Hellige tegn: Valfart

Av biskop Egon Kapellari, Østerrike

En vandring imot Gud!

«En gang imellom reiser man seg opp og går, for et eller annet sted i øst står en kirke», sier Rilke i sitt dikt om Russland i sin «tidebok». Å stå opp og for en tid forlate sitt hjem, legge sin hverdag bak seg og gå til et hellig sted, er valfart.

Et slikt foretak må egentlig kalles en pilegrimsgang. En pilegrim som går til fots langs en pilegrimsvei i sol og skygge, opp over fjell og nedover igjen, forstår lettere sin pilegrimsvandring som et symbol på sin livsvandring enn en som reiser med tog eller buss. En viss mengde strabaser hører med til en skikkelig valfart og blir således et bilde på det religiøse livs streben etter den rette veien, søken etter meningen med livet, lengselen etter Gud. Men vandringen bringer også mange gleder. Pilegrimen møter andre mennesker underveis, møter hellige kjennetegn, og han opplever naturen som Guds skaperverk og gave.

Pilegrimen er underveis til et sted hvor Gud har gitt seg til kjenne på en spesiell måte, hvor Gud har talt til et menneske, kanskje en helgen, som helt uten forbehold har gitt sitt ja. På et slikt sted er det som om himmelen er åpen. Grensene åpner seg her lettere og oftere enn andre steder. Både kroppens og sjelens begrensninger faller bort, undre skjer.

«Jeg har mottatt vidunderlig hjelp», leser pilegrimen på de mange gamle votivtavlene i valfartskirkene. Disse rørende uttrykk for takknemlighet ansporer ham selv til mer radikalt å sette sin lit til Gud. Nettopp de helgenene som har spesiell tilknytning til det hellige stedet, anroper han om forbønn. Fremfor alt Guds mor, som i Det lauretanske Litani fra gammel tid er blitt kalt de kristnes hjelp og de bedrøvedes trøst. Mange konkrete bønner forblir ubesvarte, men bønnens innerste vesen, at man forsoner seg med Gud og dermed med seg selv, blir tydeligere både underveis og ved selve målet. Slike bønner går i oppfyllelse.

I tillegg til de lange valfartene har vi også de korte valfartene, som prosesjoner. Man samles et sted for i fellesskap å begi seg til et annet sted, ikke raskt, ikke langsomt, men i ro og ettertenksomhet. Oftest blir et kors båret i spissen for prosesjonen. Jesus går foran på veien, hvor den enkelte og hele Kirkens fellesskap går. Han er som den oppstandne gått forut til målet i den himmelske bolig. Men samtidig går Han på veien sammen med oss. Han viser veien og er liketil vår dyrebare reisekost. I prosesjonene på Festen for Kristi Legeme og Blod er dette særlig tydelig. Der blir Kristi Legeme båret under hyllest i bønn og sang, som en tydelig erindring om hva vi har fått som gave.

Livet er en vei. Biologisk er livet som en syklus. Men i troens lys er livet en vei inn i uendeligheten til det hjem som ikke ligger bak oss, men foran oss.

(Fra «Ord på Vejen» nr 3/1996)