Messen som minne og takksigelse

Hentet fra artikkelsamlingen Fem foredrag om Messen, St. Olav Forlag, av p. Arne Fjeld O.P.

Minne, erindring, er et annet av de begrepene hvor en kan samle alle aspektene i messen. Imidlertid er det viktig å være klar over at når vi kaller messen et minne, dreier det seg om en mer realistisk og virkelig handling enn en erindring om f. eks. frigjøringen i 1945. Når vi kaller messen et minne eller et minnemåltid, gir vi ordene en mening som ikke er vanlig. Vi minnes i den grad at det vi husker blir nærværende nå.

Det jødiske påskemåltid er også et minnemåltid, og å minnes utfrielsen fra Egypt ved det rituelle måltidet, gjør at det skjer noe virkelig med den som minnes: Han er selv blitt gjenstand for Guds frelsende gjerning, for etter israelittisk tankegang er minnet om påsken altså ikke noe som bare foregår i hodet og kanskje litt i følelsene, som minnet om en bryllupsdag. Å minnes gjør at det skjer noe med en selv. En er ikke helt den samme som før etter å ha feiret minnet om påsken. Messen er en ny og fullkommen utgave av et jødisk minnemåltid. Den er den nye pakts måltid.

"Gjør dette til minne om meg," sa Jesus. Han tok det jødiske rituelle måltid til minne om Guds frigjørende verk i fortiden og gjorde det til et måltid til minne om det frigjørende verk han selv skulle øve: Ved sin soningsdød på korset, på vegne av hele menneskeheten, skulle han vise Gud kjærlighet til det ytterste. Og det som skulle minnes i det nye pakts rituelle måltid er Jesu Kristi liv, død og oppstandelse, eller Kristi påske. Påske betyr ikke lenger for oss "Herrens forbigang", men Kristi overgang fra liv til død til liv.

Å minnes er ikke bare å tenke på noe fra fortiden. Å minnes er noe virkelig etter hebraisk tankegang. Det som skjedde i fortiden, blir nærværende nå, blir samtidig med oss, i den rituelle handlingen. Dette er viktig for forståelsen av messen som minne og kan ikke understrekes for sterkt. Det som skjedde én gang for alle (Hebr. 9,12), blir nærværende og samtidig med oss: Vi blir trukket inn i det. Hebreeren som spiste påskemåltidet, skulle anse seg selv som personlig utfridd fra Egypt. Den kristne som feirer messen, skal betrakte seg som personlig satt fri fra synden og døden sammen med Kristus.

Å minnes i messen gjør det som hendte i fortiden samtidig med oss. Dette er meget viktig for forståelsen av messen som offerhandling også. Messen erstatter nemlig ikke på noen måte Kristi kors. Det dreier seg ikke om å sette noe i stedet for eller føye noe til Kristi offer: Det er det ene offer, den ene offerhandling, den ene oppstandelse, som blir samtidig med oss når vi gjenkaller den i messen (Hebr. 9,28).

Det kan virke svært fremmed for vår tankegang at det å komme sammen for å minnes Kristus i messen, skal ha en så "virkelig" virkning. For kom vi sammen i kirken og mintes Abraham eller David, ville de jo ikke bli nærværende eller samtidige med oss. Jesus Kristus, hans død og oppstandelse, blir derimot nærværende når vi feirer messen. Hvorfor? Hvordan?

Det er Guds hellige Ånds verk. I messens store hovedbønn, den eukaristiske bønn, eller "kanon" som det også kalles, som innrammer Jesu ord over brød og vin da han innstiftet nattverden eller messen, forekommer det to bønner som kaller på Den hellige Ånd, og ber Ånden gjøre minnemåltidet til mer enn en from erindring. Før innstiftelsesordene holder presten hendene utstrakt over brødet og kalken på alteret og sier:

"Og for at vi ikke mere skal leve for oss selv, men for ham som døde og oppsto for oss, sendte han fra deg, Fader, Den hellige Ånd, som den første gave til de troende, han som fullbyrder din sønns verk i verden, og fullender all helliggjørelse.

Så ber vi deg, Herre: la denne din Hellige Ånd vigsle disse offergaver så de må bli til din Sønns, Vår Herres Jesu Kristi, legeme og blod, for at vi kan feire det store mysterium som han selv har etterlatt oss som en evig pakt."

(Messens eukaristiske bønn IV)

Vi regner med at Gud hører denne bønnen, og at den hellige Ånd vigsler våre offergaver, alminnelig brød og alminnelig vin, så de blir til noe som slett ikke er alminnelig, men virkelig, til den oppstandne Kristus, hans legeme og blod.

Det er kanskje nødvendig å presisere at når vi kaller messen et minne, er dette i en betydning som er forskjellig fra det reformert kalvinistiske synspunkt. Calvin ville si at det avhenger av den som minnes, av troen, om Kristus er til stede eller ikke. Ifølge katolsk oppfatning er messen et minne, men Kristus er virkelig tilstede, uansett hvordan det står til med de tilstedeværendes tro og oppmerksomhet. Det er ikke dypest sett vår tro som gjør at Kristus blir nærværende i brødets og vinens skikkelse, men Guds hellige Ånd.

Etter innstiftelsesordene påkaller presten igjen Den hellige Ånd og ber om at de som mottar Kristi legeme og blod billedlig talt "må bli personlig satt fri fra Egypt", eller rettere sagt: Må bli personlig frelst fra avskårethet fra Gud og mennesker:

"Herre, se ned til denne offergave du selv har beredt for din kirke, og gi alle som får del i dette ene brød og denne ene kalk, å samles til ett legeme ved Den hellige Ånd, så de kan fullkommengjøres som et levende offer i Kristus til din herlighets pris." (id.)

Denne bønnen nevner "offer" og "å bli ett", begge deler meget viktige aspekter ved messen som behandles for seg i denne boken. Her skal det bare understrekes en gang til, at hvis vi kaller messen et minne, er det et minne med en slik virkning at det skjer noe med dem som minnes. Vi er virkelig ikke de samme etter som før, takket være nattverden, takket være Den hellige Ånd. Hver den som spiser dette brødet og drikker av denne kalken, blir personlig trukket inn i Kristi frelsesverk, blir satt fri.

Dermed er det viktigste om messen som minne sagt, men det må føyes til at vi i messen ikke bare minnes Kristi påske, men hele hans liv. Ikke bare smerten og korsfestelsen er til frelse for oss. Korsfestelsen hadde vel verdi i Guds øyne bare fordi den for Kristus ble utrykk for kjærlighet. Og Kristi kjærlighet begynte ikke i Getsemane, men han levde den hele sitt liv. Hele Kristi liv var velbehagelig for Herren. Ja, vi minnes ikke bare Kristi jordiske liv. Messen har som nevnt røtter i jødiske gudstjenesteformer, og liksom familiefaren under påskemåltidet priser Gud for alle hans velgjerninger i historien, priser vi Gud for alt godt han er og har gjort. Vi minnes med takk og lovprisning.

Her må det skytes inn at feiringen av minnet om Jesu Kristi død og oppstandelse går hånd i hånd med takksigelse for alle Guds veldige gjerninger i historien. Takknemligheten og lovprisningen er så fremtredende i messen at ett av messens navn er blitt eukaristi, som på gresk betyr takksigelse.

Den jødiske lovprisningsbønn ved påskemåltidet takker Gud for skapelsen, for pakten mellom Gud og Israel, og for Loven. Den takker for løftet til fedrene: Løftet til Abraham om en stor etterslekt og løftet til David om at en stor konge skulle stå frem blant hans etterkommere. Og mens jødene med takknemlighet mintes fortiden og Guds løfter, så de fremover til den endelige frigjøringen som den kommende Messias skulle bringe:

Familiefaren: "Den albarmhjertige bryde hver åg fra vår nakke og føre os oprejste til vort land! Den albarmhjertige sende os rig velsignelse i dette hus og over dette bord, ved hvilket vi har spist! Den albarmhjertige sende os profeten Elias - han være mindet til det gode! - at han må forkynde os hjælpens og trøstens glædelige budskap!"

Alle: "Den albarmhjertige lade os blive delaktige i den dag, som er idel fryd."

Denne teksten er tatt fra ritualet for påskemåltidet slik jødene feirer det i dag (utgitt av Kateketsentralen, Bredgate 67A, 1260 København K.), men dette har antagelig ikke forandret seg vesentlig siden Kristi tid. Ved sin siste nattverd ba Kristus en lignende bønn, vel vitende om at han selv var den lovede Messias. I vår messe minnes vi med takksigelse de samme store gjerninger, først skapelsen:

Du godhets Gud og livets kilde skapte verden for at all skapningen skulle krones med din velsignelse og de mange finne glede i din klarhet. - Vi lovpriser deg, Hellige Fader, for mektig er du, og alt har du skapt i visdom og kjærlighet.

Mennesket formet du i ditt bilde, du ga ham verden i varetekt, for at han som en tjener for deg, sin skaper, skulle herske over all skapningen. (Eukaristisk bønn IV)

Vi minnes med takknemlighet Gud første tiltak for å redde oss:

Da vi tapte ditt vennskap ved å vende oss fra deg, overga du oss ikke i dødens vold. I din godhet kom du alle mennesker til hjelp, så de kunne søke deg og finne deg. Flere ganger sluttet du din pakt med dem, og ved profetene oppdro dem i håpet om frelsen? (id.)

I motsetning til jødene ser vi ikke frem til Messias' første komme. Vi tror Messias allerede er kommet. Men vi minnes Kristi komme med takknemlighet:

Hellige Fader, så høyt har du elsket verden at du i tidenes fylde ga din enbårne Sønn som vår frelser. Han ble unnfanget ved Den hellige Ånd, født av jomfru Maria, og i alt delte han menneskenes kår, dog ikke i synd.

I et genialt sammendrag minnes vi hele Jesu såkalte "offentlige virke:" For de fattige forkynte han frelse, for de fangne frihet, for de sorgfulle glede.

Så nærmer vi oss messens sentrale del, ved å minnes Jesu påske:

Han overga seg selv til døden, for å fullbyrde ditt frelsesverk, og ved sin oppstandelse fra de døde, gjorde han døden til intet og fornyet vårt liv.

Frelsen som Kristus vant for oss, består ikke bare i at vår skyld blir tilgitt. Den innebærer også at vi blir trukket inn i Kristusmysteriet, og vårt liv kan bli en gave til Gud.

Og for at vi ikke lenger skal leve for oss selv, men for ham som døde og oppsto for oss, sendte han fra deg, Fader, Den hellige Ånd, som den første gave til de troende, han som fullbyrder din sønns verk i verden og fullender all helliggjørelse. (id.)

Deretter følger innstiftelsesordene over brød og vin, som slutter slik: "Giør dette til minne om meg."

I messen minnes vi altså, likesom jødene gjør det i sin liturgi, alle Guds undergjerninger helt fra skapelsen av. Mens jødene minnes, ser de fremover til den lovede Messias' komme: "Den albarmhjertige sende oss profeten Elias": -Elias som de venter skal være en forløper for Messias (cf. Mt. 16.14). For oss er Messias allerede kommet, men vi ser også fremover, for i messen foregriper vi Kristi gjenkomst, om en så kan si. Ved sin siste nattverd foregrep Jesus sin lidelse og død, ved å gi apostlene sitt legeme og blod før hans blod var skilt fra legemet på korset. Han ga dem offermåltidet før offerdyret var slaktet. På lignende måte foregriper messen det himmelske gjestebud, idet vi ved sakramentet trer i samfunn med den herliggjorte Kristus. Når innstiftelsesordene er sagt, svarer menigheten høyt, det er tre mulige formler for svarene. To av dem nevner eksplisitt her i messens sentrale del, Kristi gjenkomst: Din død forkynner vi Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer. eller: Så ofte som vi eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner vi din død, Herre, inntil du kommer.

Vi venter ikke på Messias' første komme, men vi venter på at han skal komme og fullføre verket, og messen foregriper denne gjenkomsten. Messen foregriper gjestebudet i himmelen - slik er ett av Bibelens bilder på evigheten hos Gud.

I messen minnes vi hele Guds frelsesverk, også det fremtidige, og fullendelsen. Hvordan kan vi foregripe fremtiden? Når Jesus Kristus er til stede på alteret, er det som død og oppstanden. Det er Jesus Kristus som er gått inn i sin herlighet, som er tilstede i sakramentet. Da han led, døde og oppsto, var det på våre vegne, som vår representant. Ved dåpen ble vi trukket inn i Kristi påskemysterium, slik at vi nå er døde og oppstandne med ham (jvf. Kol. 3,3). På en måte har vi allerede del i Kristi herlighet, selv om dette nå er skjult for oss. På den ytterste dag skal det bli tydelig at vårt egentlige liv hele tiden har vært livet med Gud, som vi hører det i epistelen i påskedagsmessen:

"Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre! Stem tanke og sinn etter dem og ikke etter de jordiske ting. For dere har vært gjennom døden, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus står frem i lyset - han som er vårt liv - da skal også dere stå frem med ham i herligheten." (Kol. 3,1-4)

Vårt egentlige liv er skjult, men det vil bli synlig i fremtiden. I messen "minnes" vi dette fremtidige livet. Vi minnes det ved å få røre ved Kristus, som allerede befinner seg der "hvor vi engang skal være." Og dette minnet er virkelighet. Det virker kirkens helliggjørelse og gjør oss skikket til å nå denne fremtidige herlighet.

Vi minnes fremtiden og foregriper det himmelske gjestebud i messen. Imidlertid kommer den på paradoksalt vis også til å minne oss om at Kristus er fraværende: vi ser Kristus bare i tegn i sakrament. Messen minner oss om at vi venter, for det sakramentale nærvær bare kan tilfredsstille oss for en tid. Vi føler samtidig et savn og venter på å få se Ham ansikt til ansikt.

Messen blir slik til en bønn om at Den hellige Ånd må fullende frelsesverket, om at Kristus må komme, slik at vi ikke lenger skal se ham med troens blikk, men umiddelbart og direkte, "se ham som han er" (1. Joh.3,2). Minnet og takksigelsen fører til bønn for menneskene og verden og Guds rikes komme. Messen som minne får en dimensjon til: Ikke bare minnes vi, men vi minner Gud om hans løfter og ber ham oppfylle dem. Også dette er arv fra jødenes bønner under påskemåltidet. Der heter det:

"Vor Gud og vore Fædres Gud! Måtte dog minnet om os opstige, komme til dig og nå dig, stå fast for dit øje, finde nåde, bønhørelse, behag, ihukommelse hos dig - ej blot mindet om os og vor skæbne, men mindet om Jerusalem, din hellige stad, mindet om hele dit folk, Israel - til hjælp og lykke, nåde, kærlighed og barmhjertighet, ja, til liv og til fred på denne dag, da vi fejrer det usyrede brøds fest. Ihukom os idag, Herre vor Gud, til det gode, erindre os til velsignelse og forhjelp og til liv, og lad os for den forjættede frelses og barmhjertigheds skyld finde skånsel og nåde; forbarm dig over os og hjælp os, thi op til dig skuer vore øjne, fordi du er en nådig og barmhjertig Gud. Opbyg Jerusalem, den hellige stad, snarlig i vore dage." (Det jødiske påskemåltid, Kateketcentralen)

På samme måte ber vi i messen Gud oppfylle sine løfter: Gjøre oss til ett og helliggjøre oss. Til sist i den store eukaristiske bønn følger forbønner for hele kirken, legfolk, prester, biskop og pave, og for de avdøde.

Det er vår tro at messen, vårt minne om Kristus og hele frelseshistorien, vår bønn om Guds rikes komme, virkelig fremmer dette rikets komme. Det er vår tro, at messen har en virkning ut over det at gudstjenesten stemmer til andakt og at jeg personlig får møte Kristus i sakramentet. Det er vår tro, at fordi vi ber Gud fullende frelsesverket, har messen en virkning på verden. Verden ville sett annerledes ut om det ikke ble feiret messe, om de kristne ikke ba. Når Kristus bærer våre bønner frem for Faderen sammen med sitt eget offer, da hører Gud bønnene, det har han lovet. Messen hjelper Gud, om en så kan si, til å fullende sitt verk med oss, slik at Kristus kan komme tilbake.

Etter å ha gjennomgått den store eukaristiske bønn, kan en spørre seg selv: Er hver enkelt katolikk seg bevisst at messen er et minne? Er vi oss bevisst at vi gjenopplever fortiden i messen at vi gjenkaller Jesu Kristi liv, død og oppstandelse, at vi foregriper Kristi gjenkomst og det himmelske gjestebud? For de fleste av oss er vel messen en handling som først og fremst foregår nå, midt i vårt eget liv, og i og for seg er det godt slik. Den foregår jo virkelig i vår egen tid og det fortidige blir samtidig med oss.

I virkeligheten faller nok den store eukaristiske bønnen som presten fremsier alene, sammen med den stunden da menigheten synes at nå kan de slappe av på oppmerksomheten. Etter å ha forsøkt å lytte til lesning, evangelium og preken, synes nok de fleste at nå er tiden kommet til å knele ned, gjemme ansiktet i hendene og be selv, med ord eller uten ord. Det er ingen grunn til å bebreide seg dette. Den største vanskeligheten med den nye messeliturgien på morsmålet, hvor det aller meste sies med høy stemme, er jo at menigheten har få øyeblikk med anledning til å si til Gud hva deres eget hjerte strømmer over av. Naturlig nok tar en seg tid til dette under den store eukaristiske bønn, som bare et par ganger oppfordrer menigheten til å gi uttrykk for sin tilslutning i en akklamasjon. Likevel vil det være høyst berikende å forsøke og lytte oppmerksomt til ordene som presten resiterer. De utgjør en dyp og klar lovprisningstekst til minne om Guds frelsesverk, til minne om Kristi påske, og presten fremsier den på alles vegne. Derfor er det viktig at alle tar del i den, hver på sitt vis.

Det er ikke bare den store eukaristiskc bønn som er minne og takksigelse. Også messens første del, den såkalte "ordets liturgi", er minne og takksigelse. Takknemlighet og tilbedelse bør være den atmosfæren som gjennomsyrer hele messen. Den er der helt fra starten av og bryter sterkt gjennom i Gloria-sangen.

Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden for mennesker av god vilje.
Vi priser deg,
vi velsigner deg,
vi tilber deg,
vi takker deg for din store herlighet?

Den siste setningen er verd å tenke over: Vi takker deg for din store herlighet . Vi kunne ventet oss: Vi beundrer deg for din store herlighet, eller vi takker deg for alt du gir meg. Men nei, Gloria sier: "Vi takker deg for din store herlighet": Vi takker deg for det du er i deg selv.

I det hele er takksigelsen, i messen objektiv. Den innbyr oss ikke til navlebeskuelse, ikke så mye til å dvele ved det jeg fikk eller ikke fikk. Messen takker Gud for det han er i seg selv, og det han derfor er for oss alle. Takken er nemlig felles. Vi står sammen foran Gud og takker for det han gir. Vi minner Gud om at alt det gode kommer fra ham, og vårt svar på gavene er lovprisning. Og vi er så heldige at som uttrykk for vår takk og for vår lovprisning kan vi vise Gud det han setter aller mest pris på: Jesu Kristi kjærlighet, Jesu Kristi offergave som vi kan bære frem på ny i brødets og vinens skikkelser.

Siden vi ikke kan tenke på alle ting samtidig, har messen lovprisningsbønner som skifter med kirkeåret, og som tillater oss å takke spesielt for det mysterium vi feirer i dagens messe. Prefasjonen, som munner ut i sangen "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud", er et typisk eksempel.

I tillegg til ordene står alle elementene i messen i denne takksigelsens tjeneste. Kirkerommets arkitektur, musikken, messeklærne står nok i forkynnelsens tjeneste. Skjønnheten er jo en avglans av Gud og forteller oss noe om Skaperen. Skjønnheten kommer fra Gud til oss. Men samtidig uttrykker skjønnheten vår takk og lovprisning. Den er del av vårt svar til Gud.

Vi kan selvfølgelig takke Gud også utenfor messen. Men i messen kan vi samle vår takksigelse og føye den til takksigelsen fra de andre lemmene på Kristi legeme. Vi kan la vår takk nå Gud Fader ved Kristus: "Alt hører dere til, men selv hører dere Kristus til, og Kristus tilhører Gud" (1.Kor.3,23), skriver Paulus. Vi tilhører Kristus, og Kristus tar oss med når han går til sin far med sin takk:

Ved ham (Kristus)
og med ham og i ham
tilkommer deg, Gud, allmektige Fader
i Den hellige Ånds enhet,
all ære og herlighet,
fra evighet til evighet.

Disse ordene oppsummerer den store takke- og minnebønn i messen. "All ære og herlighet", det omfatter vår ringe takk. Vår ringe takk betyr noe for Gud, mener vi, fordi han elsker oss, og litt anerkjennelse fra vår side gjør ham godt. Det kan lyde respektløst, men Gud har vist oss i Evangeliet at det slett ikke var ham likegyldig at bare én av de ti spedalske som ble helbredet, kom tilbake og sa takk?