Påskefeiringen og Kirkens liturgi
FØDSEL: «Israelittenes oppbrudd» (David Roberts, 1829)
Vi kunne godt si at påskeliturgen er selve aksen i hele Kirkens liturgiske liv. Fordi påsken er det grunnleggende mysteriet i Guds frelsesverk og den grunnleggende hendelsen i Guds frelseshistorie. På samme måte som det gamle gudsfolket, Israel, ble «født» i oppbruddet og utgangen fra Egypt, ble Kirken «født» gjennom Jesu Kristi påske; hans død og oppstandelse.
Tekst: Pater Arnfinn Andreas Haram OP.
Fra Broen nr. 2-2007
Israel skulle hvert år feire påskehøytiden – som en påminnelse om den første og egentlige påsken (2 Mos 13).
I den jødiske påskefeiringen blir fortidens store hendelser gjort nærværende slik at alle som deltar i påskemåltidet, deltar i det som skjedde den gang. En «israelitt» er en som er utfridd fra slaveriet i Egypt, som har slaktet påskelammet og smurt blodet på sin dørstokk, som har gått tørrskodd gjennom Det røde hav, som har mottatt paktsloven ved Sinai og holdt gudstjeneste for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.
Alt dette blir fullbyrdet i Jesu Kristi påske. Han er både offerlammet og offerpresten, og han gir oss et nytt påskemåltid når han innstifter eukaristien (messen) der han selv er tilstede med sitt legeme og blod. Vi er det nye gudsfolket, Kirken, som er utfridd fra syndens, dødens og djevelens slaveri for å tilbe og tjene Gud i samsvar med Guds paktsvilje.
«Tallet åtte står symbolsk nettopp for forløsningen og fullkommengjørelsen av det som allerede var fullendt og godt!»
Rent historisk sett er det også slik at påsken er det første elementet i Kirkens liturgiske ordning, selve begynnelsen på det som senere utviklet seg til det vi kaller kirkeåret, Kirkens liturgiske år. Og aller først kom feiringen av søndagen, Herrens dag, som den ukentlige fest for Kristi oppstandelse. Søndagen er både «ukens første dag» og «den åttende dagen». De syv ukedagene som munner ut i sabbaten (den syvende dagen) står symbolsk for det fullendte – for Guds hvile etter at han hadde fullført sitt skaperverk. Det at han «hviler» sier det samme som når det står: «Og Gud så at det var godt» (1 Mos 1).
Men i Kristus fører Gud likevel sitt skaperverk enda lenger – gjennom frelsen og nyskapelsen; det som skal fullbyrdes når Kristus kommer igjen. Derfor er hans oppstandelsesdag den store nyskapelsesdagen, den fullkomne sabbaten. Tallet åtte står symbolsk nettopp for forløsningen og fullkommengjørelsen av det som allerede var fullendt og godt! Når Guds rike kommer i sin glans ved Kristi synlige gjenkomst som Herre og Dommer, er synden overvunnet og hele skaperverket kan forenes med Gud, han som skal være alt i alle (1 Kor 15,28).
Søndagen er derfor Kirkens egentlige og første påskedag – en dag som representerer både den første skapelsesdagen, Kristi oppstandelsesdag og «den ytterste dag». Alle disse «dagene» er «Herrens dag». Det vi feirer i påsken – og dermed hver søndag – er hele skapelsens forløsning og fornyelse! Det er viktig at vi ikke har for små dimensjoner på det som skjer i påsken. Det dreier seg ikke bare om menneskets frelse, men også om frelse for naturen og universet.
«I dåpen blir vi ett med Kristi død og oppstandelse, sier Paulus; vårt liv blir et ‘påskeliv’, et nytt liv!»
Slik søndagen, som den ukentlige påskedag, er den innerste kjernen i Kirkens festår, slik er eukaristien (messen) kjernen i all liturgi. Hver eukaristi, hver messe, er en påskefeiring og derfor hører eukaristien primært med til feiringen av søndagen. Hver messe er følgelig en fest, ja en påskefest! Hverdagsmesser vil derfor også måtte ha et visst festpreg. Messen gjør egentlig alle dager til søndager og til påskedager.
Eukaristien er jo nettopp en feiring av den oppstandne Kristus og Hans stadige og levende nærvær i Kirken! Han er til stede som Den seirende, som med sitt offer overvant døden og dødskreftene. Alleluja!
Også dåpen og fermingen må sees i Påskens lys. Alle sakramentene er egentlig «påskesakramenter», fordi de gir oss del i Kristi mysterium – som er påskens mysterium, hans døds og oppstandelses mysterium. Som vannet og blodet fløt fram fra Kristi side da han ble gjennomstunget av soldat-lansen på Golgata kors, slik flyter sakramentene fram fra hans frelsesverk (1 Joh 5, 5-7). Særlig tydelig blir dette i dåpen og fermingen, som er selve «initiasjonen», innføringen, i Kirkens liturgiske liv. I dåpen blir vi ett med Kristi død og oppstandelse, sier Paulus; vårt liv blir et «påskeliv», et nytt liv! Pinsen er frukten av påsken. Fordi synden og døden er overvunnet, kan Guds største gave, Den hellige Ånd, meddeles i hele sin overstrømmende fylde. Fermingen er nært knyttet til dåpen, og når voksne blir døpt, blir de umiddelbart fermet – slik det skjedde i oldkirken og slik det fortsatt skjer i østkirken også når barn døpes.
Gjennom fermingen blir vårt liv også et «pinseliv» – et liv i Ånden! Heller ikke pinsen må vi forstå bare som noe individuelt; Guds frelsesplan innbar at Ånden skulle utgydes «over alt kjød», nettopp som fornyelsens Ånd (Joel 3, Salme 104,30).
Israelsfolket ble «døpt» da det gikk gjennom havet, gjennom døden til livet (2 Mos 14; 1 Kor 10,1f). Så ble de «fermet» og feiret sin pinse ved Sinai. Der steg Gud ned mens fjellet flammet og de mottok lovens tavler og inngikk pakten med Herren. På pinsedagen i Jerusalem steg Gud ned og apostlene mottok Åndens fylde, med ildtunger som tegn. Nå kunne «den nye pakt» som profetene talte om, tre i kraft; nå skulle Ånden gis til alle folkeslag og Guds lov innskrives, ikke på steintavler, men i hjertene (Jer 31, 31f; Esek 36, 24f).
«Det er ikke mulig å leve som katolsk kristen i dag dersom vi uteblir fra kirken i Den stille uke og påsken.»
Det er alt dette vi feirer i Den stille uke og i påsken. Påsken omfatter hele påsketiden og munner ut i pinsen. Høydepunktet er selve påskevigilien (påskenatts-messen). Derfor leses de lange tekstene om skapelsen og om frelsen; hele frelseshistorien rulles opp for oss. Vi påminnes om vår dåp og katekumenene blir døpt og fermet. Sammen nyter vi «mannaen», som er Kristi legeme og blod. Han er jo «det levende brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv»! Skjærtorsdag, langfredag og påskeaften danner opptakten til påsken og Kirken synger sitt Tenebrae-officium (tidebønn) med pasjonstekster og klagesalmer. Vi følger Kristus helt inn i gudsforlatthetens dype mørke. Det samme gjør vi i langfredagens gudstjeneste. Skjærtorsdagens to messer kommer som lysstreif i dette mørket – fordi vi den dagen feirer det som gjør at vi kan få del i Jesu lidelse og død: Innstiftelsen av prestedømmet og av Eucharistien og vigslingen av oljene for katekumener, for sykesalvingen, for fermingen og ordinasjonen.
Palmesøndagen og prosesjonen med vigslede palmegrener (eller tilsvarende) er portalen inn til hele denne store feiringen av Jesu død og oppstandelse.
Det er ikke mulig å leve som katolsk kristen i dag dersom vi uteblir fra kirken i Den stille uke og påsken. Hele summen av vår tro og vårt liv ligger der. I messen, i søndagsfeiringen og i selve påskehøytiden finner vi selve «troens mysterium» (1 Kor 11,26; 1 Tim 3,16). Vi skal feire dette slik at hele vårt liv blir en messe, en søndagsfeiring, en påske. Vi skal «rense ut den gamle surdeigen» fra livet vårt og bli «usyret brød», påskebrød, uten uoppgjorte synder som ligger og gjærer og hever seg (1 Kor 5, 6f). Ja, hele den kristnes liv er et påskemysterium; det er å kjenne «samfunnet med Hans lidelser og kraften av Hans oppstandelse». Da kan vi «glemme» det «Egypt» som vi alle sliter med å legge bak oss og «strekke oss ut» etter «det som ligger foran», det lovede land som er vår arv og vårt mål (Fil 3,12f). Som er livet selv.