Einar (1255 - 63)

Av Olav Martinsen

Etter erkebiskop Sørles død valgte domkapitlet kanonisk og enstemmig korbroren Einar Smørbak, sønn av Gunnar Grionbak, en trøndersk legmann. Einar, som i følge sagaen var i Paris da han ble valgt, fikk pavens bekreftelse, og også han ble viet av paven.

Da han kom tilbake til Norge som erkebiskop, oppsøkte han ikke kong Håkon, og det hadde Håkon ikke likt. Da Sørle noen få år tidligere var kommet til Norge som nyviet erkebiskop, hadde han straks oppsøkt kongen, og det er vel rimelig at Håkon har ventet det samme av Einar når det passet slik at det var kort avstand mellom dem. Men så snart Einar var blitt gjort oppmerksom på at kongen hadde undret seg over dette, dro han av sted for å finne ham, så Einar har neppe handlet i bevisst opposisjon, han kan ha hatt sine grunner til snarest mulig å komme til sitt erkesete. Så vidt vi kan dømme etter sagaen var det ofte en viss kjølighet i forholdet mellom erkebiskop Einar og kong Håkon, men dette motsetningsforholdet var antakelig av en mer personlig art.

Noen prinsipiell uoverensstemmelse av vidtrekkende betydning kan vi ikke spore. Det kan nok være at Håkon hadde foretrukket en annen mann som erkebiskop, men han har øyensynlig ikke gjort noe for at Einar ble valgt. Mange år tidligere hadde han fått inn sin egen kandidat som erkebiskop på tross av domkapitlets valg, og også nå kunne han sette mye inn på å hindre at en han ikke syntes om ble valgt til biskop, og det endog ved et så forholdsvis ubetydelig bispesete som Hamar.

Valget av biskop på Hamar i 1260 gir sagaen en meget livfull beskrivelse av. Korbrødrene på Hamar kunne ikke bli enige om hvem de skulle velge, og til slutt var fristen for bispevalg utløpt, slik at retten egentlig nå var tilfalt erkebiskopen. De bad da erkebiskop Einar bestemme hvem som skulle være biskop av dem som korbrødrene hadde nevnt til det. Men erkebiskopen ga dem valgretten tilbake, og skrev at han syntes de burde velge korbroren Lodin. «Men», sier sagaen, «Lodin var ikke noen stor venn av kong Håkon.»

Til Olsok samme året kom kong Håkon og kong Magnus til Nidaros. Og sagaen fortsetter: «Og da de kom til Nidaros, var erkebiskop Einar i byen og en meget stor mengde av pilegrimene. Der var også Lodin, korbror fra Hamar, som var valgt til biskop med erkebiskopenes råd, men mot kongens vilje. Og av den grunn var han meget vred på erkebiskopen. - Erkebiskopen gikk mot dem med en fager prosesjon og kysset kong Håkon. Sira Lodin gikk ved siden av erkebiskopen og kysset kongen, men ikke meget hjertelig. Og da kongene hadde vært en liten stund i byen, hadde de møte med erkebiskopen om biskopsvalget på Hamar. Erkebiskopen ville ikke annet enn at Lodin skulle være biskop, men kong Håkon talte avgjort mot. Og over dette kom de i den største trette. Og førte deres samtale dit hen at kong Håkon stevnet erkebiskopen til paven, og over det ble erkebiskopen helt rasende. Etter dette gikk kong Magnus og andre av deres venner mellom dem og gjorde at de ble forlikt. Da avslo også Lodin å være biskop, da han visste at kongen var mot det. Til slutt oppnådde kong Magnus at kongen og erkebiskopen møttes. Der var også kong Magnus og biskopen av Suderøyene og Gillibert, som da var kong Håkons klerk, og som hadde vært erkedegn på Hjaltland. Kong Håkon ville ha ham til biskop på Hamar. Og dette stevnet sluttet med at erkebiskopen utnevnte Gillibert til biskop, og Lodin gav opp sin rett. Og siden saken tidligere hadde vært skutt inn under paven, sendte de Gillibert ut til paven. Kongen og erkebiskopen sendte brev med ham at dette var begges vilje. Og fór han etter dette for å søke paven.»

Dette er på mange måter en kostelig skildring. Vi synes vi ser de litt sure miner bak de korrekte masker så lenge det gjelder offentlig opptreden, og vi synes vi hører de to opphissete eldre herrer, kongen og erkebiskopen!

Slik sagaen fremstiller det, kan det ikke nektes at dette var et nederlag for erkebiskop Einar.

Einar kronet 14. september 1261 Magnus Håkonsson i Bergen. Erkebiskop Einar døde i 1263, samme året som kong Håkon.