Av Olav Martinsen
Vinteren 1226-27 ble Tore den trøndske - trolig en korsbror ved Kristkirken i Nidaros - valgt til ny erkebiskop, og han dro deretter til Roma for å få vigsel og pallium. Det er lite sannsynlig at Tore nådde kurien mens Honorius III ennå var i live (?18. mars 1227). Den nye paven som nå ble valgt, Gregor IX (19. mars 1227 - 22. august 1241), skilte seg klart ut fra sin ettergivende og fredsommelige forgjenger. Gregor var om lag 80 år da han ble valgt, men han viste seg fast og handledyktig som en ungdom. Han var kjent som en from og oppriktig kristen og som en fremstående kirkerettslærd. I hierarkiets kamp med keiser Fredrik II viste han seg som en ubøyelig og besluttsom leder. Gregor IX er en av de store pavepersonlighetene i historien. Han evnet å ta arven opp etter Innocent III, hans interesser favnet like vidt og hans vilje til å hevde Romas verdensherredømme var noe så nær like sterk. Det forteller de mer enn 4.500 bevarte brev en har bevart fra hans pontifikat. Også i Norge fikk en snart merke at det var kommet en aktiv, interessert og myndig personlighet i pavestolen.
Ingen av de brevskaper Tore mottok i Roma, er bevart. Vi vet bare at Tore ble vigslet i Roma i 1227, og at han først kom tilbake til Norge året etter.
Tore kom hjem til Norge våren 1228. Vi møter ham først i Oslo, der han på Håkon Håkonssons oppfordring tok inn på kongsgården som kongens gjest. Han fikk under dette oppholdet høve til å vise at han var en fredens mann som søkte å forebygge strid ved vennlige henstillinger til kongen.
Da Tore denne sommeren var kommet nord til erkesetet, tok han straks opp det islandske spørsmålet. Han sendte brev til flere høvdinger på Island, og stevnet biskop Magnus og et par av høvdingene til Norge.
Vinteren 1228-29 sendte erkebiskop Tore også bud til alle biskopene i Norge om at de skulle innfinne seg på en rikssynode i Nidaros sommeren 1229. På denne avsa biskopene og de øvrige geistlige som var til stede, en dom om noe jordegods som tilhørte Hovedøy kloster.
På rikssynoden i Nidaros 1229 ble også erkebiskop Eystein erklært som helgen. Det er sannsynlig at Eystein ved samme høve eller kort tid senere ble skrinlagt i Kristkirken.
Det er antakelig ikke bare et tilfelle at det nettopp ble Tore den trøndske som fikk Eystein erklært som helgen. Erkebiskop Eystein kom alltid til å bli stående som et symbol på høytflyvende kirkelige aspirasjoner. Kanonisert av paven ble Eystein aldri.
Flere har ment at det norske kongen hemmelig motarbeidet Eysteins kanonisasjon i Roma. Det tør en vel imidlertid ikke uten videre regne med. Sikkert er det at kong Håkon deltok i den norske høygeistlighetens henvendelse til paven i dette spørsmålet i 1241. Det er imidlertid mulig at kongen - og den norske høygeistligheten - ikke forfulgte søknaden med stor energi og rundhåndethet ved kurien. Forhalingen av saken skyldtes etter pavebrevene å dømme dels at de oppnevnte undersøkelseskommisjonene var lite dugelige og dels at enkelte av deres medlemmer døde før resultat forelå. I 1255 innberettet erkebiskopen og domkapitlet i Nidaros at den daværende kommisjons undersøkelse led av formelle mangler.
Det er verd å feste seg ved at paven i et brev av 5. januar 1251 uttalte at kommisjonen bare skulle foreta sine undersøkelser ifall den offentlige opinion virkelig krevde det. Her står vi kanskje ved kjernen av problemet. Eystein var trolig i første rekke høygeistlighetens og ikke folkets helgenkandidat. Eystein døde ikke som martyr, og det er ikke bevart noen selvstendig mirakelberetning om ham. Mye tyder på at det ikke har stått en bred folkelig opinion bak kravet om å få ham kanonisert. Kurien stilte seg på 1200-tallet ganske kritisk til søknader om kanonisasjon. Fra en rekke land mottok den henvendelser av denne art, og mange av disse førte aldri til noe resultat.
I 1227 tok striden med ribbungene slutt og Håkon Håkonsson var da ubestridt enekonge i Norge. I denne situasjon ønsket Håkon å sikre sitt kongedømme ytterligere ved å bli kronet. Som uektefødt måtte Håkon ha pavelig tillatelse før kroningshandlingen kunne gå for seg. I 1227 eller 1228 fikk kong Håkon av gårde en sendeferd til kurien for å fremme ønskemålet sitt. Gregor IX hadde først oppnevnt erkebiskopen av Lund og biskopen av Skara til å undersøke saken. Da den norske kongen mente at denne erkebiskopen var partisk, hadde han ved en ny utsending (i 1228) bedt paven om å få utnevnt et par andre til å foreta de nødvendige undersøkelsene. Paven gikk med på dette og utnevnte den 13. februar 1229 erkebiskop Tore og biskop Arne av Bergen. En tør nok anta at denne oppnevningen skjedde i samsvar med Håkon Håkonssons eget ønske og at kongen sto på vennlig fot med erkebiskop Tore.
Det var trolig i anledning den samme saken paven i 1230 sendte abbeden til premonstratenserklosteret Dale i Derbyshire til Norge. Denne abbeden sto på farten til å reise til Norge den 1. juli 1230, men da var erkebiskop Tore allerede død, og det var årsaken til at kroningsspørsmålet foreløpig måtte utsettes inntil videre.
Erkebiskop Tore døde påskedag den 7. april 1230.