Innholdsfortegnelse
A) Innledende riter
24. Det som går forut for ordets liturgi, nemlig inngangsverset, hilsen, syndsbekjennelse, Kyrie, Gloria og kirkebønn, bærer preg av begynnelse, innføring og forberedelse.
Hensikten med disse riter er at forsamlingen av troende skal fremtre som et fellesskap, og forberede seg til å høre Guds ord på riktig måte og til å feire nattverden med verdighet.
Inngangsvers
25. Når folket er samlet og celebranten med assistenter kommer inn, begynner inngangsverset. Hensikten med dette er å innlede gudstjenesten, styrke de forsamledes enhet, gjøre dem mottagelige for den liturgiske tids eller festdagens mysterium og dessuten ledsage prosesjonen av celebrant og de assisterende.
26. Sangen utføres vekselvis av kor og menighet, eller av kantor og menighet; eller det hele synges av menigheten eller av koret alene. Man kan bruke enten den antifonen med tilsvarende salme som står i Graduale Romanum eller i Graduale Simplex, eller man kan ta en annen sang som passer til den hellige handling, til dagens eller årstidens karakter, og hvis tekst er godkjent av bispekonferansen.
Hvis inngangsverset ikke synges, skal den antifon som står i Missale, resiteres enten av de troende eller av noen iblant dem, eller av lektoren, eller også av celebranten selv etter at han har hilst menigheten.
Alteret og menigheten hilses
27. Når celebranten og de assisterende er kommet frem til koret, hilser de alteret. Som tegn på ærefrykt kysser celebranten og diakonen selve alteret; hvis det passer, incenserer celebranten så alteret.
28. Når inngangssalmen er avsluttet, gjør presten og forsamlingen korsets tegn. Derpå hilser presten menigheten ved å minne om Herrens nærvær. Ved denne hilsen og folkets svar manifesteres lokalkirkens mysterium.
Syndsbekjennelsen
29. Etter at celebranten har hilst forsamlingen, kan han eller en annen egnet prest med få ord innføre de troende i dagens messe. Deretter oppfordrer celebranten til syndsbekjennelse. Denne fremsies av alle i en generell bekjennelse og avsluttes med at celebranten meddeler absolusjonen.
Kyrie, eleison
30. Etter syndsbekjennelsen begynner Kyrie, eleison, med mindre denne allerede er blitt inkludert i syndsbekjennelsen. Da dette er en sang hvor de troende lovpriser Herren og påkaller hans miskunn, synges den vanligvis av alle, slik at folket har sin del og koret eller kantor har sin.
Hver påkallelse sies normalt to ganger; men dette er betinget av de forskjellige sprogs egenart, av musikken og andre forhold, slik at et større antall ikke er utelukket, og heller ikke innskytelsen av en kort, trope". Hvis Kyrie ikke synges, skal det resiteres.
Gloria in excelsis
31. Gloria er en meget gammel og ærverdig hymne. Med denne forherliger Kirken, som er samlet i Den Hellige Ånd, Gud Faderen og Lammet og tilber ham. Gloria synges enten av de troende i fellesskap eller vekselvis av forsamlingen og koret, eller av koret alene. Hvis hymnen ikke synges, skal den resiteres av alle, samtidig eller vekselvis. Gloria synges eller fremsies på alle søndager unntatt i advent og i fastetiden, dessuten på store høytider (sollemnitates) og festdager, samt i noen spesielle, mer høytidelige messer.
Kirkebønn
32. Derpå oppfordrer celebranten til bønn. Sammen med presten iakttar alle en kort stillhet for å bli seg bevisst at de står for Guds åsyn, og for å forberede bønnen i sitt eget hjerte. Så ber celebranten kirkebønnen, som vanligvis kalles "collecta". I denne uttrykkes det som særpreger dagens messe. Bønnen retter seg ved prestens ord til Gud Faderen ved Kristus i Den Hellige Ånd.
Folket forener seg med presten i denne bønn, gir den sin tilslutning og gjør den til sin egen ved akklamasjonen Amen.
I messen er det kun én kirkebønn. Dette gjelder også bønnen over offergavene og slutningsbønnen.
Kirkebønnen har en lengre avslutning enn de to andre bønner, nemlig: Når den rettes til Faderen: Ved vår Herre, Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud. fra evighet til evighet.
Når den rettes til Faderen, men med omtale av Sønnen ved slutten av bønnen: (Han) som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.
Når den rettes til Sønnen: Du som lever og råder med Gud Faderen i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.
Bønnen over offergavene og slutningsbønnen har en kortere avslutning: Når de rettes til Faderen: Ved (ham,) Kristus, vår Herre.
Når de rettes til Faderen, men med omtale av Sønnen ved slutten av bønnene: (Han) som lever og råder fra evighet til evighet.
Når de rettes til Sønnen: Du som lever og råder fra evighet til evighet.
B) Ordets liturgi
33. Den viktigste del av ordets liturgi er lesningene fra Den Hellige Skrift med sanger innimellom. Prekenen, trosbekjennelsen og forbønnene avslutter denne del. I lesningene, som blir forklart i prekenen, taler Gud til sitt folk,1 åpenbarer gjenløsningens og frelsens mysterium og tilbyr åndelig næring: Kristus er selv tilstede ved sitt ord midt iblant de troende.2 Folket gjør dette guddommelige ord til sitt i sangene og gir det sin tilslutning ved trosbekjennelsen. Styrket med dette ord frembærer folket sine forbønner for hele Kirkens behov og for verdens frelse.
Lesningene fra Bibelen
34. I lesningene beredes et bord med Guds ord for de troende, og Bibelens skatter åpnes for dem.3 Siden lesningene ifølge tradisjonen ikke leses av celebranten, men av en som assisterer, bør vanligvis diakonen, eller i mangel av en diakon en koncelebrerende prest, lese evangeliet, og lektoren ta de øvrige lesningene. Hvis, der ikke er noen diakon eller noen koncelebrerende prest, skal evangeliet lese den celebrerende prest selv.4
35. Liturgien selv lærer oss at vi skal vise lesningen av evangeliet den størst ærbødighet. Derfor fremheves denne lesning fremfor de øvrige ved en spesiell ære, som utvises dels av den som har i oppdrag å forkynne evangeliet, og som forbereder seg ved en velsignelse eller bønn - dels av de troende, som stående lytter til lesningen, og som gjennom sine svar erkjenner og bekjenner at Kristus er til stede og taler til dem. Denne ære kommer også til uttrykk i selve de tegn på respekt som vises evangelieboken.
Sanger mellom lesningene
36. Etter første lesning følger responsorie- eller gradualesalmen, som er en vesentlig del av ordets liturgi. Salmen er vanligvis tatt fra lektionariet fordi dens tekst alltid er direkte knyttet til første lesning. Valget av salmer avhenger følgelig av lesningene. Men for å gjøre det lettere for menigheten å synge svaret, har man valgt ut visse responsorie- og salmetekster for de forskjellige årstider og for de forskjellige grupper av helgener. Disse tekster kan derfor synges istedenfor de som hører til lesningene.
Forsangeren synger salmeversene ved lesepulten eller på et annet egnet sted, mens menigheten lytter sittende. Normalt deltar den ved å synge omkvedet, med mindre salmen synges fortløpende, det vil si uten omkved.
Foruten den salmen som er foreskrevet i lektionariet, kan man - når det skal synges - velge enten et graduale fra Graduale Romanum eller en responsoriesalme, eventuelt en allelujasalme fra Graduale Simplex, som fastsatt i disse bøker.
37. Etter annen lesning følger Alleluja eller en annen sang, alt etter hva kirkeåret krever.
- Alleluja synges hele året unntatt i fastetiden. Det intoneres enten av alle eller av koret eller av forsangeren og skal helst gjentas. Versene tas fra lektionariet eller fra Graduale.
- Som "annen sang" brukes et evangelievers eller en annen salme eller traktus fra lektionariet eller Graduale.
38. Når det bare er én lesning før evangeliet, gjelder følgende:
- I de perioder når Alleluja er foreskrevet, kan man enten benytte en allelujasalme eller en salme med Alleluja og tilhørende vers, eventuelt bare en salme eller Alleluja.
- Når Alleluja ikke skal sies, kan man enten benytte en salme eller et evangelievers.
39. Hvis salmen etter lesningen ikke synges, skal den fremsies. Alleluia eller evangelieverset derimot kan utelates hvis det ikke synges.
40. Sekvensene er valgfrie, unntatt påskedag og pinsedag.
Prekenen
41. Prekenen er en del av liturgien og anbefales på det varmeste som nødvendig næring for det åndelige liv5. Den bør være en fortolkning av et aspekt ved skriftlesningene eller av en annen tekst fra de faste eller skiftende deler i dagens messe. Prekenen må dreie seg om det mysterium som feires eller imøtekomme tilhørernes spesielle behov.6
42. På søn- og helligdager er prekenen påbudt i alle messer som feires med de troendes deltagelse. Men også på øvrige dager er en preken å anbefale, særlig på hverdager i advent, i faste- og påsketiden, dessuten ved andre fester og anledninger som trekker en større menneskemengde til kirken.7 Vanligvis skal celebranten selv holde prekenen.
Trosbekjennelsen
43. Hensikten med å fremsi Credo eller trosbekjennelsen under messen er at de troende skal gi sin tilslutning til det Guds ord de har lyttet til i lesningene og i prekenen, og at de skal tenke over selve grunnlaget for sin tro før nattverdfeiringen begynner.
44. Trosbekjennelsen skal fremsies av celebranten sammen med menigheten på søndager og høytider. Den kan også fremsies i enkelte spesielt høytidelige messer. Hvis den synges, skal dette vanligvis gjøres av alle eller vekselvis.
Forbønnene
45. Under forbønnene, eller de troendes bønn, utøver kristenfolket sitt prestedømme ved å be for alle mennesker. Det er ønskelig å ta med forbønnene i messer som feires med en menighet. Disse bønner bes for Guds hellige Kirke, for vår øvrighet, for dem som er hjemsøkt av trengsler, for alle mennesker og for verdens frelse.8
46. Intensjonenes rekkefølge er vanligvis:
- For Kirkens behov.
- For statens ledere og for hele verdens frelse.
- For dem som tynges av forskjellige trengsler.
- For stedets menighet.
Ved spesielle feiringen som ferming, bryllup og begravelse kan intensjonenes rekkefølge rette seg mer etter vedkommende anledning.
47. Det er celebrantens oppgave å lede forbønnene ved først i korthet å oppfordre de troende til å be og ved å avslutte intensjonenes rekke med en bønn. Intensjonene bør fremføres av diakon, av kantor eller av en annen9. De troende gir uttrykk for sin bønn ved en felles påkallelse etter hver intensjon, eller ved å be i stillhet.
C) Nattverdens liturgi
48. Ved den siste nattverd innstiftet Kristus det offer og det påskemåltid som gjør korsofferet stadig nærværende i Kirken hver gang presten som stedfortreder for Kristus Herren utfører det samme som Herren selv gjorde, og som han bød disiplene gjøre til minne om ham.10
Kristus tok brødet og kalken, takket, brøt brødet, gav det til sine disipler og sa: Ta, ét og drikk; dette er mitt legeme; dette er mitt blods kalk. Gjør dette til minne om meg. Derfor har Kirken ordnet hele feiringen av nattverdens liturgi slik at den består av deler som svarer til disse Kristi ord og handlinger. Det skjer således:
- Under forberedelsen av offergavene bæres brød, vin og vann til alteret: de samme elementer som Kristus tok i sine hender.
- I den eukaristiske bønn takkes Gud for hele frelsesverket. Offergavene blir til Kristi legeme og blod.
- Gjennom brytelsen av det ene brød kommer de troendes enhet til uttrykk, og i kommunionen mottar de troende Herrens legeme og blod på samme måte som apostlene gjorde det fra Kristi egne hender.
Forberedelse av gavene
49. Ved begynnelsen av nattverdens liturgi bæres de gaver som skal bli til Kristi legeme og blod. frem til alteret.
Først forberedes alteret eller Herrens bord, som er midtpunktet for nattverdens liturgi.11 På dette legges corporale, purificatorium, missale og kalk - dersom denn ikke gjøres i stand ved kredensbordet.
Deretter frembæres offergavene. Det er ønskelig at de troende bærer frem brødet og vinen. Celebranten eller diakonen tar imot offergavene på et beleilig sted og setter dem på alteret mens de foreskrevne bønner leses. Selv om de troende ikke lenger som før i tiden bærer frem til liturgisk bruk brød og vin som de selv har produsert, bevarer allikevel den ritus å bære frem gavene sin betydning og åndelige mening. Også penger eller andre gaver til de fattige eller til kirken som de troende har bragt med eller innsamlet i kirken, kan bæres frem. De anbringes på et egnet sted nærheten av nattverdsbordet.
50. Gavene frembæres i prosesjon, som ledsages av en offertoriesang. Denne sang skal fortsette i alle fall inntil gavene er plassert på alteret. Retningslinjene for offertoriesangen er de samme som for inngangssalmen (nr. 26). Hvis der ikke synges, utelates offertorie-antifonen.
51. Gavene som er lagt på alteret, og selve alteret kan incenseres som tegn på at Kirkens offer og bønn stiger opp som røkelse for Guds åsyn. Også presten og menigheten kan incenseres av diakonen eller av en annen assisterende etter incenseringen av offergavene og alteret.
52. Deretter tvetter presten hendene, en ritus som uttrykker ønsket om sjelens renselse.
53. Når offergavene er blitt frembåret og de ledsagende riter utført, avsluttes offertoriehandlingen med en oppfordring til bønn sammen med presten. Så følger bønen over offergavene. Dermed avsluttes forberedelsene til den eukaristiske bønn.
Den eukaristiske bønn
54. Nå begynner det som er hele messens sentrum og høydepunkt: den eukaristiske bønn, som er en takkebønn og en bønn om helliggjørelse. Presten oppfordrer folket til å løfte sine hjerter til Herren i bønn og takksigelse, og han gjør seg til alles representant i den bønn som han i hele menighetens navn retter til Gud Faderen gjennom Jesus Kristus. Meningen med denne bønn er at hele forsamlingen skal forene seg med Kristus i bekjennelsen av Guds store gjerninger og i frembæringen av offeret.
55. De viktigste deler av den eukaristiske bønn kan inndeles på følgende måte:
- Takksigelsesbønnen (som særlig uttrykkes i prefasjonen): I denne forherliger presten Gud Faderen på gudsfolkets vegne, og takker ham for hele frelsesverket eller for et spesielt aspekt av dette i henhold til de forskjellige dager, fester eller liturgiske tider.
- Akklamasjonen: I denne forener hele menigheten seg med himmelens krefter, idet de synger eller fremsier Sanctus. Denne akklamasjon, som utgjør en del av den eukaristiske bønn, fremføres av menigheten og presten i fellesskap.
- Epiklesen: I denne ber Kirken med særlige påkallelser om Guds kraft, så de gaver menneskene har frembåret, må bli helliggjort - det vil si bli til Kristi legeme og blod - og det uplettede offer bli til frelse for dem som skal motta det i kommunionen.
- Innstiftelses-beretningen og konsekrasjonen: Med Kristi egne ord og handlinger fullbyrdes det offer som Kristus selv innstiftet ved den siste nattverd, da han ofret sitt legeme og blod under brødets og vinens skikkelser, gav apostlene det å ete og drikke og bød dem fortsette feiringen av dette mysterium ned gjennom tidene.
- Anamnesen: Med denne fullbyrder Kirken den befaling som den gjennom apostlene fikk av Kristus Herren. Den feirer minnet om Kristus ved spesielt å minnes hans salige lidelse, og hans herlige oppstandelse og himmelfart.
- Ofringen: Til minne om Kristi offer frembærer Kirken - og da særlig den Kirke som er samlet her og nå - et uplettet offer for Faderen i Den Hellige Ånd. Kirken ønsker at de troende ikke bare skal frembære det uplettede offer, men også lære å ofre seg selv med Kristus som mellommann, så de daglig kan gjøres mer fullkomne i enhet med Gud og med hverandre, slik at Gud til slutt kan bli alt i alle.12
- Forbønnene: Disse uttrykker at Eukaristien feires i samfunn med hele Kirken både i himmelen og på jorden, og at offeret frembæres for Kirken selv og for alle dens levende og døde lemmer, som er kalt til å få del i gjenløsningen og frelsen, den som ble vunnet ved Kristi legeme og blod.
- Avsluttende doksologi: Denne uttrykker Guds forherligelse, og den bekreftes og avsluttes av menighetens akklamasjon.
Den eukaristiske bønn krever at alle lytter til den i ærefrykt og stillhet og deltar aktivt med de akklamasjoner som er oppført i selve ritualet.
Kommunionsritus
56. Siden feiringen av Eurkaristien er påskemåltidet, er det ønskelig at alle troende som er tilbørlig forberedt, følger Herrens bud og mottar hans legeme og blod som åndelig næring.13 Dette er hensikten med brødets brytelse og de andre forberedende riter som direkte innbyr de troende til kommunionen:
Fadervår: I denne bønn ber man om det daglige brød, som for de kristne også innbefatter nattverdsbrødet. Og man ber om renselse fra synd, så det hellige virkelig kan gis til hellige. Celebranten uttaler oppfordringen til bønn, mens de troende ber selve bønnen sammen med ham. Celebranten alene tilføyer embolismen, mens folket avslutter med doksologien. Embolismen utvikler nærmere siste påkallelse i Herrens bønn og ber om frihet fra det ondes makt for hele de troendes samfunn.
Oppfordringen til Fadervår, selve bønnen, embolismen og den doksologi som folket avslutter med, synges eller leses med høy røst.
Derpå følger fredsritusen. I denne ber de troende om fred og enhet for Kirken og for hele menneskeslekten og gir uttrykk for gjensidig kjærlighet, før de får del i det ene brød.
Hva selve fredshilsenen angår, skal dens form fastsettes av bispekonferansene i samsvar med folkenes mentalitet og skikker.
- Den handling å bryte brødet som Kristus utførte ved den siste nattverd, gav på apostlenes tid navn til hele den eukaristiske handling. Denne ritus har ikke bare en praktisk hensikt, men den betegner at vi som er mange, ved kommunionen blir ett legeme i kraft av det ene livets brød som er Kristus (1 Kor 10, 17).
- Blanding av en del av hostien med vinen: Presten legger et lite stykke av hostien i kalken.
- Agnus Dei: Mens brødet brytes og et stykke av det legges i kalken, synges vanligvis påkallelsen Agnus Dei av koret eller av forsangeren med svar fra folket, eller den leses med høy røst. Denne påkallelse kan gjentas så mange ganger det er nødvendig for å ledsage brødsbrytelsen. Siste gang avsluttes den med ordene gi oss din fred (dona nobis pacem).
- Prestens private forberedelse: Presten forbereder seg ved stille bønn om at mottagelsen av Kristi legeme og blod må bli ham til gavn. De troende gjør det samme ved stille bønn.
- Deretter holder presten opp for de troende den hostie som han selv skal motta i kommunionen. Samtidig oppfordrer han dem til å komme til Kristi bord. Sammen med de troende bekjenner han sin egen uverdighet med ord hentet fra Evangeliet.
- Det er meget å foretrekke at de troende mottar Herrens legeme med hostier konsekrert under samme messe, samt at alle i visse foreskrevne tilfeller får del i kalken. Dette gjøres for at kommunionen også ved de ytre tegn så klart som mulig kan erkjennes som en deltagelse i det offer som feires ved den liturgiske handling.14
Mens presten og de troende mottar sakramentet, synges kommunionsverset. Meningen med dette er å fremheve den åndelige forening de kommuniserende imellom ved den felles sang, å uttrykke hjertets glede og å gjøre prosesjonen av dem som mottar Kristi legeme, til en fellesskapshandling. Sangen begynner idet presten tar kommunionen, og fortsetter mens de troende mottar Kristi legeme, så lenge det synes hensiktsmessig; men hvis det skal synges en hymne etter kommunionen, må kommunionsverset avsluttes i tide.
Man kan bruke enten en antifon fra Graduale Romanum med eller uten salme, eller en antifon med salme fra Graduale Simplex, eller en annen passende sang som er godkjent av bispekonferansen. Den synges enten av koret alene, eller av kor eller forsanger sammen med menigheten.
Hvis det ikke synges, blir antifonen som er oppført i Missale, lest enten av de troende eller av noen iblant dem eller av lektoren; eller den kan leses av celebranten selv etter at han har kommunisert og før han utdeler kommunionen.
- Etter utdelingen av kommunionen forblir prest og menighet en liten stund i stille bønn, som det måtte passe. Om så ønskes, kan menigheten synge en hymne, en salme eller en annen lovsang.
- I slutningsbønnen ber presten at det mysterium man har feiret, må bære frukt. Ved akklamasjonen Amen gjør folket denne bønn til sin egen.
D) Avsluttende ritus
57. Den avsluttende ritus består av:
- Celebrantens hilsen og velsignelse. Denne siste er på enkelte dager og ved visse anledninger lenger enn vanlig og har da form av en bønn over folket eller en enda mer høytidelig velsignelse.
- Avskjeden: Med denne sendes forsamlingen hjem, så enhver kan vende tilbake til sitt og lovprise Herren.
Noter
Kfr. II Vatikankonsil Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Conciilium, nr. 33.
Kfr. II Vatikankonsil Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Conciilium, nr.7.
Kfr. II Vatikankonsil Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Conciilium, nr. 51.
Kfr. S. Congr. Rituum, Instr. Inter Oecumenici, 26. september 1964, nr. 50: AS 56 (1964), s. 889.
Kfr. II Vatikankonsil Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Conciilium, nr. 52.
Kfr. S. Congr. Rituum, Instr. Inter Oecumenici, 26. september 1964, nr. 50: AS 56 (1964), s. 890.
Kfr. S. Congr. Rituum, Instr. Inter Oecumenici, 26. september 1964, nr. 50: AS 56 (1964), s. 890.
Kfr. II Vatikankonsil Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Conciilium, nr. 53.
Kfr. S. Congr. Rituum, Instr. Inter Oecumenici, 26. september 1964, nr. 50: AAS 56 (1964), s. 890.
Kfr. II Vatikankonsil Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Conciilium, nr. 47; S. Congr. Rituum, Instr. Eucharisticum mysterium, 25. mai 1967, nr. 3a, b: AAS 59 (1967) ss. 540-541.
Kfr. S. Congr. Rituum, Instr. Inter Oecumenici, 26. september 1964, nr. 91: AAS 56 (1964), s. 898; Instr. Eucharisticum mysterium, 25. mai 1967, nr. 24: AAS 59 (1967) s. 554.
Kfr. II Vatikankonsil Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Conciilium, nr. 48; Dekr. om prestenes tjeneste og liv, Presbyterorum ordinis, nr. 5; S. Cong. Rituum, Instr. Eucharisticum mysterium, 25. mai 1967, nr. 12: AAS 59 (1957), ss. 548-549.
Kfr. S. Congr. Rituum, Instr. Eucharisticum mysterium, 25. mai 1967, nr. 12 og 33a: AAS 59 (1967) ss. 549 og 559.
Kfr. S. Congr. Rituum, Instr. Eucharisticum mysterium, 25. mai 1967, nr. 31 og 32: AAS 59 (1967) ss. 558-559; om tillatelse itl å motta kommunionen to ganger på samme dag: kfr. S. cong. de Disciplina Sakramentorum, Instr. Immensae caritatis, 29. januar 1973, nr. 2: AAS 65 (1973) ss. 267-268.