Sjelesorg ved livet slutt

Av p. Olav Müller SS.CC.

I våre katolske menigheter her til lands er det skikk og bruk at presten besøker syke og gamle minst en gang i måneden. Er menigheten stor, blir også leke trukket inn som medhjelpere. Viktig ved sykebesøkene er lesing fra Den hellige skrift og ord til trøst og oppbyggelse. Viktigere er sakramentene den syke mottar. Mange ønsker å skrifte, alle mottar den hellige kommunion (nattverden). I sakramentene «overtar» Kristus sjelesorgen. Hans tause, guddommelige ord i syndenes forlatelse og ved mottagelsen av Livets Brød virker dypere enn den mest taleføre prestetunge.

Det ligger i kortene at når Kirken legger så stor vekt på prestens sykebesøk, blir det enda mer påkrevet at han betjener de døende. I voksenkatekesen blir katolikker innstendig oppfordret til å varsle presten straks en av deres nærmeste ligger for døden, eller har en sykdom som kan føre til døden. Dreier det seg om akutt dødsfare som ved slag og ulykker, skal presten varsles øyeblikkelig selv om det er midt på natten. Presten på sin side skal sette sin pastorale ære i å ile til sykehusert eller hjemmet hurtigere enn mannskapet i en utrykningsbil.

Prestens rolle før og nå

Før vi nærmer oss sykesengen til den terminale, vil jeg streife litt inn på det endrede miljøet dagens døende befinner seg i og den disposisjon presten i denne sammenheng bør tilegne seg.

I gamle dager døde de fleste hjemme. Deres fysiske lidelser var nok langt større enn det sykehuspasienter får oppleve i dag. Psykisk var de nok heldigere stillet den gang. De lå i den seng hvor de hadde sovet, elsket, grublet i lange netter. Blikket kunne hvile på enkle møbler og billeder som var dem kjente og kjære. De var omgitt av mennesker som stod dem nær ved blodets og kjærlighetens bånd. Det var personer som kjente deres liv og verdsatte det de tidligere hadde gjort for familie og venner, da livet ennå stod i full blomst. De fikk etter tidenes muligheter varm omsorg av sine egne i sitt eget hjem. Når slutten nærmet seg, kom slekt, venner, naboer innom og tok høytidelig avskjed med den døende. Presten ble tilkalt. Han tok seg god tid ved sykesengen. Salmer ble sunget og bønner bedt. Alt ble så naturlig. Døden ble forstått som en del av livet, som nå var i ferd med å avsluttes i sin jordiske form. Det lå en stemning av trygghet i rommet, men også et drag av høytid. For nå skulle en de holdt av, si det siste avgjørende ja til Gud og hengi seg til ham med ånd, sjel og kropp. De som var tilstede var ikke distanserte tilskuere. Med sin empati tok de del i dødsprosessen, følte ansvar for den døendes død. Under slike omstendigheter ble døden fratatt mye av sin gru og tragedie. - Det som her er sagt gjelder både for katolske og protestantiske dødsleier i tidligere tider.1

Det viktigste i vår sammenheng blir å fremheve at en døende person i tidligere tider slapp - både fysisk og psykisk - å bli glemt, skjøvet unna, dyttet inn i den private sfærens ulidelige ensomhet. Den terminale var, kanskje mer enn noensinne tidligere i sitt liv, i begivenhetens sentrum. Det må ha styrket hans selvbillede, dempet dødsangsten og økt troen på at himmelveien lå åpen for ham.

Når vi så retter blikket mot de døendes skjebne i våre dager, skal vi ikke falle for fristelsen til svarthvitt maling. Det har i de siste tiår skjedd en beundringsverdig bevisstgjøring blant helsepersonell hva de terminale pasienters situasjon angår og et tilsvarende løft for å bedre deres kår. Den som ønsker å vite hvor utrolig mye som kan gjøres for pasienter i livets sluttfase så de bevarer selvrespekten, får et verdig liv og en verdig død, vil få stort utbytte av å lese hva oversykepleier Maria Aakre skriver om disse ting. Hun arbeider ved kreftavdelingen, St. Olav Sykehus, Trondheim.2

 Men også helsepersonell på vanlige avdelinger gjør hva de kan for å gi en helhetlig omsorg. Mange leger tar seg god tid ved sykesengen til den dødssyke. Sier kanskje:«Jeg makter ikke å helbrede deg, men jeg vil gjøre hva jeg kan for å lindre dine smerter like til slutten». Sykesøstre kan være engler i sin omsorg for de terminale, men tiden for hver pasient må - med nåværende bemanning og bevilgning - bli begrenset. Det råder per i dag stor mangel på sykepleiere. Underbemanning, hektisk arbeid, tunge løft gjør mange utbrente. Sykefraværet er stort. Importerte sykepleiere fra andre verdensdeler kan stråle av godhet, men kommunikasjonen med den døende nordboer kan bli mindre enn nødtørftig. I lange tider vil de riktige ordene i det nye språket mangle.

Ektefeller, barn og barnebarn kan være flinke til å besøke sine kjære, men også deres tid er begrenset, og veien til sykehuset kan være lang. Mange er yrkesaktive og den friske ektefellen har samtidig ansvaret for familien. Påtagelig mange av den døendes venner uteblir. De har ikke noe forhold til egen død, fortrenger den og skyr den døende venn for ikke å bli minnet om at de selv må lære «å telle våre dager».

Men hva har så alt dette med katolsk sjelesorg å gjøre ? Jo, presten må være seg bevisst hvem det er han nå besøker - ikke nødvendigvis individuelt, men generelt. Han må ha kunnskap om de terminales situasjon slik den arter seg i dag. Han må være klar over at den sykes selvbillede kan ha lidd delvist eller helt skipbrudd, at han kanskje føler seg trukket ut av alt som tidligere ga ham identitet: hjemmet, familien, arbeidsplassen, venners solidaritet, barnas hengivenhet. Dødsstøtet mot selvbilledet kan være kjenslen av å være et behandlingsobjekt mer enn et følende subjekt. Presten må ytterligere være klar over at pasienten er et barn av sin tid - uansett tro og livsinnstilling, at han, som alle andre, har suget inn gjennom mediene samfunnets holdning til gamle og døende, at han har fått innpodet at det er ene ungdommens vitalitet som teller i dagens samfunn, at denne andre fase i menneskers liv, som er blitt trukket ut over sine grenser og langt inn i alderdommen, er den eneste saliggjørende livsfase, at han i hvert fall et stykke på vei kan ha lystret parolen om å bevare ungdommens skjønnhet, kraft og vitalitet, at mediene fordekt har fortalt ham: «Du er hva du gjør. Effekten av dine handlinger speiler hvem du er». Selv ikke som pensjonist har tidens trend «gitt ham lov til» å slippe unna effektjaget. Han har mottatt «telegrammet»fra mediene om at han også som gammel skal være sosial, gå på bingo, ta styreverv i fagforeningen, mosjonere, være sprek til de tusen, mekke på bilen, flikke taket på hytta. Han må ha forstått at døden må skyves unna som hysj, hysj og ikke-eksisterende i et samfunn som beruser seg i ungdom og ungdommelig vitalitet. Presten må derfor være klar over at pasienten, han nå vil besøke, kan ha opplevd overgangen fra hektisk aktivitet til en passiv, lidende tilværelse på dødsrommet som traumatisk, at han kan ha sagt til seg selv.«Jeg er en parasitt, som ligger samfunnet til byrde. Min død trekker ut i langdrag. Den blir ufyselig stygg for mine pårørende, og for meg en uverdig slutt på livet». Presten bør ikke være ukjent med det faktum at mange terminale leker med tanken om å ta sitt eget liv.

Ja, denne trenden hos mange terminale pasienter må sjelesørgeren være seg bevisst når han går inn gjennom sykehusporten. I måneder og år med bønn og kristen meditasjon må han ha tilegnet seg et menneskesyn som står i grell motsetning til pasientens eventuelle negative opplevelse av seg selv. Når han trer inn i dødsrommet, møter han bevisst en person, skapt i Guds billede. Presten ser inn i et ansikt som bærer spor av den kommende døds destruktive verk. Bak masken skimter han den dødssykes uendelige dyp, som kun kan fylles av den levende Gud. Presten selv bør være besjelet av en ro og ærefrykt som formidler til pasienten at han er uendelig verdifull. Det vil presten være i stand til bare hvis han i indre bønn har møtt sitt eget menneskeverd og er fortrolig med egen død. Hvis den ordinerte prest fortrenger egen død, vil møtet med den døende gi presten angst, og sjelesorgen vil reduseres til en kjølig, distansert embetshandling, som forrettes i all hast. Noen pliktskyldige, oppbyggende ord vil ingen resonans finne. De vil støte mot en ugjennomtrengelig mur av skepsis «Presten er som de andre. Bak den omvendte snippen og den fiolette stolaen skyr han meg - i virkeligheten. Han er ikke villig til å gå inn i min frustrasjon, angst og ensomhet. Er den Gud han representerer like distansert som presten selv?» Sjelesørgerens indre holdning er svært avgjørende for den menneskelige kontakt.

Sjelesorgens varianter

Den sveitsisk-amerikanske psykiater Elisabeth Kübler-Ross hevder i sin bok Før livet ebber ut 3 at mennesker med dødelig sykdom går gjennomgår stadier som innbefatter sjokk, fornekting, depresjon, kjøpslåing, akseptasjon, frigjøring. Hennes teorier fikk i åttiårene først sterk gjennomslagskraft, men møtte senere adskillig kritikk. Tidligere professor ved universitetet i Bergen Ulla Qvarnstrøm, som tok doktorgraden på emnet «Upplevelser inför döden» hevder i et intervju4 at hennes undersøkelser«gir ingen som helst holdepunkter for at det er slik. Mine data viser tvert imot at pasientene i sine psykologiske reaksjoner på kort tid svinger mellom ytterpoler som fornektelse og innsikt, opprør og underkastelse, akseptering og protest, håp og oppgitthet, vilje til å leve og ønske om å dø, verdighet og ydmykelse, trygghet og utrygghet».

Selv har jeg som prest ved sykesengen opplevd to hovedvarianter: kampen for å leve; vissheten om å skulle vandre. Jeg blir budsendt til et sykeleie. Legen har opplyst både pasient og pårørende at livet ikke står til å redde, og at smertestillende medisinering er alt de fra nå av kan tilby pasienten. Når jeg trer inn i sykerommet, møter jeg ikke et nedbrutt menneske, men en person, som vel er sengeliggende, men strutter av kampvilje. Her skal det kjempes - bokstavelig talt på livet løs. De pårørende er grepet av samme optimisme: «Dette skal vi greie sammen». Skal jeg nå som prest tyne håpet og i sannhetens navn forsikre pasienten om at han snart skal dø? - Inge Mannsåker skriver i en artikkel om Sjelesorg i dødens nærvær 5: «Det er ikke noe lite poeng i å holde håpet oppe hos den syke. Livsmotet har nå en gang stor betydning for helbredelsen, og hvem kan si at her er det intet håp? Kübler-Ross, som ikke kan lastes for å skjule sannheten for pasientene, sier at det er meningsløst å se det som et poeng å ta håpet fra et menneske. Hvem ville ikke være enig i det? » - Selv går jeg et skritt videre enn Mannsåker. Jeg ikke bare lar være å drepe pasientens håp, jeg søker dessuten å styrke det. Så lenge det er liv, er det håp. Livet vil leves, og ikke så sjelden hører vi om helbredelser som ingen lege kan forklare. Hvis all psykisk kamp for å redde eget eller andres liv kun var slag i luften, ville forfatteren av dette innlegg, som for 59 år siden som ung mann ble trillet inn på et dødsrom, ikke blitt trillet ut igjen en uke senere.

Presten skal oppmuntre pasienten i hans kamp for å leve. Ord som disse kan være på sin plass: «Gud vil ikke at vi skal lide, og døden hører heller ikke med til hans opprinnelige plan med menneskene. Livets Herre solidariserer seg med oss i kampen for liv. Han gir oss legen, medisinen, vår egen livsvilje som våpen mot den siste fiende.» Her kan sjelesørgeren lede samtalen inn på sakramentene:«I den kampen du nå fører, trenger du Jesu hjelp. Hva med et oppriktig skriftemål? En tilgitt synder står bedre rustet for livet enn en som er tynget av skyld, og det er vi vel alle mer og mindre. Og hva om du mottok den hellige kommunion? Den oppstandene Frelser, som da vil gå inn i deg, vil alliere seg med deg i kampen for liv. Og i våre dager mottar vi sykesalvingen like mye for å bli frisk som for å dø rolig med tro, håp og kjærlighet. - Du kjemper og skal kjempe for livet med Guds hjelp. Men som du vet - når man kjemper, vil man enten vinne eller tape. Tar du imot sakramentene, blir du rustet til å takle begge utfall».

En slik fremgangsmåte skremmer ikke hvis presten tror på det han selv sier. Forslaget blir vanligvis akseptert både av praktiserende katolikker med troen intakt og mer religiøst likegyldige, som har fått Kirken noe på avstand.

Psykiske og guddommelige under har skjedd og vil fortsatt skje i Kirkens historie. Regelen vil nok allikevel være at en pasient, som er oppgitt av legen, etter en tid vil tretne i striden. Kampgløden slukner etter hvert. Muligens vil vissheten om egen død på dette stadium fortrenges for en tid, men sjelden lenge. Pasienten vet nå at han skal dø og vil gjerne snakke om døden og de siste ting. En ny kamp har begynt: kampen for den gode død. Velmente pårørende - ofte de som ikke har noe forhold til egen død - kan her begå en stor feil. Jeg har hørt ord ved sykesengen som disse: «Mor, du må ikke snakke slik, du skal ikke dø, du skal bli frisk og leve sammen med oss - lenge.» Slike utbrudd virker mot sin hensikt. Den dødssyke jages ytterligere inn i sin ensomhet. Det som nå mest opptar hans tanker - og som han helst vil snakke fortrolig om med sin familie - er det som forestår. Han ville midt i smerten føle seg vel om de leste noen vers fra Bibelen, talte om det de hadde lest, ba noen bønner fritt eller fra Bønneboken. Selv ville han oppleve det som forløsende om han fikk tale om sitt håp på et bedre og rikere liv på den annen side av dødens skillevegg, og om han fikk trøste dem med troen på at han etter sin død i De helliges samfunn fortsatt ville leve sammen med dem og legge frem sine forbønner for familien hos Gud. Hvis presten blir oppmerksom på den manglende kommunikasjon, kan han ved ord og eksempel ha gode sjanser til å bedre forholdet.

Det hender også at pasienten får dårlig samvittighet, fordi han tapte i kampen for livet. Jeg ble en gang bedt om å besøke en kvinne, som visste at hun snart skulle dø og var innforstått med det. Men hun følte seg skyldig overfor sin noe New-Age-påvirkede familie, fordi, som de hevdet, hun ikke hadde tatt i bruk alle sine iboende energier for å bli frisk. Vår samtale streifet da inn på evolusjonen generelt, hvor det enkelte individ lovmessig må dø for å gi plass til nye, eller om mikrober og basiller - som en del av Guds skaperverk - som ingen menneskelig «energi» kan stanse i det lange løp, at naturen helst vil gå sin strake gang, og at Gud vil det så.

Jeg har latt meg fortelle at det finnes dødssyke pasienter som får høre av sine medkristne at de vil bli frisk bare de tror sterkt nok. Når så livskreftene ebber ut, bebreider de seg selv for å være lite troende, tar til å tvile på egen frelse og lever sine siste dager i dyp depresjon. Troen blir her en menneskelig prestasjon mer enn en gave fra Gud. Presten bør her minne pasienten om at også Jesus måtte dø, selv om hans «tro» var klippefast, og at alle apostler og kristne med en tro så sterk at den kunne flytte fjell, måtte smake døden som sin Herre og Mester.

Det finnes dødssyke mennesker som bebreider seg selv for - i denne siste fase av sykdommen - å være for pysete, for lite tøff. De gikk i velferds dager med en hemmelig drøm om å dø like heltemodig som Tormod Kolbrunarskald, som ifølge hellig Olavs saga nappet pilen ut av siden med en tang og døde med en spøk på leppene, eller som den hellige martyr Laurentius, som ifølge legenden ble stekt levende på en rist og bad dommeren spøkefullt om å snu ham rundt på den andre siden så den også kunne bli stekt.- Ja , slik kan man drømme, men virkeligheten blir en annen. Presten bør overbevise pasienten om at han har lov til å ynke seg, ja, skrike høyt når fysiske eller psykiske smerter blir for store. Jesus var jo heller ikke så «tøff» da han svettet blod av angst i Oljehaven og tryglet sin himmelske far om å få slippe å drikke smertens kalk til bunns.

Pårørende kan også begå en feil når de tolker pasientens taushet dit hen at han ønsker de selv skal ta ordet, og så prater som en foss om trivielle ting, som den terminale lengst har lagt bak seg. Slike besøk oppleves som en ulidelig pine.

Presten samtale med en døende

Som tidligere nevnt er prestens viktigste oppgave å lede en troende dødssyk pasient til mottagelsen av sakramentene. Det kan skje på et tidlig eller sent stadium i sykdomsprosessen, eller - hva den hellige kommunion angår - så ofte som mulig. Også sykesalvingen kan i dag forvaltes flere ganger under en og samme sykdom.

Også samtalen med den døende er viktig. Her må sjelesørgeren bruke sitt pastorale skjønn alt etter hvor den syke befinner seg på troens skala.

En ikke-praktiserende katolikk

Blir han budsendt til en katolikk, som vel er villig til å dø på skansen for sin katolske tro, mens hans kristne praksis har vært lik null, må presten gå forsiktig frem. Han skal ikke i pastoral overiver proppe pasientens ører full av høytflyvende dogmatikk i håp om over kort tid massivt «å ta igjen det forsømte» Et slik forsøk vil løpe ut i sanden, fordi pasienten gjennomgående er sliten og forstandsmessig indisponert til å fordøye en maratonkatekese. En enkel samtale om de nære, kjente ting kan tjene som innfallsport til en dypere samtale på det religiøse plan. Han kan minne pasienten om troens fundamentale sannheter, og aldri gå hurtigere frem enn den døende selv orker og ønsker. Også her blir det viktigste å forberede den terminale på mottagelsen av sakramentene. Ut over ord og sakramenter får presten stole på at Gud i sin barmhjertighet opplyser pasienten mer og bedre i overgangen mellom liv og død.

En frafallen katolikk

Det hender også at den geistlige blir budsendt av troende pårørende til en pasient som har mistet troen helt. Parolen lyder: «med døden er alt slutt!» Presten kan bli helt avvist når han besøker den syke. Det må han respektere. I beste fall kan det motsatte skje. Den døende tåler at presten besøker ham, ikke fordi han er en Herrens tjener, men fordi han kanskje er en kar det går an å prate med om løst og fast.

Den viktigste oppgave som nå ligger foran presten, er å lytte. I vår opprevne hastverkskultur er det få som virkelig kan lytte - ja, selv om de tror det selv. Et hurtig blikk på armbåndsuret, et fjernt blikk ut i rommet er nok til å avbryte kontakten. En ytre likesomlytting - mens tankene vandrer vilde veier - vil snart bli oppdaget. Presten skal lytte «kontemplativt», gå inn i det andre menneske på godt og ondt. Hvis den syke redegjør for hvorfor han har forlatt Kirken og blitt agnostiker eller ateist, skal ikke presten krampaktig utålmodig vente på å få slippe til med velkjente argumenter for å motbevise, i verste fall latterliggjøre, det pasienten sier, for så å fyre av en salve med kristen, katolsk polemikk. Han skal slippe taket på seg selv, avslappet og med velvilje fortsette å lytte - vel vitende at den egentlige årsak til pasientens frafall kan ligge på et helt annet plan enn det dogmatiske.

Den østerrikske professor i pastoralteologi Paul M. Zulehner hevder at trosfrafall i vår tid ofte skyldes fattigdom på menneskelige relasjoner.6 Han kan ha rett. En fjern, kaldfisk av en far vanskeliggjør en troverdig relasjon til Gud Fader. Tidligere tiders «hellige», samlende - i familien rekreasjonsskapende - måltid på kjøkken eller i stue er på vei ut. Relasjoner på arbeidsplassen blir - med hederlige unntakelser - av ren praktisk art. En helsefarlig leder på jobben vil ytterligere makte å avkjøle alle relasjoner - innad og oppad i systemet. Havarerte ekteskap, dype familiekonflikter, bittert uvennskap mellom tidligere venner, anspent forhold til sognepresten, klikkvesen i menigheten., eller for å nevne det verste: Overgrep fra kristne ledere7 - alt dette og lignende kan ha ført til at den dødssyke, som presten nå så vidt har fått kontakt med, har tapt alle personlige relasjoner8 og trukket seg inn i bitterhetens minihelvete. Vil så ikke det med psykologisk, eller skal vi si teologisk, sannsynlighet føre til at han taper relasjonen også til den personlige Gud? Alt dette skal presten ha i mente, som en mulighet, når han lytter til pasienten - selv om samtalen i begynnelsen kun handler om rent trivielle ting og hendelser.

Viktigere enn forhastede, misjonerende, «frelsesnødvendige» ord fra prestens side er at den spirende, personlige relasjon mellom prest og pasient med Guds hjelp får knyttes stadig sterkere. Kanskje blir det den første dype, menneskelige kontakt pasienten noensinne får oppleve. Hvis nærheten får vokse, kan det føre til at sinnets lukkede porer åpner seg også mot den transcendente, personlige Gud. Mye er oppnådd hvis pasienten mumler noe om at «du er i hvert fall en prestefyr det går an å snakke med». Jo større fortroligheten blir, jo mer forteller pasienten om sine frustrasjoner og bitre erfaringer med omgivelsene. Da faller det naturlig at også presten i sin tur «får lov til» å tale om sitt liv og sin tro uten derved å virke påtrengende. Solskinnshistorier med happy end henger ikke på trærne. Men innsikt kan vokse, samvittigheten lutres, forsoninger finne sted - alt det som peker i retning mot et fullbyrdet liv og en fredfull død. Presten skal ikke forsere prosessen av frykt for at pasienten skal dø uten bevisst tro og gå fortapt. Kristus lever og dør i alle mennesker av god vilje og leder dem fra død til liv.9 Et gripende eksempel på et menneskes modning mot døden uten «omvendelse» er Per Hanssons skildring av sykdomsprosessen til den unge student Ola Smedsgaard.10

I de siste tiår er det skrevet en rekke bøker om de såkalte «nær-døden-opplevelser». Om det her dreier seg om religiøse eller psykosomatiske opplevelser skal vi i vår sammenheng la ligge. Det som interesserer vårt tema er at under disse erfaringene blir øyeblikkene mellom liv og klinisk død trukket ut i tid og gir rom for utvikling og positive valg.11

En troende katolikk

Når en katolsk prest blir tilkalt til en døende, vil vel regelen her til lands være at vedkommende regner seg bevisst som katolikk og tror og praktiserer som en sådan. Hvis vedkommende ennå er innstilt på å kjempe, gjelder det som tidligere er sagt om dette. Mottagelsen av sakramentene vil alltid være det viktigste, som presten styrer sine handlinger mot. Verken prest eller pasient vil føle dette som magi. I hvert sakrament øver Kristus sine helt spesielle virkninger. Hvert sakrament er samtidig et møte med den oppstandene Frelser. Deres virkning er av indre, overnaturlig art. Ikke sjelden glir de over på det ytre. Pasienten faller til ro, ansiktstrekkene glatter seg ut til dyp fred.

Men både før og etter mottagelsen av sakramentene vil den terminale gjerne veksle ord med presten. En slik samtale vil ytre seg annerledes enn med en som har fått troen på avstand eller mistet den helt. Samtalen vil dreie seg om trossannheter som den syke er fortrolig med, men som under sykdommen og med tanken på den forestående død får eksistensiell betydning. La oss streife litt inn på spørsmål som den syke stiller seg selv og presten. Selv et fromt menneske kan plutselig utbryte: «Hva galt har jeg gjort, som må lide så mye!?» Her blir det viktig å presisere at Gud nok har skapt oss slik at vi ved våre handlinger kan straffe oss selv. «Men de plager du nå har, ville du fått uansett hva du tidligere har tenkt eller gjort. Vi skal alle dø, og det siste veistykket er brolagt med lidelser. Det er noe som gjelder for oss alle. Vel forteller Bibelen oss at syndens straff er døden, men i denne universale synd er vi alle innbefattet enten vi er helgener eller vanlige hverdagskristne»

En naturlig videreføring av emnet vil munne ut i spørsmålet om lidelsens mening. Her skal ikke presten spille klokere enn den syke: Det er skrevet hele biblioteker om det ondes problem. Ingen har løst det teoretisk. Som kristne kan vi løse det praktisk: Da Kristus hang på korset, frelste han ved sin lidelser menneskene fra synd og evig død. Vi er kalt til å følge i hans fotspor. Hvis vi forener våre lidelser med Jesu lidelser og ofrer dem sammen med ham til Gud Fader, da er vi med på å frelse verden sammen med ham. Vi slår likesom mynt av alt det onde vi opplever. Lidelsen i seg selv er et onde, som må bekjempes med alle midler, Men i den utstrekning de ikke lar seg fjerne akkurat nå, bærer vi våre lidelser - eller rettere sagt det lydige sinnelag vi utholder dem med - frem for Jesus. Han forener dem med sitt fullkomne lydighetsoffer (hengivne sinnelag) på korset, «forgyller» dem og legger sitt og våre offergaver samlet frem for Faderen. Dette er ingen prestasjon fra vår side, for det er en gave fra Gud at vi får lov til og makter å lide med Kristus. Slik kan vi finne mening i alle livets trengsler, særlig de vi må utholde når livet lakker mot slutten, selv om vi aldri når så langt som Paulus, der han sitter i et romersk fengsel og skriver til kolossene at han nå gleder seg over«det jeg har å lide for deres skyld. For det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken».12

Pave Johannes Paul II er inne på de samme tanker i sitt apostoliske brev Salvifici Doloris:«Det å tro at man deler lidelsene med Kristus, bringer med seg den indre visshet at man utfyller i sitt legeme det som "gjenstår i Kristi trengsler", en visshet om at personen står til tjeneste, lik Kristus, i frelsesarbeidet for sine brødre og søstre. I den "kosmiske" kamp mellom gode og onde åndsmakter, nevnt i efeserbrevet, utgjør menneskelig lidelse, når den er forenet med Kristi frelsende lidelse, en særskilt støtte for de gode makter, og åpner veien for disse frelsende makters seier». Men slike tanker som bakgrunn kan presten oppmuntre den døende til å innse at han ved å lide sammen med Kristus kan gjøre langt mer for Guds Rikes fremgang enn da han struttende av sunnhet var f. eks. formann i menighetsrådet

Jeg har falt for fristelsen til å fremstille Kirkens lidelsesmystikk vel utførlig. Jeg gjorde det i den hensikt at ikke-katolske lesere bedre skal forstå den trøst vi kan gi våre døende, men da selvsagt med enkle stikkord, som minner den døende om det han allerede vet.

Det samme kan sies om påskemysteriet. I dåpen ble vårt gamle, syndige menneske korsfestet med Kristus, døde og ble begravet sammen med ham. Men dør vi med Kristus, skal vi også stå opp sammen med ham og få del i hans oppstandelsesliv. Dette mysterium, som ble sådd som frø i dåpen, skal aktualiseres hver dag i vårt liv. Middelalderens mennesker talte om «ars moriendi», kunsten å dø. Daglig skal vi sammen med Kristus døde det gamle, syndige, hevngjerrige, smålige Adams-mennesket i oss, for sammen med Kristus å stå opp til nytt liv. Dette mysterium, som daglig skal aktualiseres, når sitt høydepunkt i menneskets fysiske død. Båndene til våre kjære kuttes over. Menneskelig sett går vi inn i den store, mørke ensomhet. Men troen forteller oss at vi ikke dør ensomt. I døden møter vi den døende Kristus, og står opp til et nytt liv sammen med ham. Kanskje vi her finner forklaringen på den ekstase enkelte døende opplever - noe jeg selv har vært vitne til ved sykesengen - kort før de utånder. Kroppen vil nok passivt gå oppløsningen i møte. For den udødelige sjel er døden en aktiv handling. Også slike tanker vil - enkelt fremstilt - gi den døende godt mot til å møte den «siste fiende».

Man kan undre seg over hvor lite mennesker i dag reflekterer over himmelens gleder, og hvor lite forkynnelsen befatter seg med dette emnet. Jeg har selv hos ivrige kristne hørt ord falle som: «Det kan nå i hvert fall ikke være verre på den andre siden enn det er her på jorden». Det ser ut til at troen på de siste ting befinner seg i krise. Det kan skyldes tidens fattigdom på plastiske billeder og symboler. Når man tidligere - i tråd med Johannes" åpenbaring - skildret det himmelske Jerusalem, bygget av reneste gull og prydet med edle stener13, forstod vel de fleste skildringen bokstavelig og ble grepet av lengsel. Andre kan ha oppfattet skildringene som billeder og løftet sinnet mot billedenes innhold, altså de transcendente realiteter billedene peker hen mot. Tidligere tider hadde jo en ganske annen sans for det billedlige enn vi har i dag.14

For meg ville det falle unaturlig ved en sykeseng å male Paradisets boliger med bred pensel - plastisk i kulørte farger, kanskje endog mer utbrodert enn de bibelske billeder selv. Og den syke vil i dag kanskje føle seg provosert, synes prestens utlegninger vitner om geistlig hybris? «Han har jo aldri vært på andre siden. Hva vet han, som jeg ikke vet, som ingen av oss vet». Dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn er inne på dette når han i boken Den siste fiende15 i forbindelse med begravelsestaler siterer den tyske satiriker Kurt Tucholsky:«Taler noen her overhodet ut fra erfaring? Dette er det mest ekte av alle demokratier - dødens demokrati. Det forklarer prestens veldige overlegenhet. De ter seg, som om de alle var død hundre ganger og bringer oss nyheter fra den andre side - og nå spiller de rollen som dødens ambassadør mellom de levende» - Drepende ord mot prestelig svada!

Nei, den himmelske salighet rykker nok både prest og pasient nærmere inn på livet hvis de samler seg om noe så menneskelig som lengsel. Den har vi alle gått og båret på - gjennom hele livet. Kanskje vil pasienten fortelle at han alltid har prøvd å finne sannheten, oppleve kjærligheten, til sine tider søkt skjønnheten, og samtidig uttrykke sin frustrasjon over i hvor liten grad lengslene har nådd sitt mål. Her kunne det passe å lese Høysangen til kjærligheten16 hvor Paulus viser at alle jordiske lengsler forblir helt eller delvist uoppfylte, ja, at det må være slik, fordi vår dennesidige erkjennelse er så begrenset. Her på jorden forstår vi jo bare stykkevis, som i et speil, i en gåte.- Pasient og prest veksler erfaringer: Våre hjerter er urolige. Vi higer etter stadig mer. Hver gang vi har nådd et midlertidig mål, våkner nye lengsler som havets bølger etter stille sjø. Aldri faller vi helt til ro. Er vi skapt for en lykke som ligger hinsidig det jordiske? Finnes det et uendelig dyp i vår menneskenatur som bare kan fylles av en absolutt væren, en personlig Gud, som er uendelig i alle sine egenskaper? Er det denne væren mystikerne får et svakt glimt av når de under kontemplasjonen mister munn og mæle og går inn i ekstasen? Er det dette som er himmelens glede: et liv med en, hvor den absolutte sannhet, kjærlighet og skjønnhet smelter sammen til den ene kjærligheten, som er Gud ? Hvis så er tilfelle, beskriver vi ikke himmelens salighet ved å multiplisere jordisk lykke noen milliarder ganger. Det må dreie seg om noe helt annet, en lykke så ufattelig stor at alle ord blir bleke. «Det er mot dette mål vi alle beveger oss. Du er snart fremme, vi andre følger etter - ganske kvikt».17

Jeg har antydet hvordan en samtale hos den døende muligens kan utvikle seg. Den kan, etter grad av religiøs bevissthet, ta andre veier. Men menneskelig lengsel som utgangspunkt vil sjelden svikte.

Protestanter

Det hender at protestantiske døende ønsker besøk av en katolsk prest. (Også det omvendte skjer). Proselyttmakeri er da av det onde, for ikke å si en vederstyggelighet. Presten skal hjelpe og trøste pasienten på hans trospremisser. Det meste av det jeg har anført ovenfor, kan sies også til kristne av andre konfesjoner. Noe må utelates. Konfesjonelle diskusjoner bør utelates. Bønner, bibellesning, samtaler skal bygge på den felles grunn vi alle står på som kristne. Hvis pasienten selv ytrer ønske om å motta sakramentene, og deler vårt syn på disse, er dette fullt mulig..

Dødsangst

Med begrepet dødsangst nærmer vi oss et vidtfavnende emne. Innenfor rammen av mitt innlegg får jeg nøye meg med noen korte betraktninger. Det ser ut til at Østens mennesker dør med mindre angst enn Vestens. Den hinduistisk-buddhistiske lære om reinkarnasjonen tar noe av alvoret ved livet og døden bort. Det jeg ikke makter av god moralsk adferd i dette livet, får jeg ta igjen i neste. Den kristne vet i følge Bibelen18 at han har bare dette ene livet som historisk mulighet, og er klar over at han en gang må avlegge regnskap for tanker og ord, gjerninger og forsømmelser. Det kan skape angst.

Dyrenes liv tar slutt. Mennesket dør. Dyrene har en vag anelse om at slutten nærmer seg. De søker seg et ensomt sted hvor avslutningen finner sted. Mennesket som person har selvbevissthet. Det vet om egen forestående død og rygger tilbake - noen i angst.19

Eksistensfilosofene før og etter andre verdenskrig programfestet angsten for døden som et stadium og middel på vei til egentlig eksistens. De skapte mote hos Vestens intellektuelle. Angsten skulle være der.

I boken Ved livets slutt har forfatteren Mats Bramstång samlet ni situasjonsbeskrivelser av mennesker på vei til døden. Noen av pasientene har angst, like mange ingen dødsangst. Angsten melder seg helst hos dem som på alle bauer og kanter er blitt beskyttet mot døden, som aldri har sittet ved et dødsleie, og som med alle samfunnets hjelpemidler har fortrengt døden fra eget liv. Dødsannonser i avisen bare bekrefter at de selv lever og aldri skal dø.20

En troende kristen - katolsk eller protestantisk - kan bli grepet av angst for den nær forestående dommen. Det dreier seg helst om eldre mennesker. Minnet om tidligere synder plager dem selv om de er tilgitt for lenge siden, eller de synes de har gjort for lite godt i livet til at det holder for himmelen. Her må sjelesørgeren trøste og oppmuntre med ord om Guds barmhjertighet, og at vi alle står med to tomme hender når vi forlater livet, og at dommen er en frifinnelse for alle som vil ha den.

Noen - i dag ytterst få - katolikker, frykter purgatoriet (renselsestilstanden; dessverre også kalt skjærsilden), som følger rett etter døden. Sjelesørgeren skal hjelpe pasienten med å kvitte seg med fantasifulle forestillinger, næret av middelalderens billedlige og litterære kunst. Presten kan legge frem tanker fra moderne teologer som hevder at renselsen vel må forstås som den «øyeblikkelige» kollisjon mellom det syndige menneske og den hellige Gud. Han vil lede oppmerksomheten mer mot purgatoriets gledelige resultater. Ja, for hvor skjønt må det ikke bli å være å ribbet for alle løgnaktige masker. Hvor befriende må det ikke oppleves - etter å ha fått tilgitt alvorlig syndeskyld på jorden - ytterlig, i purgatoriet, å bli renset fra alle onde tilbøyeligheter: den evige kretsing rundt det lille egoet, antipatiske tilbøyeligheter, selvhevdelsens demoner, hangen til hovmod.

Den svenske professor Herbert Tingsten skriver i Notiser om liv och død at «dödsfruktan … gäller inte ångest för de plågor, som ofta föregår döden, eller för själva dödsögonblicket… Hva jag menar är fruktan inte för döendet, utan för en gång vara död, för at jag med min verklighet och min värld skal utplånas, försvinna».21 Det er vel en lignende angst for personens oppløsning og styrt i intetheten Ibsen inngir Per Gynt i møte med knappestøperen

Jeg har aldri virket som sjelesørger for mennesker med «intethetssvimmel», og ser ikke for meg nå på avstand hvordan jeg skulle kunne hjelpe og trøste vedkommende.

Men ett vet jeg fra egen og andres erfaring: Når overgivelsens time kommer, er regelen at vedkommende dør med indre ro og fred. Det gjelder troende så vel som ikketroende.

Dette bevitnes sterkt i en bok som ble utgitt i begynnelsen av sekstiårene. Den inneholder avskjedsbrev fra 104 mennesker som visste at de ville bli henrettet om noen få timer eller dager, fordi de hadde vært med i den europeiske motstandsbevegelsen under annen verdenskrig.22 Det er gripende lesning. Forfatteren Sigurd Evensmo skriver forordet. Han har, som sikkert de fleste lesere, bitt seg merke i «den underlige ro vi møter hos dem umiddelbart før henrettelsen» … Og han konkluderer: «Da står vi overfor den kjensgjerning at døden kan føles som fullbyrdelse av et livsverk også når den som henrettes er en tenåring. Uten overhodet å ha nådd frem til den voksnes modne utfoldelse i fred har de følelsen av å ha levd et liv til siste rest, og enkelte skriver sin avskjed med en smilende visdom som på samme tid virker uendelig gammel og ung».

Å være sjelesørger for personer som dør den gode død er gripende og meningsfylt. Kirken følger sine døtre og sønner på den siste vei med sine bønner - som disse:

Pater Olav Müller sscc

P. S. jeg har i mitt innlegg noe ensidig fremhevet prestens rolle i sjelesorgen for døende. Svært mye av det jeg her skriver, passer også for den åndelig omsorg pårørende kan gi sine kjære. Jeg har ytterligere funnet det riktig å begrense mitt innlegg til typisk katolsk sjelesorg for døende. Det innebar at jeg måtte gi avkall på redegjørelse for begravelse og omsorg for de etterlatte. Dette er et viktig tema, som det er skrevet mye om. Endelig sier jeg et «mea culpa»til lesere på spinnesiden for alltid å bruke det personlige pronomen «han» når jeg referer til pasienter. Gammel vane er vond å vende.

O. M.

Noter

1

Les Troels-Lund, Dagligt liv i Norden, Bind IV, Livsavslutning s. 3-213

2

Marie Aakre: Snakk sant om døden, Omsorg nr. 2 - 2001.

3

Oslo, Gyldendal

4

Adresseavisen 25.02-1980

5

Norsk teologisk tidsskrift 78, 1977, s.144

6

Paul Michael Zulehner: Heirat-Geburt-Tot, Herder, Wien s.1992-229

7

Les om dette i den nylig utkomne bok av Gunnar Elstad: Når livet gjør vondt, s.130-158.

8

Som tidligere hundeeier vet jeg at slike relasjonsfattige mennesker heller ikke får den riktige relasjon til menneskenes beste venn. Enten krever de at hunden skal tjene som erstatning for tapte menneskelige relasjoner, noe hunden ikke kan leve opp til. Eller de straffer hunden som syndebukk for det de selv eller andre har skyld i .

9

Det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon: DE ECCLESIA (Kirken), nr.16.

10

Per Hansson: Den siste vei, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978

11

Les: Raymonda A. Moody, Lyset bortenfor, Aventura, Oslo,

12

Kol. 1, 24

13

Åp. 21.

14

Hans Biedermann Symbolleksikonet, Bokförlaget Forum, Stockholm 1991

15

Hallvard Rieber Mohn, Olav Hilmar Iversen, Den siste fiende, Dreyers Forlag, Oslo 1968

16

1.Kor.13.

17

Hellig Olavs «stigedrøm» Snorre: Olav den helliges saga nr. 213.

18

Hebr. 9, 28

19

Johannes B. Lortz: Tod als Vollendung, Frankfurt am Main 1976, s.15-39

20

Mats Bramstång: Ved livets slutt, Gyldendal Norsk Forlag 1983.

21

Herbert Tingsten: Notiser om liv och död, P. A. Nordstedt & Söners Förlag, Stockholm 1967, s. 35-77.

22

SISTE BREV fra dødsdømte frihetskjempere i Europa 1940-1945, J. W. Cappelens Forlag, Oslo 1962.