Den katolske kirkes katekisme

Annet kapitel: Bønnens overlevering

2650. (75) Bønn er ikke bare det spontane uttrykk for en indre tilskyndelse: for å be, må man ville det. Det er heller ikke nok å vite hva Skriftene åpenbarer om bønn: man må også lære å be. Det er da også ved en levende overlevering (den hellige Tradisjon) at Den Hellige Ånd i "den troende og bedende Kirke"119 lærer Guds barn å be.

2651. (94) Den kristne bønns overlevering utgjør en form for vekst i troens Tradisjon, særlig ved at de troende betrakter og utforsker frelsesøkonomiens begivenheter og ord som de bevarer i sitt hjerte, og ved den videre utdypelse av den åndelige virkelighet som de erfarer.120

1. artikkel: Ved bønnens kilder

2652. (694) Den Hellige Ånd er "det levende vann" som i det bedende hjerte blir "som en evig livgivende kilde" (Joh 4 14). Det er Han som lærer oss å finne Ham ved selve kilden: Kristus. For det finnes i kristenlivet visse oppkommer hvor Kristus venter på oss for å gi oss å drikke av Den Hellige Ånd:

Guds Ord

2653. (133, 1100) Kirken "oppfordrer inntrengende hver enkelt kristen (...) til å lære "den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt" ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter.(...) Men de må også huske at bønn alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne skal kunne bli en samtale mellom Gud og mennesket: for "vi taler til Ham når vi ber, vi lytter til Ham når vi leser Hans guddommelige ord"".121

2654. De åndelige fedre sammenfatter på følgende måte, med en omskrivning av Matt 7, 7, hvilken holdning det hjerte som næres av Guds Ord, skal innta i bønnen: "Søk ved å lese, og dere skal finne ved å meditere; bank på ved å be, og det skal bli åpnet opp for dere gjennom kontemplasjon".122

Kirkens liturgi

2655. (1073, 368) Kristi og Den Hellige Ånds sendelse som i Kirkens sakramentale liturgi forkynner, levendegjør og formidler frelsens mysterium, fortsettes i det hjerte som ber. De åndelige fedre sammenligner undertiden hjertet med et alter. Bønnen inderliggjør og tar opp i seg liturgien, både mens den feires og etterpå. Selv når bønnen finner sted "i det skjulte" (Matt 6, 6), er den alltid Kirkens bønn, den er samfunn med Den Hellige Treenighet.123

De teologale dyder (1812-1829)

2656. Man går til bønnen som man går til liturgien: gjennom troens smale port. Gjennom tegnene på Hans nærvær er det Herrens åsyn vi søker og lengter etter, det er Hans Ord vi vil lytte til og holde.

2657. Den Hellige Ånd, som lærer oss å feire liturgien i påvente av Kristi gjenkomst, oppdrar oss til å be i håpet. Og omvendt: Kirkens bønn og den personlige bønn nærer håpet i oss. Særlig lærer Salmene, med sitt konkrete og varierte språk, oss å sette vårt håp til Gud: "Jeg ventet og håpet på Herren, han bøyde seg til meg og hørte mitt rop" (Sal 40, 2). "Måtte da han, håpets Gud, fylle dere helt med troens glede og fred, og dermed gjøre håpet overveldende rikt, ved den hellige Ånds kraft" (Rom 15, 13).

2658. (826) "Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er blitt utgydt i våre hjerter, ved Den Hellige Ånd som vi har mottatt" (Rom 5, 5). Bønnen, fostret av liturgien, henter alt fra den kjærlighet vi elskes med i Kristus, den som gir oss å elske igjen slik Han har elsket oss. Kjærligheten er selve bønnens kilde; den som drikker av den, når bønnens høyeste punkt:

Min Gud, jeg elsker deg, og mitt eneste begjær er å elske deg like til siste åndedrett. Jeg elsker deg, du min Gud som er uendelig verdig til å elskes, og heller vil jeg dø mens jeg elsker deg, enn leve uten å elske deg. Jeg elsker deg, Herre, og den eneste nåde jeg ber deg om, er å elske deg for alltid. (...) Min Gud, om min tunge ikke hvert øyeblikk kan si at jeg elsker deg, vil jeg at mitt hjerte skal gjenta det hver gang jeg trekker pusten.124

"I dag"

2659. (1165, 2837, 305) Vi lærer å be på visse tidspunkter når vi lytter til Herrens Ord og tar del i Hans påskemysterium, men det er til alle tider, i hverdagslivets hendelser, Hans Ånd blir oss gitt slik at bønnen veller frem. Det Jesus lærer oss om å be til Faderen, er likt det Han lærer om forsynet:125 tiden ligger i Faderens hender; det er i nuet vi møter Ham, hverken i går eller i morgen, men i dag: "Lytt til hans røst i dag, forherd ikke dere hjerter" (Sal 95, 7-8).

2660. (2546, 2632) Å be under hverdagslivets tilskikkelser og hvert eneste øyeblikk er en av rikets hemmeligheter som er åpenbart for "de små", for Kristi tjenere, for de fattige i saligprisningene. Det er verdig og rett å be om at rettferdighetens rike og fredsrikets komme må innvirke på historiens gang, men like viktig er det å kna de alminnelige hverdagssituasjoners deig ved hjelp av bønn. Alle former for bønn kan være den surdeig Herren sammenligner riket med.126