Bønn - teologisk og pastoral innføring

Et viktig emne

Årstemaet for NUK skal i år være «bønn». Gratulerer med et godt valg! Det er mange unge i dag som hevder at det eneste som teller er å engasjere seg i miljøvernsaker, fredsarbeid, rettferdig fordeling av jordens ressurser. Jovisst er disse oppgavene på det horisontale plan ytterst viktig, ja nødvendig, skal menneskeheten fortsatt bestå. En slik innsats krever imidlertid et selvoppofrende sinnelag. Det er det vi håper å få gjennom bønnen. Uten bønn er det fare for at vår innsats for bror menneske blir halvhjertet. Spør moder Teresa!

Kristusorientert bønn

La det straks være klart: All bønn må være kristusorientert! Skulle det være nødvendig å poengtere noe så selvfølgelig? Tror det! Med New Age - bevegelsen har det kommet østlige meditasjonsmetoder til vesten, som har lite eller intet å gjøre med kristen bønn. I disse retninger dreier det seg om psykomaniske teknikker, som hjelper sinnet til å falle til ro. Man transcenderer (overskrider) den ytre verden og de mange tanker, dykker ned i sjelens dypeste grunn og hviler ut i det tidløse «absolutte». Det er ikke her på sin plass å diskutere hvorvidt slike meditative teknikker lar seg forene med kristen tro hvis de kan brukes som avstressing. Det som for alle skulle være soleklart er at slike øvelser aldri kan erstatte kristen bønn. For den er alltid et måte med personen Jesus Kristus. Kristen bønn består altså ikke i en avstressende hvile i Jeg'ets urgrunn, men i en samtale mellom to personer: meg og Jesus Kristus. Han skal så i den hellige ånd føre meg videre til Faderen.

Bønnen må være ekte

Hvis denne dialogen skal være fruktbar - munne ut i kjærlighet - må dialogpartene være ekte, være seg selv. For Jesu vedkommende må vi ha lov til å tro at han er den han er. Hva meg angår, er ikke det alltid tilfelle. Jeg faller lett for fristelsen til å bruke fine ord og floskler i bønnen. Jeg griper så altfor lett til en «bønne-sjargong», som bare ikke er meg, som ikke springer ut av mitt hjerte.

Bønnen må være personlig

Videre har jeg en tendens til å skjule skyggesidene av mitt når jeg samtaler med Jesus. Da spiller jeg teater, gir meg ut for en som aldri har eksistert. Jesus ønsker å møte meg som den jeg er: Et engangsfenomen i historien på godt og vondt. Han ser gjerne at vi bruker den dialekten som faller naturlig for oss. Han vil ikke at vi skal søke etter de riktige ordene og utrykk. Jeg er hans venn og han er min venn. Venner spiller ikke for hverandre. De gjør seg ikke til. De slipper masken. Vennskap tåler det, ja krever det.

Men er vi da ikke uerbødig? Vår venn, Jesus, er jo ikke menneske. Han er også Gud. Har vi da lov til å omgåes ham så uforbeholdent personlig? Ihvertfall i vår private bønn! Vi tar eksempel av tollere og syndere, som han åt og drakk sammen med. De luftet nok også hverdagens små og store problemer og - var seg selv. Fordi Jesus elsker oss så ufattelig, vil han møte oss på det menneskelige plan. Denne intime fortrolighet med vennen, Jesus, stenger ikke for min ærbødigheten for ham. Særlig når dialogen går over i taus «samtale», føler jeg trang til å knele og tilbe.

Forskjellige måter å be på

Bønnen kan deles inn i to hovedretninger: Den offentlige (liturgiske) bønn og den private bønn.

Den offentlige bønn

Når vi taler om den offentlige bønn, tenker vi først og fremst på den liturgiske feiring av den hellige messe og sakramentene. I årets løp vil det nok i NUKS regi bli holdt dyptpløyende foredrag om messens vesen og betydning. I denne - langt mer omfattende - artikkel må jeg begrense meg til noen hovedtanker. Jesus blir i Hebreerbrevet (kap. 8-10) kalt for yppersteprest. Da han levde på jorden, utførte han prestetjeneste. Han forkynte evangeliet. Han ofret sitt liv for oss. Han lot oss få del i offerets frukter ved å gi oss sakramentene. Denne prestegjerning kom ikke bare hans samtid til gode. Den er hans legeme hvor han selv er hodet og vi lemmene. I dette kirkelegeme fortsetter Kristus sin prestegjerning, og da fremfor alt i eukaristien. Vi kaller den hellige messe et offermåltid (siden offer har med indre hengivelse å gjøre, kunne vi også kalle den et hengivelsesmåltid).

«Offermåltid» består av to ord. For ordens skyld begynner vi med det første. Messen er en offerhandling. Den historiske Jesus levde og døde for vår skyld. Fra vuggen til graven ga han sitt liv til Faderen for slik å reparere det himmelske vennskap vi hadde slått i stykker ved vår synd. Dette offer, denne selvhengivelse, kan ikke gjentas. Fordi den er så fullkommen, gjelder den for alle tider. Men Kristus er alltid den samme - i dag som i går og som den gang for snart to tusen år siden. Så når den oppstandne Kristus blir nærværende i messen under brøds og vins skikkelse, er han fortsatt vår yppersteprest, som hengir seg til Faderen for vår skyld. Han gjør sitt ene offer nærværende i vår midte. Men denne ene selvhengivelse skjer nå sammen med oss. Som tidligere nevnt: Kristus er hode på et legeme hvor vi er lemmer. Både hode og lemmer gir seg hen til Faderen. Sammen med Kristus legger vi vårt liv, vårt arbeid, våre seire og nederlag frem for vår himmelske Far. Adskilt fra Kristus er våre offergaver rustent jern. Forenet med Kristus blir de forgyllet.

Messen er ikke bare en offerhandling. Den er også, ja, først og fremst et måltid, et offermåltid. I den hellige kommunion får vi motta offerets frukt som er Kristus selv. Forenet med offerlammet kan vi så gå ut i hverdagen og gi oss hen til vårt arbeid, våre oppgaver i kirke og samfunn, alt til Guds ære.

Hvis noen synes dette er tungt stoff, må jeg bare erklære meg enig med dem. Jeg forstår like lite som dere. For det dreier seg om et mysterium hvor alle ord kommer til kort. Av denne banale korte beskrivelse kan vi imidlertid trekke noen slutninger. For det første: Messen er Kristus - sentrert. Ikke vi, men offerlammet er hovedpersonen i denne guddommelige forestilling. Arkitektur, blomster, røkelse, brennende lys, sang er ikke til for vår skyld. Messen er ikke en passiv skjønnhetsopplevelse. De ytre ting kan spore oss til handling: Tilbedelse, lov og takk - selvhengivelse. Vi skal ta aktivt del i messens handling. Om presten er en trøtting og koret synger falskt, blir ikke messen mindre verdifull av den grunn. Mysteriet er like stort enten messen feires i Peterskirken eller under kummerlige forhold i en konsentrasjonsleir. Selv får vi så mye ut av messen som vi har vilje til å gå aktivt inn i dette mysterium - uansett hva vi måtte føle eller ikke. Guds nåde kan nå en gang ikke føles.

En annen slutning: Hvis messen er hele kirkens hengivelse til Faderen, må dette komme til komme til utrykk i felles ord og handlinger. Før de liturgiske reformer ble innført i dette århundre var det heller dårlig stilt med felleskapstanken. Under høymessen satt, stod, knelte man i skjønn uorden. Den fromme individualisme tok overhånd. Presten forrettet ritualet. Menigheten bad sine private bønner av ymist slag. For mange var det en tung forsakelse å gi avkall på denne individualisme. Det ble da ymtet mye om kirkelig eksersis under messen. For de unge i dag faller det nokså naturlig å innta felles kroppsholdning eller gi de samme liturgiske svar. Minst like viktig er det nå at disse felleshandlinger blir besjelet, at de blir meningsfylte. Kroppsholdninger under liturgien kan synliggjøre en indre holdning. Hvis ikke den er tilstede, blir messen lett noe utvortes. Viktig er det derfor at man setter seg inn i handlingens symbolikk og svarenes mening. Nok en oppgave for NUK innenfor årets tema!

Til den offentlige bønnen hører messen, den liturgiske feiring av sakramentene, men også tidebønnene. For prester er det plikt å be dem. Det er imidlertid kirkens ønske at også legfolk skal ta del i dem. Noen ber dem sammen med prestene i en kirke. Andre skaffer seg tidebønnene på norsk og ber for eksempel laudes om morgenen og vesper om kvelden - i sine hjem.

Den private bønn

Mange klager over at de ikke klarer å samle tankene under messen. Det er så mye som distraherer - ungeskrik , nervøse foreldre, folk som kommer og går. Ofte kan man ikke noe for at man blir tankespredt. Da er det godt å vite at Gud ikke verdsetter vår deltagelse i messen etter hvor mye vi makter å mobilisere av indre samling. Det er viljen han ser på, viljen til å gi seg selv til ham.

Ofte er vi selv skyld i at vi er så sørgelig atspredt under den hellige handling. Grunnen kan være at vi forsømmer den private bønn på «lønnkammeret». Det er ingen motsetning mellom den private og den offentlige bønn. De befrukter hverandre gjensidig. Det er lettere å be privat hvis vi regelmessig tar del i messen. Det er lettere å be samlet under messen hvis vi tidvis samler tankene under den private bønn. Og den kan forme oss på forskjellig vis:

Noen foretrekker å be ferdigsnekrede bønner. De ber «Fader Vår», «Hill deg Maria», «Herrens Engel» eller andre de finner i bønneboken. Hvis de et stykke på vei greier å oppvekke det sinnelag som fylte forfatteren, har de grunn til å være fornøyd. Virkningene vil ikke utebli. Alle burde jevnlig be slike forutforfattede bønner. Det er sunt å vende seg til. Kommer det stormer i livet, orker man kanskje så mye, men ikke mer. Da er det godt med innøvd vane.

Mange nøyer seg ikke med innøvd vane. De vil så gjerne prate med Jesus. For mange går det greit. Andre makter det ikke. De når liksom ikke frem. Ordene blir hengende som tomme bobler i luften. Da kan det være lurt å lære seg kristen meditasjon. Om den er det skrevet tonnevis av bøker. Allikevel er det få kristne som mediterer i dag. Selv i klostrene forsømmer man «den indre bønn». Det ligger en stor utfordring i dette at rundt hundre tusen nordmenn i dag praktiserer en eller annen form for østlig inspirert meditasjon mens vi selv forsømmer den kristne. Det er blitt sagt så mange ganger til ikke - kristne meditatører: «Hvorfor gå over bekken for å hente vann?» Vi kan med større rett spørre: « hvor blir det så av bekken»? (den kristne meditasjon). Er den uttørret? Å meditere er i grunnen så enkelt at det nettopp av den grunn blir så vanskelig for det kompliserte nåtidsmenneske. En liten unge som sitter i gresset og tenker på Jesus, småpludrer med ham, mediterer fabelaktig godt. Verre er det ikke. Det er bare å skjære gjennom alt komplisert snikksnakk og sette i gang.

Sett deg i en stol, kjenn at du sitter godt, slapp av. Les noen linjer fra Det Nye testamente, en tekst som du kjenner og liker godt. Lukk øynene og tenk litt over det du har lest. (Tro bare ikke du mediterer godt om du gjør deg en masse fine tanker som om du skulle holde en preken. Enkel og ukomplisert skal denne del av meditasjonen være.) Ennå har du ikke nådd fram til «den indre bønn». Foreløpig har du bare beveget deg på overflaten. Prøv nå å senke deg dypere ned i sinnet. Ta med deg noen få enkle tanker dit. La dem hvile der. Smak litt på dem. Du finner dem vakre. Du får lyst til å prate litt med Jesus om det du ser. Det er da den indre bønn tar til. Det som gikk forut var et nødvendig hjelpemiddel. Så nå prater du litt med Jesus som ungen i gresset. Ikke bli komplisert nå. Ordene skal ikke renne ut av deg som erter av en sekk. Ikke anstreng deg for å føre en «fin» enetale. Det er nok med en liten «naiv» setning i ny og ne: En liten takk, en enkel lovprisning, en stille kjærlighetserklæring. Unn deg en pause mellom de korte setningene. La også Jesus får sjanse til å prate med eg. Det er i stillheten du fornemmer hans tause stemme. Slapp av hele tiden. All krampaktig konsentrasjon er av det onde. Du skal ikke løse en matematikkoppgave. Du skal bare meditere. Bry deg ikke stort om de forstyrrende tanker som raser inn over de i begynnelsen. De kan være et tegn på at nå slapper du godt av. Når sinn og kropp får hvile, galopperer fantasiens hester en tid. Du skal ikke nå bruke av din kraft på å tøyle dem. De blir snart trette og faller til ro. Le litt av dine distraksjoner og vis dem godmodig kjøkkenveien. Så prater du videre med Jesus. Noen pleier å avslutte meditasjon med et godt forsett for tiden som ligger foran dem.

Det lønner seg å meditere til fastsatte tider. Liker du ikke streng disiplin, så ta deg fem minutter nå og fem minutter da. Hovedsaken er at du møter Jesus på dypet av ditt sinn. Mediterer du daglig, vil du merke at troens sannheter blir vakrere. Isen rund kjølige dogmer smelter. Du ikke bare tror, men opplever at Jesus er din venn. Meditasjon har også rent naturlige fordeler. Du faller mer til ro, avstresser. Du finner at ut at de sanne verdier ligger inni deg. Du er søkkrik uten å eie en krone i banken.

Et typisk norsk fenomen

Tallrike mennesker har fortalt meg at de ikke går i kirken og heller ikke ber privat. De trenger ikke det, for de finner Gud i naturen. «Skog og fjell er min kirke, og der er det høyt under taket.» Slike ord er ikke å forakte. I naturen har Gud satt sine spor. Der leser vi om hans skjønnhet, storhet og visdom. Når det er sagt, må det også føyes til at møtet med naturen ikke garanterer gudskontakt. Det finnes «naturfolk» langt inne i jungelen som lever i konstant frykt for alskens onde ånder og kveles av angst for å bryte stammens tabuer.

Den skjønne naturopplevelse til den norske nordmann i løypa behøver ikke å være av religiøs natur. Lett forveksler vi skaperen med skapningen, setter likhetstegn mellom den religiøst beslektede naturopplevelse og Gud selv. Det som teller er det sinnelag vi allerede har ør vi møter naturen. Går vi i messen først og fyller oss med Gud, finner vi ham lettere i naturen. En stille bønn på toppen av et fjell gjør naturen transparent for Guds storhet, skjønnhet og visdom. «Be så skal dere få, let så skal dere finne, bank på og det skal bli lukket opp for dere.» (Mat. 7,7)

PS. Kunne godt sagt mye fint om den vakre rosenkransbønnen. Det får bli ennå en oppgave for NUK. Får ikke plass nå.

La ikke Gud bli din hodepute eller bønnen en myk madrass. Camara