Pavens budskap til verdensmisjonsdagen 2015

Pave Frans’ budskap til Verdensmissionssøndagen 2015, som i de fleste land verden over i år feires søndag den 18. oktober. Oversatt til norsk av diakon Sindre-Jacob Bostad

Kjære brødre og søstre,

Verdens misjonssøndag 2015 finner sted samtidig med året for det konsekrerte liv, noe som gir en ytterligere stimulans for bønn og refleksjon. Hvis alle døpte er kalt til å vitne om Jesus ved å forkynne troen mottatt som en gave, så gjelder dette særlig for enhver gudviet mann og kvinne, fordi der er en klar sammenheng mellom vigslet liv og misjon. Jesu etterfølgelse som er grunnlaget til fremveksten av vigslet liv i Kirken, er svaret til kallet om å ta sitt kors opp og følge ham, for å etterligne hans hengivenhet til Faderen, hans tjeneste og kjærlighet, for å miste livet for så å finne det på nytt. Siden Kristi hele eksistensen er preget av misjon, så gjelder dette også for menn og kvinner som på en særlig måte følger ham.

Den misjonære dimensjon, som i vesentlig grad tilhører Kirken, er også iboende i alle former for gudviet liv, og kan ikke ignoreres uten å forvrenge og skjemme denne karisma. Misjon handler ikke om proselyttisme eller strategi; misjon er en del av troens "grammatikk", noe uunngåelig for dem som lytter til Åndens røst som hvisker "kom" og "gå ut". Den som følger Kristus må uvegerlig bli misjonær, for han vet at Jesus "går med ham, snakker til ham, puster med han. Han fornemmer Jesus levende nærvær er hos ham midt i misjonsarbeidet " (Evangelii Gaudium, 266).

Misjon er en lidenskap for Jesus og samtidig en lidenskap for mennesket. Når vi ber foran den korsfestede Jesus, skuer vi dybden av hans kjærlighet som gir oss verdighet og holder oss oppe; og i det samme øyeblikk merker vi at denne kjærlighet, som strømmer fra Jesu gjennomborede hjerte, rekker ut til hele Guds folk og hele menneskeheten. Nettopp da merker vi at han ønsker å gjøre bruk av oss som et verktøy for hele tiden å komme nærmere sitt elskede folk (jf. ibid., 268), og alle de som søker ham med et oppriktig hjerte. Jesu befaling om å "gå ut", omfatter stadig nye områder og utfordringer, som evangeliseringsaktivitet i Kirkens blir konfrontert med. I Kirken er alle kalt til å forkynne Evangeliet med sitt eget liv som vitnesbyrd. På en særlig måte er gudviede kvinner og menn kalt til å lytte til Åndens stemme om å gå ut til periferiene, til de folk der Evangeliet ennå ikke er forkynt.

Femtiårsjubileet for Det annet Vatikankonsils dekret Ad Gentes, dette dekret som frigjorde en kraftig misjonær impuls hos institusjoner for det gudviede liv, er en invitasjon til oss alle om å lese dette dokumentet, og reflektere over dets innholdet. I de kontemplative ordenssamfunn, fremstår den hellige Theresa av Jesus-barnet, skytshelgen for misjonen, i et nytt lys; hun snakker med fornyet veltalenhet og inspirerer til refleksjon over den dype forbindelsen mellom kontemplativt liv og misjon. For mange aktive kommuniteter, igangsatte Det annet vatikankonsil en ekstraordinær stor åpenhet og lengsel for misjon ad gentes, ofte ledsaget av en åpenhet for brødre og søstre fra andre land og kulturer, som de møtte gjennom evangelisering, til det punkt at vi i dag kan snakke om en utbredt "interkulturalisme" i ordenslivet. Derfor er det et presserende behov for å bekrefte at det sentrale idealet for misjon er Jesus Kristus, og at dette idealet krever total hengivelse overfor forkynnelsen av Evangeliet. På dette punktet kan det ikke være noe kompromiss: den som ved Guds nåde aksepterer oppdraget, er kalt til å leve utfra misjonens ånd. For ham blir forkynnelsen av Kristus i de mange periferier av verden en måte å følge ham som mer enn betaler tilbake de mange ofrene og avsavn. Enhver tendens til å avvike fra dette kall, selv om de er motivert av edle grunner, på grunn av utallige pastorale, kirkelige eller humanitære behov, er uforenlig med Herrens kall til å være personlig til tjeneste for Evangeliet. Lærekreftene i misjonsinstitutter er forpliktet til å påpeke klart og tydelig denne utfordringen om liv og handling, liksom å identifisere de ekte misjonskall. Jeg appellerer spesielt til unge mennesker som stadig er i stand til å avlegge modige vitnesbyrd og påta seg store oppgaver, selv når disse er motkultur. La dere ikke frarøve drømmen om en sann misjon, om Jesu etterfølgelse gjennom den totale gave av deg selv. Spør deg selv i dypet av din samvittighet, hva som ligger til grunn for det religiøse misjonsliv og ta mål av din villighet til å akseptere det for hva det er: en gave i kjærlighet og tjeneste for forkynnelsen av Evangeliet. Tenk over i den forbindelse at Evangeliets forkynnelse ikke så meget er en nødvendighet for dem som ennå ikke har hørt det, men så meget mer en nødvendighet for dem som elsker Mesteren.

I dag er Kirkens misjon konfrontert med utfordringen til å respektere behovene til alle mennesker, om med utgangspunkt i sine røtter å beskytte verdiene der har med fra sine respektive kulturer. Dette dreier seg om å forstå og respektere andre tradisjoner og filosofiske systemer, og innse at alle folkeslag med hjelp av deres egen kultur kan nærme seg forståelsen av Guds mysterier og akseptere Jesu Evangelium som er lys og forvandlet styrke for alle kulturer.

Overfor denne komplekse dynamikk, spør vi oss selv: «Hvem skal prioriteres med Evangeliets forkynnelse?» Svaret er tydelig og vi finner det i Evangeliet: Det er de fattige, de små og de syke, de som ofte blir foraktet og glemt, de som ikke kan gjøre gjengjeld (jf Luk 14: 13-14). Evangelisering som først og fremst retter seg mot dem, er et tegn på Guds rike som Jesus kom for å gi oss del i: «Det er et uatskillelig bånd mellom vår tro og de fattige. Måtte vi aldri la de fattige bli alene» (Evangelii Gaudium, 48). Dette må fremfor alt være klart for alle dem som er viet til misjonslivet: Gjennom fattigdomsløftet har de valgt å følge Kristus, ikke som ideologi, men på samme måte som han identifiserte seg med de fattige: og liksom leve med usikkerheten i hverdagen og gir avkall ethvert krav om makt, og således gjør seg til brødre og søstre av de fattige, for å bringe dem vitnesbyrd om Evangeliets gleder og la Guds kjærlighet komme til uttrykk.

For at det kristne vitnesbyrd og Faderens tegn på kjærlighet kan leve blant de små og fattige, er ordensfolket kalt til å fremme legfolks tjeneste i misjonen. Allerede det 2. Vatikankonsil bekreftet: ”Legfolket medvirker i Kirkens evangeliseringsarbeid og har som vitner, liksom levende verktøy, andel i den frelsebringende sendelse” (Ad gentes, 41). Ordensmisjonærer må i stadig større grad ha mot til å åpne seg over for dem som er parate til, sammen med dem, også når det er i et begrenset tidsrom, å samarbeide og gjøre erfaringer på misjonsområdet. De er brødre og søstre, som vil dele dåpens missionsbefaling. Misjonens bygninger er opplagte steder til å støtte dem menneskelig, åndelig og apostolisk.

Misjonens og Kirkens institusjoner bør stille seg helt til rådighet for tjenesten rettet mot dem som ikke kjenner Kristi Evangelium. For at dette mål kan omsettes i praksis, er der behov for det misjonsengasjement og karismaen hos personer, som har viet deres liv til Gud, men også gudviede personer har behov for en struktur, som er tilpasset deres tjeneste. Det er uttrykk for biskopen av Romas omsorg, når det dreier seg om å garantere Koinonia, slik at samarbeide og synergi blir vesentlige bestanddeler av det misjonære vitnesbyrd. Jesus gjorde sine disiplers enhet til en betingelse, for at verden skulle tro (Joh. 17,21). Denne konvergens er ikke ensbetydende med en juridisk-organisatorisk underkastelse inn under institusjonelle organismer, eller en avlivning av Helligåndens fantasi, som vekker forskjeller; men skal så meget mer gi Evangeliets budskap mer styrke og understøtte enhet om formålet som likeledes er Åndens frukt.

Petrus’ etterfølgers misjonsvirksomhet har en universell, apostolisk horisont. Derfor er der bruk for de mange karismer fra det gudviede liv, så man kan vende seg mot Evangeliets vide horisont og være i stand til å yte et passende nærvær ved grensene og i de allerede aktiverte områder.

Kjære brødre og søstre, misjonærenes lidenskap er Evangeliet. Den hellige Paulus sa: ”Ve mig, hvis jeg ikke forkynner Evangeliet!” (1 Kor 9, 16). Evangeliet er gledens kilde, befrielsen og frelsen for hvert enkelt menneske. Kirken kjenner denne gave, derfor blir den ikke trett av å forkynne uopphørlig blant alle, ”Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne” (1. Joh. 1,1). Sendelsen hos Ordets tjenere – biskoper, e, ordensfolk og legfolk – er det, som hos alle uten unntagelse skal føre til et personlig møte med Kristus. I Kirkens misjonsvirksomhet er enhver som er døpt, kallet til å leve sitt engasjement, enhver i sin livssituasjon best mulig. De gudviede personer kan prestere et generøst bidrag til dette universelle kall gjennom deres intensive bønn, enheten med Herren og med deres frelsende offer.

Til Maria, Kirkens mor og forbilde for misjonslivet, betror jeg alle dem, som ad gentes eller i deres eget land, i enhver livssituasjon medvirker til forkynnelsen av Evangeliet, og gir alle den apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, den 24. mai 2015, Pinsens høytid.

FRANCIS