Annen del: Herrens bønn: "Fader vår!"

2759. "En dag var han et sted og bad. Og da han var ferdig med å be, sa en av disiplene til ham: "Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler det"" (Luk 11, 1). Det er som svar på denne forespørselen Jesus gir den grunnleggende kristne bønn til sine disipler og til sin Kirke. St. Lukas gjengir en kort tekst (med fem ledd),201 St. Matteus en mer utviklet utgave (med syv ledd).202 Det er Matteusversjonen Kirkens liturgiske tradisjon har tatt i bruk: (Matt 6, 9-13):

Fader vår, du som er i himlene!
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike.
Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Og forlat oss vår skyld,
som vi óg forlater våre skyldnere.
Og led oss ikke inn i fristelse,
men fri oss fra det onde.

2760. (2855, 2854) På et meget tidlig tidspunkt ble Herrens bønn, brukt i liturgien, avsluttet med en doksologi. I Didaké (8, 2): "For makten og æren er din i evighet." Apostlenes forordninger (7, 24, 1) legger til "riket" på begynnelsen, og det er denne formuleringen som blir brukt i økumenisk sammenheng. Etter æren føyer den bysantinske tradisjon til "Fader, Sønn og Hellig Ånd". Det romerske missale utbroderer det siste leddet i bønnen203 innenfor synsvinkelen "alt mens vi ser frem til vårt salige håp" (Tit 2, 13) og vår Herres Jesu Kristi komme. Deretter følger menighetens svar eller gjentagelsen av doksologien fra De apostoliske forordninger.

1. artikkel: "Hele Evangeliet sammenfattet"

2761. "Herrens bønn er virkelig en sammenfatning av hele Evangeliet".204 "Da Herren hadde overlevert oss denne bønnen, la Han til: "Be, så skal dere få" (Luk 11, 9). Hver enkelt kan altså vende seg til himmelen og be etter som han har behov for, men han må alltid begynne med Herrens bønn som er den grunnleggende".205

I. I Skriftens midte

2762. St. Augustin viser hvordan det først og fremst er Salmene som nærer den kristne bønn, og hvordan disse munner ut i bønnene i Fadervår, og trekker så følgende slutning:

Gå igjennom samtlige bønner som finnes i Skriftene, og jeg tror ikke dere vil finne noe der som ikke er tatt med i Herrens bønn.206

2763. (102, 2541) Alle Skriftene (loven, profetene og salmene) oppfylles i Kristus.207 Evangeliet er "Det Glade Budskap" om dette. Den første forkynnelse av det sammenfattes av St. Matteus i bergprekenen.208 Og Fadervår befinner seg midt i denne forkynnelsen. Det er denne sammenhengen som belyser hvert enkelt ledd i den bønn vi har fått fra Herren:

Herrens bønn er den mest fullkomne av alle bønner (...). I den ber vi ikke bare om alt det vi med rette kan ønske oss, men også i den rekkefølge vi bør ønske det. Dermed lærer denne bønnen oss ikke bare å be, men den oppdrar også alle våre følelser.209

2764. (1965, 1969) Bergprekenen er livgivende lære, Fadervår er bønn, men i dem begge gir Herrens Ånd ny form til våre begjæringer, disse indre bevegelser som fyller vårt liv. Jesus underviser oss i dette nye liv med ord, og Han lærer oss å be om det i bønn. Et rettskaffent liv i Ham avhenger av at vår bønn er rettskaffen.

II. "Herrens bønn"

2765. (2701) Det tradisjonelle uttrykket "oratio dominica" (det vil si "Herrens bønn") betyr at vi har lært og fått Fadervår fra Herren Jesus. Denne bønnen som vi har fått fra Jesus, er virkelig enestående: den er "Herrens". For på den ene side gir den enbårne Sønn videre til oss de ord Han har fått fra sin Far:210 Han er læremester for vår bønn. På den annen side kjenner Han som er det menneskevordne Ord, det Hans menneskesøsken trenger til, og Han åpenbarer deres behov: Han er forbilde for vår bønn.

2766. (690) Men Jesus etterlot oss ikke en bønneformel som skal gjentas mekanisk.211 Som tilfellet er med all bønn uttrykt i ord, er det ved Guds Ord Den Hellige Ånd lærer Guds barn å be til sin Far. Jesus gir oss ikke bare ordene i vår bønn til vår Far, Han gir oss samtidig den Ånd som gjør at ordene blir "ånd og liv" (Joh 6, 63) i oss. Ja, beviset for og i det hele tatt muligheten for at vi skal kunne be som barn, er at Faderen "har inngydt sin Sønns Ånd i våre hjerter, hvor den roper: "Abba! Far!"" (Gal 4, 6). Siden vår bønn taler vår sak hos Gud, er det også "han som ransaker hjertene", Faderen, som "vet hva Åndens higen er; han vet at hans forbønn for de hellige svarer til Guds egen vilje" (Rom 8, 27). Fadervår er innskrevet i Sønnens og Åndens gåtefulle sendelse.

III. Kirkens bønn

2767. Denne gaven, Herrens ord og Den Hellige Ånd som gir ordene liv i de troendes hjerter, kan ikke stykkes opp. Den er blitt tatt imot og etterlevd i Kirken helt fra begynnelsen av. De første menighetene bad Herrens bønn "tre ganger om dagen"212 i stedet for "Attenbønnene", slik skikken var blant fromme jøder.

2768. Etter apostolisk Tradisjon har Herrens bønn først og fremst sin plass innenfor den liturgiske bønn.

Herren lærer oss å be i fellesskap for alle våre brødre. For Han sier ikke "min Far" som er i himlene, men "vår" Far, slik at vår enstemmige bønn kan være en bønn for hele Kirkens legeme.213

I alle liturgiske tradisjoner utgjør Herrens bønn en del av hovedtidene i offisiet. Men det er særlig i de tre kristne innføringssakramenter at dens kirkelige preg kommer til uttrykk.

2769. (1243) I dåpen og fermingen betyr overleveringen (traditio) av Herrens bønn gjenfødelsen til det guddommelige liv. Siden kristen bønn består i å tale med Gud ved hjelp av selve Guds Ord, lærer de som "er født på ny" (...) "av Guds levende og evige ord" (1 Pet 1, 23), å påkalle sin Far med det ene Ord Han alltid bønnhører. Og fra nå av er de i stand til det, for Den Hellige Ånds salvingssegl er satt, uutslettelig, på deres hjerte, deres ører, deres lepper, ja, på hele deres vesen som barn. Det er derfor de fleste patristiske kommentarer til Fadervår retter seg til katekumener og neofytter. Når Kirken ber Herrens bønn, er det alltid de "gjenfødtes" folk som ber og som finner miskunn.214

2770. (1350) I eukaristiliturgien fremtrer Herrens bønn som hele Kirkens bønn. Der blir dens fulle mening og dens virkekraft synlig. Fadervår, plassert mellom anaforaen (eukaristibønnen) og kommunionsliturgien, sammenfatter på den ene side alle de bønner og forbønner som følger etter epiklesen, og på den annen side banker den på døren til rikets gjestebud som den sakramentale kommunion straks skal foregripe.

2771. (1403) I eukaristien blir også det eskatologiske preg ved bønnene i Fadervår åpenbart. Det er de "siste tiders" egen bønn, den frelsens tid som begynte med utgydelsen av Den Hellige Ånd og som skal fullendes ved Herrens gjenkomst. Bønnene til vår Far, til forskjell fra bønnene i den gamle pakt, er grunnet i det frelsesmysterium som allerede er fullbyrdet, én gang for alle, i den korsfestede og oppstandne Kristus.

2772. (1820) Ut av denne urokkelige tro springer håpet som er bærebjelken i de syv bønneleddene. De gir uttrykk for den nåværende tids veklager, denne tålmodighetens ventetid da "hva vi skal bli, ennå ikke er åpenbart" (1 Joh 3, 2).215 Eukaristien og Fadervår rekker hendene ut mot Herrens komme, "inntil Han kommer!" (1 Kor 11, 26).