Kirken og den moderne verden

Om sosiallærens fremvekst

(Artikkelen har tidligere på trykk i tidsskriftet Ergo nr. 3 1997.)

Sosiallæren vokste frem idet Kirken gikk fra å være kirke i et monolittisk samfunn, til å være kirke i et samfunn som gradvis ble mer pluralistisk. I denne artikkelen vil vi se nærmere på endringen i Kirkens syn på seg selv og sin rolle i verden, og sosiallærens fremvekst på denne bakgrunn.

"Det står ethvert menneske fritt, å bekjenne seg til den religion, som en, i fornuftens lys, holder for å være sann" (Syllabus, § III, pkt. 15, 1864)

"Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet" (Det annet vatikankonsils "Erklæring om religionsfriheten", Dignitatis Humanae (DH), fra 1965.)

To sitater fra to offisielle kirkelige dokumenter som til forveksling likner hverandre, hvis det ikke var for den fordømmelsen som hefter ved det førstnevnte. Det er tatt fra pave Pius IXs Syllabus fra 1864, en katalog over den moderne tids villfarelser, hvor paven lister opp 80 slike og fordømmer dem. Her fordømmes ytringsfrihet, trykkefrihet, samvittighetsfrihet, religionsfrihet - liberalisme og sosialisme - foruten en dennesidig rasjonalisme - i tur og orden. Med dette tok Pius IX kraftig avstand fra de sterkeste strømningene som virket i hans samtid.

Der er nokså nøyaktig hundre år mellom de to uttalelsene. Hundre år var den tiden det skulle ta Kirken å komme til rette med "den moderne verden" slik den fremstod etter Den franske revolusjon. Den siste av de moderne friheter, eller villfarelser om vi skal holde oss til Pius IXs språkbruk, som Kirken sluttet fred med, var nettopp religionsfriheten. Det skjedde ved Det annet vatikankonsil (1962-65), og da ble den holdt frem som den ypperste av dem alle.

Åpenhet mot verden

Johannes XXIII og Det annet vatikankonsil har i ettertid stått synonymt med ny dynamikk og åpenhet mot verden. Å "tyde tidens tegn" og å "snakke til verden som den engang er og ikke som den burde være", var slagordene. At Johannes XXIII overrasket en hel verden da han i 1959 tillyste konsilet er hevet over tvil, men der er i dag en tendens til å se konsilet som en bekreftelse på en prosess som allerede var igang heller enn et fullstendig brudd, en dramatisk snuoperasjon. En av konsilets store teologer, senere kardinal Congar, kaller denne prosessen "tridentinismens eller motreformasjonens utgang", en prosess som var påbegynt lenge før Det annet vatikankonsil, men som konsilet bekreftet og satte sitt autoritative stempel på.

Den franske religionssosiologen Danièle Hervieu-Léger sier i sin bok "Vers un nouveau christianisme?" (Paris 1987) at hun ikke ser noe avgjørende nytt i Kirkens forhold til den moderne verden før og etter Det annet vatikankonsil, det dreier seg om en tilpasning av metoder til nye problemstillinger. Å tolke den nye åpenhet som en liberalisering fra Kirkens side, er imidlertid misforstått, Kirken er like anti-liberal i sin innstilling til verden i dag som før konsilet, mener hun.

Kirkens dobbelte identitet

Hvis dette er riktig, hvor skal man da lete etter endringene? Når vi skal se på endringene som har skjedd i Kirkens forhold til verden, så må vi se på hva som har skjedd i Kirkens forståelse av seg selv. Nå skulle man jo tro at Kirken var forholdsvis sikker i sin identitet, den er på en måte evig og uforanderlig, men på en annen måte er den det ikke. Kirken har riktignok en identitet som står fast, men den får også en fra omgivelsene. Kirkens identitet er på en gang både evig og foranderlig.

Forholdet mellom Kirken og verden/samfunnet/staten har aldri vært friksjonsløst. Det er i spenningen og samspillet mellom Kirken og verden at sosiallæren vokser frem, og det på et tidspunkt i historien hvor Kirken går fra å være kirke i et monolittisk samfunn til et samfunn som utvikler seg i retning av stadig større pluralisme.

Går vi tilbakt Syllabus § 19, leser vi: "Kirken er intet sant og fullkomment samfunn som er fullstendig fritt; (vera perfectaque societas plane libera) den forføyer heller ikke over sine egne og evige rettigheter overdratt den av dens guddommelige innstifter, men det er de sivile myndigheters oppgave å fastlegge hva som er Kirkens rettigheter og fastsette grensene for Kirkens virkeområde." Med andre ord er det opp til de verdslige myndigheter å sette grensene for Kirkens virksomhet, det vil si definere Kirkens plass og rolle i verden. Dette fordømmes, og dette begrepet som anvendes på Kirken, societas perfecta, skal stå helt sentralt i Pius IXs kamp for Kirkens frihet. Det er et juridisk begrep som brukes om frie og uavhengige stater med utstrakt selvstyre.

Den moderne stat og Kirkens frihet

Konseptet for forholdet mellom stat og kirke i den moderne verden som Pius og pavene etter ham kjempet imot, er en arv fra fredsslutningen i Westfalen i 1648 da religionskrigene etter reformasjonen ble avsluttet, og som fastslår at det er de nasjonale fyrsters rett å bestemme undersåttenes religion. Fra nå av er det staten, det vil si den eneveldige fyrsten, som definerer Kirkens funksjon og virkeområde. Ingenting skal unndras statlig kontroll. Alt skal stå i statens tjeneste. Dette er selve kjennetegnet på den moderne tids oppfatning av forholdet mellom stat og kirke.

Problemet i det 19. århundre var å redde Kirken fra verdslig innblanding og bekjempe en oppfatning av Kirken som en funksjon i eller av staten. Pius IX bruker begrepet societas perfecta om Kirken nettopp for å understreke Kirkens uavhengighet. Pius IX fordømmer altså religionsfriheten, men gjør samtidig krav på full religionsfrihet på Kirkens egne vegne. (Et tydelig eksempel er Den katolske kirkes gjenetablering i de nordiske land, som nettopp hadde den liberale frihet som forutsetning.) Dette er ikke så ulogisk som man først skulle tro, men må sees i lyset av Kirkens selvforståelse: I samfunnet er det to makter som regjerer, kirke og stat, men ettersom staten er inkompetent på det religiøse område, må den anerkjenne Kirken som overordnet. Men når Kirken krever frihet fra staten, da frigjøres også staten fra Kirken. Og hva da med Kirkens innflytelse? Hvem av de to skal ha det avgjørende ord i stridsspørsmål? Fra Kirkens side sett var saken klar. Kirken, fordi dens mål var det høyeste. Kirken forutsetter videre at samfunnet som sådan har plikter overfor Gud, og en av statens forpliktelser er å sikre Kirken frihet og oppmuntre til kristne verdier som fører mennesket frem til fullbyrdelsen i Gud. Kirken forvalter sannheten, og bare sannheten har rettigheter, er Kirkens svar. Pavene i det forrige århundre insisterer på at staten står i sannhetens og dermed i Kirkens tjeneste. "Feiltagelser har ingen rett", sier de, det er frihetens plikt å forkynne sannheten. Sannheten har retten på sin side, og paven er den som definerer den. Dette er Kirkens bastante svar på tidens utfordringer.

Motreformasjonens høydepunkt

Tidligere siterte vi p. Congar som sa at Det annet vatikankonsil var motreformasjonens utgang. Vi vet jo at når noe først har nådd sitt høydepunkt, da går det bare en vei, og det er nedover. Det er fristende å se Det første vatikankonsil (1869-70) i dette lys, og da som motreformasjonens høydepunkt hvor Kirken insisterer på en maktposisjon som tilhører en annen tid og et annet samfunn. Ihvertfall ikke den vestlige, sekulariserte del av verden. Den nye statsform som vokser frem er det liberale demokrati, og det bygger sin enhet på friheten, ikke på sannheten som tidligere. Det er ikke som i St. Thomas' middelalder hvor sannheten var én og udiskutabel, og hvor Kirken "eide" språket. I det pluralistiske samfunn er "sannhet det som i prinsippet kan etterprøves av alle", slik den norske sosiologen Sigurd Skirbekk uttrykker det.

Fra å insistere på sannheten som samlende faktor til å godta friheten til å "velge" sannhet, er veien lang. Kirkens erkjennelse av dette kommer gradvis, og det skal få store konsekvenser for Kirkens syn på seg selv og sin rolle i samfunnet. For Kirken er dette en møysommelig vei å gå, men allerede Pius IXs etterfølger, Leo XIII skulle åpne for den. Leo XIIIs navn er for alltid knyttet til Kirkens sosiallære ettersom den første av de såkalte sosialencyklikaer, Rerum Novarum 1891, om arbeiderspørsmålet, kom fra hans hånd. En encyklika er en undervisning som har til hensikt å trenge inn i doktrinen for å kaste lys over aktuelle problemer i Kirke og samfunn. P. Congar påpeker at encyklikaen som genre den er et barn av det 19. århundre. Den introduseres på et tidspunkt hvor Kirkens rolle i samfunnet er i ferd med å endres, og sosialensyklikaen idet Kirken er i ferd med å endre linje vis à vis den moderne verden.

Leo XIIIs kirke- og samfunnssyn var ikke vesentlig forskjellig fra Pius, også han tar utgangspunkt i Kirken som et societas perfecta blant andre tilsvarende. Men mens Pius IX brukte sannheten og societas perfecta-modellen som våpen, så forlater Leo XIII den rent polemiske linjen og åpner for en mer pragmatisk tilnærming. Hans encyklika, Rerum Novarum (1891), er en direkte appell og et forsøk på dialog med den nye og industrialiserte verden hvor han ikke begrenser seg til å minne verdslige myndigheter om deres ansvar, men søker å bidra til en refleksjon omkring hva som skal til for å opprettholde "det gode samfunn".

Gradvis endring

Også helt andre tendenser skulle bidra til en gradvis endring av Kirkens syn på seg selv og sin rolle i verden. Om Leo XIII åpnet for mulighetene til en dialog med sine omgivelser, så gjorde ikke hans etterfølger Pius X det. Det var han som påla prestene anti-modernisteden, hvor de måtte avsverge den moderne tids vitenskaper og angivelige fremskritt. Likevel skal vi regne ham med blant dem som bidro til en endring i det 20. århundres kirke- og følgelig samfunnssyn. Denne paven bidro vesentlig til dette århudredes liturgiske reform. Han betonet sterkt feiringen av mysteriet. Nå er det jo ikke bare gjennom pavelige uttalelser at Kirken ytrer seg, også liturgien er Kirkens språk, og i liturgien finner vi syntesen av en ytre og en indre kirkeforståelse, syntesen av den synlige og den usynlige Kirke, forbindelsen mellom jord og himmel... Og den gryende liturgireformen skulle få betydelige konsekvenser for Kirkens selvforståelse.

Fra 1920årene og utover skjer der en gradvis endring, en revurdering av ekklesiologien. Gradvis overtar idéen om Kirken som mysterium, Kirken som sakrament på bekostning av societas perfecta-modellen, som er rent juridisk og sosiologisk. Det er verdt å merke seg at dreiningen inntreffer samtidig med Lateranoverenskomsten av 1929. Da ble Kirkestaten redusert til det vi kjenner den som i dag, nemlig Vatikanstaten.

Det annet vatikankonsils kirke

Ved Det annet vatikankonsil står to fundamentalt forskjellige kirke- og derav følgende samfunnssyn mot hverandre: man kunne bekrefte de tradisjonelle tesene om societas perfecta; Kirken som absolutt monarki og høyeste myndighet i religiøse såvel som verdslige spørsmål, eller en ekklesiologi og et samfunnssyn basert på prinsippet om religionsfrihet.

Det er til syvende og sist denne siste modellen som går av med seieren. Kirken som societas perfecta blir endelig detronisert i Gaudium et Spes (GS), "Kirken i verden av i dag", som fastslår at "Kirken (ikke) lar seg, (...), forveksle med det politiske samfunn;" (GS, 76). Dermed kan "Kirken for første gang definere seg selv på sine egne premisser", som p. Congar uttrykker det. Mens den gamle ekklesiologien blandet sammen metodene, gir Vatikankonsilet oss to dokumenter, et juridisk og et teologisk, Dignitatis Humanae (DH) om religionsfriheten og Lumen Gentium (LG) om Kirken, som løser henholdsvis de juridiske og de teologiske flokene.

Det slås fast at religionsfriheten er basert på selve menneskeverdet og knyttet til samvittighetsfriheten, og at religionsfriheten er en menneskerett som bør fastlegges juridisk. Denne erklæringen er en erkjennelse av at Kirkens røst er én av flere i et pluralistisk samfunn. Et pluralistisk samfunn er et samfunn som ikke har et enerådende livssyn, men som rommer et kulturelt og livssynsmessig mangfold, hvor friheten, ikke sannheten er det forenende prinsipp. Denne erkjennelsen rokker vel å merke ikke ved Kirkens overbevisning om at den forvalter den fulle og objektive sannhet om menneskelivets ytterste mål og mening, men troen på menneskets verdighet og frihet er så fundamental for det kristne syn på mennesket, at retten til frihet også tilhører dem som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke sannheten og holde fast ved den, og dette er uhyre radikalt.

Det virkelige vendepunktet

Den vekt man tillegger samvittighetsfriheten og religionsfriheten markerer de virkelige vendepunkt i Kirkens nyere historie. Og det får store konsekvenser for Kirkens syn på seg selv og sin rolle i verden. Det er idet Kirken oppgir sin isolasjonistiske politikk at sosiallæren virkelig tar av. Hvis man med sosiallæren begrenser seg til de offisielle dokumentene som går under det navn, så var der inntil 1961 kommet to sosialencyklikaer; Rerum Novarum i 1891 og Quadragesimo Anno fra 1931. 30 år senere kommer Johannes XXIII med Mater et magistra, deretter kommer sosiallærene med to års mellomrom.

Det var Johannes XXIIIs fortjeneste, ifølge Sveriges tidligere ambassadør ved Vatikanet, Lars Bergkvist. Johannes XXIII forsto at Kirken ikke kunne fortsette i "splendid isolation", som han uttrykker det i sin bok Den heliga pyramiden, Timbro 1992.

Det annet vatikankonsils kirke er nettopp "fri til å være Kirke". Når Kirken oppgir sine verdslige pretensjoner, da gis det rom for fornyet kirketenkning og fornyet refleksjon over Kirkens rolle i verden. Kirken som åndelig størrelse er uavhengig av militær og territorial makt. Men hva da med Kirkens innflytelse? Stalins berømte og ironiske spørsmål: "Hvor mange divisjoner har paven?", taler sitt tydelige språk; makt er lik territorier og militær styrke. Hva hjelper det å ha sannheten på sin side, når andre har makten, med andre ord.

Fra territorial til åndelig makt

Det er verdt å merke seg er at det er idet Kirken bokstavelig talt taper terreng, at den utvider sitt virkeområde:

- Johannes XXIII henvender seg ikke bare patriarker, biskoper og andre troende, men til "alle mennesker av god vilje" (Pacem in Terris, 1963) -

- Paul VI tar i sin tiltredelsesencyklika, Ecclesiam Suam (Kirken i den moderne verden 1964), opp iverksettelsen av Det annet vatikankonsil, hvor han reflekterer over utfordringen som ligger i å være kristen og tenke og handle helt annerledes enn den verden man lever i, men likefullt søke å påvirke den. Han fokuserer på dialogen som virkemiddelet - dialogen med annerledes troende - både kristne og andre religioner, og dialogen med det sivile, ofte sekulariserte, samfunn. Året etter, 1965, taler han i FN og fremstiller Kirken som "ekspert i menneskelighet" intet mindre, og tar to år senere i Populorum Progressio til orde for en ny humanisme -

- dette er prosjekter som Johannes Paul II gjør til sine, han har gjort menneskets rettigheter til et hovedpunkt i sin forkynnelse, og det er en rettighetstenkning som favner betydelig videre enn til individuelle rettigheter. Det er mennesket som samfunnsvesen det fokuseres på, og den rettighetstenkning det her er snakk om har store ringvirkninger, det omfatter alle de store spørsmål som sosiallæren tradisjonelt har befattet seg med + noen til: fred, delaktighet i politiske prosesser, arbeid, utdannelse, miljø, rettferdige samfunnsstrukturer, kvinnespørsmål - alt sentrert rundt denne bærende idé om menneskets iboende og ukrenkelige verdighet.

Det har videre skjedd en markant utvikling på dialogens område under dette pontifikatet, både i forhold til andre kirkesamfunn og andre religioner, og innen diplomati og internasjonale relasjoner.

Ved forrige århundreskifte var Vatikanets diplomati nærmest dødt, en ren formsak og helt symbolsk. Pr. i dag er det omkring 170 akkrediterte diplomater ved Vatikanet, de nordiske land iberegnet, og Kirken har i senere år bl.a. opprettet diplomatiske forbindelser med Albania, Jordan, Israel, de forhenværende sovjetrepublikker og Sør-Afrika. Kirken ved Den hellige Stol (Den katolske kirkes "regjering"), er medlem av KSSE (Den europeiske sikkerhetskonferanse), har observatørstatus bl.a. i FN, og deltar ved internasjonale konferanser.

Fri til å være kirke

Om Kirken altså har oppgitt sin status som verdslig makt, så har den på ingen måte oppgitt sin kamp om politisk innflytelse. Prinsipielt skal ikke Kirken drive med politikk, i den forstand at den tar stilling for et parti eller en ideologi fremfor andre. Kirkens misjon er alltid av religiøs art. Menneskelivets transcendente dimensjon er Kirkens egentlige kompetanseområde, men menneskets timelige og evige behov går til syvende og sist ut på ett. Kirken har et menneskesyn som den plikter å forkynne og arbeide for å fremme overalt og i alle sammenhenger. I en verden hvor den politiske sfæren etterhvert omfatter de fleste menneskelige livsområder, og hvor også moralske spørsmål er gjenstand for pragmatiske, politiske løsninger, hvis de da ikke helt og holdent henvises til privatsfæren, er Kirken snart den eneste institusjon som "har råd" til å fokusere på fundamentale verdier som menneskets ukrenkelighet og verdighet, og "det felles beste" som målestokk. Det er bare en kirke som er fri for realpolitiske og geopolitiske interesser som kan ivareta denne profetiske rollen.

Skal Kirken vinne frem med sitt syn, må den altså være der debattene føres. Man kan se både den diplomatiske virksomheten som for eksempel, opprettelsen av kommisjonene for rettferdighet og fred (Justitia et Pax), som måter å etablere kontaktflater og møtesteder med den moderne verden på. Dialogen er redskapet, og dialogen blir bare troverdig i den grad Kirken er villig til å være dialogpartner. Og Kirkens troverdighet står og faller med dens frihet.