Den katolske kirkes katekisme

Annet kapitel: Gud møter mennesket

50. (36, 1066) Ved sin naturlige fornuft er mennesket i stand til med visshet å erkjenne Gud ut fra skaperverket. Men det finnes en annen erkjennelsesorden som mennesket overhodet ikke kan nå frem til ved egne krefter, nemlig den guddommelige åpenbaring.21 Gud åpenbarer seg for mennesket og utleverer seg selv etter sin frie beslutning. Slik åpenbarer Han sitt mysterium og sin skjulte vilje som Han alt fra tidenes morgen i Kristus hadde hatt med menneskene. Fullt ut åpenbarer Han sin viljes råd ved å sende sin elskede Sønn, vår Herre Jesus Kristus, og Den Hellige Ånd.

1. Artikkel: Guds Åpenbaring

I. Gud åpenbarer sin "skjulte vilje"

51. (2823, 1996) "Det behaget Gud i Hans godhet og visdom å åpenbare seg selv og gjøre oss kjent med sin hemmelige vilje, som innebærer at menneskene får adgang til Faderen ved Kristus, det menneskevordne Ord, i Den Hellige Ånd, og at de blir delaktige i den guddommelige natur".22

52. Gud, som "bor i et utilgjengelig lys" (1 Tim 6, 16), ville gi menneskene, som Han av fri vilje hadde skapt, del i sitt eget guddommelige liv for å gi oss en plass som sønner,23 i sin enbårne Sønn. Ved å åpenbare seg ville Gud gjøre det mulig for menneskene å svare Ham, kjenne Ham og elske Ham på en måte som langt overstiger det de selv kunne klare.

53. (1953, 1950) Guds Åpenbaring fullbyrdes "ved gjerninger og ord i gjensidig vekselvirkning".24Åpenbaringen finner sted etter en form for "guddommelig pedagogikk": Gud lar mennesket gradvis lære Ham å kjenne, Han forbereder mennesket etappevis på å ta imot den overnaturlige åpenbaring av Ham selv. Åpenbaringen når sitt høydepunkt i det menneskevordne Ord, Jesu Kristi person, som blir utsendt.

St. Ireneus av Lyon omtaler flere steder denne guddommelige pedagogikk som en gjensidig tilvenningsprosess mellom Gud og mennesker: "Guds Ord bodde i mennesket og ble Menneskesønn for å venne mennesket til å fatte Gud, og for å venne Gud til å bo i mennesket, etter Faderens gode vilje".25

II. Stadier på åpenbaringens vei

Alt fra opphavet av gir Gud seg til kjenne

54. (32, 374) "Gud som skaper og bevarer alle ting ved sitt Ord, gir menneskene i skaperverket et vedvarende vidnesbyrd om seg selv. Han som vil åpne veien for den frelse som kommer ovenfra, åpenbarte dessuten seg selv fra begynnelsen av for våre stamfedre".26 Han innbød dem til samfunn med seg og ikledte dem nåde og rettferd.

55. (397, 410, 761) Åpenbaringen sluttet ikke med våre første foreldres syndefall. For "etter deres fall lovet <Gud> dem forløsning, oppreiste dem og gav dem håp om frelse. Han har også stadig sørget for menneskeslekten, forat alle de som søker frelsen ved trofast å gjøre det gode, skal få det evige liv".27

Da vi hadde mistet ditt vennskap ved å vende oss fra deg, overlot du oss ikke i dødens vold (...) Flere ganger sluttet du din pakt med dem.28

Pakten med Noa

56. (401, 1219) Etter at menneskeheten var blitt splittet ved synden, søkte Gud først å frelse den ved å frelse deler av den. I pakten Han inngikk med Noa etter syndfloden,29 kom Guds "oikonomia" eller råd til frelse til uttrykk overfor "folkeslagene", dvs. menneskene oppdelt "hver med sitt språk, ætt for ætt, folkeslag for folkeslag" (Gen 10, 5).30

57. Folkeslagenes mangfold,31 som tilsvarer en orden som både er kosmisk, samfunnsmessig og religiøs, er ment å sette grenser for den falne menneskehets hovmot, en menneskehet som etter sitt onde samråd33 selv ville skape enhet på Babels vis.34 Men på grunn av synden35 trues denne foreløpige frelsesplan av den hedenske ondskaps flerguderi og av folkets og dets fyrstes avgudsdyrkelse.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

58. (674, 2569) Pakten med Noa står ved lag så lenge hedningenes tid36 varer, inntil Evangeliet blir forkynt for all verden. Bibelen holder i ære noen av "folkeslagenes" store menn, slik som "den rettferdige Abel", prestekongen Melkisedek37 som er et bilde på Kristus,38 eller de rettferdige "Noa, Daniel og Job" (Esek 14, 14). Slik viser Skriften hvilken hellighet de er i stand til å nå, de som lever etter pakten med Noa i påvente av at Kristus "samler til ett alle de Guds barn som var spredt omkring" (Joh 11, 52).

Gud utvelger Abraham

59. (145, 2570) For å forene en splittet menneskehet valgte Gud ut Abram og kalte ham "bort fra ditt land og din slekt og din fars hus" (1 Mos 12, 1) og gjorde ham til Abraham, det vil si "far for mange folk" (1 Mos 17, 5): "I deg skal alle slekter på jorden velsignes" (1 Mos 12, 3).39

60. (760, 762, 781) Det folk som nedstammer fra Abraham, ble bærer av løftet til patriarkene, - det utvalgte folk,40 kalt til å berede den dag da alle Guds barn samles inn i Kirkens enhet;41 folket er den rot som hedningene podes inn i etter å ha kommet til troen.42

61. Patriarkene, profetene og andre skikkelser i Det Gamle Testamente er alltid blitt, og vil alltid bli hedret som helgener i samtlige av Kirkens liturgiske tradisjoner.

Gud fostrer sitt folk Israel

62. (2060, 2574, 1961) Etter patriarkenes tid fostret Gud Israel som sitt folk og fridde det fra trelldommen i Egypt. Han sluttet pakten på Sinai med det og gav det sin lov ved Moses, slik at det kunne anerkjenne og tjene Ham som den ene, levende og sanne Gud, en omsorgsfull Fader og rettferdig dommer, og vente på den Frelser som var blitt lovet.43

63. (204, 2801, 839) Israel er Guds folk av prester,44 det folk som "Herrens navn er nevnt over" (Deut 28, 10). De er det folk "som Gud først talte til",45 "de eldste brødre" i Abrahams tro.

64. (711, 1965, 489) Ved profetene oppdrar Gud sitt folk i håpet om frelsen, i påvente av en ny og evig pakt med alle mennesker,46 en pakt som er innskrevet i hjertene.47 Profetene forutsier en fullkommen forløsning for Guds folk, en renselse fra all troløshet,48 en frelse som alle folkeslag skal få del i.49 Det er fremfor alt Herrens fattige og ydmyke50 som bærer dette håpet i seg. Hellige kvinner som Sara, Rebekka, Rakel, Mirjam, Debora, Anna, Judit og Ester holdt levende håpet om Israels frelse. Den reneste av disse kvinneskikkelser er Maria.51

III. Kristus Jesus "Formidleren og fylden av hele åpenbaringen"52

I sitt Ord har Gud sagt alt

65. (102, 516, 2717) "Mange ganger og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. Men nå, ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen" (Hebr 1, 1-2). Kristus, Guds Sønn blitt menneske, er Faderens ene og fullkomne Ord, det Ord som aldri kan overgåes. I Ham sier Han alt; det vil aldri bli noe annet ord enn dette. St. Johannes av Korset, etter mange andre, har uttrykt dette med følgende ord, i en kommentar til Hebr 1, 1-2:

Etter å ha gitt oss sin Sønn, sitt Ord, har Gud intet annet ord å si oss. Alt har han sagt oss, på en eneste gang og med ett eneste Ord (...), for det Han sa stykkevis ved profetene, det sa han fullt ut og helt ved sin Sønn, da Han gav sin Sønn, sitt alt. Slik har det seg at den som nå vil stille Ham spørsmål, eller som krever syner og åpenbaringer, begår ikke bare en galskap, han begår en fornærmelse mot Gud, fordi han ikke nøyer seg med å beskue Kristus alene, uten å søke noe annet eller noe nytt.53

Ingen annen åpenbaring er i vente

66. (94) "Den kristne frelsesordning, det vil si, den nye og endelige pakt, vil altså aldri forgå, og etter det er der ingen ny almengyldig åpenbaring å vente inntil Vår Herres Jesu Kristi herlighetfulle åpenbaring".54 Men selv om Åpenbaringen er avsluttet, er den imidlertid ikke fullt ut utviklet og forklart; den kristne tro har til gode litt etter litt å gripe den fulle rekkevidde av den gjennom århundrenes gang.

67. (84, 93) Gjennom århundrene har det funnet sted såkalte "private" åpenbaringer. Noen av disse er blitt anerkjent av Kirkens myndigheter, uten at de dermed hører med til "troens skatt" (depositum fidei). Deres oppgave er ikke å "utbedre" eller å "utfylle" den endegyldige åpenbaring i Kristus, men å være en hjelp til bedre å etterleve denne åpenbaringen på et visst tidspunkt i historien. Under det kirkelige læreembedets veiledning vil de troende vite å skjelne og ta imot det som i slike åpenbaringer er sanne formaninger til Kirken fra Kristus eller hans hellige.

Den kristne tro kan ikke godta "åpenbaringer" som påstås å gå ut over eller å forbedre den åpenbaring som Kristus er fullbyrdelsen av, slik tilfellet er med visse ikke-kristne religioner eller nye sekter som bygger på slike "åpenbaringer".