St. Olav domkirke i Oslo 150 år: Biskop Eidsvigs preken

Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg.s preken ved festmessen i St. Olav domkirke 24. august 2006

Det er en stor glede for meg å feire denne messen sammen med dere, St. Olavs kirkes menighetslemmer og deres gjester. Det er på dagen 150 år siden kirken ble innviet. I mer enn 300 år hadde Norge vært uten et permanent katolsk gudshus. Kirkens bygningshistorie fra arbeidene ble påbegynt 27. april 1852 til de ble avsluttet fire år senere, er beretningen om økonomiske kriser og kollektreiser på Kontinentet, om heroiske presters innsats og stor generøsitet fra enkeltpersoners side, særlig dronning Josefine.

Christiania-Posten for den 25. august 1856 kunne fortelle at biskop Studach fra Stockholm forrettet ved St. Olavs kirkes innvielse, og ble assistert av to katolske prester. Han preket om tolleren Sakkeus. Kirken, hevdet avisen, ble viet til St. Olav på grunn av dronning Josefine, som på morssiden nedstammet fra ham.

Går vi noen ganske få år lenger tilbake i tiden, for å være helt nøyaktig til den 1. oktober 1842, hadde 37 katolikker bosatt i Christiania skrevet en petisjon til kong Carl Johan og bedt om tillatelse til å opprette en menighet med prest. Ingen av dem hadde navn som høres norske ut. Det Kongen på grunnlag av uttalelser fra Det teologiske fakultet, Christiania biskop og andre tok stilling til, var en begrenset religionsfrihet for katolske utlendinger - noen med norsk statsborgerskap - som var bosatt i hovedstaden. Kongen var imøtekommende, og første påskedag 1842 fant den første offisielle gudstjeneste sted i et midlertidig kapell i en bygård. Vi bemerker at Christiania biskop Sørenssen "gjerne ville ha vært til stede", men hadde rimeligvis selv forpliktelser en påskedag. Han sendte sin sønn og datter. Vi kan i dag glede oss over at fungerende biskop, Olav Dag Hauge, selv er til stede, og jeg har fornemmelsen av at biskop Ole Christian Kvarme ber en bønn for oss i Roma, hvor han er i dag.

Den lille menighet kirken ble bygget for, kanskje 80 personer, hadde nok en viss selvbevissthet. De representerte ikke bare den største kristne kirke, men også den lengste periode av kristendommens historie i Norge.

I dag har menigheten vokst seg stor, altfor stor for bygningen. Ved årsskiftet var det registrert rundt 10 000 troende fra mer enn 140 nasjoner; her er kanskje like mange uregistrerte. Det ville overraske meg om noen annen kirke i Norge hadde en større søkning til søndagens gudstjenester enn nettopp St. Olav. Dette er ikke sagt i triumfalistisk hensikt, snarere i undring over at denne beskjedne bygning hver søndag fylles gang på gang av mennesker fra hele verden.

Vi feirer en kirke vi er glad i, ikke på grunn av dens strålende arkitektur eller kostbare skatter, men fordi den er et bønnens hus for mennesker av alle tungemål og nasjoner, og fordi den står under Hellig-Olavs særlige beskyttelse. Fra menighetens aller eldste tid representerer den et kristent tilfluktssted langt hjemmefra, og gjør det stadig for flertallets del. Her har de fått og her får vi hjelp til å leve som katolikker i Norge. Uansett nasjonalitet, Kirken er den troendes fedreland.

Her er Guds hus og himlens port, sang vi i inngangssalmen. Det er hva tolleren Sakkeus opplevde i sitt eget hus da Jesus tok inn hos ham. Jesus sier til ham: "I dag er frelse kommet til dette hus." For meg som bor og arbeider rett ved siden av er St. Olavs kirke Guds hus og himmelens port, et frelsens sted. Jeg ser klare tegn på det fra mitt vindu. Huset ser kanskje litt shabby ut. Det slites av de mange besøkende, det blir svart av de tusener av lys som tennes her. Det er knapt noe tidspunkt på døgnet når det er helt stille i dette området. Men jeg vet at hver gang jeg går inn her, sent eller tidlig på dagen, finner jeg noen som ber, stille mennesker som har søkt og funnet et sted for Gud.

Så ber jeg dere som er St. Olavs menighet: Vær dere bevisst hvor privilegerte dere er. Takk Gud for deres kirke i dag. Gjør det i takknemlig bønn for dem som har tjent og for dem som virker her som prester, sakristaner, organister, i det karitative arbeid, for alle som holdt den i hevd som Guds hus. Dere gir kirken hva den måtte mangle av skjønnhet når dere fyller den. Ta dette vakre med dere ut i verden når dere går herfra.