Preken ved messe i St. Olav kirke, Trondheim

Av kardinal Walter Kasper, 26. juli 2003.

Se også kardinal Kaspers preken i en økumenisk jubileumsgudstjeneste i Nidaros domkirke 27. juli 2003.

Kjære medbrødre i bispeembetet, kjære brødre og søstre i Kristus!

Det er en stor glede for meg og jeg er svært takknemlig for å få være sammen med dere i dag og for å være blitt invitert til å dele noen ord om vår felles tro basert på dagens Evangelium og til å delta med dere i denne eukaristiske feiring av "troens mysterium". Jeg bringer til dere en varm og hjertelig hilsen og velsignelse fra vår hellige far, pave Johannes Paul II, som spesielt siden hans historiske besøk i Norden i 1989 alltid er sammen med dere i hans tanker, i hans hjerte og i hans bønner.

I fjor mottok han en luthersk delegasjon fra Trondheim, ledet av biskop Finn Wagle, som var kommet til Roma for å minnes Olav den hellige, Norges vernehelgen og en viktig helgen for både katolikker og lutheranere. Dette arrangement fremmet båndet mellom deres elskede land med sin gamle kristne tradisjon og den katolske kristenhets sentrum i Roma. 850-årsjubileet i Trondheim finner sted i nært samarbeid med den katolske kirke. Slik Olav den hellige blir æret hos både lutheranere og katolikker, er han en bro mellom våre kirker som ved ulykkelige historiske hendelser ble adskilt for nesten fem hundre år siden.

Hva vil jubileet for Nidaros erkesete si til dere og til oss i dag? Fremfor alt tror jeg det får frem hva Simon Peter svarte Jesus, slik det ble proklamert i dagens Evangelium: "Du er Messias, sønn av den levende Gud." (Matt 16,16) Jesus hadde på forhånd spurt Peter: "Men dere, hvem sier dere at jeg er?" (Matt 16,15)

Kjære brødre og søstre, dette er det avgjørende spørsmål som hver av oss må svare på: Hvem er Jesus Kristus for deg? Et menneskelig forbilde, en profet, eller er han virkelig Guds Sønn for deg? Eller betyr han noe annet for deg? Er han den klippen som du bygger ditt liv på, eller bygger du det på sand i form av flyktige moter og slagord? Er han veien, sannheten og livet for deg? (Joh 14,6)

Peter fikk stilt dette spørsmål i en situasjon forskjellig fra, men ikke desto mindre lik dagens situasjon. Mange kjenner ikke lenger Guds Sønn. De er indifferent og forvirret fordi de i denne verden ser all slags vanskeligheter, misforståelse, hat, urettferdighet og vold og kan ikke forstå hvordan dette kan holdes sammen med en god og barmhjertig Gud. Men for kristne er Jesus som Guds Sønn, som Guds selvåpenbaring, klippen til å holde fast ved og til å stå på; han gir våre liv et fast og pålitelig punkt å holde seg til, han viser oss vei og leder oss, han er kilden til tillit og håp for oss.

Vi lever i vanskelige tider. Som troende og som kristne i dag føler vi oss ofte som fremmede i vår sekulariserte verden der tro og troskap i forhold til troen ofte ser ut til å være fremmedelementer der såkalte moderne nye standpunkter og meninger blir spredt, fremhevd og anbefalt og der trofaste kristne nærmest er i ferd med å bli en liten flokk. Troskap tilhører ikke dagens mest respekterte og verdsatte verdier, hverken i forhold til vår personlige tro eller i menneskelige relasjoner og i ekteskapet. Fleksibilitet blir lovprist. Men hva oppnår vi? Mister vi orientering og ledelse? Blir vi ikke ustø og rotløse? Er det fremdeles noe som heter rett og galt? Hvor får vi hjelp, og hvor skal vi gå?

For Olav den hellige og de første kristne i Norge var svaret klart. De forankret deres liv i Jesus Kristus og orienterte det i samsvar med hans ord om evig troskap. De søkte kjærlighetens og barmhjertighetens ansikt i Kristus og lengtet etter liv i fellesskap med ham som er veien, sannheten og livet. (Joh 14, 6) Finnes det et annet svar for oss i dag? Må vi ikke si med Peter: "Herre, til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord." (Joh 6,68)

Så er dette jubileum for grunnleggelsen av Nidaros erkestol fremfor alt en påminnelse og invitasjon til oss om å gå i fotsporene til Olav den hellige og hans arvinger, til på nytt å orientere våre liv i forhold til det som opprettholder og gir liv, ikke bare for et flyktig øyeblikk, men for alltid, slik at vi ikke blir barn "som lar seg kaste omkring av bølgene og virvler rundt i blåsten fra alle salgs nye lærer" (Ef 4,14). Med Jesus for våre øyne og i vårt hjerte, oppfyllelsen av hans store bud om å elske Gud og vår neste - det er vår felles kristen arv som vi kan bygge opp i dag.

"For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt - nemlig Jesus Kristus." (1 Kor 3,11) Dette er sant også for byggingen av et forent Europa. På den tid da kirken i Nidaros ble grunnlagt, var Europa fremdele forent. Bare på grunnlag av Kristi ord og bud om livets hellighet, rettferdighet, troskap, fred og kjærlighet kan dette europeiske hus vedvare og bli et åpent hjem for alle dets innbyggere. Hellige Olav, be for oss og om vår troskap, be for Europa og om bevarelse av dets kristne røtter.

II.

Kjære brødre og søstre, for meg synes det også å være et annet budskap til oss i dag. Gjennom sin troskap mot Kristus, klippen og hjørnestenen, ble Peter selv Kirkens klippe. "Og jeg sier deg, at du er Peter - Klippen - og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold." (Matt 16,18) Disse ord, skrevet med gigantiske bokstaver på Peterskirkens kuppel i Roma er for oss katolikker det fundamentale dokument for biskopen av Romas petrinske tjeneste, han som for oss er det synlige referansepunkt, tegnet, sentrum og redskap for Kirkens enhet, med oppdrag å styrke sin brødre (jf. Luk 22,32).

Vi er takknemlige for denne enhetens tjeneste og for måten pave Johannes Paul utrettelig gjennomfører den. Men det som for oss er klippen [the rock], det er for andre kristne snublestenen [the stumbling block]. Så dette jubileum påminner oss om Jesu ord da han forlot denne verden og bad til sin far om hans disiplers enhet: "La alle bli ett." (Joh 17,21)

Olav den helliges tid var fremdeles den udelte Kirkes tid. Ikke desto mindre var enhet og fred en presserende oppgave også på Olav den helliges tid. Som vi vet står freden i verden igjen på spill og er i stor fare. Fredskapere er nødvendig, fredskapere i verden og fredskapere blant Kristi disipler. I det andre årtusen var Kirkens enhet brutt opp; det var religionskriger mellom kristne land som vi i dag utelukkende kan minnes med dyp skam og oppriktig anger.

Lovet være Gud for at Den Hellige Ånd i vår tid har minnet kristne fra alle kirker enda en gang om Jesu ord i hans yppersteprestelige avskjedstale, "la alle bli ette" (Joh 17,21). 2.Vatikankonsil og pave Johannes Paul II har gjort den økumeniske oppgave til en av deres høyeste pastorale prioriteter. I de siste tiårene har Olav den hellige fra Norge, som Birgitta fra Sverige, Henrik fra Finland og andre blitt mer og mer vernehelgener og forbedere for en slik økumenisk tilnærming mellom Norden og Roma.

Pave Johannes Paul har klart slått fast at økumenikk ikke er blant de frie valg eller hobbyen for noe få. Det er heller ikke så enkelt at det er biskopenes og teologenes tjenesteoppdrag; det er altså en oppgave for hver menighet og for hvert lem blant kristenhetens troende. Vi tror på den ene Gud, på den ene Herre Jesus Kristus, på den ene Hellige Ånd, på den ene dåp og på den ene Kirke der vi er bundet sammen til tross for vår smertefulle splittelse. I trosbekjennelsen som vi har delt siden de første århundrer, sier vi: "Jeg tror på den ene hellige Kirke."

Bare ved å bli forent kan vi vitne om fred og forsoning i verden; bare når vi er forent med hverandre og når vi har leget sårene fra vår egen splittelse, vil vi bli i stand til å lege sårene i vår verden og til å hjelpe til med å overvinne konfliktene i vår verden. Å be og arbeide for de kristnes enhet betyr å be og arbeide for leging av splittelsens sår og for forsoning. I dagens verden kreves vårt felles vitnesbyrd.

Vi har oppnådd en stor del gjennom de siste 40 år. Det viktigste utkomme er dog ikke dokumentene som forblir papirark dersom de ikke blir satt ut i praksis. Det mest markante resultat er den nye ånd som har vokst frem. Nå for tiden prøver de splittede kriker å se på hverandre ikke som fiender, men som venner. De gjør en innsats for å overvinne gamle fordommer og negative meninger som er kommet til uttrykk om hverandre i den forgangne tid, og de prøver å fordype deres gjensidige forståelse og anerkjennelse. De har gjenoppdaget deres brorskap og de har sammen lagt ut på veien mot kristen enhet.

Selvfølgelig har vi ennå ikke nådd vårt endelige mål. Motstand og mismot finnes fremdeles. Det eksisterer fremdeles læremessige spørsmål som må klargjøres, spesielt om Kirkens og det kirkelige embetes natur. Men det finnes også oppmuntrende tegn som skaper nytt håp for fremtiden. Jeg minner f.eks. om Bønnedagen for fred i verden som ble avholdt i Assisi i januar 2002 og der representanter for alle verdensreligioner og alle kirker kom sammen for samlet å be om fred. Bare for 30 eller 40 år siden ville dette vært utenfor enhver fantasi. Ved denne anledning ønsker jeg å uttrykke min dypeste takknemlighet til alle prester, til alle menn og kvinner, og særlig til alle unge mennesker som er engasjert for å fremme økumenikken.

Noen spesielle takkens ord går til de troende som ber for Kirkens enhet. Bønnen er virkelig økumenikkens hjerte, dens sanne propell. Uten bønn kan vi ikke oppnå noe som helst. Vi kan ikke nå enhet bare ved egen kraft og innsatsvilje. Enhet er en gave fra Den Hellige Ånd. Derfor, la oss be for enhet, for forsoning, for fred, for kjærlighet og om Den Hellige Ånds komme.

Kom, Hellig Ånd,
og fyll dine troendes hjerter.
Driv hat og onde tanker fra dem ut.
Hjelp oss å overvinne vår trette
og alle våre fordommer,
all vår sjalusi og nag.
Inngyt i oss følelsen av respekt og vennskap.
Tilgi oss vår synd mot enheten.
Leg vår splittelses sår.
Gi oss forsoning, enhet og fred.

[Come, Holy Spirit,
and fill the hearts of your faithful.
Chase the hatred and evil thoughts from them.
Help us to overcome all our quarrels,
and our prejudices,
all our jealousies and grudges.
Instil in us feelings of respect and friendship.
Forgive us for our sins against unity.
Heal the wounds of our divisions.
Give us reconciliation, unity and peace.]
Hellig Olav, be for oss. Amen.

Messen:: For den hellige Kirke (Norsk Missale, s. 775)
1. lesning:: Jes 56,1.6-7: "Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk."
2. lesning:: Apg 2,42-47: "De troende hadde alt felles."
Evangelium:: Matt 16,13-19: "Du er Peter - Klippen - og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke."