Genuin livskvalitet

Av Axel Carlberg (artikkelen tidligere publisert i Signum nr. 4,1999). Oversatt av Kristine Dingstad (Broen nr. 5, 2001)

Pave Johannes Pauls IIs encyklika Evangelium Vitae er et kraftfullt forsvar for menneskelivets ukrenkbarhet fra unnfangelsen av.

I mangt og meget står pavens analyse stikk i strid med den allmenne opinionen i våre sekulariserte vestlige land, der det er selvbestemmelses- eller autonomiprinsippet som prioriteres i alle etiske spørsmål. Her råder for det meste overbevisningen om at de fordeler som bioteknologien i dag gir oss, langt på vei overskrider eventuelle bakdeler. Man vil helt enkelt oppnå best mulig resultat, innfri forventninger, belønne forskningens fremskritt og skape et marked der nye behov tilfredsstilles. Livskvalitet og helse er de to honnørordene som rettferdiggjør alle inngrep og som man absolutt ikke får stille spørsmål ved. Men hvem skal bestemme innholdet i disse begrepene, og hvem sin livskvalitet og helse er det egentlig spørsmål om? Er det kriteriene frisk, ung og sterk som skal avgjøre hvem som får leve eller ikke?

I våre moderne lands prydlige fasade lanseres edle motiver og utsikter med hensyn til å forbedre medborgeres liv. Men bak fasaden gjemmer det seg en makt som hovedsakelig fremmer den sterkestes rett, eller som paven sier: "Rettens styrke" erstattes av "styrkens rett." Denne ideologien har forrang og anses viktigere enn enkeltmenneskets liv. Det er nettopp denne ideologien som den moderne sykepleien risikerer å fremme dersom den sviker sin arv fra Hippokrates og ikke lenger holder frem menneskers fundamentale likeverd, uansett alder eller helsetilstand.

Livets fundamentale verdi

Men encyklikaen er naturligvis mer enn et politisk manifest som fordømmer totalitære tendenser i moderne demokratier. Encyklikaen maner til respekt for det menneskelige liv. Det er dermed ikke sagt at Den katolske kirken betrakter dette liv, i dets jordiske tilstand, som en absolutt verdi som på alle måter og til enhver pris må forlenges eller reddes. Paven påpeker at det finnes andre verdier som er viktigere enn dette livet. Som Jesus selv, har tusener av kvinner og menn i løpet av Kirkens historie gitt sitt liv som et vitnesbyrd om sannhetens og kjærlighetens høyere verdi. Denne overbevisningen om livets fundamentale, dog ikke absolutte, verdi, innebærer også at det finnes tilfeller der menneskeliv kan ofres. Retten til selvforsvar er et eksempel. I slike tilfeller anser læreembetet at når fare for eget liv foreligger, skal den uskyldige ha rett til å ta angriperens liv. Urett skal ikke belønnes.

Paven er imidlertid ytterst forsiktig med å bruke samme argument når det gjelder dødsstraff. Han ser den allmenne opinionens tiltagende motstand mot dødsstraff som et positivt tegn og peker optimistisk på kriminalitetsforebyggende tiltak som gjør den skyldige ufarlig uten å ta fra ham muligheten til å komme på bedre tanker.

Den moderne dødskulturen

I livets sluttfase, innebærer også prinsippet om livets fundamentale, men dog ikke absolutte verdi, at en pasient har rett til å avstå fra medisinsk behandling som han eller hun anser som alt for anstrengende i forhold til det forventede resultat og som unødig forlenger den uunngåelige dødsprosessen. Paven understreker at å avstå fra ekstraordinære eller uproporsjonerte medisinske midler ikke er det samme som selvmord eller eutanasi. Dermed formuleres den klare og for den medisinske etikken viktige distinksjonen mellom den forkastelige handlingen "å ta liv av" og det i visse situasjoner helt akseptable alternativet "å la liv ta slutt."

Den moderne "dødskulturen", som paven kritiserer, kommer også til uttrykk i visse filosofiske skoler, som for eksempel utilitarismen. I denne tradisjonen er det vanlig å fremme distinksjonen mellom biologisk og personlig liv for å klargjøre at det kun er personlig liv som må respekteres. Visse filosofer, for eksempel svensken Torbjörn Tännsjö eller australeren Peter Singer, hevder at menneskets verdi ligger i dets evne til bevissthet om seg selv, å tenke og kommunisere med andre. Et menneskelig individ som ikke har denne egenskapen, som for eksempel en ufødt, nyfødt eller alvorlig psykisk utviklingshemmet barn, har ikke denne egenskapen og har derfor ingen moralsk verdi som behøver å vernes. Denne dualismen mellom kropp og sjel innebærer i praksis at disse menneskene kan tas liv av. Det som fremmes i denne filosofien er ikke menneskelig liv i seg selv, men den muligheten livet gir i form av nytelser og ønskelige opplevelser. Livet i seg selv har kun nytteverdi.

Synden, ikke synderen

I motsetning til disse verdiene insisterer paven på at det finnes et "uoppløselig bånd mellom personen, hennes liv og hennes kroppslighet." All menneskelig erfaring viser at personen ikke kan skilles fra sin kropp. Et foster blir altså ikke et menneske, men det er et vordende menneske som dermed trenger lovens beskyttelse. Paven glemmer ikke det lidende menneske. Han medgir at det iblant kan finnes spesielt vanskelige situasjoner med stor lidelse, ensomhet, helt manglende økonomiske utsikter, fortvilelse og angst for fremtiden som driver kvinnen mot abort eller det ubotelig syke mennesket til å søke dødshjelp. Slike omstendigheter kan i sterk grad minske det subjektive ansvaret og skylden hos dem som foretar disse i seg selv onde valgene. Med andre ord vil paven enda en gang tillempe den klassiske katolske distinksjonen mellom synden og synderen. Synden skal identifiseres tydelig og fordømmes i kraftige ordelag, mens synderen derimot alltid skal behandles og møtes med ytterste omsorg og barmhjertighet. Encyklikaens intensjon er ikke å skyldbelegge noen, men å redde liv.

En mer menneskelig verden

Paven er fast overbevist om at verden blir mer menneskelig dersom hvert enkelt liv vernes som en uerstattelig del av Guds skapelse. En verden som søker tekniske løsninger på eksistensielle problemer kan til slutt bli svært umenneskelig. Derfor formaner paven i encyklikaens siste deler alle grupper, fra foreldre, lærere, og helsepersonell til politikere å virke i livets tjeneste og å innprente alle medborgere med etiske forholdsregler som respekterer mennesket fra unnfangelsen av til dets siste åndedrag.

Blendet av medisinens løfter

Det ligger nok mye sannhet i påstanden om at genetikken er like farlig som kjernekraften. I dag er vi fremdeles alt for blendet av den moderne medisinens løfter til at vi klarer å innse hvilke store konsekvenser et misbruk av kunnskapen om vår arvemasse kan føre til. Allerede i dag har denne kunnskapen utløst en dypt umoralsk diskriminering av visse mennesker som ikke genetisk sett holder mål. Jo mer genetisk kunnskap vi får, desto nærmere kan vi granske vår biologiske kvalitet. Men hvor kommer grensen til å gå mellom de som får leve og de som i "helsehygienens" navn sorteres bort? Pave Johannes Paul II tilbyr her et alternativt menneskesyn som grunner på en dyp overbevisning om alle menneskers fundamentale likeverd og ukrenkbarhet. Må hans Evangelium Vitae få mange lesere som lar seg utfordre og inspireres av dette gode budskapet om menneskelivet.