Jørund (1287-1309)

Av Olav Martinsen

I sin valgberetning forteller domkapitlet at etter erkebiskop Jons død var alle de korbrødre som uten vanskelighet ville, burde og skulle være til stede, kommet sammen på den dag som var bestemt til valget, og ved avstemning hadde de kanonisk og enig postulert den ærverdige bror, Narve, biskop i Bergen, til erkebiskop i Nidaros kirke. Da paven ikke hadde skikkelig kjennskap til Narves karakter og egenskaper, og da Nidaros kirke akkurat nå trengte til en klok styrer og måtte besettes med en dugelig mann, påla han tre klosterledere i Norge å undersøke om Narve var skikket. De tre forkastet Narves postulering. Da gikk domkapitlet til den motsatte ytterlighet, idet de enstemmig valgte korbroren Eindride Arnason. Dersom han nektet å godta valget, fikk de fullmakt til å velge eller postulere en annen. Med denne siste bestemmelsen hadde domkapitlet faktisk gitt fra seg valgretten.

Etter korbror Sigvats forslag providerte paven i 1287 Jørund, biskop i Hamar, til erkebiskop i Nidaros. Skulle det bli slutt på den lange vakansen og de kirkelige forhold igjen bli brakt i orden, måtte Jørund ta imot provisjonen. Han hadde vært biskop på Hamar fra 1286. Antakelig var han likevel ganske ukjent, men slik som forholdene lå an, måtte vel en som tidligere ikke hadde gjort seg bemerket være den rette til å overta embetet.

Jørunds første oppgave som erkebiskop måtte være å bringe i orden forholdet til kongemakten. Kong Eirik dro på pilegrimsferd til Nidaros sammen med sin bror, hertug Håkon, og ankom dit Mortensdag 11. november 1289. Erkebiskopen gikk ham i møte med en prosesjon, og allerede nå må forholdet mellom konge og kirke være drøftet mellom de to partene. En bestemt gruppe av domkapitlet støter vi stadig på i forskjellige situasjoner i utlandet, nemlig korbrødrene Sigvat, Audun, Eindride, Jon Elg, Tore, Torbjørn og Torberg. Det var disse som ivaretok den norske kirkens interesser i utlandet, og noen av dem finner vi som representanter for erkebiskopen og domkapitlet også her hjemme.

Vi kan tenke oss at slike menn som hadde vært så aktive, og som sikkert hadde god rede på administrasjon og styre, ikke har vørt særlig lette å ha med å gjøre for den som ble deres erkebiskop, og som antakelig ikke på forhånd var kjent i Nidaros. Lederne for opposisjonen mot Jørund er nettopp å finne blant disse korbrødrene.

Striden var uforsonlig og bitter. I 1295 var motsetningene mellom partene så voldsom at de vanskelig kunne komme på talefot med hverandre. Erkebiskopen hadde stevnet korbrødrene til seg i Hålogaland for å avgjøre diverse saker med dem, men korbrødrene unnskyldte seg og uteble. Da så erkebiskopen kom hjem til Nidaros, sendte domkapitlet tre legmenn til ham for at de skulle opptre som meglere. Det ble til at erkebiskopen samme dag hadde et møte med korbrødrene, men erkebiskopen ville ikke gi etter på noe punkt. Domkapitlet appellerte til paven, og dette ble erkebiskopen så fortørnet over at han lyste dem i bann.

I sin appell kom domkapitlet med voldsomme beskyldninger mot erkebiskopen: Munker som ikke var underlagt hans myndighet, hadde han latt piske, og en av dem døde under behandlingen. Han hadde latt væpnede knekter gripe korbrødrene i deres refektorium, og hadde tatt deres personlige og felles eiendeler. Han ble mistenkt for falskneri og ødselhet, for simoni og tøylesløshet. Dette kan neppe bety annet enn at datidens mennesker ikke la fullt så mye i sine beskyldninger som vi legger i dem i dag. For bokstavelig må vi ikke oppfatte en livlig tids litt for levende beskrivelser av det som foregikk.

Imidlertid døde kong Eirik i 1299 og hans bror Håkon ble konge. Det heter i Laurentius' saga at Håkon ble kronet i Nidaros av Jørund og at kongen her fikk i stand et forlik mellom erkebiskopen og korbrødrene. Jørund må allikevel omsider ha innsett at det var nødvendig for ham å reise til Roma. I 1301 la han i vei, men kom ikke lenger enn til Paris, og herfra sendte han sin representant til kurien. Domkapitlet sendte Jon Elg av sted. Den pavelige dommer i Roma avviste alle erkebiskopens klager og beskyldninger, de bannlysninger han hadde forkynt, ble erklært ugyldige og han ble dømt til å betale saksomkostninger.

Vår oppfatning av Jørund vil lett bli preget av denne striden. Det er nå engang slik at vi er avhengig av våre kilder, og for oss arter det seg som om Jørunds tid som erkebiskop fra 1287 til 1309 var fylt av stadig uro og strid, avtaler fulgt av avtalebrudd, rettssaker og bannlysninger innen geistlighetens egne rekker, og i alt dette var erkebiskopen på en eller annen måte blandet inn. Det ser ut som om Jørund selv var en stadig kilde til uro, hele hans oppførsel må på en forunderlig måte ha egget til motstand, og over evne tirret dem som skulle være hans nærmeste medarbeidere. På den annen side hadde erkesetet vært uten erkebiskop i 5-6 år, og domkapitlet hadde hele denne tiden administrert kirkeprovinsen. Det kunne ikke være lett for en antakelig uøvet mann å få domkapitlets medlemmer satt tilbake på deres naturlige plass i det geistlige hierarki. Ser vi på rekken av erkebiskoper forut for Jørund, vil vi bemerke at alle som i den senere tid hadde sittet som erkebiskoper, var knyttet til Trøndelag og hadde tidligere vært medlemmer av Nidaros domkapittel. Når så den som kom utenfra antakelig var kantet og umedgjørlig, var det nærliggende at det måtte bli forviklinger. Og noe pent blir tross alt sagt også om Jørund. I Laurentius' saga får han den attest at «han var en stor høvding, en god klerk, trofast mot venner og meget gavmild mot sine menn».

Under striden med domkapitlet, og tross den, har Jørund administrert sitt erkebispedømme. Han var i Hålogaland, antakelig på visitas, juni 1295, og i 1307 må han igjen ha vært på visitas nordover. Denne gangen dro han lenger enn sitt egentlige bispedømme og inn i det som ble betraktet som hedensk land, idet han innviet kirken ved Vardøhus festning. Og ellers var Jørund oftere på reise, han var flere ganger i Oslo og Bergen. Han holdt et provinskonsil i Nidaros i august 1290.

Jørund begynte sin tid som erkebiskop med et provinskonsil og et statutt, og ved slutten av hans liv har vi et nytt provinskonsil og et nytt statutt. Jørund hadde planer om enda et konsil i Nidaros, og han innkalte sine lydbiskoper og representanter for domkapitlene til å møte 9. mars 1309. Kong Håkon forlangte at landets biskoper skulle bli med ham i hans strid med Danmark, og dermed ble det umulig for biskopene å møte i Nidaros til bestemt tid. Dersom vi skal tro Laurentius' saga, må Jørunds siste dager ha vært bitre, idet han helt skulle ha vært prisgitt korbrødrene. Jørund døde 11. april 1309, og da han like før hadde arbeidet for et provinskonsil, må vi vel kunne se dette i hvert fall som uttrykk for en viss personlig myndighet.