Om de katolske skolene og KRL-faget

Av Oddmund Berg

I den offentlige læreplan fra 1997 - L97 - er fagene kristendom og livssyn erstattet med et "storfag:" Kristendomskunnskap med religions og livssynsorientering", KRL. Det er tanken at alle barn i den norske grunnskolen, uansett etnisk, religiøs og kulturell bakgrunn, skal lære kristendommen å kjenne, fordi så mange av våre referanser er basert på den kristne kulturarv. Uten en slik kunnskap vil forståelsen av det norske samfunn bli ufullstendig. På den annen side er vi langt på vei blitt et flerreligiøst samfunn der hver enkelt har frihet til å holde på eller velge den religionsform eller det livssyn hvor han/hun foler seg hjemme. Samfunnet ønsker derfor dialog og samarbeid mellom de forskjellige tros- og livssynretninger, og dette avspeiler seg i den offentlige læreplan der alle barn i grunnskolen også skal lære andre religioner og livssyn enn deres egen å kjenne.

De tre katolske skolene i Norge er forpliktet på den offentlige læreplan og må også akseptere KRL, men siden de er godtatt som private livssynsskoler, har de rett til å vektlegge sitt katolske særpreg i undervisningen. Derfor har de tre skolene utarbeidet en egen læreplan i det nye faget, som ble godkjent av biskop Gerhard Schwenzer den 13. mai 1997, og noe senere av Kirke- og Undervisningsdepartementet. Planen erstatter altså L97s læreplan i Kristendom med religions- og livssynsorientering, men inneholder likevel mye av det samme stoff som i L97. Luthersk og katolsk konfesjon og praksis har så mange felles trekk at det ikke byr på noe problem å bruke lærebøkene som er utarbeidet for KRL; på tross av forskjellene dreier det seg jo om samme religion. Når det gjelder undervisningen i andre religioner og livssyn, er dette heller ikke uforenlig med det Kirken står for. I Det 2 Vatikankonsils erklæring: DE ECCLESIAE HABITUDINE AD RELIGIONES NON-CHRISTIANAS, står det:

"Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vitne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre." (s.12 norsk oversettelse)

Man må vel kunne si at dette er rene ord for pengene. Imidlertid kan ikke en katolsk skole forholde seg nøytral til KRL-faget, slik den offentlige skole er pålagt. Der skal KRL være et kunnskapsfag som likestiller kristendommen med andre religioner, og elevene skal ikke utsettes for noen form for misjonering. I en katolsk skole har undervisningen i kristendom også et preg av katekese, og læreren skal nettopp formidle sin egen tro og overbevisning overfor elevene. I Læreplan i kristendom for de katolske skolene i Norge heter det i innledningsdelen under kapitlet:

Forholdet mellom denne læreplanen og L97

Denne læreplanen erstatter læreplanen i Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering i L97. Vi vil peke på følgende forskjeller mellom de to planene.

Den viktigste forskjellen er at en grundig liturgisk opplæring og praksis er kommet som et tillegg på hvert klassetrinn.
Derimot er planene nesten like når det gjelder bibelhistorie, og langt på vei like når det gjelder kirke-/kristendomshistorie og kristen tro, (men med katolsk istedenfor luthersk perspektiv).
Vi har i motsetning til L97 valgt å beholde spiralprinsippet når det gjelder en del emner; spesielt når det gjelder kirkeåret, sakramentlære, troslære og etikk.
Læreplanene ligner hverandre mye når det gjelder etikk og oppøving av moralsk bevissthet, men hos oss er disse temaene knyttet tydelig til kirkens lære og ikke til filosofiske livsholdninger.

Når det gjelder andre livssyn, så venter fremmede religioner til mellomtrinnet, og verdslige filosofier og livssyn kommer ikke inn før på ungdomstrinnet. Disse filosofiene og livssynene vil også bli mindre vektlagt hos oss enn i offentlige skoler, og vil bli balansert med katolsk filosofi.

Det vil føre for langt å gå nærmere inn på læreplanens innhold på de enkelte trinn, men bare for å understreke noe er det f.eks. helt klart at de syv sakramentene, Maria og helgenene, bønn og deltagelse i det liturgiske liv har en sentral plass på alle trinn i den katolske skole. Dette i motsetning til den offentlige der elevene ikke praktiserer, men bare erverver seg kunnskaper om de forskjellige religioner og livssyn.

Hvordan stemmer så dette med respekten for elever med andre religioner og livssyn enn det katolske? Vi kan vel bare si at det stemmer bra. For:

"Den katolske skole har full visshet om at Ånden arbeider i alle mennesker Med sine særlige mål og midler har den derfor et tilbud til alle, kristne så vel som ikke-kristne." (Fra Den katolske skole, utgitt av Kongregasjonen for katolsk utdannelse 1977, nr 85s. 23)

Elever som tilhører andre konfesjoner, religioner eller livssyn må delta i den vanlige undervisningen i religionsfaget, og de må også delta i klassemessene. Det eksisterer ikke noe fritak her. Det katolske livssynsfundament er jo våre skolers raison d'étre, og det må alle som søker til dem respektere, ja, de må også skrive under på en lojalitetserklæring overfor skolenes livssynsgrunnlag når de søker om opptak. Slik må de katolske undervisningsinstitusjonene ta vare på og styrke sin kristne/katolske identitet, men når det er sagt, prøver de ikke å påvirke noen til å velge en annen konfesjon, religion eller livssyn enn dem de har med seg hjemmefra. Snarere vil man se det som ønskelig at hver enkelt elev blir seg sin egen tro mer bevisst og våger å stå for de verdier han finner i den, enten han er muslim eller kristen, eller tilhører en annen tro enn disse.

"Dialog og samarbeid" heter det i Den 2. Vatikankonsils erklæring om forholdet til de ikke-kristne religioner, og dette er også grunnlaget for den katolske skoles undervisning. Å lære å stå for egne verdier samtidig som man utvikler en grunnleggende gjensidig respekt for hverandres egenart, er kanskje det viktigste vi kan lære barn og unge som vokser opp i et flerkulturelt samfunn.

Selv jobber jeg på St. Sunniva skole og har hatt flere muslimske elever i kristendom, og jeg har aldri opplevd at det er noe problem. Da jeg en gang spurte en mor om hvorfor hun sendte sine barn til en katolsk skole, hun som var muslim, svarte hun:

"Jo, jeg vil at barna mine skal gå på en skole der de ikke snakker stygt om Gud." Jeg forsto hva hun mente.