Rerum Novarum - del 2

(Artikkelen er tidligere trykket i Credimus nr. 2-2008. Forfatter er Erlend Dahl)

I den forrige artikkelen så vi på hvordan encyclicaen Rerum Novarum (1893), tar opp spørsmålet om eiendomsrett. Her skal vi ta for oss hvordan denne første sosiallære-encyclicaen drøfter ansvars- og rollefordelingen mellom staten og organisasjonene i samfunnet.

Staten skapt av mennesket

Rerum Novarum behandler forholdene for arbeiderklassen i det moderne industrialiserte samfunnet. Utgangspunktet er at både staten og organisasjonene har viktige funksjoner og ansvar knyttet til konflikten mellom arbeid og kapital. Når sosiallæren drøfter statens rettigheter og muligheter, er alltid utgangspunktet at staten er en institusjon som er skapt av menneskene, og derfor også i prinsippet underordnet menneskene. Staten er etablert av menneskene til å forfølge det felles beste, og skal bidra med regulering og bistand der mennesket selv og de nærmeste organisasjonene ikke kan løse en interessekonflikt. Staten skal verne om menneskets frihet og tillate at mennesket selv realiserer seg og byggersamfunnet. Det den sosialistiske strømningen i stor grad tok til orde for å overføre eiendom, fordeling, oppdragelse, skole og arbeid til staten, var for å derigjennom skape likhet for alle. En slik tilnærming avvises i Rerum Novarum, ettersom staten på en slik måte går ut over sin funksjon som beskytter av det felles beste og tar til seg oppgaver som hører til menneskets frie liv og utfoldelse.

Staten som rettferdighetens vokter

Likevel er det klart for Rerum Novarum at staten må ha en viktig rolle for å avhjelpe konflikten mellom arbeid og kapital. Staten skal opptre retteferdig mellom sammfunnsgruppene, og det understrekes at det er tale om en sk. distributiv rettferdighet. Dette innebærer likevel ikke en revolusjonær utjevning av eiendom i samfunnet. Uansett statsform vil det alltid finnes ulikheter mellom individer og grupper i samfunnet. Samfunnet trenger ulikhetene for å bestå; i dette menes naturligvis en tanke om funksjonell differensiering, dvs. ulike oppgaver må utføres, de verdsettes ulikt og krever ulike egenskaper og kompetanse, og dette vil lede til en sosial ulikhet.

Hensynet til arbeiderklassen må stå sentralt for staten, for det er gjennom dennes arbeid at samfunnet berikes. Individet og familien må ikke overreguleres og "svelges" av staten, men må få utfolde seg fritt innenfor hensynet til andre og det felles beste.

Dersom ingen løsning finnes på en klassekonflikt, må staten tre inn og håndtere problemet. Rerum Novarum tar opp tanken om aktiv offentlig regulering av industri og arbeidsliv. Dette gjelder arbeidstid, regulering avbarnearbeid, rett til fritid, rett til religionsutfoldelse, sikkerhet på arbeidsplassen og rettferdig lønn. Dette er tanker som er naturlige for oss i dag, men de var nok ikke allment akseptert i 1890.

Rettferdig lønn

Spørsmålet om lønnsbetingelser var og er et sentralt spørsmål i forholdet mellom arbeid og kapital. Forholdene på 1800-tallet ga industrieierne en nærmest ubegrenset tilgang på arbeidskraft. Slik er forholdene mange steder i verden også i dag. Dette innebærer at det er mulig for eierne å tilby helt minimale lønninger, og det vil alltid være noen som er villige til å ta jobben. Begrunnelsen for en slik praksis var basert på at kontrakten var frivillig inngått mellom to autonome individer, og fikk det innholdet som partene ble enige om. Til dette fremholder Rerum Novarum at arbeid både er en personlig aktivitet som bidrar til produksjon og selvrealisering, men også en nødvendighet forfor arbeideren for å få midler tillivsopphold. Denne nødvendigheten gjør at lønnen må holde et nivå som gjør at man faktisk kan skaffe seg det man trenger. Sosiallæren fjerner seg her fra den rent induviduelt orienterte kontraktstenkningen ved arbeidsforhold, og definerer et sosialetisk rettferdighetsbegrep som setter grense for hvor lav lønnen eier kan tilby sine ansatte. Et element i tanken om rettferdig lønn er at den skal være såpass god at arbeideren kan legge oppet visst overskudd til sparing. I forlengelsen av dette hevder Rerum Novarum at det må være et mål at arbeiderne gjennom sparingen kan kjøpe andeler i næringsvirksomheten, selv bli eier og derigjennom få innflytelse og ansvar.

Dette er et karakteristisk punkt i Rerum Novarum. Ved at arbeiderne også er deleiere av virksomheten, skapes en form for samvirkelag. En slik tanke er blitt karakterisert som distributisme, dvs. at eierskapet til produksjonsvirksomheter ikke overføres til et statlig kollektiv, slik sosialismen forfektet, men der man søker å fordele eierskapet på en bredere gruppe enn det som følger av det kapitalistiske samfunnssystem.

Samfunnssyn

Dersom man skal gi en karakteristikk av hva slags samfunnssyn sosiallæren her utpensler, vil det være et samfunn bestående av mindre og differensierte grupper i samfunnet, med vekt på lokaltilhørighet, og produksjon, og et klima av samarbeid mellom eiere og arbeidere. Et slikt samarbeid vil bare være mulig i mindre enheter, og derfor er et kritisk punkt nettopp den moderne masseproduksjonen. Det er masseproduksjonen som leder til en svært liten klasse av eiere og en enorm klasse av arbeidere, som har et svakt grunnlag for samarbeid. Dersom produksjonen foregår i mindre skala, vil det være flere eiere, og derfor også mindre spenninger mellom arbeid og kapital.

Videre ser vi at samfunnet minner om samfunnsformene som eksisterte i byene Europa før den industrielle revolusjon. Mens landområdene i Europa stort sett var føydalt organisert med en liten gruppe frie eiere og en stor gruppe livegne bønder, utviste de frie bysamfunnene ofte en organisasjonsform som nettop var preget av en erkjennelse av avhengighetene mellom håndverkere, handelsfolk, bank- og forsikringstjenester, svenner, løsarbeidere etc.

Gjennom organiseringene av laug holdt samfunnsgruppene hverandre i en likevekt, slik at det var begrensede muligheter for en gruppe å vokse urimelig på bekostning av de andre. Laugene var dessuten organisert slik at både håndverkmesterne og ansatte var representert og arbeidet sammen for bransjens og fagets felles utvikling og vekst, dvs. med vekt på den gjensidige avhengigheten mellom mester(eier) og arbeider.

Organisasjoner

Det er til slutt verdt å merke seg hvordan encyclicaen behandler spørsmålet om organisasjonenes rolle i forholdet mellom arbeid og kapital. Rerum novarum fremhever at arbeiderne har rett til å organisere seg i fagforeninger. Dette var et kontroversielt tema i denne tiden, og mange var motstandere av arbeidernes rett til å danne fagforeninger. Encyclicaen fremholder at det er en naturgitt rett for mennesker å slutte seg sammen i foreninger og derfor at fagforeninger er gode og nødvendige.

Her ligger etter mitt syn den mest interessante posisjonen i Rerum Novarum; det tas klart stilling til et meget kontroversielt spørsmål i samtiden, og Kirken tok en posisjon som slett ikke var populær blant borgerskapet i Europeiske byer og andre steder. Et sentralt poeng er at slike organisasjoner i seg selv ikke er noen garanti for en rettferdig harmoni mellom arbeid og kapital. Det er rett og nødvendig for mennesker å organisere seg, men dette må skje i samsvar med kristendommen.

Det er derfor riktig å si at det særlig er kristne fagforeninger som det oppfordres til. Mange katolske organisasjoner hadde blitt til i byene på 1800-tallet som på forskjellig måte befattet seg med veldedighet til fattige og arbeidet for å bedre arbeidernes kår. I Rerum Novarum får slike bevegelser en klar bekreftelse og velsignelse, og det oppfordres til sterkere organisering og innsats. Fundamentet for organiseringen av alle slike innsatser må være Kristus.

Kristus lærer oss å elske vår neste som oss selv og han har lovet oss himmelens rike. Derfor lærer vi også at livet her på jorden ikke er det eneste, og ikke er et mål i seg selv. Vi er her på gjennomreise, før vi skal videre til et evig liv med Gud, og vi skal derfor ikke feste oss for mye ved å omskape jorden til et paradis. Vi har levet i paradis med Gud, men vi er falt fra denne tilstanden. Aldri vil vi av egen innsats kunne gjenskape en slik harmonisk fred på jorden. Kristus har gjenopprettet denne harmonien, og vi næres av hans fred gjennom Kirken. Tar vi med oss hans fred ut i livet, kan vi være med på å skape Guds rike på jorden. Men dette er likevel ikke det endelige riket vi venter på. Sosiallæren understreker dette for oss, og det er i grunnen det viktigste poenget i sosiallæren; det finnes ingen løsning på menneskets liv og problemer og sosiale konflikter, utenfor Kristus.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (26. juni 2009)