Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren

En preken holdt av p. Per Bjørn Halvorsen O.P. den 31. oktober 1999

Den norske kirkes bots- og bededag
Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren
Gal 5, 16-24
Joh 15, 5-8

Brødre og søstre i Herren.

I dag er gleden stor i Guds Kirke, den i himmelen og den på jorden, for i dag vinner enhetens Ånd en stor seier over splittelsens ånd. I dag, på dagen 482 år etter at Martin Luther, etter det som fortelles, slo opp sine berømte teser på døren til slottskirken i Wittenberg, undertegner fremstående representanter for den evangelisk-lutherske og den katolske kirke "Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen" i Augsburg, stedet hvor den augsburgske konfesjon i sin tid ble utarbeidet.

Denne dagen vil gå inn i kirkens historie som en merkedag, for det er uten tvil den hittil viktigste begivenhet på veien mot enhet mellom alle kristne. Veien mot denne dagen har vært lang og tung. Den har innebåret mye arbeid, mange tålmodighetsprøver, men den er blitt båret frem av mye bønn, mye sann søskenkjærlighet, sterk trang til å handle etter Kristi vilje.

Kvelden før Jesus gikk til sin lidelse, som om han ikke hadde nok med å bære det som lå foran ham, må han i tillegg til sin angst ha forutsett at den ene Kirke som skulle fødes ut av hans gjennomborede side på korset, ved menneskenes syndighet og disiplenes troløshet, ville bli splittet. Derfor brøt han ut i inderlig bønn og sa: "Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendte meg" (Joh 17, 21).

Dette var den siste bønn Kristus som yppersteprest bad for sin kirke før han gikk til sin lidelse. Vi svake og syndige Kristi tjenere kan, på vår side, ofte være i tvil og villrede om hvorvidt det vi gjør, virkelig er i samsvar med Kristi vilje eller ikke. Når vi arbeider for enhet i Kristi kirke, behøver vi ikke å nages av slik anfektelser, for da har vi full visshet for at vi handler slik han vil.

Spørsmålet om rettferdiggjørelsen var, som vi vet, reformasjonens hovedanliggende. Nå har det alltid vært den katolske kirkes tro at mennesket blir frelst ved troen alene, ved nåden alene. St. Augustin uttrykker dette helt utvetydig i en av sin prekener hvor han sier: "Hvilken større nåde fra Gud kunne vel dages for oss, enn at han som hadde sin enbårne Sønn, gjorde ham til menneskets sønn, og dermed til gjengjeld gjorde menneskets sønner til Guds sønner? Se etter om du finner noen fortjeneste, noen grunn, noen rettferdighet; se om du finner noe annet enn nåde" (preken 185).

Men samtidig er det grunnleggende for den katolske tro at Guds sønns komme i kjødet, hans inkarnasjon, gjør noe fundamentalt nytt med menneskets natur. Frukten av Kristi frelsesverk er at mennesket blir en ny skapningen, en skapning som ikke er etter kjødet, men etter Ånden. Det er dette Paulus sier i brevet til Galaterne: "De som hører Kristus til, har korsfestet sin onde natur - kjødet - med dens lidenskaper og lyster", og innledningsvis sier han derfor: "Lev et liv i Ånden!"

Derfor ville det ikke være nok, sier pave Leo den store, at Gud viste seg for mennesket og uten videre erklærte det for rettferdig å være; nei, Gud blir selv menneske for å løfte menneskenaturen opp til seg. Han sier det slik: "Hadde ikke det nye mennesket kommet i syndig kjøds lignelse og tatt opp i seg vår falne natur, dersom han som er av samme vesen som Faderen, ikke også hadde villet bli av samme vesen som sin Mor, - hadde ikke han, som alene var uten synd, forenet var natur med seg selv, da ville hele menneskeslekten fortsatt ha trellet under djevelens åk; seierherrens seier ville ha vært oss til ingen nytte, dersom den var vunnet utenfor vår natur".

Guds frelsesgjerning for oss mennesker består i dette at han av sin ufattelige godhet og godvilje mot oss oppretter et livsfellesskap, et samliv med oss, som både er nå og for all evighet. Han tar opp i seg vårt liv og vår død, han gjør dem til sitt liv og sin død for å føre oss til seg. Dette gjør han av nåde alene, og denne nåde får vi del i ved å tro på hans Sønn og få del i hans Ånd.

Dette er det som Felleserklæringen uttrykker i få ord, men ord som er tunge av mening: "Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".

Dette er det samme som Herren sier i Evangeliet: "Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre". Ved troen og dåpen er vi podet inn i ham som er vinstokken, vi blir lemmer på hans ene legeme. I ham får vi fellesskap med Gud, med den hellige Treenighet, for i Kristus får vi del i det kjærlighetsfellesskap som binder Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd sammen, et fellesskap som intet menneske kan fatte, men som vi allikevel er innenfor.

Det er i dette fellesskap, podet inn på det ene vintre, at vi bærer frukt i all god gjerning, ikke av oss selv, for av oss selv bærer vi kjødets frukter. Paulus nevner noen av dem: "Fiendskap, strid, rivalisering, partivesen og misunnelse". Men forenet med vinstokken bærer vi Åndens frukter: "Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet". Det er ved Gud, den Hellige Ånd, dette skjer, ved nåde, for alt er nåde.

Dere feirer i dag bots- og bededag. Det passer seg i grunnen godt at denne gledens dag samtidig bærer botspreg, for det er på begge sider meget å angre, be om tilgivelse for og gjøre bot for, for mye menneskegrums har dekket over den grunnleggende enhet i troen som alltid har ligget der. I anledning det Hellige År, år 2000, har Romas biskop, enhetens ikon, oppfordret hele den katolske kirke til det han kaller en "renselse av hukommelsen". Denne oppfordringen kan trygt gå videre til alle kristne. Vår botsøvelse i år 2000 bør være å se fortidens synder i øynene med ydmyk ærlighet og bekjenne kirkens synder mot menneskeheten, mot sine egne og mot enheten. La oss samtidig vende det samme kritiske blikk mot oss selv, både mot våre kirkesamfunn og mot hver enkelt av oss, og bekjenne at vi har syndet mot enheten, mot søskenkjærligheten og mot Gud, av selvsøken, retthaveri og arroganse.

Men kristen bot er ikke trist, nedstemt og håpløs, for Gud spør gjennom profeten Jesaias munn: "Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske?" Nei, sier vår Herre Jesus: "Når du faster, da skal du salve ditt hode og vaske ditt ansikt", for den kristne bot er allerede begynnelsen på en ny start i forholdet til Gud og dermed til hverandre.

Den begivenhet vi feirer i dag er ikke målet, slik biskop Stålset sa i takkegudstjenesten torsdag kveld, men den er en viktig etappe å vei mot målet. Vi legger det gamle bak oss og ser fortrøstningsfullt det nye i møte, for vi er på rett vei.