakt på vandring, «dyttet omkring som et stykke tre på vannet» (Gregor av Nazianz). Han fikk en varm velkomst av sitt folk, men hans glede over dette ble avbrutt av broren Basilios' død den 1. januar 379. Han tok dødsfallet svært tungt, men holdt gravtalen ved begravelsen i Caesarea.

I oktober 379 deltok Gregor på den synoden i Antiokia som den hellige Meletius hadde innkalt etter at også han hadde fått tillatelse til å vende tilbake til sitt bispesete. Synoden skulle få slutt på det såkalte «meletianske skisma». På denne synoden var det 152 biskoper som støttet Meletius, mens det til sammenligning i 363 bare hadde vært 26 som støttet ham. Synoden erklærte enhet i troen med Roma, og dermed var enheten mellom øst og vest gjenopprettet. Konsilet sendte Gregor av Nyssa til Palestina og Arabia (det vil si dagens Jordan), hvor kirkene var infisert av det arianske kjetteri, for å sette gjennom den ortodokse lære. På reisen besøkte han Jerusalem, og dette besøket ga ham avsmak for de mer og mer populære pilegrimsreisene. Han vurderte den religiøse verdien av valfarter som temmelig lav, i alle fall slik de ble praktisert på den tiden, og han meldte at å besøke de hellige steder, ikke hadde gjort ham noe godt! Et av hans bevarte brev forteller om dette, og viser at skikken med religiøse pilegrimsreiser allerede på slutten av 300-tallet ble alvorlig misbrukt.

Men trolig skjedde ikke denne reisen til Palestina før etter konsilet i Konstantinopel i 381. For Gregor dro rett fra konsilet i Antiokia til søsteren Macrinas kloster ved elven Iris i Pontos, hvor han fant henne syk, liggende på to planker som seng. De hadde ikke sett hverandre på åtte år etter at han var blitt tvunget av Basilios til å bli biskop av Nyssa og deretter blitt drevet bort fra sitt bispesete av arianere. Gregor ble svært trøstet av søsterens munterhet og oppmuntring, og han var svært imponert over den sterke kjærlighet som hun forberedte seg på døden med. Selv om hun fant det vanskelig å snakke, ble hennes diskusjon om det evige liv utviklet av Gregor i hans avhandling De Anima et Resurrectione («Om sjelen og oppstandelsen»; peri psyches kai anastaseos) i form av en dialog mellom ham selv og Macrina mens hun lå døende, derav verkets tittel, ta Makrinia.3

Macrinas døde i desember 379. Hennes fattigdom var så stor at man ikke fant noe annet å dekke hennes legeme med da det ble båret til graven, enn hennes gamle kutte og grove slør, så derfor bidro Gregor med en bispekappe i lin. Det eneste hun etterlot seg, var et jernkors hun bar rundt halsen og en ring. Gregor ga korset til en nonne ved navn Vestiana, mens han selv beholdt ringen, som inneholdt en bit av Det sanne Kors. Stedets biskop Araxius og Gregor bar selv båren sammen med to prester i begravelsesprosesjonen mens kor sang salmer hele veien til begravelsesstedet. Men press fra menneskemengden og jamringen fra folket, spesielt fra kvinnene, var svært forstyrrende for det høytidelige ved sangen.

Macrina ble gravlagt i klosterkirken for De førti martyrer av Sebasteia, i samme gravhvelv som moren og besteforeldrene. Hennes biografi ble skrevet av hennes bror Gregor i form av en lovtale i et brev til en eneboer ved navn Olympios, Vita Macrinae Junioris.4 I biografien beskriver Gregor et mirakel som hun bevirket for å helbrede det syke øyet til en ung jente, og han sier om andre rapporterte mirakler: «Selv om de synes utrolige, menes de alle å være ekte av dem som omhyggelig har undersøkt dem. Men de regnes av de verdsligsinnede som utenfor det mulige.» Derfor ville han ikke liste dem opp, «for at de vantro ikke skal lide skade ved å bli ledet til ikke å tro på Guds gaver».

I 380 ser det ut til at Gregor ble valgt til erkebiskop av Sebasteia (Sebastia, Sebastea, Sebaste; gk: Σεβάστεια), hovedstaden i provinsen Armenia Minor, i dag Sivas i tyrkisk Anatolia. Han protesterte mot denne utnevnelsen, men det ser ut til at han i noen måneder midlertidig tok seg av administrasjonen av bispedømmet. Senere i 380 eller i 381 ble erkebispedømmet Sebasteia overtatt av hans yngste bror Peter.

I 381 innkalte keiser Theodosios I den Store (379-95) et konsil i Konstantinopel, som møttes fra mai til juli 381. Opprinnelig var det et østlig rikskonsil, hvor det bare deltok rundt 150 østlige biskoper. Konsilet ble ikke regnet som spesielt viktig i samtiden, og selv de som var til stede, refererer sjelden til det i sine skrifter. Under konsilet ble Gregor av Nazianz innsatt som erkebiskop av Konstantinopel (379-81) i basilikaen St. Sofia av patriark Meletius av Antiokia, konsilets første president. Gregor holdt prekenen i den anledning. Patriark Meletius døde uventet midt under konsilet, og Gregor av Nyssa holdt prekenen i hans begravelse, med alle konsilfedrene og de troende i byen til stede.5

Konsilet fastla for godt læren om Treenigheten og vedtok en kraftig erklæring om Den Hellige Ånds guddom, rettet mot makedonianerne og pneumatomakerne (som avviste Den Hellige Ånds guddom). Konsilet fordømte også arianerne og semi-arianerne. Det vedtok en klargjørende tilføyelse til trosbekjennelsen fra Nikea om Den Hellige Ånd: «Herre og livgiver, som utgår fra Faderen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene». Dermed oppsto den nicaeno-konstantinopolitanske trosbekjennelse, som vi fortsatt bruker. Senere tilføyde man i vest: Utgår fra Faderen og Sønnen) (Filioque). Ingen vestlige biskoper var til stede, heller ikke den hellige pave Damasus I (366-84), men da konsilbeslutningene senere ble forelagt ham, godkjente han dem, og konsilet ble dermed regnet som økumenisk. Det kalles «Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel (I)» (381). Paven godkjente også trosbekjennelsen i sin endelige form, selv om den først ble opptatt i det romerske missalet av pave Benedikt VIII (1012-24).

Da keiser Valens døde i 378, hadde hovedstaden Konstantinopel i mer enn tretti år vært dominert av arianere, slik at de ortodokse ikke en gang hadde noen kirke. Nabobiskopene sendte i år 379 bud etter Gregor av Nazianz for å gjenreise byens kristne samfunn. Den lærde og kontemplative mannen fant intrigene og volden i Konstantinopel ytterst frastøtende, men han gikk til slutt med på deres ønske. Gregor bodde først i et hus som tilhørte slektninger, men han gjorde om huset til en kirke viet til den hellige Anastasia. Der holdt han sine berømte prekener om treenigheten som ga ham tilnavnet Theologos, «Teologen», det vil si den som har innsikt i troen og forståelse av Kristi guddom. Arianere og apollinaristene angrep ham gjennom sladder, fornærmelser og vold, og det oppsto kontroverser med en Maximus, som prøvde å avsette ham mens han var syk, men Gregor seiret til slutt. Hans veltalende forkynnelse i Konstantinopel betydde mye for at arianismen igjen ble forkastet på det store konsilet der i mai 381 under den nylig døpte keiser Theodosios I. Keiseren ba arianerne om å underkaste seg eller forsvinne. De fleste forsvant.

Men opposisjonen mot Gregor avtok ikke, og vanskelighetene ble så alvorlige, angrepene så sterke og intrigene så motbydelige at han ga opp få uker etter konsilet. Han trakk seg tilbake for fredens skyld, ettersom hans viktige arbeid med å gjenreise ortodoksien i hovedstaden nå var fullført, og keiseren gikk motvillig med på det. I likhet med sin navnebror av Nyssa passet ikke Gregor som biskop, det var pennen som var hans redskap. Etter et verdig og rørende farvel med Konstantinopel vendte han tilbake til hjembyen Nazianz, som igjen var uten biskop.

Gregor av Nyssa ble hyllet som en «rettroenhetens søyle» på konsilet, hvor han sammen med Gregor av Nazianz hadde mye av ansvaret for den trinitariske formelen som ble vedtatt. I et edikt fra keiser Theodosios av 30. juli 381 erklærte han at de som ikke var i kommunion med Helladius av Caesarea (Basilios' etterfølger), Gregor av Nyssa og Otreius av Melitene, skulle utvises fra provinsen Pontos som notoriske heretikere.6 Etter at Gregor avviste å bli forfremmet til det viktige erkebispesetet Sebasteia, gjorde hans lille bispedømme i Nyssa ham fri til å forkynne i Konstantinopel ved viktige anledninger. Under den ulærde Nektarios, Gregor av Nazianz' etterfølger som erkebiskop av Konstantinopel (381-97), var Gregor av Nyssa den ledende ortodokse teologen i Kirken i Lilleasia i den fortsatte striden med arianerne.

Den hellige Gregor av Nyssas kjeveben i klosteret Visoki Decani ved Pec i Kosovo. Foto: OrthodoxPhotos.com

Viktige misjoner ble betrodd Gregor, og han reiste mye som predikant. Det er svært trolig at han var til stede på en ny synode i Konstantinopel i 383, noe som synes å bli bekreftet av hans Oratio de deitate Filii et Spiritus Sancti. I 385 eller 386 prekte han i begravelsen til keiser Theodosios' datter, prinsesse Pulcheria, og kort etter igjen i begravelsen til keiserens hustru, keiserinne Flaccilla. Han deltok også på en synode i Konstantinopel i 394, men det var hans siste opptreden. Man mener at han døde i Nyssa like etter, ettersom notisene om ham i kirkelige registre da stanser. Det er mulig at han døde en 10. januar rundt 395, den datoen da Østkirken alltid har feiret hans fest. Han var en høyt respektert skikkelse i Østkirken ved sin død. Konsilet i Nikea (II) i 680-81 kalte ham «Fedrenes Far».

Gregor var ingen fremragende biskop, men til gjengjeld var han en fremragende teolog og hans betydning skyldes hans skrifter. Gregor regnes som en av «De tre kappadokiske kirkefedrene»; de andre er broren Basilios den Store og Gregor av Nazianz. Han er den minst profilerte av dem, men i sine bevarte skrifter overgår han de to andre i dybde og rikdom i sin filosofi og teologi og tiltrekningskraft i sine asketiske arbeider.

De fleste av hans skrifter omhandler bibelske skrifter. Han var en lidenskapelig beundrer av Origenes og anvendte alltid dennes prinsipper for hermeneutikk (fortolkning). Gregor er alltid på jakt etter allegoriske tolkninger og mystiske betydninger som er gjemt under tekstens bokstavelige betydning. Som regel pleide imidlertid de store kappadokierne å eliminere denne tendensen. Gregor kompletterte Basilios' eksegetiske verk Hexaëmeron («De seks dager»), som består av ni prekener om verdens skapelse, med en avhandling «Om menneskets skapelse». Denne inneholder noen kuriøse anatomiske detaljer og ble oversatt til latin av Dionysius Exiguus.

Et av hans mest berømte skrifter er «Moses' liv», og hans beretning om Moses som lovgiver inneholder mye forseggjort allegorisering, og det samme gjelder hans «Forklaring av Salmenes titler». I en kort traktat om Spåkvinnen i Endor (1.Sam 28,3-25) sier han at kvinnen ikke så Samuel, men en demon som hadde tatt på seg profetens skikkelse. Ved siden av en preken om Salme 6 skrev han åtte prekener om Forkynneren, hvor han lærte at sjelen skulle heve seg over sansene, og at sann fred bare kan finnes i forakt for verdslig storhet. Gregor er også forfatteren av femten prekener om Salomos Høysang (sjelens forening med sin Skaper), fem svært uttrykksfulle prekener om Fadervår samt åtte svært retoriske prekener om Saligprisningene.

I teologien viser Gregor seg mer original og mer ubesværet. Likevel er hans originalitet utelukkende i stil, siden han kommer med lite som er nytt. Hans uttrykksmåte byr imidlertid på mange treffende og attraktive allusjoner, noe som trolig skyldes hans mystiske sinnelag. Han tok opp sine dypere teologiske studier sent i livet, og derfor følger han trinn for trinn læren til Basilios og Gregor av Nazianz. I likhet med dem forsvarer han den guddommelige naturs enhet og Treenigheten av personer, men der hvor han mister deres veiledning, tenderer vår tillit til ham til å synke. I sin lære om eukaristien synes han virkelig original, men hans kristologiske doktrine er i sin helhet basert på Origenes og den hellige Athanasius av Alexandria.

Det viktigste av hans teologiske skrifter er hans store Katekese eller Oratio Catechetica («Stor kateketisk bønn»), et argumentativt forsvar i førti kapitler for katolsk lære mot jøder, hedninger og heretikere. Dette verket er av spesiell betydning fordi det utvikler systematisk sakramentenes plass i det kristne syn på gjenopprettelsen av Guds bilde i den menneskelige natur – tapt gjennom synd i Adams fall. Det mest omfattende av hans bevarte verker er hans tilbakevisning av Eunomius i tolv bøker, et forsvar for Basilios mot samme heretiker og også av den nikenske trosbekjennelsen mot arianismen – dette verket er av stor betydning i historien om den arianske kontroversen. Han skrev også to verker mot Apollinaris av Laodicea og dennes falske doktriner, for eksempel at Kristi legeme steg ned fra himmelen og at Det guddommelige Ord i Kristus opptrådte som den rasjonelle sjelen. Blant Gregors verker er visse Opuscula om Treenigheten adressert til Ablabius, tribunen Simplicius og Eustathius av Sebasteia. Han skrev også mot Arius og Sabellius og mot makedonierne, som benektet Den Hellige Ånds guddom, men dette siste verket ble aldri fullført. De anima et resurrectione («Om sjelen og oppstandelsen») er formet som en dialog mellom Gregor og hans døende søster Macrina den Yngre om døden, oppstandelsen og vårt endelige mål. Han forsvarer den menneskelige frihet mot astrologenes fatalisme i verket «Om skjebnen», som viser hvilket grep astrologien hadde i folks sinn. I sin avhandling «Om barn», dedikert til Hieros, prefekt av Kappadokia, satte han seg fore å forklare hvorfor Forsynet tillater at barn dør tidlig.

Gregor forkastet Origenes' lære om sjelenes preeksistens, men han overtok hans lære om «alle tings endelige forsoning» (gr: apokatastasis pantōn; αποκαταστασις παντων), det vil si at alle til slutt vil få del i saligheten, også djevelen. Denne læren er i strid med dogmet om den evige straff i helvete. Gregor er den første kristne teologen som argumenterer for Guds uendelighet. Origenes hadde eksplisitt argumentert for at Gud er begrenset, et essensielt begrep i platonismen siden å være begrenset er å være klart definert og som man kan kjenne. Gregor argumenterer imidlertid at hvis Gud er begrenset, må han være begrenset av noe større enn ham selv. Men siden det ikke finnes noe som er større enn Gud, må han være uten grenser og dermed uendelig. Ideen var allerede utviklet av nyplatonske filosofer, spesielt Plotinus, men han var den første kristne som forsvarte ideen, bortsett fra noen antydninger i arbeidet til den hellige Ireneus av Lyon.

Gregor skrev også om det kristne liv og kristen oppførsel, for eksempel «Om betydningen av det kristne navn eller bekjennelse», adressert til Harmonius, samt «Om perfeksjon og hva slags menneske en kristen skal være», adressert til munken Olympius. For munker skrev han et verk om det guddommelige formål i skapelsen. Hans beundringsverdige bok «Om jomfruelighet», skrevet rundt 370, ble skrevet for å styrke i alle som leste den, en lengsel etter et liv av perfekte dyder. Han skrev også biografier om sin søster Macrina den Yngre og om den hellige Gregor Thaumaturgos (Undergjøreren) (ca 213-ca 270).

Gregor skrev også mange prekener og taler, hvorav noen allerede er nevnt. Andre av betydning er hans lovtale over broren Basilios og hans preken om Sønnens og Den Hellige Ånds guddom. Noen få av hans brev (26) er bevart. Gregors skrifter er samlet i Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Graeca (PG), XLIV-XLVI, og i Werner Jaegers Gregorii Nysseni Opera. Se Gregory of Nyssa Home Page som inkluderer mange engelske oversettelser av hans skrifter, med introduksjoner.

Gregors ry levde videre gjennom hans verker, men det bleknet gradvis etter hvert som det ble glemt hvem som hadde skrevet hva av fedrene. Det var ikke før i andre halvpart av 1900-tallet at han skulle bli fullt ut anerkjent igjen, takket være arbeidet til flere vitenskapsmenn og oppdagelsen av autentiske tekster. Arbeidet til Werner Jaeger (1888-1961), Hans Urs von Balthasar (1905-88), Jean Daniélou SJ (1905-74) og andre har nå vist betydningen av hans bidrag, ikke bare til de doktrinære fremgangene i hans tid, men enda viktigere til det som utviklet seg til den mystiske tradisjonen i kristen spiritualitet. Et utvalg av Gregors skrifter ble i 1963 utgitt på engelsk under tittelen «From Glory to Glory». Han regnes i våre dager som et viktig ledd i overføringen av Origenes' tanker til senere tider, og som en åndelig forfatter av stor autoritet og dybde. I sin teologi søkte han alltid en harmoni mellom tro og fornuft.

Gregor av Nyssas minnedag er 9. mars, mens han i østkirken minnes den 10. januar sammen med søsteren (hustruen?) Theosebia. Den koptiske kirken minnes ham den 14. oktober og 22. november. Han blir fremstilt som biskop med Omoforion (liturgisk verdighetstegn, tilsvarer latinsk pallium), bok og skrivefjær. Vi vet ingenting om hans grav, men en angivelig hoderelikvie finnes i klosteret Iviron på Athos.