Pavens budskap til verdensmisjonsdagen 2016

Pave Frans’ budskap til Verdensmissionssøndagen 2016, som i år feires søndag den 23. oktober.

Misjonen, vitnet om barmhjertighet

Kjære brødre og søstre,

Det ekstraordinære barmhjertighetens jubileum, som Kirken feirer for tiden, setter også Verdensmisjonssøndagen 2016 i et særlig lys. Det innbyr oss til å betrakte Mission ad gentes som et stort, umåtelig, åndelig og legemlig barmhjertighetens verk. I praksis er vi alle på denne verdensmisjonens søndag oppfordret til, som misjonsdisipler til å ”bryte opp”, idet hver enkelt av oss stiller sine egne talenter, sin egen kreativitet, sin egen visdom og erfaring til rådighet, når det handler om å forkynne budskapet om Guds ømhet og medfølelse for hele menneskefamilien. Styrken til å følge misjonsbefalingen påtar Kirken seg for dem, som ennå ikke kjenner Evangeliet, fordi den vil, at alle blir frelst, og at alle opplever Guds kjærlighet. Den «har til oppgave å forkynne Guds barmhjertighet og Evangeliets pulserende hjerte» (Bulle Misericordiae Vultus, 12) og å forkynne dette i alle avkroker på jorden, så det når frem til alle kvinner og alle menn, alle eldre, unge og barn.

Barmhjertighet fyller Faderens hjerte med inderlig glede, når han møter de menneskelige skapninger. Fra begynnelsen vender han seg kjærlig mot, ikke minst de svakeste, for hans storhet og hans makt åpenbarer seg nettopp i evnen til å sette seg i de minste, de utstøtte, de undertryktes sted (jf. Dtn 4,31; Ps 86,15; 103,8; 111,4). Han er en god, oppmerksom, trofast Gud. Han er de nødlidende nær, og for å bistå alle, frem for alt de fattige, med ømhet, tar han del i menneskenes virkelighet, som en far eller en mor gjør det i deres barns liv (jfr. Jer 31,20). Det i Bibelen anvendte uttrykk for barmhjertighet viser hen til moderskjødet – og dermed til en mors kjærlighet til sine barn, de barn som hun alltid vil elske, uansett hva omstendighetene er og hva der enn vil skje, fordi de er frukter av hennes skjød. Dette er også et vesentlig aspekt av Guds kjærlighet til sine barn, og i særlig grad til medlemmene av det folk han har skapt, og som han vil la vokse opp og oppdra. Konfrontert med deres svakheter og troløshet er han berørt i sitt innerste og oppfylt av medfølelse (jf . Hos. 11,8). Han er barmhjertig mot alle, hans kjærlighet gjelder alle folkeslag og hans barmhjertighet hersker over alle skapninger (jf. Ps 145,8-9).

Barmhjertigheten finner sin høyeste og mest fullkomne uttrykksform i det Guds ord, som ble menneske. Jesus viser oss den barmhjertige faders åsyn, «han taler ikke kun om barmhjertighet og forklarer den ved hjelp av lignelser og fortellinger, han er frem for alt selv legemliggjørelsen av barmhjertigheten, fremstiller den i sin egen person» (Johs. Paul II, Encyklia Dives in misericordia, 2). Hvis vi tar Jesus til oss gjennom Evangeliet og sakramentene og følger ham, kan vi bli barmhjertige gjennom Helligåndens virke som Vår himmelske far, idet vi lærer å elske som han elsker oss, og gjøre vårt liv til en uselvisk gave, til et tegn på hans godhet (jf. Bulle Misericordiae Vultus, 3). Kirken er først og fremst fellesskapet mellom mennesker, som lever Kristi barmhjertighet. Til stadighet føler den seg betraktet og utvalgt av ham i barmhjertig kjærlighet, og ut av denne kjærlighet oppstår formen på dens oppgave, som lever ut av denne kjærlighet, og utøver blant alle folkeslag en respektfull dialog med alle kulturer og religiøse overbevisninger.

Om denne barmhjertige kjærlighet vitner, som i den kirkelige histories begynnelse, mange menn og kvinner av forskjellige alder og opprinnelse. Et talende tegn på den moderlige kjærlighet fra Gud er det anselig voksende nærvær av kvinner i misjonene på like fot med mennenes nærvær. Legkvinner eller gudviede kvinner, og i dag også ikke så få familier, realiserer deres misjonskall på forskjellige måter: Fra den direkte forkynnelse av Evangeliet til den karitative tjeneste. Foruten det evangeliserende og sakramentale virke hos misjonærene, forstår kvinner og familier ofte folks problemer bedre og vet hvordan man kan imøtegå dem på en rimelig og av og til hittil ukjent måt, drage omsorg for livet, idet man først og fremst vier personene, og ikke så meget strukturene, sin oppmerksomhet, og dermed setter de menneskelige og åndelig ressurser inn der hvor det dreier seg om å fremme harmoni, relasjoner, fred, solidaritet, dialog, samarbeide og broderlighet, både hva angår de mellommenneskelige relasjoner, og i bred forstand på det sosiale og kulturelle område, og i særlig grad i omsorgen for de fattige.

Mange steder begynner evangeliseringen med de pedagogiske aktiviteter, som misjonsvirksomheten vier mange krefter og meget tid, som den barmhjertige vinbonde i Evangeliet (jf. Lk 13,7-9; Joh 15,1), og der venter tålmodig på å se fruktene av et mangeårig dannelsesarbeid. Således vokser personer opp som er i stand til å forkynne Evangeliet og bringe det dit hvor man ikke forventer dets virkeliggjørelse. Kirken kan betegnes som «Moder», også fordi mange en dag vil nå til troen på Kristus. Derfor håper jeg, at det hellige Guds folk utøver denne moderlige barmhjertighetens tjeneste, som hjelper meget til, at de mennesker, som ennå ikke kjenner Herren, kommer til å møde og elske ham. For troen er en Guds gave og ikke frukten av proselyttisme. Den vokser via kjærligheten hos dem som evangeliserer, som er Kristi vitner. Når de betreder verdens gater, da skal Jesu disipler gjøre det med den form for kjærlighet, som ikke regner ut, men som langt snarere overfor alle anlegger samme målestokk som Herren. Vi forkynner den skjønneste og største gave han har gitt oss, sitt liv og sin kjærlighet.

Hvert folkeslag og kulturkrets har rett til å motta frelsens budskap, som er en Guds gave til alle. Dette er så meget desto mere nødvendig når vi tenker over hvor mange situasjoner med urettferdighet, krig og humanitære kriser som finnes i våre dager som venter på en løsning. Misjonærene vet av erfaring, at tilgivelsens og barmhjertighetens Evangelium kan gi glede, forsoning, rettferdighet og fred. Evangeliets oppfordring: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslagene til mine disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Helligåndens navn, og idet dere lærer dem å holde alt det som jeg har befalt dere». (Matt. 28,19-20), er ikke bragt til ende ennå. Langt snarere forplikter den oss alle til, i vår nåværende situasjon, stående ansikt til ansikt med de tilstedeværende utfordringer, å føle oss kallet til et nytt «misjonsoppbrudd», slik som den apostoliske skrivelse Evangelii Gaudium legger opp til: «Hver kristen og hvert fellesskap skal avgjøre hvilken vei det er, som Herren forlanger at de skal gå. Dog er vi alle oppfordret til å ta dette kall på oss: å tre ut av sin egen bekvemmelighet og ha mot til å komme ut i alle periferier, til alle som har bruk for Evangeliets lys» (20).

Nettopp i dette hellige år går vi inn til den 90. verdensmisjonssøndag, som i 1926 ble fremskyndet av det pavelige verk til troens utbredelse og ble bekreftet av pave Pius XI. Jeg synes derfor det er passende, å minnes de kloke anvisninger fra min forgjenger, at dette verk skulle tilkomme alle de gaver, som alle bispedømmer, sogn, ordensfellesskap, kirkelige foreninger og -bevegelser i alle deler av verden kunne samle inn, for å understøtte alle kristne menigheter som har behov for hjelp, og å styrke utbredelsen av Evangeliet til alle jordens områder. Ei heller i dag må vi trekke oss bort fra denne gestus av misjons-kirkelig fellesskap. La oss ikke lukke våre hjerter på grunn av egne bekymringer, men åpne det mot horisonter som omfatter hele menneskeheten.

Den aller saligste jomfru Maria, det mest opphøyde bilde på den frelste menneskehet og misjonsforbilde for Kirken, lærer alle – menn, kvinner og familier – overalt å fremstille og bevare det levende og mystiske nærvær av den oppstandne. For han fornyer relasjonene mellom mennesker, kulturer og folkeslag, og fyller dem med glad barmhjertighet.

Fra Vatikanet, i pinsens høytid, mai 2016.