Kvinnens stilling i klostervesenet

av Anna Elisa Tryti. Artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel som sto på trykk i Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevarings Årbok 1987.

Emne: Kvinners deltakelse i middelalderens norske klosterliv. Først og fremst til de kvinner som ble nonner. I klostrene levde også kvinner som aldri avla kyskhetsløfte, men som på ulike bakgrunn hadde husly og kost i klostrene, såkalt provent. For å få en forståelse av klostrenes funksjon, reises spørsmålet om hvilke kvinner som gikk i kloster, hvorfor de gjorde det og hvilke muligheter klosterlivet gav i forhold til livet utenfor murene. Livsmønstre og indre organisering var i mangt felles for nonne- og munkeklostre.

Klosterliv, kvinneliv og middelalder - noen vil kanskje forbinde emnet med uttrykket «Den mørke middelalder». Isolasjon, uvitenhet og kirkelig tvang er forestillinger som i vår tid gjerne knyttes til middelalderens klostervesen. En del av hensikten med denne artikkelen er å få fram at slike forestillinger i stor grad er misvisende, og gjør middelalderens nonner urett. Det kan være nok å nevne renessansens plassering av middelalderen som en periode mellom den klassiske gullalder og den løfterike nytid, og forrige århundres utviklingsoptimisme som innebar en entusiastisk framheving av alt det primitive som var forlatt. Enkelte studier av kvinners liv og virke har ikke hevet seg over en slik polemisk bruk av historien. I norsk historisk forskning er kvinners livskår i middelalderen i svært liten grad blitt undersøkt.

Her skal vi gå veien om hvilke forutsetninger som lå i middelalderens kvinnesyn, til spørsmålet om hvilken bakgrunn de hadde og hvilke vilkår de fikk, de kvinner som gikk i kloster.

Kvinnesyn i middelalderen

I de norrøne sagaene fra 1200-tallet tegnes det et bilde av aktive, myndige og selvstendige kvinner. Middelalderens skribenter var først og fremst menn. De hørte til i en liten aristokratisk elite, eller de var tilknyttet lærdomsmiljøet i kirken. Kvinnebildet i satirer, ballader og lyriske dikt fra kontinentet avspeiler holdninger i snevre aristokratiske miljø. Selv om disse nok kunne være ulike, var de fleste uten tilknytning til de normer og materielle vilkår som bestemte livsforholdene til storparten av middelalderens kvinner - bondesamfunnets døtre.

I klerikale miljø ble framstillingen av lastefulle kvinner brukt i propagandakampanjer for å vinne presteskapet for sølibatet. Det er ganske naturlig at sølibatsidealet preget de geistliges kvinnesyn, noe som gjaldt både regulærgeistlige (klostergeistlige) og sekulærgeistlige (den ordinære geistligheten i kirken). Like fra den første kristne tid og i kirkefedrenes skrifter, ble kvinnen beskrevet som datter og arving til Eva - "all synds mor". Dessuten ble kvinnenes sekundære betydning i skapelsesprosessen framhevet. Fra 1100-tallet ble imidlertid funksjonen til den nye Eva, Maria - Kirkens mor - også framhevet, den hellige mors rolle som formidler mellom den troende og Gud. Maria ble dyrket som jomfru, jomfruenes dronning, Kristi brud og Kristi mor.

Oppfatningen av Marias rolle som en innløser av Evas skyld, førte til en delvis rehabilitering av kvinnen. Bernhard av Clairvaux bekrev jomfru Maria som den som knuste slangens hode. Ave Maria fikk sin plass i Kirkens trosliv og liturgisk liv på linje med Credo og Pater noster.

Men likevel kan en merke seg at det i Bernhard av Clairvauxs skrifter og hos andre ledende middelaldergeistlige skilles klart mellom kvinnen som sådan og nonnen, Kristi brud og Marias etterfølger. Kvinnen var naturlig underordnet mannen, siden hun var bundet av sin natur, mens mannen, derimot, lot fornuften dominere. Kvinner som hadde avlagt løfte om å leve i kyskhet, stod i en særstilling. Bernhard av Clairvaux skrev for eksempel at selv om moralsk styrke var sjeldnere hos kvinner enn hos menn, befant jomfruene seg på et annet eksistensielt plan enn andre menneskelige vesener. Det var jomfruen, kvinnen som avstod fra seksuelt samkvem, som ble fremhevet som et ideal. Mariakult og jomfrukult fikk felles innhold.

Etablering av kvinneklostre

Det at unge kvinner ble innviet til Gud, var institusjonalisert i kirken like fra apostolisk tid. Her kan vi definere to retninger: De såkalte Monachae - de første nonner - levde sine liv i fellesskap, tilbaketrukket fra verden. De såkalte Virgines sacrae virket fritt i menighetene etter retningslinjer bestemt av hver enkelt biskop. I middelalderen nådde kvinneklostrene sin høyde på 1100-tallet, de fleste underlagt Benediktiner-reglene. Dette århundre var en tid med store endringer i Europa, økonomisk, sosialt og kulturelt. Byliv og handel ekspanderte, og nye ordener ble opprettet med byene som særlig virkefelt. Stadig flere kvinner og menn ønsket å slutte seg sammen i religiøse fellesskap, med en ny livsstil - Vita apostolica. Med reformbevegelsen fra Citeaux vant det Cisterciensiske klosteridealet fram - med kravet om tilbaketrukkenhet fra verden, ensomhet, fattigdom og kroppsarbeid. En rekke nye klostre ble grunnlagt. Mange benediktinerklostre underordnet seg den nye bevegelsen, selv om mange aldri fikk formell tilknytning til Citeaux. I en fortelling fra ca 1240, Historia occidentalis, sies det at tidlig i ordenens begynnelse ble ingen kvinnelige cistercienserklostre grunnlagt. Men etter en stund «spredte cisterciensiske kvinneklostre seg som stjerner på himmelen».

Både fra pavehold og fra de etablerte ordener ble det reagert svært negativt mot at så mange kvinner søkte til klostrene. Flere ordener avviste kvinner som ville slutte seg til dem, og nektet å inkorporere kvinnelige klosterfellesskap. Gjennom det meste av 1100-tallet ble kvinneklostre ikke formelt godtatt som medlemmer i Cistercienserordenen. I en kort periode rundt århundreskiftet endret cistercienserne sin politikk og tok kvinneklostre under sin jurisdiksjon. Men alt i 1220-årene begynte generalkapitlet å vedta lover mot opptak av kvinner. I 1228 ble det ikke bare satt forbud mot å grunnlegge nye kvinneklostre, eksisterende nonneklostre skulle heller ikke kunne påberope seg ordenens navn eller jurisdiksjon. Fra 1251 skulle ikke en gang pavelig ordre kunne tvinge ordenene til å oppta et kvinnekloster mot sin vilje.

De norske kvinneklostrene

Fra 1100- og 1200-tallet har vi stort sett bare spredte sagaopplysninger om de norske kvinneklostrene. Først med det langt fyldigere diplommaterialet fra de neste 250 årene trer nonnene klarere fram, og vi kan danne oss et inntrykk av klosterlivet. Det fantes fem rene kvinneklostre i Norge.

Bakke i Trondheim, Nonneseter i Bergen, Nonneseter i Oslo og Gimsøy ved Skien, ble antakelig alle grunnlagt tidlig på 1100-tallet. Det yngste av nonneklostrene, Rein, ble grunnlagt av Skule jarl på ættegården Rein i Rissa, før 1238, da vi hører om den første abbedissen her. I 1426 ble Munkeliv i Bergen birgittinsk dobbeltkloster med munke- og nonnekonvent. Da Munkeliv brant i 1455, ble både brødre- og søsterkonventet overført til Hovedøya i Oslofjorden, og var der inntil konventene flyttet tilbake til det nybygde Munkeliv-klosteret ca 1480.

Ordenstilhørigheten kan ikke sikkert bestemmes for alle nonnekonventene. Bakke i Trondheim, Gimsøy i Skien og Nonneseter i Oslo regnes for benediktinerordenen. I et brev fra 1494 fortelles det at bror Johannes, prior og commisarius for «St. Mariæ kloster ad sanctam trinitatem, ordinis sti. Bernhardi». opptok Nils Henriksson og hans fru i ordenens broderskap - Mariakloster i Bergen. Men like nærliggende skulle det være å henføre brevet til det mannlige Lyse kloster - som var et Mariakloster, påviselig av cistercienserordenen. Nonneseter i Bergen er omtalt alt i forbindelse med kampene i Bergen i 1135 i sagaer som går tilbake på Eirik Oddsons Hryggjarstykki.

Klostrene som aristokratiske institusjoner

De tidligste klostrene ble ofte grunnlagt av konger og av geistlige og verdslige stormenn for kvinner av deres egen slekt og status. Det var vanlig å legge til såpass mye jordegods at nonnene var sikret livsopphold. Over hele Europa stiftet aristokratiske klostre i den religiøse iver korstog og kirkelig reformbevegelse skapte. Men klostrenes funksjon var ikke utelukkende religiøs. Klostrene tjente et sosialt formål for det høyere verdslige og geistlige aristokratiet. De ga oppdragelse til foreldreløse jenter, pleie til syke og beskyttelse til ugifte kvinner. I bondesamfunnet ble enslige kvinner lettere innordnet i familien, de fikk sin plass i husholdet og det produktive livet. Nonneklostrene var det eneste alternativet for adelskvinner som ikke hadde utsikter til et passende giftermål eller som ikke ville gifte seg. For stormenns kvinnelige slektninger - døtre, søstre, mødre, tanter og enker - ble klosteret et trygt retrettsted.

Kongelige gaver var antakelig vesentlige for grunnleggelsen av tre av kvinneklostrene i Norge, de to Nonneklostrene i Oslo og Bergen og Bakke kloster i Trondheim. Biskopene antas å ha spilt en viktig rolle ved selve stiftelsen av de førstnevnte. Den sosiale tilhørigheten var bestemmende for kvinnenes muligheter til å delta i religiøst liv.

Nonneklostrene var få i forhold til de mange kvinner som etter hvert ønsket å leve i religiøse fellesskap. Ut fra rekrutteringen kan klostrene karakteriseres som aristokratiske og sosialt eksklusive institusjoner. Det var noen som forsvarte den eksklusive atmosfæren i klostrene - der skulle være forskjell. Dersom folk av ulik status levde samlet, ville flokken bli ødelagt av stoltheten hos de sosialt overlegne og skamfølelsen hos de av et lavere nivå. Gud skilte mellom mennesker både på jorden og i himmelen.

Var det bare rikmannsdøtre som fikk innpass i de norske klostrene? Skal vi dømme etter opplysningene i sagaene og det senere brevmaterialet, var kvinnene i klostrene enten slektninger til geistlige og verdslige stormenn, eller andre kvinner som kunne tilføre klostrene jordegods eller tilsvarende betaling. Disse kvinnene må da ha tilhørt adelen eller det øvre sjikt i bonde- og bysamfunnet. En bestemmelse fattet på provinsialkonsil i 13406 kan likevel tyde på at klostrene også hadde tatt inn en del uformuende kvinner. Det ble nemlig innskjerpet at det skulle være et fast forhold mellom provinsklostrenes midler og antall beboere. Klostrenes formue, løsøre og faste eiendom skulle beregnes omhyggelig og nøyaktig av deres stiftsbiskoper. Det fastsatte antall beboere skulle ikke økes med mindre klostrenes midler økte og biskopens tillatelse forelå. Biskopene grunnga disse bestemmelsene med de ulemper som i tidligere tider hadde rammet munke- og nonneklostrene på grunn av den byrdefulle mengde personer som ble mottatt i dem. Dette innebar ikke i seg selv noen ære for klostrene. Snarere ble klostrenes formue bortødslet, ulovligheter ble begått under påskudd av fattigdom.

Klostrene ble nok aldri tilfluktssteder for fattige kvinner. I den grad vanlige bondedøtre ble knyttet til klostrene, var det helst som tjenere og arbeidsfolk, eller indirekte ved at fedrene leide jord hos klostrene slik at familiene dermed hadde sitt underhold av klostrene.

Proventkvinner og nonner

En vet ikke så mye om hvordan proventfolk ble innordnet i klostrenes dagligliv. Det var ikke bare kvinner som fikk plass i nonneklostre og menn i munkeklostre. Ganske vanlig var det at ektepar tilbrakte sine eldre år i fellesskap i klostrene. Ofte var det slik at den jord som skulle sikre deres siste tid på jord økonomisk, ble gitt til klosteret på det vilkår at den etter deres død skulle sikre tilværelsen i det hinsidige: Klosteret skulle holde sjelemesser for de døde.

Proventkvinner kunne ha høyst ulike vilkår i klostrene, alt etter hva som ble fastsatt i den avtalen som ble gjort da kvinnen flyttet til klosteret. Vilkårene var bestemt av kvinnens sosiale posisjon og av hvor mye gods hun hadde gitt klosteret. To proventavtaler fra Munkeliv fra ca 1300 viser med all tydelighet at det ble opprettholdt klare sosiale skiller når det gjaldt kost, plikter og sosial omgang. Noen av proventkvinnene avla etter hvert klosterløfte og ble nonner. Men mange av de kvinnene som flyttet inn i klostrene midlertidig eller på livstid, underkastet seg aldri klosterreglene. De kom og gikk som de ville, gjerne med eget tjenerskap.

Slik bodde det kvinner under helt forskjellige vilkår i ett og samme kloster, og hadde også gjerne egne bosteder på klosterområdet. Nonnene i konvent skulle utgjøre en homogen gruppe; kledd i den strenge nonnedrakten, underlagt klosteridealet om fattigdom og kyskhet og en nøye fastsatt døgnrytme. Proventkvinnene kunne, som vi har sett, ha ulik status og ulike betingelser. I en del europeiske klostre vet vi det oppstod disiplinære problemer på grunn av proventkvinnenes mer luksuspregete tilværelse. De kledde seg i flotte, moteriktige klær, hadde ofte et bedre kosthold enn nonnene og var ikke bundet til klosterlivets faste rutiner.

Hvorfor gikk kvinner i kloster?

Årsakene til at kvinner gikk i kloster eller ble plassert der var nok like mye sosiale som religiøse. I svært mange tilfeller er det klart at kvinnenes egne ønsker ikke spilte noen rolle. I middelalderen var det få kvinner som sluttet seg til klostrene mens de var i tyveårene. Et unntak var birgittinernonner. Ordenen krevde nemlig at kvinnene skulle være 18 år før de sluttet seg til klosterfellesskapet. Mange av nonnene i de øvrige ordenene ble plassert der mens de ennå var små barn. Det hendte ikke sjelden at foreldrene hadde bestemt at barnet skulle «gis» til klosteret før det var født. Dersom barn mistet sine foreldre, kunne de få oppdragelse og opplæring i klostrene. Ved sykdom var klostrene et naturlig oppholdssted. De kvinnene som i sin alderdom søkte klosterlivet, hadde nok selv et ønske om å bo i kloster. Samtidig kunne sosialt press være grunnen til at en del kvinner gikk i kloster.

Munker kunne ha kone og barn fra tiden før de valgte klosterlivet. Disse forlatte kvinnene var det vanskelig å innordne seg i det sosiale liv. De levde ikke i regulære ekteskap, men var heller ikke enker slik at de kunne gifte seg på nytt. En del av disse kvinnene søkte til klostrene, gjerne med små barn.

Det er helt på det rene at det antall kvinner som søkte til klostrene i høymiddelalderen, langt oversteg klostrenes kapasitet. Mange ble avvist, fordi de ikke hadde tilstrekkelige eiendommer, og fordi klostrene ikke hadde plass til flere kvinner. Mange klostre ble overfylte uten at de hadde tilstrekkelig jordegods og inntekter til å brødfø alle.

Mot denne bakgrunnen blir det naturlig å stille spørsmålet om hva som fikk kvinner til å søke klostrene frivillig. Hva kunne klosterlivet tilby kvinner som et liv utenfor murene ikke ga rom for? En skal ikke undervurdere den tiltrekningskraften som det kontemplative religiøse liv hadde, men i denne sammenheng vil en peke på et par andre faktorer.

Det var ofte svært høytstående kvinner som ble ledere i klostrene. Gjennom lederfunksjonen fikk en håndfull kvinner fra de øvre sosiale lag delta i organisatorisk arbeid på høyt plan. Arbeidsoppgavene innebar et stort ansvar og en stor grad av selvstendighet. Abbedisser og priorinner kunne oppnå viktige og framstående posisjoner. Ikke sjelden kunne de få innflytelse over kirkelige spørsmål også utenfor klostrene. Med et uttrykk fra vår tid kan lederstillinger i klostervesenet karakteriseres som en av de få karrieremuligheter adelskvinnene i middelalderen hadde. Selv om de fikk innflytelse gjennom sin familiebakgrunn, ga selve stillingene dem mer selvstendig innflytelse. Klostrene var de eneste muligheter som ga kvinner utdannelse og til å få tilfredsstillende intellektuelle ambisjoner. Etter det benediktinske ideal var studier, bønn og arbeid basis i klosterlivet. Ikke noe tyder på at nonnene syslet mindre med bøker og tok til seg lærdom enn munker i klostrenes tidligste tider.

I de fleste nonneklostrene fikk nonnen en viss utdannelse. Nonnene studerte utvalgte stykker fra Bibelen.

På 1200-tallet overtok universitetene og dominikanernes generalstudiehus som lærdomssentra i Europa. Katedralskolene ved domkapitlene ble bispedømmenes viktigste utdanningstilbud. Alle disse tilbudene var stengt for kvinner. Det er derfor ikke å undres over at kvinner ikke kom med viktige bidrag til den skolastiske teologi og filosofi. Likevel var det mange kvinner blant middelalderens fremste mystikere og visjonære.

Til høy- og senmiddelalderens fremste forfatterskap regnes åpenbarelsene til birgittinerordenens mor, den svenske Birgitta Birgersson (trolig født i 1302, død 1373 i Roma). Gjennom sin byrd, sin kallsbevissthet og den autoritet åpenbarelsene gav henne, hadde hun frimodighet til å refse både pave og konger.

Studier og utdanning var et hovedelement i middelalderens klosterliv, selv om det ble prioritert noe ulikt. En nonne hadde helt andre muligheter til å få del i tidens lærdom enn kvinner som levde utenfor klostrene.

Livet i klosteret

Det daglige livet i klostrene fulgte en fast rutine, som bare ble avbrutt av de spesielle festdagene; for Jomfru Maria, helgener og ofte også for stiftelsen av klostrene. I de fleste klostrene fulgte døgnrytmen i hovedsak mønsteret fra den benediktinske klosterregelen, eller det enda strengere cisterciensiske klosteridealet. Tidebønnene delte døgnet i intervaller. Klokken to om natten måtte nonnene stå opp og begi seg til klosterkirken for å feire nattofficiet. Så kunne de sove litt før dagofficiets syv bønnetider fulgte like til klokken 7 om kvelden. Etter den siste tidebønnen skulle nonnene rett i seng.

Nonnene fikk tre måltider pr dag. Fra klokken 12 til klokken 5 om vinteren og fra klokken 1 til klokken 6 om sommeren, skulle nonnene arbeide. Klostrene var for det meste selvforsynt med mat, brød, grønnsaker, kjøtt og melkeprodukter.

De rikeste klostrene hadde tjenerskap til å ta seg av arbeidet ute og inne. Her gikk nonnenes tid med til finere sysler, som brodering, lesning, kopiering av manuskripter. Birgittinernonnene skulle foruten tidebønner, åndelig lesning og bønn, bruke tiden sin til håndarbeid, særlig søm og avskrivning av bøker. I noen klostre ble det holdt skole, fortrinnsvis for aristokratiets sønner og døtre. Nonnene dyrket gjerne medisinske urter og hadde store kunnskaper i pleie av syke.

Bønn og kontemplasjon skulle styre nonnenes samvær. De skulle være tause og ikke snakke sammen. Det har nok utviklet seg mangt et tegnspråk blant taletrengte kvinner. Mange nonner befant seg i kloster av ikke-religiøse grunner, fordi der ikke fantes noen annen mulighet for dem. De fant ikke sjelden klosterdisiplinen streng og kjedsommelig. Det kunne være store disiplinære problemer i klostrene. Blant aristokratiets døtre var det for eksempel vanlig å holde kjæledyr, som katter, hunder og små fugler. Dette var strengt forbudt i de fleste klostre. Oversikten over biskopers visitas i engelske klostre viser at slikt dyrehold var en hyppig foreteelse blant nonnene. På 1200-tallet ble det utviklet et strengt regelverk for å holde nonnen innenfor klosterområdet og hindre dem i å ha kontakt med omverdenen.

Klosterdisiplinen voldte problemer både i nonne- og munkeklostre. I de nordiske klostrene var det nok ikke uvanlig at munkekloster opptok kvinner, i alle fall som legsøstre, mens nonneklostrene slapp menn inn i sine konvent. Det norske bispekollegiet så med uro på en slik utvikling. I provinsialstatutter fra 1306 bemerker biskopene at «nonner i sine klostre, i strid med gode seder og de hellige fedres dekreter, mener å kunne ta opp menn som brødre, og på den annen side at munker i sine klostre, til ikke liten skade for religionen, ikke frykter å gi kvinner adgang som søstre». Den slags «misbruk og moralsk fordervelse» forbød biskopene på det strengeste, uansett påskudd.

Når noen motarbeidet dobbeltklostrene, med både nonne- og munkekonvent, var det nettopp på grunn av frykten for at nonnene og munkene ikke skulle holdes strengt adskilt. Ved opprettelsen av birgittinerklostre i Norden satte paven forbud mot ordenenes dobbeltkonventer. Både konge og andre stormenn prøvde å påvirke paven om denne saken. Og i 1423 tillot pave Martin V en del dobbelte birgittinerklostre.

Til tross for strenge foranstaltninger, formaninger og korporlig avstraffelse har nok munker og nonner funnet sammen. Det var også et problem for nonneklostrene at menn fra omegnen søkte kontakt med nonnene.

Det kanskje siste historiske vitnemål om krenking av en norsk nonnes kyskhet i katolsk tid har vi fra 1535, antakelig opptegnet i Bakke kloster. Dette året lot erkebiskop Olav den Luthervennlige danske adelsmannen og norske riksråden Niels Lykke fengsle og «røke i hjel». En av hovedantakelsene erkebiskopen rettet mot Lykke, var at han tok i forsvar «eyn mannen i sin tjeneste uten at denne hadde skriftet og fått absolusjon».

Tilsyn med kvinneklostrene

Som øverste kirkelige tilsynsmann i bispedømmet hadde biskopen rett og plikt til å føre oppsyn med alle de kirkelige institusjonene i bispedømmet. Slike hørte også klostrene inn under stiftsbiskopens jurisdiksjon. Fram mot 1100-tallet oppnådde imidlertid en håndfull benediktinerklostre spesielle privilegier som plasserte den direkte under pavelig autoritet, unndratt stiftsbiskopenes overoppsyn. I løpet av 1200-tallet flerdoblet antallet av disse eksempte klostrene seg, og cistercienserordenen oppnådde gradvis å få stilt sine medlemmer direkte under pavelig oppsyn. Når det gjelder cisterciensernes kvinneklostre, har vi påpekt at det ikke var uvanlig at de forble under stiftsbiskopens jurisdiksjon. Klostrene i birgittinerordenen hadde stiftsbiskopen som tilsynsmann. Men vi har sett at moderklosteret i Vadstena også kunne sende sine utsendinger på visitas til ordenens konvent.

I byklostrene kunne biskopen jevnlig følge med i abbedissenes embetsførsel og nonnenes felles liv. Allment kan en si at den kirkelige rådsstrukturen hadde mye å si for utviklingen av konstitusjonell teori og praksis i Europa. Regelfestingen av at brødrefellesskapene skulle gi sitt råd eller sin tilslutning før visse handlinger ble betraktet som legale, er et tidlig stadium i den prosessen som har ført fram til våre vestlige demokratier. Monarkisk maktutøvelse fikk sine grenser. Middelalderens krav om at «Quod omnes tangit, ab omnibus approbetur» (Det som vedkommer alle, skal ha sin tilslutning av alle) er selve kjernen i denne utviklingen. Også kvinnene tok del i denne prosessen. I kvinneklostrene ble den korporative forpliktelse respektert. Nonnene var med på å fatte vedtak ved valg av abbedisse og konfessor og i saker som vedrørte konventenes felles eiendom.

Historien om kvinner og klosterliv i middelalderen er først og fremst historien om et mindretall av kvinnene fra samfunnets øvre lag, som ble plassert i kloster eller som valgte klosterlivet som et alternativ til giftemål og reproduktiv rolle. Klostre må betraktes fra to synsvinkler: Som religiøse og sosiale institusjoner. Klosteret var et fellesskap for bønn og kontemplasjon, men det var også et livlig fellesskap av kvinner, som skulle ha mat og klær, som hadde tjenerskap og store jordegods med mange leilendinger.

Med reformasjonen var klostrenes tid i Norge definitivt over. Klostergodset ble etter hvert lagt under kongen. Klosterbygningene ble forlatt. Hva skjedde med nonnene når klostrene ble oppløst? Det er ikke så lett å gi et svar på det. De siste nonnene sies det om at de ble drevet ut i siste halvdel av 1400-tallet.

En nonne ved navn Elisabeth Pederdatter fra Tjøtta var den siste av alle nonner. Ved reformasjonen måtte hun ha vært en ung kvinne. Med henne døde en mangslungen tradisjon i norske kvinners erfaringsverden.