Messen som måltid

Hentet fra artikkelsamlingen Fem foredrag om Messen, St. Olav forlag, av p. Ellert Dahl O.P.

Messen er en rikt sammensatt realitet. Den er minne, takksigelse, lovprisning, offer. Den er fellesskap i Kristus. Men aller først er messen et måltid. Det er forutsetningen for alle de andre aspekter. Messen er et minnemåltid, et takksigelsesmåltid, et lovprisningsmåltid, et offermåltid, et måltid som skaper fellesskap. Den er alltid et måltid.

Den kjensgjerning at messen i sin grunnstruktur er og forblir et måltid, ser alle deltagerne. Den fremstiller nattverdsbordet i Jerusalem der Jesus samlet disiplene til et siste måltid før han ble korsfestet. Alteret er alterbord. Der dukes det til fest. Brød og vin bæres frem. I Jesu navn takker presten for disse gavene. Han sier innstiftelsesordene over dem. Han deler dem ut til dem som sitter omkring, så de kan spise og drikke. Det er en meget spesiell form for måltid; konturene kan være mer eller mindre klare i de enkelte tilfeller, men den underliggende realitet forblir måltidet.

Ved nærmere ettertanke er det ingen tilfeldighet at det er slik. Det stemmer så godt med Guds handlemåte overfor oss, også i andre ting. Når Gud åpenbarer seg for menneskene, bruker han det som allerede er der. Han tar utgangspunkt i det allmennmenneskelige og hverdagslige, som alle kjenner og benytter. Han anvender våre egne sosiale innretninger, våre menneskelige skikker, Han forkaster ikke det bestående, selv om det er ufullkomment. Han tar det som forefinnes fra vår side og som eier en mening for oss: Det er betingelsen for at vi skal oppfatte det han vil si oss og gjøre for oss. Gud handler pedagogisk. Han bruker de vanlige tingene, forvandler dem og opphøyer dem - men uten at de forvanskes - så de blir bærere av hans ord og hans frelse til oss. Overenskomster og lover er samfunnsinnretninger; han oppretter én pakt og én lov for sitt folk. Vann, brød, vin og olje er råmaterialer til livets opphold; i sakramentene tjener de til å ernære vårt indre liv. Begivenheter skal bære budskap, mennesker skal være Guds talerør. Guds ord ikles menneskers sprog.

På samme vis er det med den grunnleggende menneskelige institusjon som heter måltidet. Det er en realitet som ligger så selvfølgelig og sentralt i vår tilværelse at det er nesten utenkelig at Gud i sin pedagogikk ikke skulle gjøre bruk av den. Vi spiser for å leve. Vi spiser vårt måltid sammen med andre, og måltidet skaper fellesskap. Det er utgangspunktet for det som skal bli det eukaristiske fellesskap, der Gud og mennesker møtes. Den menneskelige institusjon utdypes og gis helt andre dimensjoner. Den blir en deltagelse i Kristi offerhandling, et måltid der vi mottar Jesu Kristi legeme og blod til næring; den blir et måltid til minne, takksigelse og lovprisning for Guds store gjerninger. Men hvor uutgrunnelig mysteriet enn er, hvor høytidelig messen enn feires, forblir den allikevel bestandig et måltid. Vi benkes om et bord, vi spiser brødet, vi drikker vinen.

En kan spørre hvordan et vanlig måltid er blitt så fortettet med assosiasjoner, så fylt av mening som messen. Hvordan skal en forklare at hverdagslige ting som brød og vin er blitt bærere av et så enestående budskap? Hvordan kan en enkel handling - noen ord sagt av en prest, en menighet samlet omkring et alterbord - få en slik gjennomslagskraft? Søndag etter søndag kommer mennesker sammen verden over for å feire messe. Det er tydeligvis noe enestående ved denne handling.

Svaret antydes i den bruk som Gud gjennom sitt folks historie gjør av måltidet og i den tolkning det etterpå får i Guds-folkets bevissthet. Det er som om Gud - opphøyet over menneskene og skilt fra dem gjennom deres synd - søkte en naturlig kontaktmulighet, den som måltidet gir. Som kjent, når to parter lenge ikke har vært på talefot, er første etappe mot en forsoning å få samlet dem omkring et bord. Det er møtestedet; der må en utveksle; ved maten blir en forbrødret. Her setter også Gud menneskene stevne. Her kommer de som ellers er dypt adskilte, ihvertfall på talefot. Langsomt, omkring bordet, bygges det nye forhold mellom Gud og hans skapninger opp igjen.

Det er merkelig hvor sentralt måltidstematikken står i Bibelen. Det er som om Gud alltid er i ferd med å gi brød eller innby til gjestebud. Tematikken angir et tverrsnitt for Guds frelsesvirke, en akse for det gradvis mer intime fellesskap som vokser opp mellom Gud og menneskene. Linjen går fra beretningen om de tre himmelske utsendinger som gjestet Abraham fra det første påskemåltidet ved utgangen fra Egypt, og de senere hellige måltider ved avgjørende anledninger i Gudsfolkets historie, fra offermåltiden og frem til de mange beretninger om Jesus som lot seg innby av andre, som ved bryllupet i Kana eller ved gjestebud hos fariseere eller hos tollere og syndere. Måltidstematikken fortettes betegnende nok omkring påskens begivenheter. Nattverdsberetningen innleder lidelseshistorien. Straks Jesus er oppstanden, viser han seg for disiplene mens de er i ferd med å spise, og han deltar selv i måltidet. Han bryter brødet med disiplene i Emmaus. Apostlene ser ham riste fisk over en kullild ved sjøens bredd, og når de kommer i land etter den mirakuløse fiskefangsten, fordeler han fisk og brød blant dem. Ved siden av disse begivenheter er det også naturlig å tenke på alle lignelser om måltider og bryllupsfester, som ofte peker frem mot det endelige gjestebud i himlenes rike. Endelig skal nevnes alt som sies om brødet og om det å spise og bli mett, fra mannaunderet i ørkenen, Elias som våkner opp og kjenner vannkrukken og melkaken ved sitt hode, Eliseus' brødunder, frem til Jesus som mangfoldiggjør brødene og fiskene, og som holder sin tale om livets brød. Både i jødisk og kristen liturgi er disse ord og handlinger blitt gjenfortalt, meditert over, takket for, lovprist, gjentatt symbolsk. Mange av dem klinger igjen i Jesu eget nattverdsmåltid og får der en ny og opphøyet mening ut fra hans død og oppstandelse. Derfor er det heller ikke så merkelig om nattverdsmåltidet også for oss aldri kan fremstå som noen enkel og lett forståelig sak. Det er heller en realitet som samler i seg tråder fra hele frelseshistorien, og som derfor vekker i oss mangfoldige assosiasjoner når vi feirer messen. En analyse av nattverden under synsvinkelen "måltidet" må ta det i betraktning. Den forutsetter at en griper tilbake i tiden og undersøker hvilke bibelske forbilder og temaer som klinger igjen i nattverdsmåltidet. I vår begrensede sammenheng er det ikke mulig å foreta noen uttømmende analyse av alle faktorer, dertil er tematikken altfor rik; men et par av hovedaksene i utviklingen kan likevel antydes. Det første uttrykkes gjennom måltidet: Måltidet som opplevelse av Guds nærvær, måltidet som forenende element mellom Gud og mennesker og mennesker seg i mellom, og endelig måltidet som forvarsel om og forberedelse til en overgang fra et sted til et annet. Her er det bestemmende forbilde for nattverden beretningen om påskemåltidet før utgangen fra Egypt. Det andre emnet uttrykkes gjennom tanken på føde og det symboliseres først og fremst gjennom brødet. Emnet understreker hvordan Gud virker som forsyn for sitt folk; hvordan han gir det materielle og åndelig føde så det overlever. Forbildet er mannaunderet i ørkenen, og det gir gjenklang i Det nye testamentet i fortellingen om Jesu mangfoldiggjørelse av brødene og fiskene. Den første beretningen danner forutsetningen for de synoptiske evangeliers omtale av nattverdens innstiftelse. Det andre temaet blir forbildet for Johannes' omtale av eukaristien i Jesu ord om livets brød.

I. Om måltidet og spesielt om påskemåltidet

Det er ikke mulig å behandle den første nattverd under synsvinkelen "måltid" uten å nevne påskemåltidet og dets betydning. lfølge de synoptiske evangelier Matteus, Markus og Lukas, var nattverdsmåltidet som Jesus spiste sammen med apostlene i den høye sal, et påskemåltid. Johannes derimot plasserer nattverden før påskefeiringen, men påskesymbolikken er tilstede likevel. I alle tilfeller kan vi gå ut fra at tanken på påskemåltidet var tilstede hos Jesus og hans disipler da de satte seg til bords i nattverdssalen.

Beretningen om det første påskemåltid slik den er fortalt i 2. Mosebok, kapitel 12, er velkjent. Den beskriver høydepunktet i en lang frigjøringsprosess som er gått forut. Jødene var blitt treller for Farao i Egypt. Frigjøringsøyeblikket forberedes gjennom en kraftig "oppmykning'' av det egyptiske herrefolk, som hjemsøkes av ti landeplager for å få det til å gi slipp på jødene. Selv mangler jødene det moralske mot til å dra. Egentlig foretrekker de trelldomskår forbundet med trygghet og rikelig mat, fremfor Guds frihet og en usikker fremtid. Det er bare så vidt Moses kan manne dem opp til å forlate Egypt.

Natten før de skal dra, får jødene beskjed om å samle seg til måltid. De skal slakte et ungt dyr i flokken - lam eller gjetekje. Blodet skal de male på dørstokkene så dødsengelen skal skåne jødenes hus når den drar forbi for å slå ihjel egypternes førstefødte. Dyret skal jødene spise stekt over ilden med bitre urter og usyret brød til. Alt skal de spise - hode og innmat med. De skal spise måltidet stående, som folk på reise, med sandaler på føttene og stav i hånden. De skal spise "i all hast, for det er Herrens påske".

I denne beretning er det flere ting som en kan feste seg ved. For det første betydningen av selve måltidet. Beskrivelsen av påskefeiringen ifølge bibelforskere viser at det ikke dreier seg om noen nyskapning; påskemåltidet har røtter tilbake til et rituelt nomademåltid, en levning fra jødenes omvandrende tilværelse. Allerede før Gud gjennom Moses forordner påskefeiringen og gir den sin mening, eksisterer det altså et måltid. Denne allmennmenneskelige innretning er det Gud tar som utgangspunkt for sitt verk.

Hos de gamle semittiske folk har måltidet en dypere og mer forpliktende betydning enn hos oss. I vårt samfunn innebærer det å spise hos noen sjelden noe utover et hyggelig, selskapelig samvær. En middag binder ikke deltagerne til hverandre på noen varig måte. Hos de gamle semitter derimot betyr måltidet opprettelsen av varig bånd mellom de tilstedeværende. Det befester et brorskapsforhold, oppretter en "pakt" som senere ikke må krenkes. Fra da av hører en sammen.

Samtidig kan måltidet også opprette et forhold til guddommen. Allerede selve handlingen, som består i å spise, betraktes ikke, som hos oss, som noe helt nøytralt - en fysiologisk prosess forbundet med fordøyelse og vitaminer. Det knyttes gjerne til det mysteriøse og sakrale. Gjennom rituelle måltid kommuniserer mennesket med guddommen. Det tilegner seg gudens liv og kraft og oppretter et særforhold til ham. Måltidet kan således samtidig fylle to funksjoner: Det binder mennesker sammen, og det forbinder dem med guden. Jo mer sakralt måltidet oppleves, desto sterkere blir fellesskapet mellom deltakerne. Måltidet besegler deres samfunn med hverandre ut fra en dimensjon som går utover dem selv. Slike måltid bevitnes i det gamle Israel, f.eks. når pakten med Gud skal fornyes, og folket inntar et måltid i hans nærvær.

Et slik måltid er også det første påskemåltid. Men det finner sted under helt enestående omstendigheter. For jødene er det et skjebneøyeblikk i deres historie. De har Faraos trussel hengende over seg. Samtidig gjenstår nesten uovervinnelige hindringer - Det røde hav, ørkenen - som stenger veien til friheten. Det er ikke tilfeldig at Gud velger denne avgjørende stund i deres liv til å gjøre seg nærværende for dem på en helt ny måte. Han samler dem til måltid og er usynlig tilstede hos dem. Han våler med sitt folk denne natt hvor det står på spranget over i en ny eksistens. Han er i virkeligheten selv med, et skjult, men mektig nærvær i reisefølget som drar ut. Samtidig forstår jødene at de er Guds utvalgte. Det har de et konkret tegn på. Dødsengelen hjemsøker egypterne, men drar forbi deres hus. Påske, ordet "passah" betyr: "hoppe bukk over", "dra forbi", skåne". Det minner om Guds utvelgelse.

Samtidig som påskemåltidet etablerer et nytt gudsforhold, opplever jødene sin identitet som Guds folk på en annen måte. Før var det ikke stort annet enn en litt tilfeldig sammenrasket flokk, uten indre holdning og solidaritet. Nå sveises de sammen i Guds nærvær. De blir, også moralsk sett, til ett folk. De er "gudsmerkede". De er ikke som andre mennesker. Guds hånd er over dem. Han har sin hensikt med dem.

I påskenatten ved det hellige måltidet, føres Gud og folket sammen. Det er folkets sjelelige unnfangelsesøyeblikk. Det som senere vil skje: Gangen gjennom Det røde hav, ørkenvandringen, Sinaipakten og folkets senere skjebne, ligger fortettet her. Når jødene senere år etter år feiret påsken, slik Gud hadde foreskrevet, gjenopplevet de denne skjebnestund. Påskenatten var alltid den samme natt da Gud ble deres gud og de ble hans folk.

Det er oppbruddets situasjon som gir påskemåltidet dets særpreg. Påskemåltidet er et "utgangsmåltid" og et "viaticum" eller et brød på veien. Begrepet "utgang" har en særlig klang i Bibelen. Det henger sammen med at jødene fremstilles som et folk som alltid er på vei et sted. Det er ikke så meget et omflakkende folk som et folk på vandring mot et mål. Gang på gang må det bryte opp og gå mot nye og ukjente horisonter. Allerede Abraham får budet: "Forlat ditt land, din slekt og din fars hus for det land jeg skal vise deg. Og jeg skal gjøre deg til et stort folk". (1. Mosebok 12,1-2). Det er et mønster som skal gjenta seg mangfoldige ganger i historiens løp, helt til vår tid da jødene igjen flykter fra undertrykkelse og forfølgelse for å bosette seg i Israel.

Sett i et frelsesperspektiv er det "utgang" hver gang folket går over i en ny fase i sin utvikling i samsvar med Guds plan. For hver gang forlater de "det gamle'' og går inn i "det nye" som Gud skal vise dem. Der vil de oppleve en ny livskvalitet, et dypere fellesskap med Gud forbundet med en større solidaritet som folk. Israels historie er skandert av slike "utganger". Forut for oppbruddet går det gjerne et måltid der Gud setter folket stevne omkring et bord. Når Josva bereder seg etter Guds befaling på å gå over Jordanelven og inn i det lovede land, inntar først folket et påskemåltid sammen. Når jødene vender tilbake fra Babylon, gjentar det samme mønsteret seg. Forbildet er hver gang det første påskemåltid, den gang folket dro ut fra Egyptens land. Historien gjentar seg, eller rettere sagt, historien for jødene er alltid den samme. Den teologiske virkelighet forblir identisk, selv om den utspilles ved forskjellige anledninger. Derfor er det ikke noe merkelig i at skjemaet fra den første påske og utgangen fra Egypt også bestemmer mønsteret for Jesu nattverd og utgang fra denne verden, og derigjennom danner forbildet for den kristne omvendelse. Parallellismen er bevisst gjennomført og verdt å analysere.

Beretningen om jødenes utgang fra Egypt kan deles inn i flere ettapper. Først kommer påskemåltidet. Deretter følger selve oppbruddet og flukten. Utgangsskildringen når sitt dramatiske høydepunkt i beskrivelsen av folket som går uskadd gjennom Det røde hav, mens havet lukker seg over deres forfølgere - enda et bilde på Guds utvelgelse. Senere berettes det om ørkenvandringen, Sinaipakten og endelig inngangen til det lovede land.

I begivenhetene som fører frem mot Jesu død og oppstandelse, går det samme mønsteret igjen. Jesus er i verden som i utlendighet. Når han blir forklaret på berget i disiplenes nærvær, taler han med Elias og Moses (som selv hadde ledet jødenes opprinnelige utgang fra Egypten) om sin "utgang" og om "den skjebne han skulle få i Jerusalem" (Lk. 9,31). I Johannes' versjon av lidelseshistorien heter det som innledning: "Påskehøytiden var ennå ikke begynt; men Jesus visste at timen var kommet, da han skulle dra fra denne verden over til sin far" (13,1). Det er hans "utgang". Denne innebærer ikke bare Jesu død, men hele hans "utgang" fra denne verden innbefattet oppstandelsen og himmelferden, som fører ham tilbake til Faderens rike. Når hans time kommer, trosser Jesus Mørkets fyrste og Det ondes makt. Han oppslukes av "dødens vann", men oppreises av Faderen og føres inn i udødelighetens land, etter å ha utfridd de rettferdige som ventet på ham i dødsriket. Selv skal han komme igjen ved tidenes ende og føre menneskene ut av denne verden og over i Faderens rike.

Aller først kommer imidlertid måltidet; og nattverdsmåltidet, likesom påskemåltidet, fortetter og foregriper det som senere skal skje. I brødet og vinen som Jesus deler ut til sine, er allerede Jesu død og oppstandelse nærværende. Måltidet bærer alt i seg Guds rikes nye løfter og inneholder spiren til en ny tilværelse. I skjebneøyeblikket, like før stormen bryter løs over hodene på disiplene, samles de alle til måltid på Kristi befaling. På en fullstendig ny måte gjør han seg nærværende for dem. Han gir dem sitt legeme å spise og sitt blod å drikke. De forenes med hverandre i ham. De forbrødres på en langt inderligere måte enn tidligere og blir kimen til et nytt folk, samtidig som de trer inn i et nytt paktforhold til Gud.

Deretter bryter disiplene opp. De forlater nattverdssalen, og utgangen begynner. Fienden omringer dem, og de føres gjennom ''dødens vann" der de føler seg fortapt. Først etter oppstandelsen går det opp for dem at de ikke er blitt oppslukt av vannene, men at de i virkeligheten er blitt ført over til den annen side, til Guds rike og til et nytt liv. Når de senere mottar Den hellige ånd, forstår de hva det innebærer ikke lenger å være tjenere og slaver, men Guds venner og barn i hans "hus". De skal bygge et nytt samfunn, Kirken, der den enkelte kristne ved å omvende seg fra "Egyptens mørke", vil gå gjennom dåpens vann fra døden og over til et liv sammen med de andre medlemmer av Guds nye folk.

Mønsteret gjentar seg. For den enkelte troende skjer "overgangen" ved dåpen, som betegner den definitive utgangen fra Satans trelldom og overgangen til Guds rike. Mønsteret bekreftes også i nattverdsmåltidet som feires i Kristi nærvær og med Kristus som handlende person. Der befestes den nye pakt mellom Gud og menneskene. Der utdypes de troendes fellesskap i Kristus så de blir ett folk. Der feires på ny og på ny i korsofferets nærvær frelse fra undergangen og vår inngang til oppstandelsens verden.

II. Brødet

Det andre hovedemnet er føden, symbolisert ved brødet.

Emnet kan illustreres i forlengelse av den første påskeberetning. Når jødene har spist sitt "utgangsmåltid" og er kommet gjennom Det røde hav, har de ørkenen foran seg. Ørkenen er en utdødd egn. Der finnes ikke mat av noe slag. Folket kommer til å vandre omkring i ørkenen i førti år, før de går inn i landet som flyter med melk og honning. Det er en lang tid uten mat eller drikke. Straks jødene begynner å føle sult og tørst, gir de seg til å klage til Moses: "Hvorfor lot ikke Herren oss dø i Egyptens land, da vi satt ved kjøttgrytene og spiste brød så vi ble mette. Du har sikkert ført oss ut i ørkenen for at vi skal dø av sult" (2. Mosebok 16,3). Det er å friste Herren. Ikke desto mindre gir "han etter for deres klager og lar to undere skje. Begge undere finner gjenklang i Det nye testamente.

I det første under berettes det at Moses slo vann av klippen. Det gir ekko i Jesu tale om seg selv som det "levende vann". Når soldaten på Golgata stikker lansen i siden på den døde Kristus, strømmer det symbolsk ut vann, til renselse og fornyelse for Guds nye folk.

I det annet under fortelles det hvordan Gud lot det regne manna fra himmelen til føde for folket. Det er denne beretning som først og fremst har interesse for vårt emne. Miraklet skjer på følgende vis. Tidlig om morgenen finner folket en lett, hvit kornet substans, fin som rim, strødd utover marken. Når jødene spør hva det er, svarer Moses: "Det er brødet som Herren har gitt dere å ete" (2. Mosebok 16,15). Fredager får de en dobbelt rasjon fordi det er sabbat og hviledag neste dag, og da får de ingenting. På det viset kommer gudsfolket til å leve bokstavelig talt av Guds hånd fra dag til dag i de årene de vandrer i ørkenen. De får alltid nok; de får aldri for meget.

Her er det et par trekk som det er verdt å merke seg. Det første og grunnleggende er den klare bekreftelse på at Gud er menneskenes forsyn. Han gir dem det de trenger for å leve. Mannaunderet er som en illustrasjon av Herrens bønn: "Far, gi oss i dag vårt daglige brød."

Brødet er symbolet på all næring, og næring er betingelsen for alt liv og vekst. Selv eier menneskene ikke de ressurser i seg som er nødvendige for å eksistere. De lever under en tvang som består i at de for hver dag må skaffe seg føden et steds fra. Det er en grunnavhengighet som er innebygget i menneskets vesen. "Gi oss i dag vårt daglige brød" blir derfor fra menneskets side en primær bønn.

Det Bibelen forteller oss, og det mannaunderet viser, er at Gud bokstavelig talt garanterer sitt folk det daglige brød. Han gir mennesket det som er betingelsen for livets opphold, både til det materielle og til det åndelige liv. Gud er Livgiveren Han gir føde for legeme og sjel. Det siste er det viktigste, men det første oppleves av menneskene som det mest umiddelbart nødvendige. Derfor begynner Gud konkret med å gi oss det daglige brød. Det blir det håndgripelige utgangspunkt for den voksende erkjennelse av at Gud også er de åndelige gavers giver.

Gud skjenker menneskene det daglige brød indirekte ved at de oppfordres til å dyrke jorden, hans skaperverk. Men i ørkenen er det ingen dyrkbar jord. Der er folket overlatt til å be Gud direkte om maten. Hans forsyn blir da gjort håndgripelig og uomtvistelig. På lignende måte berettes det i Det nye testamente om hvordan Jesus åpenbarer Faderens omsorg konkret. Folket har fulgt Jesus ut i ørkenen for å høre hans forkynnelse. De har fått rikelig åndelig føde. Da sier Jesus: "Jeg synes hjertelig synd på folket. Nå har de holdt til her hos meg i tre dager, og de har ingen ting å spise. Men sende dem avsted uten mat vil jeg ikke, da kunne de rent forkomme på veien" (Mt. 15,32). Da tar Jesus syv brød og noen småfisk og mangfoldiggjør dem til mat for fire tusen. Også det er en del av hans forkynnelse.

Det andre trekket ved mannaunderet følger av det første. Når folket får det daglige brød av Guds hånd, bygges det opp et tilsvarende tillits- og avhengighetsforhold til Gud. Jødene lærer å se til Gud og stole på ham og på ingen annen.

Gud gir folket nok mat, men han gir det heller ikke mer. Når noen legger til side en ekstra beholdning mannakorn til senere bruk, blir maten dårlig og stinker! Det er et talende tegn på at Gud Ikke vil finne seg i at menneskene skal gjøre seg uavhengige av hans daglige forsyn. Matreserven gir straks mulighet til selvstendighet overfor Gud. Det svekker det umiddelbare forholdet til Gud. Jødene skal tvertimot lære å måtte be Gud om sitt brød daglig. De skal måtte trenge ham, så han konkret kan vise seg som en far for sitt folk. Aldri skal jødene glemme giveren for gavene. I Egypt spiste folket av kjøttgrytene og sov inn. I ørkenen skal folket få det daglige brød og lytte til Gud. Aldri skal det leve bare for matens skyld. Maten får det for å leve og for å vende seg til giveren. Det er ikke tilfeldig at mannaen ikke er tiltrekkende i seg selv. Den eier ingen smak og - som dugg - er meget lett fordøyelig. Dens eneste oppgave er å ernære. Den skal ikke være til glede for ganen. Aldri må maten tynge så sjelen ikke når frem til Gud. Dagsrasjonen med manna er bare nok til å frigjøre mennesket fra legemets umiddelbare krav, så det kan tale med Gud. Kort sagt, maten skal åpne mennesket for Gud; den skal ikke stenge. Det er tanken i følgende ord fra 5. Mosebok: "Og han ydmyket deg og lot deg hungre, og han ga deg manna å ete, en mat som hverken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn" (8,3).

Mannaen, som er uten smak og konsistens, har bare som oppgave å tjene som føde; den skal gi kraft på veien - og det er en lang vei - under vandringen mot det lovede land. Den er et vandringsbrød.

Denne egenskapen illustreres ved en annen beretning som like klart som mannaunderet peker i retning av eukaristien. Det er fortellingen om profeten Elias som flykter for dronning Jesabel ut i ørkenen. Han beskrives som oppgitt, utslitt og fortvilet. Han orker ikke kampen mer og ber Gud ''ta hans liv". Elias sovner inn under en gyvelbusk. Idet han våkner, finner han ved hodet en stekt melkake og en krukke vann. "Reis deg og spis", sier engelen til ham, "ellers blir veien for lang. "Og profeten reiser seg, spiser og drikker og går deretter, styrket av denne føden, i førti dager og førti netter helt frem til Guds berg. Horeb.

Det brød i form av en melkake som Elias får av Gud, eier en merkelig egenskap. Det gir profeten en kraft, utholdenhet og moralsk styrke som ikke har noe som helst forhold til brødets materielle størrelse og næringsverdi. Melkaken som er uten smak, er så å si blitt til sakrament: Det minimale materielle uttrykksmiddel for en konsentrert åndelig energi. Med dette "under-brødet" og dette levende vannet er det mulig å gå langt, helt frem til berget der Herren bor. Det er et utgangsbrød mot Guds land, som på hemmelig vis skal bære mennesket oppe og gi det stadig ny kraft av skjulte kilder. Det er en "virkelig" næring; en føde mer for sjel enn for legeme; en føde som ernærer hele mennesket, men aller først "det indre menneske".

Sett i sammenheng viser de to bibelske beretningene en gradvis forvandling og åndeliggjøring av brødets egenskaper. I Egypt åt folket seg mette og sov hen. Ved påskemåltidet våket folket før ferden ut i det ukjente. I ørkenen fikk det den nødvendige næring for å opprettholde livet, men ikke mer enn at det måtte rette blikket oppover mot giveren og lytte til hvert ord som gikk ut av hans munn. Elias spiste melkaken, et minimum av kroppslig næring, og fikk et konsentrat av åndelig energi som gjorde ham i stand til å nå frem til Guds berg.

Allerede innenfor Det gamle testamente blir skrittet tatt fullt ut. I Visdommens bok tolkes mannnaunderet i spiritualiserende retning. "Det var englenes føde du skjenket ditt folk, et brød du beredte i himmelen, som du ga dem til enhver tid", står det. "Den tjente til gavmildhet, du som oppholder alle ting i samsvar med de trengendes behov. Slik skulle dine barn, Herre, som du elsker, lære at det ikke er de forskjellige slags frukter som ernærer mennesket, men det er ditt Ord som bevarer dem som tror på det" (16,20;26). Den siste setningen er avgjørende. Mannaen skal bane veien for Guds ord. Hans ord, ikke den materielle føde, er den egentlige næring. Den bevarer alle som tror på Ordet.

Det er i Jesu store tale om livets brød i sjette kapitel av Johannesevangeliet at temaet når sitt høydepunkt og får sin eukaristiske tilknytning. Teksten er lang og vanskelig tilgjengelig, så det lønner seg å ta den for seg ledd for ledd i hovedtrekkene.

Johannes begynner med å skissere opp bakgrunnen som skal danne det konkrete utgangspunkt for talens "åndelige oppstigning". Det er beretningen om brødunderet der Jesus mangfoldiggjør fem byggbrød og to småfisk til mat for mengden. Når folket dagen etter innfinner seg, bemerker Jesus at de er kommet fordi de "fikk stille sin sult på brød". De er altfor "kjødelige" til å forstå det åndelige budskap som brødunderet er tegnet på. "Men nå," sier Jesus, "skal dere arbeide, ikke for den mat som forgår, men for den mat som forblir og gir evig liv - den som Menneskesønnen vil gi dere. " På spørsmålet hvordan de skal arbeide for dette brødet, svarer Jesus at det er ved "å tro på ham Gud har utsendt", dvs. ved å tro på ham selv. "Jeg er livets brød. Den som slutter seg til meg, skal aldri sulte mer, den som tror på meg, skal aldri noensinne lide tørst", sier han. De som spiste manna i ørkenen døde siden, men de som spiser av dette brødet fra himmelen, skal aldri dø. "Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen," sier Jesus. "Den som spiser av det, skal leve i evighet."

Så går Jesus et skritt videre. "Brødet er mitt eget legeme, hengitt for verdens liv. "Ordet legeme (kjød) er en oversettelse av det greske "sarks", som betegner det skrøpelige menneskelige "kjød", som Ordet gjennom inkarnasjonen ikledte seg. Det er "kjødet" som skal hengis for verdens liv: En klar hentydning til Jesu korsdød, samtidig som det minner om nattverdens innstiftelsesord hos Markus. Jødene spør hvordan Jesus kan "gi oss sitt eget legeme å spise?" Og han svarer: "Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han får evig liv, og ham vil jeg oppreise på den ytterste dag. " Ordet for "spise" har betydningen "tygge", "knuse", "gnage", slik en fortærer f. eks. kjøtt. Det er en realistisk klang over det, som samtidig har en tydelig eukaristisk tilknytning. Når selv disiplene protesterer mot denslags "utålelig tale" , appellerer Jesus enda en gang til deres tro. Deres tro, inspirert av Guds ånd, lar dem forstå at han er Guds sønn, steget ned fra det høye og inkarnert i kjødet. "Ånden er det som gir liv , kjøtt og blod (sarks) er til ingen nytte. Det jeg har sagt er ånd og liv. Men det er noen blant dere som ikke tror."

I denne talen fortettes og opphøyes den tidligere tematikk omkring Jesu Kristi skikkelse og får en eukaristisk dimensjon. Det er verdt å følge opp de enkelte temaene i nattverdsmåltidets endelige syntese, slik de kommer til uttrykk i talen.

Jesus er det ofrede påskelam "hengitt for verdens liv". Offertanken er tydelig når han sier: "Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han får evig liv. " Jesus tilføyer: "Han blir i meg og jeg i ham." Med andre ord, ved dette måltid er ikke bare Gud nærværende som ved det opprinnelige påskemåltid, han gir seg selv til føde. Nattverdsmåltidet er et sakralt måltid som fullbyrder, ikke bare symbolsk, men virkelig en forening med guddommen, samtidig som deltakerne forbrødres med hverandre på guddommelig vis. De bekreftes i sin identitet som Guds nye folk, utvalgt av ham, utløst fra synden og ført inn i hans rike gjennom Kristus.

I likhet med mannaen er det nye brødet en næring som blir skjenket oss av Gud. Men i motsetning til mannaen, som bare kunne mette for en dag, skal den som spiser livets brød "aldri sulte mer". Det er en "virkelig næring". Den som mottar den, skal aldri dø, men eie et evig liv, mens jødene "spiste mannaen i ørkenen og døde siden". På samme vis skulle jødene som spiste påskelammet, overleve, mens egypterne døde.

Fra vår side er troen på Guds ord den absolutte forutsetning for at brødet som vi spiser, skal formidle Guds liv. Troen lytter til det forkynte ordet, "hvert ord som går ut av Guds munn". Troen uttrykker også klarsynets gave som er i stand til å skjelne det inkarnerte Ord i mennesket Jesus, Ordet som ble kjød: Jesus Kristus er Guds sønn steget ned fra himmelen, "det sanne himmelbrød". Troen forutsetter Åndens nærvær i oss og gjør at vi som "er av Gud" blir mottagelige for hans gave, det evige liv. Der kan "kjødet" intet utrette. Bare "Ånden gir liv".

Et aspekt er ikke nevnt. Det er utgangstematikken. Nattverden er også et "utgangsmåltid", nattverdsbrødet er også et "vandringsbrød".

Egentlig skulle den kristne ikke behøve å tale han er alt blitt ført inn i det lovede land av Kristus. Men under en annen synsvinkel forblir han likevel blant de "fremmede og reisende på jorden" som leter etter "et bedre fedreland - nemlig det som er i himmelen" (Hebr. 11,13-15). Den kristne "vandrer i ørkenen"; som profeten opplever han øyeblikk da tretthet og motløshet overmanner ham så han kunne ønske seg døden. Veien til Guds berg er tung. Det er denne overgangssituasjon som karakteriserer vår jordiske tilværelse. Her bringer nattverdsbrødet oss Guds styrke - "en liten melkake" nesten uten konsistens og smak, som formidler en uovervinnelig indre energi - så vi kan nå frem til vårt himmelske bestemmelsessted. I "det himmelske fedreland" dekkes det til gjestebud, det innbys til bryllup. Dit skal folk kalles sammen fra øst og vest, alle som sulter, for at de skal bli mette (Es. 55, Mt. 22). Trette etter reisen skal de banke på, og Herren skal lukke opp for dem. Han "tar selv forkleet på, ber dem til bords og varter dem opp" (Lk.12,37; 22, 30). Omvendt, hører vi også at Herren skal komme til oss: "Se, jeg står for døren og banker, og til den som hører min røst og åpner døren, vil jeg tre inn, og vi to skal spise nattverd sammen - jeg med ham og han med meg" (Joh. åpenb. 3,20 ) . Det er med tanken på dette møtet at Jesus allerede ved nattverdsmåltidet med apostlene sa: "Inderlig har jeg lengtet etter å spise dette måltid med dere før jeg dør. Ja, for jeg sier dere, at aldri mer skal jeg feire påske før den er fullkommen i Guds rike" (Lk. 22.16).

Dette er Kristi løfter til oss; det er fremtidsperspektiver. Men på en merkelig måte er også løftene allerede innfridd og fremtiden begynt. Nattverdsmåltidet er det himmelske gjestebud. I messen går vi til "lammets bord" som Johannes så i sin åpenbaring. Kristus gir seg selv til oss som et "brød fra himmelen". Han som gjennom prestens munn selv sier: "Dette er mitt legeme, dette er mitt blod", lever og regjerer med Faderen i himmelen. Den nåde vi mottar i nattverden er det evige liv; det er intet annet. "Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han får evig liv, og ham vil jeg oppreise på den ytterste dag" (Joh. 6 , 54).