Katolikkers forhold til Bibelen
Vi lever i et miljø som fremdeles er preget av ulike typer protestantisk kristendom. Protestanter har gjerne hevdet at katolske kristne har et annet (og dårligere!) forhold til Bibelen enn de selv har. Har de rett i dette?
Alle sanne kristne er enige om at Bibelen er Guds ord, meddelt oss gjennom både Det gamle og Det nye testamente. Hebreerbrevet begynner slik: "Mange ganger og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. Og nå, ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen". Jesus Kristus er altså Guds Ord. Å høre Guds ord, vil si å høre på Jesus Kristus. Og hvordan Gud har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, får vi vite i Bibelen. Noen andre kilder til slik kunnskap har vi ikke, og derfor kaller vi denne samlingen skrifter helt enkelt "Guds ord".
Men nå kommer vi til skillelinjene mellom katolikker og protestanter. Hvem avgjør hva vi skal tro på grunnlag av Bibelen, og hvordan skal vi egentlig tolke den?
Kirken og Bibelen
I Joh. 13,16 står det: "Men når han kommer, Sannhetens Ånd, da skal han føre dere frem til hele sannheten." Den hellige Ånd er, etter katolsk oppfatning, den som leder Kirken på den rette vei. Gud har gitt Kirken sitt ord, gjennom Bibelen og den kirkelige Tradisjon. Oldkirken valgte selv ut de bøker som skulle regnes til de inspirerte skrifter (Bibelens kanon). "Inspirert" vil si at Den hellige Ånd (Spiritus Sanctus) hadde gitt forfatterne opplysning og innsikt til å fremstille viktige trossannheter på en gyldig måte. Biskopene, med paven som garantist for enheten i Kirken, utgjør så et kirkelig læreembete, og dette læreembetet skal tolke og forklare Bibelen på en måte som de troende må oppfatte som opplysende og bindende. Denne fullmakten utøver Kirkens ledelse i Jesu Kristi navn, alltid med støtte fra Den hellige Ånd.
Dette læreembetet står ikke over Guds ord, men skal tjene det, og altså helt klart under ledelse av Den hellige Ånd. Gjennom århundrene har Kirken lest Den hellige Skrift parallelt med at den som fellesskap av kristne stadig gjorde nye erfaringer, og kom som følge av dette til foreløpige slutninger, ofte i form av trossetninger, som så fortløpende ble den katolske Tradisjon (med stor T!). Bibeltolkning og Tradisjon som én sammenhengende strøm, av erfaring skapte et slitesterkt bånd mellom Bibel og Kirke. Særlig mye personlig bibellesning for den enkelte ble det sjelden før ca år 1500. Boktrykkerkunsten kom først på dette tidspunktet i allmenn bruk, og Guds ord møtte man vesentlig som et fellesskapsfenomen i liturgien i kirkene.
Protestantisk bibelsyn
Ved reformasjonen på 1500-tallet slet man bevisst over dette båndet mellom Bibel og Kirke, som Den katolske kirke oppfattet som selve grunnlaget for bibelforståelsen. Reformatorene forkastet den katolske kirkestrukturen, fordi de mente at den hadde ført de kristne på avveier. Dermed forkastet de også deler av Tradisjonen, og det de stod igjen med var "Bibelen alene". Bibelen ble av dem oppfattet som tilstrekkelig rettesnor for det enkelte menneskes tro, og man la stor vekt på personlig bibellesning, der Bibelen så å si forklarte seg selv for den som leste den med tro i hjertet.
I kirken kunne man så få bibelkommentarer og utlegninger av bibelsteder i form av lange prekener, og det skulle oppvekke tro som personlig tillit til Gud - en visshet om at Gud elsker oss. Her lå det en motsetning til datidens katolske trosbegrep, som var mer preget av at tro var "å holde for sant det som Kirken lærer". I vår tid har partene nærmet seg mer i synet på troen, men fremdeles har Bibelen en helt overragende betydning i protestanters sinn. De bedømmer gjerne oss katolikker etter hvor flittige vi er når det gjelder personlig, helst daglig, bibellesning, og ser ofte med en viss mistro på vår bundethet til kirken og det som foregår der. Selv kan de oppfatte "en personlig kristen" som en trofast bibelleser, og de tar det ikke så tungt om vedkommende ikke er noen pålitelig kirkegjenger. Det kan av og til virke som om "kristendom er en privatsak" for svært mange medlemmer av Den norske kirke, mens den aldri kan være en privatsak for en katolikk.
Ulike måter å tolke og bruke Bibelen på
"Fundamentalistiske" protestanter og sektmedlemmer (som ofte er folk som vil ha enkle og tydelige svar på alle spørsmål som betyr noe for dem) tolker gjerne Bibelen bokstavelig ord for ord, som om hvert enkelt ord skulle være inspirert i seg selv. De vil ha full sikkerhet, og ser ofte med medlidenhet på mennesker som holder flere tolkninger åpne, som ikke er så absolutte som dem selv i sine meninger. Det er vanskelig å diskutere med dem. De står på sitt, og bedømmer gjerne skriftstedene løsrevet fra sammenhenger og har liten forståelse for historisk utvikling og problemer med tolkning av tekster som stammer fra andre kulturkretser som er 2000 år gamle eller eldre.
Vanlige protestanter er imidlertid mer influert av den historisk-kritiske bibeltolkning, og det skaper av og til problemer for dem. Når det er en rekke tolkningsmuligheter, alt etter hvilken bibelteolog man hører, blir det vanskelig for menigmann å vite hvem man skal holde seg til. Dette kan gi sterke meningsforskjeller innenfor ett og samme kirkesamfunn. Fordi Bibelen er den helt dominerende rettesnor for dem, og når den blir tvetydig, rammer det den enkelte troende i hans trosvisshet og sikkerhet.
De er det langt lettere for en katolikk å leve med slik faglig uenighet om Bibelen. For katolikker vet at stridsspørsmål av den art vil - hvis det dreier seg om noe vesentlig - bli tatt opp av læreembedet og bedømt som et ledd i Kirkens Tradisjon. Det gir den enkelte katolikk en sikkerhet for at andre, mer kompetente kristne, vil finne en løsning på problemene, og at det ikke er et stridsspørsmål som han personlig behøver å ha noe tungt ansvar for løsningen av.
Protestanten leser altså Bibelen både for å bygge opp sin tro og for å finne sikkerhet og et system for sin kristendomsoppfatning der. Han er ofte helt avhengig av Bibelen som referansesystem. Katolikken kan nøye seg med å lese Bibelen til oppbyggelse, for Kirken og Tradisjonen er et tilstrekkelig system og sikkerhetsnett for ham. Derfor oppmuntres den enkelte katolikk til personlig bibellesning for utvikling av fromhetslivet, men ikke for at han skal slå andre i hodet med utvalgte bibelsteder for å bevise et eller annet. Det har han vanligvis verken evner eller kunnskap til å gjøre.
Den katolske kirke i Norge samarbeider med Det norske bibelselskap, og bruker gjerne dette selskapets bibelutgaver (oversettelsen fra 1978). Der han man også utgitt Bibelens "Apokryfer" (skrifter som etter katolsk forståelse hører med i Det gamle testamente, men som protestantene ikke regner med). Snart kommer det en bibelutgave der "Apokryfene" er tatt med, så man slipper å kjøpe dem separat. Denne forskjellen mellom katolsk og protestantisk forståelse av Det gamle testamente har liten praktisk betydning.
Katolske bibelutgaver har alltid forklarende kommentarer til hjelp for leseren. Det begynner å bli vanlig også i protestantiske utgaver, for man innser at folk har problemer med å tolke en ren bibeltekst hvis de ikke får noen støtte. Bibelen forklarer ikke seg selv så lett for protestanter lenger, om den noen gang har gjort det!
Bibelen er således nå mer bakgrunnen for uenighet innenfor protestantiske kirkesamfunn enn mellom katolikker og protestanter. Tvert imot ser det ut til at vi i Bibelen lett kan finne en felles plattform for kontakt med protestantiske medkristne, til glede for begge parter.