Gaute (1475-1510)

Av Olav Martinsen

Til Olav Trondssons etterfølger ble det 15. juni 1475 ved pavelig provisjon utnevnt Gaute Ivarsson. Den nye erkebiskopen ble innviet straks etter utnevnelsen, antakelig søndag 18. juni 1475. Han utredet sine avgifter til det apostoliske kammer og til kardinalkollegiet, og etter å ha fått innrømmet flere supplikker hos kurien, synes han å ha reist hjem straks etter. I hvert fall var han tilbake i erkebispegården i Nidaros 4. desember samme år.

Den relativt korte tiden mellom erkebiskop Olavs død i Roma og utnevnelsen av hans etterfølger samme sted, gjør det rimelig å tro at magister Gaute selv har vært i erkebiskopens følge da han dro til Roma. Gaute Ivarsson hadde som så mange av sin samtids høygeistlighet studert i Rostock, der han ble innmatrikulert i 1462, ble baccalaureus året etter og fikk magistergraden i 1466. Som korsbror i Nidaros nevnes han første gang i 1472.

Gaute kom til å få den lengste regjeringstid av alle erkebiskoper i Nidaros. I hele 35 år var han den norske kirkens primas. Men om ham gjelder det samme som om hans forgjengere, at kildene til hans historie er så knappe og så tilfeldig bevart, at det bilde vi kan danne oss av ham som menneske og kirkefyrste, blir uklart og flimrende. På de aller fleste områder synes Gaute å ha ført videre tradisjonene fra sin forgjengers tid. Som ham må han ha vært en dyktig og målbevisst politiker med en sterk sans for realiteter. Men det spørs om han hadde Olavs evne til å omgås og vinne mennesker. Det forekommer oss at Gaute må ha vært en myndigere og steilere prelattype enn Olav.

Erkebiskop Gaute tok seg ivrig av erkestolens økonomiske forhold og fortsetter her linjen fra Aslak Bolt. Vi ser at han gjennom sitt lange erkeepiskopat stadig har ervervet jordegods til erkestolen. Det er tydelig at erkestolen har rådd over betydelige likvide midler på denne tiden.

Om erkebiskopens forhold til domkapitlet vet vi lite. I året 1500 slutter Gaute en overenskomst med domkapitlet om at dette i sitt kommun heretter skulle underholde den ene av de prestene som holdt førstemessen i domkirken. Om kannikenes mensa communis ble det i 1493 ført korrespondanse med bispen og domkapitlet i Åbo, som gjerne ville ha opplysninger om forholdene i Nidaros, da de selv hadde tenkt å grunne et slikt, og da de regler som gjaldt i Nidaros var allment kjent.

Han synes også å ha tatt seg av arbeidet med domkirken. Om hans virksomhet i stiftet ellers, vet vi at 4. september 1476 innviet han et alter til Kristi legeme, apostelen Andreas og St. Olav i Trondenes kirke. Formodentlig har han da vært på visitasreise i Nord-Norge. I 1495 var han på visitas i Melhus, og skal en gang ha visitert på Tønset i Østerdalen. Om noe provinsialkonsil synes det ikke noen gang å ha vært tale, det ser ut som om dette hadde utspilt sin rolle.

Med kurien synes forbindelsen å ha vært god, og Gaute oppnådde vesentlige innrømmelser hos pavene. Allerede da han hentet palliet fikk han innvilget to supplikker som var av stor betydning for erkestolen. Gaute fikk erkebiskopens visitasjonsplikt ved kurien endret fra hvert tredje til hvert tiende år. Derimot lyktes det ikke for Gaute å gjenvinne metropolitanmyndigheten over Suderøyene og Orknøyene. I 1490 ble han av paven oppnevnt til sammen med biskopen av Øsel å undersøke saken mellom dronning Dorothea og den svenske riksforstander Sten Sture.

Når det gjelder Gautes politikk som formann i Norges riksråd og hans forhold til kongen og unionen, er kildene noe flere. Så vidt vi kan se har erkebiskopen gjennom hele sin lange regjeringstid ført en konsekvent målbevisst politikk. Denne gikk ut på å sikre og hevde det norske riksråds stilling på grunnlag av de til en hver tids eksisterende unionsvilkår. Utgangspunktet for og den bærende idé bak erkebiskopens politikk var sikkert omsorgen for kirkens frihet.

Ved hjemkomsten etter palliereisen i 1475 fikk Gaute Trøndelagen i len av kongen. Ved overtakelsen av lenet fikk ikke erkebiskopen noen jordebok over krongodset, han lot derfor oppta en slik, og av denne kan vi se at forleningen gjaldt hele det gamle Trøndelagen, unntatt Sparbu, Stjørdal, Gauldal og Ytterøy. Denne forleningen kom heretter til å følge erkestolen.

I de begivenheter som fulgte etter kong Christierns død i 1481, deltok erkebiskopen som formann i riksrådet. Året etter deltok han både i forhandlingene med Sverige og er til stede ved beleiringen av Båhus.

1. februar 1483 ble kongens eldste sønn, Hans, valgt til konge i Danmark og Norge. Hans måtte ved valget godta en felles avtale, Halmstadrecessen. Her sikres kirken full valgfrihet og jurisdiksjon etter kirkelovene og kirkelig sedvane. 20. juli samme år kronet Gaute den nye kongen i Nidaros domkirke. Dette var den siste kongekroningen i unionstiden der. Erkebiskop Gaute var i Bergen og deltok i retterting i oktober, og i juni 1505 deltok han i det møtet i Kalmar som skulle forhandle om fred og gjenforening med Sverige. Det var visstnok Gautes siste reise ut av landet.

Erkebiskop Gaute døde i midten av mai 1510. Han må da ha vært en tilårskommen mann, sannsynligvis mellom 70 og 80 år. Men han synes å ha vært virksom i sitt embete like til det siste.