St. Olav domkirke i Oslo

Av Liv Hegna, formann i menighetsrådet i St. Olav domkirkemenighet, Oslo. Artikkelen har vært trykket i kirkebladet "Broen", og er en del av serien "Våre menigheter".

St. Olav kirke er sprengt - ikke bokstavelig talt, men snarere "åndelig". Det er 270 sitteplasser i kirken, men kirkevertene slutter å telle ved passering av 300 sjeler. Hvem kan avvise en katolikk ved døren når messen settes?

For spøk har det vært sagt at vi ikke tar opp brannmenn som konvertitter i St. Olav. Årsaken er at det da raskt ville blitt avdekket at vi sannsynligvis bryter brannforskriftene - i hvert fall på høytidsdagene. Det er flott at katolikker søker til kirken sin! Men det er også forbundet med utfordringer for menighetsadministrasjonen. Vi feirer messe på 15 språk, og det setter store krav til prestenes språkkyndighet. Dette igjen setter krav til presterekrutteringen og til prestekorpsets smidighet hva angår å feire messe på nasjonalspråk de ikke føler seg helt hjemme i.

Da St. Olav kirke ble bygget, var situasjonen denne:

For 150 år siden, 24. august i 1856, ble St. Olav kirke vigslet av daværende apostolisk vikar i Stockholm, Msgr. Laurentius Studach. St. Olav var det første katolske kirkebygget i Norge etter den lutherske omveltningen - da katolske kirker ble krongods og våre prester jaget av landet. Menigheten på rundt 60 sjeler var blitt opprettet påskedag 16. april 1843 etter tillatelse ved kongelig resolusjon.

Å bygge St. Olav med de dimensjoner den har, kan synes nokså optimistisk. Det var plass til mer enn fire ganger så mange i kirken som det var troende katolikker i byen. De fleste var for øvrig innvandrere. Det gjaldt også kirkens tyske arkitekt, Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887), som kom til Norge i slutten av 1830-årene som assistent hos slottsarkitekt Linstow. Schirmer fikk ansvar med restaureringen av både Nidarosdomen og Gamle Aker kirke. Han tegnet Botsfengselet, Gaustad sykehus, Vestre Aker kirke, det gamle Rikshospitalet og Nasjonalgalleriets midtbygning. Sammen med von Hanno tegnet han også alle stasjonsbygningene ved Hovedbanen som stod ferdig i 1854. To år etter var St. Olav ferdig. Rundt 30 år deretter valgte Schirmer å flytte tilbake til Tyskland. Hans sønner ble. En av dem, Herman Major Schirmer, ble i 1912 utnevnt til Norges første riksantikvar, og Adolf, som i likhet med faren ble arkitekt, tegnet blant annet deler av Ullevål sykehus. En kort sjekk i telefonkatalogen viser at familien Schirmer har mange etterkommere i Norge.

I dag betjener St. Olav menighet rundt 8.000 katolikker, hvorav brorparten er innvandrere - særlig fra ikke-europeiske land. Enkelte messer, kanskje særlig høymessen søndag og den engelske messen, besøkes av folk som bor utenfor sognet, men som finner det naturlig å søke til Akersveien. Dessuten er vi blitt domkirke, hvilket betyr at vi er den sentrale kirken for alle katolikker i hele Sør-Norge. Menighetsrådet i St. Olav forsøker å være seg dette bevisst. Nylig har vi vedtatt å bidra med et prosesjonskors til den nye kirken i Larvik. Dette er en gave og et synlig tegn på kristen broderlighet og et uttrykk for at vi ønsker å knytte konkrete bånd til menigheter og støtte dem som skyter knopper. Vi blir nesten stumme av beundring hver gang ordet Larvik blir nevnt for tiden: Der har 237 katolikker maktet å frembringe et nytt kirkebygg som skal innvies om ikke så lenge. Det virker som om Larvik er besjelet av optimisme. St. Olav gratulerer!!

På en måte går Larvik foran her. For det synes nokså klart at vi i hovedstaden på en eller annen måte må knoppskyte litt på kirkefronten vi også etter hvert. Trengselen i St. Olav er fra tid til annen så stor at det ikke bare er sjarmerende. Vi setter vår lit til Vårherre om at også vi må finne veien til et nytt kirkebygg.

Foreløpig bør vel kanskje øket bruk av St. Josephs kirke være veien å gå for å løse "boligproblemet" i St. Olav? Det var da også i St. Josephs kirke at mange av oss som har tråkket våre barnesko på St. Sunniva skole fikk sin første skriftemålserfaring og feiret skolemesser. Vi ble glad i kapellet, men det er rart med det: St. Olav er og blir domkirken i Oslo katolske bispedømme - og dermed hovedkirken i bevisstheten for svært mange. Og 24. august 2006 feirer vi 150-årsdagen til kirken vår.