St. Olavs sverdmisjon og helligkåring

Denne artikkelen er skrevet av p. Olav Müller SS.CC., som skrev det populære heftet om St. Olav i NUKs skriftserie. Her utdyper han et spørsmål som mange stiller seg: Hvordan kunne vikingkongen Olav - som tvang kristendommen inn på folk - bli lyst hellig etter sin død?

Da Håkon den gode på midten av 900-tallet forlot England for å bli konge i Norge, prøvde han straks å innføre kristendommen. Som vi husker fra historien, var forsøket mislykket. De få kirkene han fikk bygd ble brent. Prestene han tok med seg fra England ble drept. Selv ble han langt på vei tvunget til å blote. Håkon trodde han kunne kristne Norge med vennskap og milde overtalelser. Makt ville han ikke bruke. Som barn og ungdom ble han fostret ved hoffet til kong Adalstein av England. Her lærte han av de angelsaksiske geistlige at misjon skal drives uten vold og tvang, men med kjærlighet. Hedenske templer skal ikke brutalt brytes ned. De skal respekteres og skånes så lenge det er noen som bruker dem. Her var den angelsaksiske kirke på bølgelengde med katolsk tro og lære. For Håkon var denne humane form for misjonering en samvittighetssak. Fra den vek han ikke en tomme.

For Olav Trygvesson og Olav Haraldsson sto saken annerledes. For dem ble tvangskristning en samvittighetssak. For nå å holde oss til Olav den hellige: Hvordan kunne det han holdt for rett, stå for Håkon som noe galt? Svaret ligger i de to kongers historiske bakgrunn. Håkon hadde fått en fin, kultivert kristen oppdragelse ved det engelske hoff. her ble det lagt særlig vekt på den humane siden av kristendommen. Olav Haraldsson hadde også levd utenlands i unge år - men som hedensk viking. Fra 12-19 år hadde han suget til seg all den umenneskelige råskap vikingetoktene førte med seg.

Den egenskap disse piratene minst av alt eide var toleranse. Med suveren forakt for det enkelte menneskeliv fór Olav Haraldsson og hans krigere med ild og sverd langs Europas kyster. Her drepte de uskyldige mennesker, brente bygder, skjendet kvinner, hærtok folk og solgte dem som treller. For en viking som Olav - med et slikt lavmål av respekt for menneskers rett til liv og eiendom - skulle det senere som konge bli nærmest umulig å godta folks rett til å tro hva de ville.

Han var knapt tjue år da han lærte kristendommen å kjenne - først under sine herjinger i England, senere som gjest hos hertug Richard II i Normandi. Her tok han ved kristendommen og lot seg døpe. Så satte han kursen nordover for å bli konge i Norge. Som Harald Hårfagres ætling så han på landet som sin odel.

Lykken sto ham bi de første årene. Han nedkjempet alle sine rivaler og ble tatt til konge på alle tingene. Da så landet var samlet under hans kongedømme, satte han alla krefter inn på å kristne Norge. Her er det å si at store deler av befolkningen alt var kristnet. Det var i innlandsbygdene på Østlandet og i Trønderlag hedendommen ennå satt dypt rotfestet. Det var her han misjonerte sammen med sine angelsaksiske geistlige. Nå ville det være galt å påstå at hver den som tok ved troen, ble tvunget til det. Mange vant han for Hvitekrist med vennskap og overtalelser. I noen bygder var en "guddommelig tvekamp" nok til at folk valgte Olavs Gud og lot seg døpe. Vi husker hva som hendte på Hundorp. Her lot kongen bygdas Torsbilde knuse. Ut krøp mus og ormer. Mer skulle det ikke til for å demonstrere de hedenske guders avmakt og Hvitekrists allmakt. Men ikke alltid gikk innføringen av kristendommen så lett. Snorre forteller gjentatte ganger at de som ikke var villig til å la seg døpe, ble truet på liv, lemmer og eiendom. Mange er de som tviler på Olavs hellighet på grunn av hans sverdmisjon.

Som jeg nevnte innledningsvis: Det er min overbevisning at tvangsmisjonering var en samvittighetssak for Olav, at han handlet i God tro. Jeg har fire grunner til å anta det:

1. En psykologisk grunn: Tenåringen Olav var miljøskadet. Vikinglivets råskap greide han aldri helt å kvitte seg med. Brutal fremferd som livsstil i unge år gjorde ham senere som voksen lite mottagelig for finere verdier som toleranse og trosvrihet. Derfor sverdmisjon!
2. En hedensk religiøs grunn: Olav hadde fra barnsben av lært at hedenske konger sto gudene nærmere enn vanlige folk. Det var de som formidlet gudenes lykke - godt år og fred. Som folkets øverste prest og blotmann hadde kongen en suveren stilling i alt som hadde med religion å gjøre. Olav Haraldsson har tatt med seg disse hedenske forestillingene inn i kristendommen. (At det i den første misjonstid måtte bli en god del religionsblanding var uunngåelig.) Derfor sverdmisjon!
3. En antropologisk grunn: Olav Haraldsson vokste opp i et ættesamfunn hvor alt dreide seg om makt - maktens rangsstige innenfor ætten, makt til å seire over andre ætter. En mann var så mye verd som han var mektig og demonstrerte sin makt utad. Vi skal derfor ikke undre oss over at det var Hvitekrists allmakt som interesserte vikinetidens kristne mest. Den mektige himmelguden tålte ikke ulydighet. Han gjorde krav på total underkastelse. Kong Olav trådte inn i hirden til Hvitekrist. Han ble hans ombudsmann i Norge. På vegne av himmelguden og i hans navn krevde han lydighet og underkastelse. Derfor sverdmisjon!
4. En demonisk årsak: Olav den hellige har trodd at det skjulte seg demoner bak den hedenske gudsdyrkelsen. Og hvem farer lempelig frem mot helvetes makter? Ikke Olav den hellige! Derfor sverdmisjon!

De angelsaksiske hirdbispene har nok prøvd å tale ham til rette. Men det "demoniske" argumentet har nok gjort dem usikre. Her kom de ingen vei med en nidkjær vikingekonvertitt som fulgte sin samvittighet.

Med etterpåklokskap kan vi hevde i dag at denne samvittigheten var rav ruskende gal. Det får stå sin prøve! Vår kirke lærer at vi alltid må følge vår samvittighet når vi etter grundig forskning og ettertanke mener den er riktig. Slik kan Olavs sverdmisjon ikke ha vært noen hindring for hans hellighet og helgenkåring. Han mente jo at han handlet riktig.

De som leter etter positive årsaker til at Olav den hellige ble lyst hellig av biskop Grimkjell, kan bestille det tidligere nevnte heftet om St. Olav, utgitt av NUK distrikt øst, Hefteredaksjonen, Akersveien 14, 0177 Oslo