Den katolske kirkes katekisme

Tredje kapitel: Sakramentene til tjeneste for fellesskapet

1533. (1212) Dåp, ferming og eukaristi er sakramenter som innvier til kristenlivet. De danner grunnlaget for det kall alle Kristi disipler har felles, et kall til hellighet og en utsendelse for å forkynne Evangeliet for verden. De meddeler de nådegaver som er nødvendige for å leve i pakt med Ånden under dette liv som pilegrimer på vei til det himmelske fedreland.

1534. To andre sakramenter, ordinasjonen og ekteskapet, har andres frelse for øye. I den monn de også bidrar til personlig frelse, skjer dette gjennom å tjene andre. De meddeler en særlig sendelse i Kirken og tjener til å bygge opp Guds folk.

1535. (784) I disse sakramentene kan de som allerede er blitt vigslet ved dåpen og fermingen482 til alle troendes allmenne prestedømme, ta imot særlige vigsler. De som mottar ordinasjonens sakrament, vigsles til i Kristi navn å være "Kirkens hyrder ved Guds ord og nåde".483 På sin side "blir kristne ektefeller styrket og likesom vigslet ved et særlig sakrament til sin bestemte oppgave og verdighet".484

6. artikkel: Ordinasjonens sakrament

1536. (860) Takket være ordinasjonens sakrament fortsetter den sendelse Kristus betrodde sine apostler, å holdes i hevd i Kirken inntil tidenes ende: det er altså sakramentet til apostolisk tjeneste. Det har tre trinn: episkopatet, presbyteratet og diakonatet.

Angående Kristi innstiftelse og sendelse av den apostoliske tjeneste, se s. ? f. Her drøftes bare den sakramentale måte denne tjeneste videreformidles på.]

I. Hvorfor kalles dette sakrament ordinasjon (ordo)?

1537. (922-923, 1631) Ordet ordo betegnet i den romerske antikk de forskjellige stender (eller skikt) i samfunnet, særlig den styrende stand. Ordinatio betyr innlemmelse i en ordo. I Kirken finnes det ulike stender som Tradisjonen, ikke helt uten belegg i Den Hellige Skrift,485 fra gammelt av har kalt takseis (på gresk), ordines: slik taler liturgien om ordo episcoporum, ordo presbyterorum, ordo diaconorum. Andre grupper betegnes også som en ordo: katekumener, jomfruer, ektefolk, enker...

1538. (875, 699) Innlemmelse i én av disse kirkelige stender fant sted ved en rite som kaltes ordinatio, en religiøs og liturgisk handling, som var en vielse, en velsignelse eller et sakrament. I våre dager er ordet ordinasjon forbeholdt den sakramentale handling som innlemmer i biskopenes, presbyternes eller diakonenes ordo, og som er noe langt mere enn et enkelt valg, utnevnelse, fullmaktsoverdragelse eller innsettelse fra fellesskapets side, da den meddeler en gave fra Den Hellige Ånd som gjør det mulig å utøve en "hellig makt" (sacra potestas)486 som bare kan komme fra Kristus selv, gjennom Hans Kirke. Ordinasjonen kalles også vigsel (consecratio), da den er en utvelgelse og en innsettelse Kristus selv foretar, for sin Kirke. Biskopens håndspåleggelse sammen med vigselsbønnen utgjør vielsens synlige tegn.

II. Ordinasjonens sakrament i frelsens økonomi

Prestedømmet i den gamle pakt

1539. Det utvalgte folk ble av Gud innsatt som "et kongerike av prester og et hellig folk" (Ex 19, 6).487 Men ut av Israels folk valgte Gud seg én av stammene, Levis stamme, til å ta seg av gudstjenesten;488 Gud selv er dens arvelodd.489 En særlig rite vigslet de første i den gamle pakts prestedømme.490 Der blir prestene "utkåret av sitt folks midte for å være menneskenes representanter overfor Gud, og frembære for ham deres offergaver og deres sonoffer for sine synder".491

1540. (2099) Dette prestedømmet, innsatt for å forkynne Guds Ord492 og gjenopprette samfunnet med Gud ved ofringer og bønner, var imidlertid ute av stand til å frelse. Det måtte til stadighet gjenta ofringene og kunne ikke oppnå den endelige helliggjørelse493 som bare Kristi offer maktet å utvirke.

1541. Allikevel ser Kirkens liturgi forvarsel om den nye pakts ordinerte tjeneste i Arons prestedømme og i levittjenesten, på samme måte som i innsettelsen av de sytti "eldste".494 Slik ber nemlig Kirken, i den latinske ritus, i vigselsprefasjonen ved ordinasjon av biskoper:

Du vår Gud og vår Herres Jesu Kristi Far, (...) gjennom hele den gamle pakt begynte du å danne din Kirke; fra opphavet av har du forutbestemt til rettferdighet det folk som er av Abrahams ætt. Du gav dem ledere og prester og lot aldri din helligdom være uten et presteskap som kunne forrette den hellige tjeneste...

1542. Ved prestevigsel ber Kirken:

Stå oss bi, Herre, hellige Fader, (...) [allerede i den gamle pakt og for å bære bud om de sakramenter som skulle komme], da du hadde innsatt yppersteprester til å lede ditt folk, utvalgte du menn av lavere rang og verdighet til å stå dem bi og hjelpe dem i deres tjeneste. [Slik oppstod prestedømmets grader og levittenes tjenester, innstiftet ved hellige riter]. Du gav den ånd Moses hadde mottatt, videre til sytti vise menn, [så han med deres hjelp lettere kunne råde over det tallrike folk under vandringen gjennom ørkenen]. På samme vis gav du videre til Arons sønner den åndens fylde som var gitt deres far.

1543. Og i vigselsbønnen for ordinasjon av diakoner bekjenner Kirken:

Allmektige Gud (...) Ved din underfulle lov har du sammenføyet alt til et hele og gitt din Kirke å vokse og utvides til et stadig større tempel. Til dette har du innstiftet det tredelte embede, hvis tjenere i ydmyk lydighet skal utbre ditt rike og forherlige ditt navn. De første valgte du ut blant Levis sønner til å tjene deg i ditt hellige tabernakel, og oppnå din evige velsignelse som en uforgjengelig arv for ditt folk.

Kristi ene prestedømme

1544. (874) Alle forvarsel i den gamle pakts prestedømme fullbyrdes i Kristus Jesus, den "ene mellommann mellom Gud og mennesker" (1 Tim 2, 5). Melkisedek, "prest for Den Høyeste Gud" (Gen 14, 18), blir av den kristne tradisjon betraktet som et forvarsel om Kristi prestedømme, den eneste "yppersteprest ifølge Melkisedeks orden" (Hebr 5, 10; 6, 20), "hellig, uskyldig, ren" (Hebr 7, 26), Han som "med ett eneste offer har (...) for alltid ført dem som han helliger, til fullkommen frelse" (Hebr 10, 14), det vil si ved sitt ene offer på korset.

1545. (1367, 662) Kristi sonoffer er enestående, fullbyrdet én gang for alle. Og allikevel gjøres det nærværende i Kirkens eukaristiske offer. På samme måte forholder det seg med Kristi ene prestedømme: det gjøres nærværende ved det ministerielle (tjenende) prestedømme uten at derved Kristi ene prestedømme forminskes: "Kristus er derfor den eneste sanne prest, de andre er bare Hans tjenere".495

To former for delaktighet i Kristi ene prestedømme

1546. (1268) Kristus, yppersteprest og eneste mellommann, har gjort Kirken "til et kongelig folk av prester for Gud, sin Far" (Åp 1, 6).496 Hele fellesskapet av troende er i seg selv prestelig. De troende utøver sitt dåpsprestedømme ved å ta del i Kristi sendelse, Han som er prest, profet og konge, alt etter personlig kall. Det er ved dåpens og fermingens sakramenter de troende blir "viet til å utgjøre (...) et hellig presteskap".497

1547. (1142, 1120) Biskopenes og prestenes ministerielle eller hierarkiske prestedømme og alle troendes allmenne prestedømme "er begge deltagelse, hver på sin særlige måte, i Kristi ene prestedømme",498 men de er allikevel vesensforskjellige, samtidig som de er "gjensidig rettet mot hverandre".499 På hvilken måte? Mens de troendes allmenne prestedømme virkeliggjøres i utfoldelsen av dåpens nåde, i et liv i tro, håp og kjærlighet, et liv etter Ånden, står det ministerielle prestedømme til tjeneste for det allmenne prestedømmet, det forholder seg til utfoldelsen av dåpens nåde i alle kristne. Det er ett av de midler Kristus benytter seg av for uten opphør å bygge og lede sin Kirke. Det er derfor det videreføres ved et eget sakrament, ordinasjonssakramentet.

I Kristi, hodets, person

1548. (875, 792) I den ordinerte embedsbærers tjeneste for Kirken er det Kristus selv som er nærværende i sin Kirke som hode for legemet, hyrde for hjorden, yppersteprest for sonofferet, sannhetens mester. Det er dette Kirken gir uttrykk for når den sier at presten, i kraft av ordinasjonssakramentet, handler in persona Christi Capitis:500

Det er den samme prest, Kristus Jesus, hvis rolle presten i sannhet innehar. Siden han i sannhet er blitt gjort lik med ypperstepresten på grunn av den prestevielse han har mottatt, har han makt til å handle ved Kristi egen kraft og i Kristi egen person (virtute ac persona ipsius Christi).501

Kristus er kilde til alt prestedømme: Moselovens prest var et forvarsel om Kristus, og den nye lovs prest handler i Kristi person.502

1549. (1142) Ved den ordinerte tjeneste, særlig gjennom biskopene og prestene, blir Kristi nærvær som Kirkens overhode gjort synlig i de troendes midte.503 Som den hellige Ignatius av Antiokia så vakkert sier, er biskopen typos tou Patros, han er som Gud Faders levende bilde.504

1550. (896, 1128, 1584) Kristi nærvær i embedsbæreren må ikke forståes som om denne var unndratt all menneskelig svakhet, herskesyke, feil, endog synd. Den Hellige Ånds kraft innestår ikke på samme måte for alt embedsbærerne gjør. Mens Den Hellige Ånds kraft er sikret i sakramentene, slik at selv embedsbærerens syndighet ikke kan hindre nåden i å bære frukt, finnes det mange andre handlinger hvor sporene etter den geistliges menneskelighet ikke alltid vitner om troskap mot Evangeliet, og derfor kan være til skade for Kirkens apostoliske fruktbarhet.

1551. (876, 1538, 608) Dette prestedømmet er en tjeneste. "Denne oppgaven som Herren betrodde sitt folks hyrder, er en sann tjeneste".505 Det retter seg fullt og helt mot Kristus og mot medmennesker. Det er fullstendig avhengig av Kristus og Hans ene prestedømme, og det ble innsatt til beste for andre mennesker og for det kirkelige fellesskap. Ordinasjonens sakrament formidler en "hellig makt", som ikke er noen annen enn Kristi egen. Utøvelsen av slik myndighet har Kristi forbilde som målestokk, Han som av kjærlighet gjorde seg selv til den siste og til alles tjener.506 "Herren har sagt klart at den omsorg som vises Hans hjord, er et bevis på kjærlighet til Ham".507

"I hele Kirkens navn"

1552. Det ministerielle prestedømme har ikke bare til oppgave å være i Kristi sted som Kirkens hode, overfor de troendes forsamling, det handler også i hele Kirkens navn når det bærer Kirkens bønn frem for Gud,508 og særlig når det frembærer det eukaristiske offer.509

1553. (795) "I hele Kirkens navn" betyr ikke at prestene er menighetens ombudsmenn. Kirkens bønn og offergave kan ikke skilles fra Kristi, fra hodets, bønn og offergave. Det dreier seg hele tiden om den kult Kristus selv utøver i og ved sin Kirke. Det er hele Kirken, Kristi legeme, som ber og bærer seg selv frem, "ved Ham og med Ham og i Ham", i Den Hellige Ånds enhet, til Gud Fader. Hele legemet, hodet og lemmene, ber og frembærer seg selv, og slik har det seg at de som innenfor legemet i særlig forstand er dets tjenere, ikke bare kalles Kristi tjenere, men også Kirkens. Det er fordi det ministerielle prestedømme representerer Kristus at det kan representere Kirken.

III. De tre trinn i ordinasjonens sakrament

1554. (1536, 1538) "Således blir den kirkelige tjeneste, innstiftet av Gud, utøvet på forskjellige trinn av dem som fra gammelt av blir kalt biskoper, prester og diakoner".510 Katolsk lære, slik den kommer til uttrykk i liturgien, læreembedet og Kirkens vedvarende skikk, anerkjenner at det finnes to trinn i ministeriell delaktighet i Kristi prestedømme: episkopatet og presbyteratet. Diakonatet er ment å hjelpe og tjene disse. Det er derfor at betegnelsen sacerdos i våre dager brukes om biskoper og prester, men ikke om diakoner. Like fullt er det katolsk lære at de trinn som meddeler delaktighet i prestedømmet (episkopatet og presbyteratet), og det trinn som gir delaktighet i tjeneste (diakonatet), meddeles alle tre ved en sakramental handling som kalles "ordinasjon", det vil si ordinasjonssakramentet:

Måtte alle vise aktelse for diakonene som for Jesus Kristus, og likeså for biskopen som er et avbilde av Faderen, og for presbyterne som er lik en Guds rådsforsamling og et forbund av apostler: uten disse kan det ikke være tale om noen Kirke.511

Bispeordinasjonen - fylden av ordinasjonssakramentet

1555. (861) "Tradisjonen vitner om at den viktigste blant de forskjellige tjenester som utøves helt siden Kirkens første tid, er bispeembedet. De som er blitt innsatt i den rekke av biskoper som etterfølger hverandre fra begynnelsen av, har spirer av den apostoliske utsæd".512

1556. (862) "Til å utføre så store oppgaver sendte Kristus fra oven apostlene Den Hellige Ånd med særlig rike gaver, og selv overdrog apostlene ved håndspåleggelse den åndelige gave som er blitt ført videre helt frem til våre dager gjennom bispevielsen, til sine medarbeidere".513

1557. Det annet Vatikankonsil "lærer at ved bispevielse meddeles fylden av ordinasjonens sakrament, som både ifølge Kirkens liturgiske skikk og de hellige fedre ganske riktig kalles yppersteprestedømmet, den hellige tjeneste i en sum".514

1558. (895, 1121) "På samme tid som den pålegger biskopene å helliggjøre, meddeler deres vielse dem også den dobbelte oppgave å lære og styre. (...) Det fremgår nemlig (...) at Den Hellige Ånds nåde blir meddelt biskopene og det sakramentale segl preget inn i dem ved håndspåleggelsen og ved vielsens ord, slik at de på en særlig og synlig måte kommer i selve Kristi sted, Han som er lærer, hyrde og prest, og deretter handler i Hans person (in Eius persona agant)".515 "Derfor er biskoperne - ved Helligånden, som er givet dem - blevet sande og ægte lærere, præster og hyrder for troen".516

1559. (877, 882) "Medlem av bispekollegiet blir man i kraft av den sakramentale vielse og av det hierarkiske fellesskap med kollegiets hode og lemmer".517 Episkopatets særpreg og kollegiale vesen gis til kjenne blant annet ved den gamle kirkelige skikk at flere biskoper deltar i vigselen av en ny biskop.518 For at en biskop skal ordineres rettmessig, er det i dag nødvendig med en særlig inngripen fra Romas biskop, i kraft av hans stilling som det fremste synlige bånd for fellesskapet mellom de lokale Kirker innenfor den ene Kirke, og for å trygge deres frihet.

1560. (833, 886) Som Kristi stedfortreder har hver biskop det pastorale ansvar for den lokalkirke som er blitt gitt ham i varetekt, men samtidig har han ansvar for å ha omsorg for alle Kirkene, i fellesskap med alle sine brødre i episkopatet: "Selv om hver enkelt biskop bare er hyrde i egentlig forstand for den del av hjorden som er blitt gitt ham i varetekt, er han, i kraft av å være en rettmessig etterfølger av apostlene ved guddommelig forordning, solidarisk ansvarlig for Kirkens apostoliske sendelse".519

1561. (1369) Alt det som her er sagt, forklarer hvorfor den eukaristi som feires av biskopen, har en særlig betydning som uttrykk for Kirken, samlet rundt alteret under forsete av ham som på synlig vis er i Kristi sted, Han som er den gode hyrde og hode for sin Kirke.520

Ordinasjonen av presbytere - biskopenes medarbeidere

1562. "Kristus, som Faderen helliget og sendte til verden, har ved sine apostler gjort deres etterfølgere, biskopene, delaktige i sin vielse og sin sendelse. Og med full rett har biskopene igjen i større eller mindre grad overdratt noe av sin embedsbyrde til ulike underordnede".521 "Deres tjenende embede er så i underordnet grad blevet givet videre til præsterne, for at disse, når de er blevet optaget i præstestanden, ved på rette måde at opfylde den sendelse, der er blevet dem betroet af Kristus, skal være den biskoppelige stands medarbejdere".522

1563. (1121) "For så vidt som præsternes embede er forbundet med den biskoppelige stand, har de del i den myndighed, hvormed Kristus selv opbygger, helliger og leder sit legeme. Derfor bygger det særlige præstedømme ganske vist på de sakramenter, hvorved menneskene indvies til kristenlivet, men det meddeles alligevel et særligt sakramente, hvorved præsterne ved Helligåndens salvelse får indpræget et særligt tegn, der ligedanner dem med Præsten Kristus, for at de personlig skal kunne virke på Kristi vegne".523

1564. (611) "Selv om prestene ikke er opphøyet til den yppersteprestelige verdighet og dermed forblir avhengige av biskopene i utøvelsen av sin myndighet, er de ikke desto mindre knyttet til biskopene ved sin prestelige verdighet. I kraft av det sakrament de har mottatt, er de viet til sanne prester i den nye pakt i Kristi, den øverste og evige prests bilde,524 til å forkynne Evangeliet, være hyrder for de troende og feire gudstjeneste".525

1565. (849) I kraft av ordinasjonssakramentet har prestene del i den verdensomspennende sendelse Kristus betrodde sine apostler. Den åndelige gave de har mottatt i ordinasjonen, forbereder dem, ikke på en begrenset og snever oppgave, "men til en frelsesmission, der spænder over hele verden "indtil jordens ende",526 "idet de er rede til at forkynde Evangeliet overalt".527

1566. (1369, 611) "Men de oppfyller i særlig høy grad sin hellige oppgave i den eukaristiske gudstjeneste eller synaxis: i Kristi person, i det de forkynner Hans mysterium, knytter de da de troendes gaver til hodets offer, og i messeofferet gjør de den nye pakts ene offer, nemlig Kristus som bar seg selv frem én gang for alle til Faderen som en uplettet offergave, nærværende og virksomt".528 Det er i dette ene offer hele deres prestetjeneste henter sin kraft.529

1567. (1462, 2179) "Prestene, kalt til å tjene Guds folk, bistår episkopatet som dets forstandige medarbeidere, dets støtte og redskap. Sammen med sin biskop utgjør de ett presteskap, med ulike tjenester og oppgaver. I hver lokalmenighet representerer de biskopen, som de trofast og lojalt samarbeider med, de mottar hver enkelt hans oppdrag, får sin del av hans ansvar og påtar seg den daglige sjelesorg".530 Prestene er helt avhengige av biskopen og fellesskapet med ham i utøvelsen av sin tjeneste. Det lydighetsløfte de avlegger til biskopen ved ordinasjonen, og den fredshilsen han hilser dem med på slutten av ordinasjonsliturgien, betyr at han ser på dem som sine medarbeidere, sine sønner, sine brødre og venner, og at de på sin side skylder ham kjærlighet og lydighet.

1568. (1537) "I kraft af deres vielse, hvorved de er blevet indlemmet i præstestanden, er alle præsterne intimt forbundne med hinanden i et sakramentalt broderskab. Men i kraft af deres tilknytning til tjenesten indenfor et bestemt bispedømme under den lokale biskops ledelse udgør de ganske specielt på dette plan et eneste præsteskab".531 Presteskapets enhet kommer liturgisk til uttrykk i den skikk at presbyterne også foretar håndspåleggelse etter biskopen ved ordinasjon.

Ordinasjonen av diakoner - "til tjeneste"

1569. "Lavere i det kirkelige hierarki står diakonene, som mottar håndspåleggelsen "ikke til prestedømme, men til tjeneste"".532 Ved diakonordinasjon er det bare biskopen som foretar håndspåleggelse, for derved å vise at diakonen på en særlig måte er knyttet til biskopen med henblikk på de oppgaver hans "diakonia" medfører.533

1570. (1121) Diakonene har på en særlig måte del i Kristi sendelse og nåde.534 Ordinasjonssakramentet setter sitt "preg" ("character") på dem, et preg som ingen kan viske bort, og som likedanner dem med Kristus som gjorde seg til "diakon" eller tjener for alle.535 Det tilkommer diakonene å bistå biskopen og prestene i feiringen av de guddommelige mysterier, fremfor alt eukaristien, å utdele den, å medvirke ved ektevielser og å velsigne ektepakten, å forkynne Evangeliet og å preke, å forrette ved begravelser og å vie seg ulike former for nestekjærlighet.536

1571. (1579) Etter det annet Vatikankonsil har den latinske Kirke gjenopprettet diakonatet "som et eget og varig trinn innenfor hierarkiet",537 noe Østens Kirker alltid hadde holdt ved like. Dette permanente diakonat, som kan meddeles gifte menn, utgjør en stor berikelse for Kirken i dens sendelse. Det er jo rimelig og nyttig at menn som utøver en sann diakonal tjeneste i Kirken, det være seg i det liturgiske og pastorale liv eller i samfunnsnyttige og karitative tiltak, "styrkes ved den håndspålæggelse, der er overleveret fra apostlene, og bliver nærmere knyttet til alteret, så at de mere virksomt kan udfylde deres embede, styrkede af det sakramentale diakonats nåde".538