En askese for vår tid

Utdrag fra "Natten er mitt lys" av Wilfrid Stinissen

Om Johannes av Korsets lære, St. Olav forlag

Askese

Ordet "askese" er ikke spesielt på moten. Det pleier å bli knyttet til en negativ innstilling til verden. "Asketer" er da mennesker som gir avkall på alt det gode verden har å by på.

Vi, som mer enn våre forfedre har utforsket det ubevisstes dyp, vet at en hård askese lett kan være inspirert av en skjult, ubevisst masochisme. Askese har ofte vært selvplageri. De som har erfaringer fra det førkonsilære klosterlivet, tenker nok med en viss skepsis på endel botsøvelser som hørte til klosterrutinen, og som de kanskje i mange år praktiserte med stor iver. Når man nå tenker tilbake på den tiden, skjemmes man en smule. Vi ser ikke lenger meningen med endel av disse asketiske øvelsene, og vi lurer på om de noensinne har hatt noen mening. Hvordan har man kunnet investere energi i noe slikt?

Ser en på ordets etymologi, merker man imidlertid at askese opprinnelig ikke var noe negativt. Askese kommer fra det greske «askeo», som betyr øve seg, trene. «Askesis» er den trening som idrettsmenn pålegger seg, og «asketai» er mennesker som er trente, atleter. Det høres positivt ut! I stedet for å gi avkall på noe godt, gjelder det å strebe etter et mål på en systematisk og velorganisert måte.

Tar vi ordet askese i denne opprinnelige betydningen, er det klart at et menneskeverdig liv inneholder endel askese.

En askese for vår tid

Hvis jeg skulle gi noen forslag til utformingen av en fornyet, tidsmessig askese, ville jeg peke på tre ting.

1. Respekt for Guds skapning. I stedet for å ødelegge skapningen, kan en vise den respekt. Man kan i første rekke vise respekt for den skapning en selv er. I Vandring med hvilepuls har jeg skrevet om en ny kroppens askese - om hvor viktig det er å tenke på kroppsholdningen, å spise det som er bra for kroppen, å ikke spise for mye eller for lite, å gi kroppen den mosjon og hvile den trenger. Alt dette er askese, positiv askese. Nettopp i vår tid er den spesielt viktig, ettersom vi er kommet så langt bort fra naturen.

Å respektere naturen, å ikke bryte den ned og skitne den til, er også en form for askese som våre forfedre ikke tenkte på. Å vise respekt for skapningen, er å ære Skaperen.

2. Kroppens frigjøring. Hensikten med Johannes av Korsets asketiske regler er å befri mennesket. Vi som har en større bevissthet om kroppens og sjelens enhet, innser at vi kan påskynde denne frigjøringsprosessen når vi befrir kroppen. Dersom vi er bundne til visse ting, mønstre eller vaner, er vi også bundne i vår kropp. Alt gjenspeiles i kroppen. Arbeider vi med å frigjøre oss fra våre kroppslige spenninger, arbeider vi ikke bare med vår fysiske, men også med vår åndelige befrielse.

3. Åpen ånd. Å leve med en åpen bevissthet eller en åpen ånd, er å la virkeligheten være det den er. Du avstår fra dine subjektive meninger, fra din evige «synsing». Det er en øvelse i objektivitet: en måte å lære å kjenne andre slik de er i seg selv, og ikke slik de er i oss, å ikke påtvinge andre våre egne vurderinger. Du ønsker ikke at noe skal være annerledes. Virkeligheten får lov til å være slik den er. Det innebærer at en legger bort de fargede brillene som man pleide å betrakte mennesker og ting gjennom. En lærer seg å lytte til virkeligheten, i stedet for å tvinge den til å være noe annet. En forsøker å tømme bevisstheten for alt man har lært seg under årenes løp. En går virkeligheten i møte uten fordommer, uten forventninger. Man er et stort spørsmålstegn.

Det sier seg selv at dette er en kontinuerlig «selvfornektelse».

Ved å forlate våre gamle, inngrodde mentale strukturer, forlater vi vårt ego. Og å miste sitt ego er det samme som å vinne Gud.

Døm ikke!

Til denne «åpen ånd-holdningen» hører det at man ikke dømmer. Hvis vi er enige med Johannes av Korset i at askesens mening er å gjøre oss frie for Gud, bør vi nok si at regelen «døm ikke» er en av de fremste asketiske forskriftene.

I et lite skrift som kalles Cautelas (Forsiktighetsmål), vender Johannes seg til en medbror og gir ham noen åndelige råd. Han skriver blant annet: «Du skal ikke feste deg ved en bestemt medbroders karakter og adferd, eller ved hans øvrige forhold, selv om dette skulle være aldri så viktig. Si ingenting under påskudd av at det skjer av nidkjærhet eller for å rette på en feil ... Ta aldri anstøt av eller forundre deg over noe som du ser eller får vite, men streb heller etter å få din sjel til å glemme alt dette. Dersom du vil feste din oppmerksomhet ved saker og ting, skulle mye synes å være dårlig, selv om du levde sammen med engler, ettersom du ikke forstår deg på kjernen i disse ting.» At vi ikke forstår oss på «kjernen» (la sustancia) i disse ting, skyldes sikkert at vi for det meste lever «overfladisk» i ordets opprinnelige betydning: vi holder oss til det ytre skiktet. Så snart vi begynner å gå veien tilbake, fra overflaten til «kjernen», begynner også trangen til å dømme å avta.

Hvordan ser denne veien ut? Vi kan dele vandringen opp i tre etapper.

I den første etappen blir vi oss bevisst hva vi tenker om våre medmennesker. Mangel på bevissthet er en av våre største feil. Bevissthet er menneskets privilegium, men samtidig dets ansvar. Vi mennesker kan ta et skritt tilbake og bli tilskuere til oss selv. Det er forutsetningen for at vi skal kunne skape orden i vårt liv. Jeg kan ikke erstatte kritiske tanker med kjærlighetsfulle tanker, hvis jeg ikke er meg bevisst at hodet mitt er fylt av kritiske tanker. Dersom noen i hemmelighet kunne spille inn våre tanker et par timer på bånd, og vi så hadde mot til å lytte til båndet, ville vi kanskje bli forferdet over de mengder av kritiske, dømmende, fordømmende tanker vi har prestert på så kort tid. I stedet for å snakke om den uavlatelige bønnen, skulle mange av oss kunne fortelle om den uavlatelige kritikken.

Når vi er blitt klar over vår dømmende holdning, kan vi begynne den andre etappen. Den går ut på å forstå at vi, når vi dømmer en annen, i grunnen dømmer oss selv. Når vi er misfornøyde med andre, er det fordi vi er misfornøyde med oss selv. Den som ikke aksepterer å bli gammel, synes at hans venner ser gamle ut. Mannen som ikke er så nøye med troskapen i ekteskapet, mistenker sin hustru og overvåker henne i sjalusi. Den som forakter en annen, lider av selvforakt. Det vi ikke liker hos oss selv, overfører vi ubevisst til en annen. Det er en bekvem løsning, tror vi. I virkeligheten er ingenting løst, for det onde sitter igjen i alle fall, men nå maskert og derfor mer forrædersk.

Dybdepsykologien kaller denne mekanismen for projeksjon. Selve problemet er egentlig like gammelt som mennesket. Vi finner det allerede hos den gamle Adam og den gamle Eva. Den selvforakt og den bitterhet de føler etter å ha spist av det forbudte treet, overfører de på Gud. De tror at det er han som er blitt bitter og sint. De gjør ham til en fiendtlig Gud. Det blir Jesu oppgave å løse mennesket fra denne projeksjonen, og vise at Gud fremdeles elsker det, hva det enn har gjort eller gjør.

Johannes av Korset forstår seg utmerket på projeksjonens mekanisme. «Vi går ut fra,» skriver han, «at andre er som vi selv, og vi dømmer andre etter hvordan vi selv er, ettersom vårt omdømme alltid stammer fra oss selv og tar sitt utgangspunkt der, og ikke kommer fra noe utenfor oss. Det er derfor tyven tenker at også andre stjeler, og den liderlige tror at alle er som han. Den onde tror at også andre er onde, da dette omdømmet stammer fra hans egen ondskap, men den gode tenker godt om andre, ettersom hans omdømme stammer fra den godhet han finner i sitt indre. Den uoppmerksomme og søvnige tror at andre er likedan som han selv, og derav kommer det at når vi er uoppmerksomme og søvnige mot Gud, mener vi at det er Gud som er søvnig og uoppmerksom mot oss» (LK 4,8). «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For den dom dere feller over andre, skal bli felt over dere selv, og med det mål dere bruker til andre skal det også bli målt opp til dere. Et lite rusk i din brors øye ser du, men den bjelken du har i ditt eget, blir du ikke vår! Hvordan kan du si til din bror: La meg ta rusket ut av øyet ditt - når du selv har en bjelke i ditt eget? Din hykler! Få først bjelken ut av ditt eget øye, så ser du også skarpt nok til å få rusket ut av din brors» (Matt 7,15). Men som regel vil du ikke engang behøve å få fjernet rusket fra din brors øye, for det rusket er ikke noe annet enn skyggen av bjelken i ditt eget.

At vi kommer til å bli dømt med den dom vi dømmer andre med, har ikke sin grunn i et guddommelig dekret, men ligger i sakens natur. Det er vi selv som feller vår dom når vi dømmer en annen, ettersom vi anklager den andre for det vi ikke vil erkjenne hos oss selv. «Derfor er du uten unnskyldning, du som dømmer - hvem du enn er,» skriver Paulus. «ja, ved å dømme andre, feller du din egen dom; for du som dømmer, handler jo likedan selv!» (Rom 2,1). Hvis vi vil lære oss selv å kjenne, gjør vi klokt i å se nøye på det som irriterer oss hos andre. Ofte er det nettopp det vi har vanskelig for å erkjenne hos oss selv. På den åndelige veien er våre «fiender» våre beste lærere. Det er et tegn på modenhet ikke å anklage andre når en er lei seg eller skuffet, men å søke årsaken hos seg selv, og arbeide med seg selv. Å mene at det alltid er andres feil, er derimot en typisk barnslig oppførsel.

Sant nok oppdager en ikke alltid nøyaktig den samme feilen hos seg selv, som det en anklager en annen for. Men hver anklage tyder i alle fall på en ikke tilgitt skyld hos den som anklager. Den som har fått all sin skyld forlatt, anklager ikke andre. «Kjærligheten er langmodig, den er velvillig... Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense» (1 Kor 13, 4.7).

«Guds rike er midt iblant dere!»

Når vi har «hentet hjem projeksjonene», og således befridd den syndebukken vi hadde utvalgt, fra den byrden vi hadde lagt på den, kan vi gå inn i den tredje etappen. Ved den andre etappen gikk vi fra det ytre til det indre. Nå går vi til det innerste, til det rom hvor Gud bor. «Guds rike er midt iblant dere!» sier Jesus (Luk 17,21).

Vi trer inn i dette Guds rike og tar vår skyld med oss. Så snart vi legger den frem for ham, forsvinner den. Mer enn det, mørket blir forvandlet til lys. «Og sier jeg: La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli natt, så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen» (Salme 139,11-12). Ingen synd kan holde stand når den vises frem for Gud. Han kan ikke se noe såret eller urent. Alt som kommer nær ham, blir forvandlet av hans blikk. Om skylden er stor eller liten spiller ingen rolle. Tilgivelsen strømmer i elver over den. Gud behøver aldri overveie om han skal tilgi denne gangen. Han er tilgivelse. Det er latterlig å tro at Gud kan bli trett av å tilgi. Det ville for ham være som å bli trett av å være til. Tilgivelse er hans vesen. Han nyskaper i et evig nu.

Det er herlig å se hvordan Faderen og Sønnen gjør alt hva de kan for å slippe å dømme. «Faderen dømmer jo ingen,» sier Jesus, «men har overlatt sin domsrett til Sønnen» (Joh 5,22). Men Sønnen vil ikke dømme. «Jeg dømmer ingen,» sier han (Joh 8,15). «Om noen hører mine ord, men ikke retter seg etter dem, da er det ikke jeg som skal dømme ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse den» (Joh 12,47). «Selv bekymrer jeg meg ikke om min heder; en annen (Faderen) sørger for den og feller dommen» (Joh 8,50). Faderen og Sønnen sender dommeroppdraget tilbake til hverandre. «Ikke jeg,» sier Faderen. «Ikke jeg heller,» sier Sønnen. Ingen vil ta ansvar for dommen.

Gud dømmer ikke. «Og så lyder dommen,» sier Jesus, «at lyset er kommet til verden, og menneskene valgte mørket fremfor lyset» (Joh 3,19).

Når Johannes av Korset snakker om den anagogiske (oppadstigende) handlingen, beskriver han nettopp denne tredje etappen. Den anagogiske handlingen er ifølge ham den enkleste og mest effektive måten å bli frigjort fra laster og fristelser. Vi vet at den største fristelsen er ikke å våge å gå til Jesus med sin skyld, ikke å tro på ham (Joh 16,9). «Når vi blir oppmerksom på en første tillokkelse eller angrep fra en eller annen last, slik som misunnelse, vrede, utålmodighet eller hevnlyst på grunn av en urett vi har opplevd ... skal vi straks, når vi erfarer dette, utføre en handling eller bevegelse av anagogisk kjærlighet mot denne lasten, mens vi løfter vårt hjerte opp til foreningen med Gud. Gjennom å løfte seg opp på denne måten, drar sjelen seg bort derfra og trer frem for Gud, som den forener seg med, og på dette viset kommer lastens og fristelsens og fiendens hensikter til skamme, og fienden finner ingen han kan skade. For sjelen, som jo heller befinner seg der den elsker enn der den skjenker liv, har på en guddommelig måte rykket kroppen bort fra fristelsen, og så fant fienden ikke noe sted der han kunne slå til eller sette feller, ettersom sjelen ikke lenger befinner seg på den plass der fristelsen eller fienden ville såre og skade den. Og da hender det noe vidunderlig! Det er som om sjelen har glemt lastens tillokkelser, ja, den er blitt forenet og ett med sin Elskede, og kjenner ingen som helst tillokkelse fra den last djevelen ville friste den med.» I stedet for anagogisk handling kunne man også kalle den for katagogisk (nedadgående) eller sentripetal handling: vi går inn i vårt sentrum der Guds rike er. Vi «tar skrittet over vår egen skygge», som Vaclav Havel skriver, og går inn i lyset.

Når vi har oppdaget Guds rike midt iblant oss, når vi er blitt «lys i Herren» (Ef 5,8), da kan vi gå ut igjen. Men nå ikke lenger for å anklage og dømme, men som kjærlighetens budbringere, for å spre himmelriket, for å kunne stå andre bi i deres nød (2 Kor 1,4) med den trøst vi selv får av Gud.

Himmelriket er midt iblant oss. Det er ferdig. Vi behøver ikke bygge det opp. Det venter på oss, på at vi trer inn i det. Gjør vi det, så trer vi inn i forsoningen, med Gud, med oss selv, med alle mennesker, med hele skapningen. «For han er vår Fred, han har ... revet ned skillemuren, tilintetgjort fiendskapet (Ef 2,14).