Dominikanernes tilbakekomst til Norge

Middelalderen

Ingen ordensgrunnleggelse i middelalderen, bortsett fra birgittinerne, er så nær forbundet med Nordens historie som dominikanerordenen. De siste tiårs forskning har gjort dette klarere enn før. Som ung kannik i Osma i Castilla fulgte Dominikus sin biskop, Diego (Didacus), to ganger til Danmark, i 1203 og 1205, i forbindelse med et forsøk fra den kastiljanske konges side på å knytte ekteskapsallianse mellom huset Castilla og det danske kongehus. Dette var en periode da kong Valdemar av Danmark, i nært samarbeide med sin slektning Anders Sunesen, erkebiskop av Lund, drev med misjons- og erobringsforsøk i de baltiske land. Oppdagelsen av at det fantes vaskeekte hedninger så å si på dørstokken til det kristne Europa, vekket et sterkt misjonskall hos Diego og Dominikus, og det var bare pave Innocentius 3's vilje som penset deres misjonsiver over på det katariske Albigesium. Men Dominikus glemte aldri Norden. Fremdeles i 1217 planla han, for fullt alvor, å dra til "Prucia (Preussen) og andre land i Norden" etter at han hadde organisert sin orden. Dette tok lengre tid enn han hadde tenkt, men den fremste nåværende kjenner av ordenens historie, pater Simon Tugwell, mener at fremdeles i 1221, like før sin død, hadde Dominikus planer om å dra til en misjonsmark drevet i skandinavisk regi, dvs. Baltikum.

Allerede i 1219 sendte Dominikus brødre, svensken Simon og dansken Nikolas fra Lund, til Sigtuna i Sverige. Dette er det første landet utenom Frankrike, Italia og Spania hvor Dominikus forsøker å plante ordenen. At forsøket i første omgang mislyktes, skyldtes indre forhold i Sverige. Men han gav ikke opp. Fra generalkapitlet i Bologna i 1221 sendte han frater Salomon fra Århus til Lund i Danmark, utrustet med brev fra paven og seg selv til kongen og til erkebiskop Anders. Bare brevet fra paven til kong Valdemar er bevart. Det har spesiell interesse da det avviker fra samtlige tilsvarende buller idet det innholder en særlig klausul om misjonsvirksomhet.

Det er umulig her å gå inn på ordenens historie i provinsen Dacia i middelalderen. Jeg vil bare nevne at klosteret i Lund ble begynt opprettet allerede i 1221. Deretter fulgte grunnleggelser i Ribe, Visby og Nidaros, den siste ca. 1230. Klosteret i Oslo ble grunnlagt i 1239, i Bergen mellom 1243 og 1246. Senere, vi vet ikke når, ble det også grunnlagt et kloster på Hamar.

Dominikanerordenen kom til å spille en viktigere rolle i Finland og Sverige enn i Danmark og Norge. De to første var til dels fremdeles misjonsmark, særlig Finland. Det er mulig at dominikanerne var drivkraften i den katolske finnemisjonen ved Norges nordgrense.

Etter reformasjonen

I 1537 ble offisielt alle klostre i Norge oppløst og klostergodset beslaglagt. Hva som skjedde med dominikanerne, vites ikke. Fremtidig forskning vil sannsynligvis legge for dagen mer enn det vi vet i dag.

Reformasjonen i tvillingrikene Danmark-Norge ble, som vi vet, gjennomført gradvis og i det stille. Særlig i Norge var de reformatoriske tanker lite kjent og enda mindre velkomne. Riktignok flyktet de katolske biskopene fra landet, med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen, men slikt hadde skjedd før. De katolske prestene rundt omkring i landet fortsatte sitt virke som om ingenting var skjedd og ble bare gradvis erstattet av prester av den augsburgske konfesjon, ikke uten motstand fra bondebefolkningen, av og til voldelig. Oskar Garstein har funnet belegg for drap på 18 lutherske prester i denne tiden. To bønder på Hedemarken led martyrdøden på bålet i 1555 etter å ha oppfordret sine sambygdinger til å overholde fredagsfasten og helligholde lørdagen til ære for jomfru Maria. I 1573 ble Ingeborg Kjeldsdatter fra en av bygdene rundt Oslo hudflettet fordi hun forkynte sin tro på den hellige Jomfru som hun sa hadde åpenbart seg for henne. Så sent som i 1622 finnes det i Propagandaens arkiver belegg for at kvinner og menn fra Norge rodde over Nordsjøen til de spanske Nederlandenene, før vinterstormene hadde lagt seg, for å gjøre sin påskeplikt.

De nederlandske dominikaneres misjonsforsøk

Et misjonsforsøk fra de nederlandske dominikaneres side på 1600-tallet skulle få langvarige og svært negative følger. Da propagandakongregasjonen ble grunnlagt i 1622, ble Danmark og Norge lagt under den pavelige nuntius i Bryssel. Omtrent samtidig hadde den daværende ordensmagister, pater Serafino Secchi, gitt de nederlandske dominikanerne ansvaret for misjonsvirksomhet i samme land. Som et resultat av samarbeidet mellom nuntius og den nederlandske ordensprovins drog dominikaneren Nikolaus Jansens og to av hans brødre til Danmark i september 1623. Resultatet ble katastrofalt. Myndighetene i de nordiske land var svært på vakt mot katolske misjonsfremstøt etter den norske jesuitten Laurits Nielssønns (død 1622) virksomhet i Sverige. Dominikanerne ble avslørt i Malmö, likeså noen jesuitter. Jesuittene ble satt i fengsel, dominikanerne klarte å unnslippe, men deres vert i Malmö, handelsmannen Wijswüller og hans husholderske, led martyrdøden ved halshugning. Som følge av dette ble det utstedt en kongelig kunngjøring den 28. februar 1624 som forbød under dødsstraff "alle paviske munke, jesuviter, presbyteros seculares og andre saadanne geistlige personer" å oppholde seg innen kongerikene Danmarks og Norges grenser.

Dette forhindret imidlertid ikke et nytt fremstøt i Norge noen år senere. En ung nordmann, Hans Mortenssønn Rygh (Johannes Martini Rhugius), som hadde studert i Leuven, ble i 1633 presteviet "titulo missionis" for å reise til Norge. Den 3. september 1637 reiste han til Larvik sammen med dominikaneren Ambrosius van den Baeze. På grunn av de strenge lovene, manglende norskkunskaper og misjonserfaring måtte van den Baeze forlate landet allerede etter seks uker. Til tross for at befolkningen var vennlig stemt overfor det de omtalte som "den gamle tro", måtte også Hans Mortenssønn Rygh forlate landet i 1641.

Siden september 1637 og inntil slutten av forrige århundre finnes det ingen spor av noe dominikansk nærvær i Norge.

Johannes Baptist Fallize

Det kan ikke være tvil om at størstedelen av æren for å få dominikanere tilbake til Norge tilfaller biskop Fallize, den første katolske biskop i Norge etter reformasjonen. Han var født i Belgia i 1844, men av luxemburgske foreldre. Han studerte i Roma ved Germanicum i den begivenhetsmettede perioden fra 1866 til 1872. Han var ultramontanist på sin hals, og tilbake i sitt hjemland ble han tydeligvis en slags Savonarola i sin kamp mot Luxemburgs liberale deputerkammer og regjering. Han ble gjentatte ganger idømt bøter for æreskrenkelse, ja, i 1881 ble han dømt til 15 dagers fengsel for æreskrenkelse av landets liberale statsminister. Samme år ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen.

Fallizes turbulente aktivitet i Luxemburg kan umulig være uten sammenheng med hans utnevnelse til apostolisk prefekt i Norge i 1887. Her fikk han utløp for sin virketrang på en måte som ettertiden har dømt ulikt om. Men uansett om han sikkert i sin iver for Kirkens sak begikk mange og tildels store feil, kan han ikke fraskrives en innsikt i norske forhold og en bedømmelse av dem som nok er farget av hans utvilsomme kjærlighet til land og folk, men som allikevel ikke mangler realisme.

Fallize trodde usvikelig på muligheten av å føre nordmennene tilbake til den gamle tro, en tro nordmennene aldri hadde falt fra, betrodde han senere dominikaneren Gabriel Lamotte, den var bare blitt dem forkvaklet. I en bok utgitt på fransk, Une tournée pastorale en Norvège, hvor han lovpriser den åpenhet og vennlighet han er blitt mottatt med både av de statlige, de kommunale og - med noen unntak - av de kirkelige myndigheter, sier han at hans hjerte blør over ikke å kunne benytte seg av alle de muligheter som finnes for katolsk forkynnelse, fordi han ikke har prester nok. Han har ikke samvittighet til å opprette misjonsstasjoner der hvor det ikke er mulighet for regelmessig oppfølging, sier han, og en katolsk forkynnelse under slike forhold ville bare skape dårlige protestanter, skeptikere og vantro: "Vi ville bare rokke ved deres gode tro, en tro de kan frelses ved siden deres dåp er gyldig, men gode katolikker ville vi aldri gjøre dem til".

I det franske tidsskriftet "Le Correspondant" kom det i juni 1898 en artikkel av A. Kannengieser om katolisismen i Norge. Artikkelen er på hele 27 sider og uhyre velinformert. Forfatteren vet god beskjed om religionslovgivningen i Norge som på en svært gunstig måte sammenlignes med tilsvarende lover i såkalt katolske land - les: Frankrike. Han foretar en skarpsynt analyse av de religiøse og intellektuelle forhold i landet. Kilden er åpenbart Fallize som presenteres på en nyansert og ikke panegyrisk måte.

Et avsnitt som beskriver de nødvendige kvalifikasjoner for den katolske misjonær i Norge, er interessant fordi det utvilsomt gjengir Fallizes egne tanker. At bildet indirekte også er flatterende for vårt folk, får meg til å ønske at samme karakteristikk kunne sies å ha gyldighet i dag:

Misjonen i Norge forutsetter kvalifikasjoner og kunnskaper utenom det vanlige. Norge er et land hvor utdannelse er mer allment utbredt enn noe annet sted i Europa, og hvor teologi er kjent selv blant allmuen. Misjonæren må besitte grundige kunnskaper i de kirkelige vitenskaper, kirkehistorie osv., og må være i stand til med hell å delta i spontane diskusjoner. Norge er et land hvor pressen spiller en enorm rolle, og hvor den fjerneste fjellhytte holder en avis, og leser den. Hvis misjonæren ikke innser hvor stor makt pressen har, og ikke benytter seg av den, vil hans virke bare så altfor ofte være fruktesløs. Dette er et land hvor politikk omfattes med lidenskapelig interesse og hvor Stortingsdebattene får ringvirkninger på alle områder. En misjonær som lukker ørene for offentlighetens larm, under påskudd av at den forstyrrer hans sjelefred, vil for alltid forbli en fremmed blant fremmede; han vil aldri få tak på nordmennene.

Dette lyder tross alt underlig moderne til å være skrevet for nesten nøyaktig 100 år siden, og gir oss i det minste noe av bakgrunnen for at Fallize utrettelig forsøkte å få dominikanere til landet. Medlem av St. Dominikus' tredje orden som han var, måtte det være naturlig å søke å knytte til seg dominikanere som kunne formodes nettopp å ha forutsetninger for å kunne virkeliggjøre noen av hans bredere misjonsvisjoner.

Selv om Kannengiesers artikkel er fra 1898, var selvsagt ikke dette nye tanker fra Falizes side. Han var, ikke minst i sin forståelse av pressens makt, på sin måte et moderne menneske. Som Kannengieser sier angående hans utnevnelse til apostolisk prefekt i Norge: "A un peuple si moderne, il fallait un apôtre éminemment moderne" - "til et så moderne folk trengtes en høyst moderne apostel".

Interessen for middelalderen

For å forstå enda mere av den psykologiske bakgrunn for ønsket om å få dominikanere til Norge, må jeg også nevne den store interesse for landets storhetstid i middelalderen og den betydelige forskning som foregikk i det 19. årh. En eventuell svartmaling av den katolske kirke ble mer og mer umulig, både fordi man gjennom den historiske forskning ble klar over at dette svarte dårlig til de historiske fakta, og fordi landets katolske fortid falt sammen med Norgesveldets tid, det nordatlantiske sjøimperium, samtidig som reformasjonstid og nasjonal og religiøs nedgangstid ble synonyme begreper. I Universitetets "festskrift" til reformasjonsjubileet i 1837 ble det uten videre fastslått at "tristia fuere prima reformationis tempora", ord som Oluf Kolsrud, til stor forferdelse for mange, gjentok ved det samme jubileet 100 år senere: "Syrgjelege var dei fyrste reformasjonstider i Noreg".

Pastor Karl Kjelstrup hadde derfor sikkert rett i sin bedømmelse at en orden som hadde funnets i Norge før reformasjonen, slik som dominikanerne, utvilsomt ville bli godt mottatt på nytt. Reaksjonene i pressen i 1921 synes å gi ham rett.

I sitt fremdeles betydelige verk om De norske Klostres Historie i Middelalderen (Christiania, 1847) hadde Christian C. A. Lange gitt dominikanerne en tildels rosende omtale. Interessen for den nordiske delen av ordenens historie ble ytterligere stimulert i 1899 da baronesse Wedel- Jarlsberg utgav en liten bok på fransk med titelen Une page de l'histoire des Frères-Prêcheurs: La Province de Dacia (Rome-Tournai). Boken er i ettertid blitt klandret for å være historisk ukritisk, noe som er riktig, men den er ikke mer ukritisk enn andre verker om ordenens historie på den tiden. Dens sterke side er at den stiller til rådighet en rikholdig dokumentasjon som inntil da hadde ført en bortglemt tilværelse i ordenens arkiver. Meget av Wedel-Jarlsbergs materiale er fremdeles uutforsket.

Dominikus Scheer

Den første dominikaner som setter foten på norsk jord siden pater Ambrosius van den Baeze i 1637, er pater Dominikus Scheer i 1890. Han var født i Luxemburg i 1831. Han ble presteviet i 1853, bare 22 år gammel. Han virket først som sogneprest og professor i teologi ved bispedømmeseminaret i sitt hjemland. I 1872 trådte han inn i dominikanerordenen, sannsynligvis i Düsseldorf. Fra Düsseldorf måtte han flykte til Ungarn i 1874 på grunn av kulturkampen. Derfra drog han til Holland og tilbake til Tyskland, først forkledd som sekularprest. I 1887 kunne dominikanerne igjen flytte inn i sitt gamle kloster i Düsseldorf hvor Dominikus Scheer ble valgt til prior.

Krogh-Tonning besøkte dominikanerklosteret i Düsseldorf ca. 1888-89. Hans erindringer inneholder begeistrede skildringer av klosteret og livet der, og ikke minst av dets fremragende prior. Det tør ha vært han som har sørget for at biskop Fallize innviterte pater Scheer til å holde foredrag i Christiania i 1890, i alt ni foredrag over tre uker over tidstypiske apologetiske emner.

Slik beskriver Krogh-Tonning foredragene og det inntrykk Dominikus Scheers person gjorde:

Som før bemerket er Pateren en usedvanlig veltalende Mand, hans Fremstilling er i høj Grad klar og fængslende og hans Sprog mønstergyldigt. Foredragene vakte en meget stor Opsikt, og Kirken var hver Aften fuld indtil Trængsel af en Forsamling dannede Mennesker, som med Behag saa op til den smukke Mand paa Prædikestolen i hans maleriske Dragt, og som med levende Interesse lyttede til hans Ord. Alle dannede Mennesker her i Landet forstaar saa meget Tydsk, at de kan følge med i et tydsk Foredrag. Hovedstadspressen indeholdt tildels udførlige Referater. - Foredragene var vistnok polemiske. Men da Polemiken fremkom i meget urban Form og Tone uden Spor af Heftighed eller saarende Bitterhed, blev de i Almindelighed modtagne, ikke blot med Velvilje, men med Tak af Paterens mange protestantiske Tilhørere.

Neste år, i 1891, besøkte pater Scheer Trondheim hvor han holdt fire foredrag for "et talrigt publikum trods det plutselig indtraadte regnveir", ifølge St. Olaf. Etterpå holdt han også tre eller fire foredrag i Christiania.

Etter 1891 ser det ikke ut til at pater Scheer besøkte Norge, sannsynligvis fordi han i 1890 ble utnevnt til ordenens kurie i Roma.

Pater Gabriel Lamotte

I 1899 dukker pater Gabriel Louis Lamotte fra Lille opp i bildet. Det året holdt han en serie foredrag på fransk i St. Olafs kirke. Emnet for disse var "den katolske kirkes livskraft". I sitt foredrag om kirkens sjel og legeme hadde han følgende interessante bemerkning om protestanter som er i god tro (bona fide):

Alle disse hører i virkelighed (in re) til den katolske kirkes sjæl og in voto, efter sit sindelag, endog paa en maade til kirkens legeme.

I alt holdt Lamotte seks foredrag. I referatet av de to første foredag forsikrer "St. Olaf" at det ble holdt for "et talrigt publikum". De følgende må ha vært mindre godt besøkt, for det samme referatet inneholder følgende, tydelige oppfordring: "Tager man i betragtning paterens heldige organ, hans imponerende skikkelse, hans naturlige veltalenhed og den varme logik, hvormed han véd at fremlægge sit emne, skulde man tro, at enda flere, særlig i ugens løb paa tirsdagene og fredagene, burde samles omkring hans lærestol for der at finde sund, oplivende næring baade for aand og hjerte".

Det franske språk var på den tiden sannsynligvis en mindre selvfølgelig del av det dannede Christiania-borgerskaps intellektuelle utrustning enn kjennskapen til tysk, og det tør være derfor at forsøket med offentlige foredrag ikke synes å ha blitt gjentatt.

I 1902 har vi spor etter et nytt besøk fra Lamotte, og sommeren 1910 prekte han retrett for prestene i Christiania, Bergen og Tromsø. Han beskrev sine inntrykk av landet og folket og fremfor alt de heltemodige katolske misjonærer i en serie artikler i tidsskriftet "Missions Catholiques". Disse ble utgitt samlet i et særtrykk med titelen Saint-Olaf et ses missionnaires au XXe siècle i 1911.

Også dette året, 1911, besøkte Lamotte Norge, men det må ha vært som turist, for "St. Olaf" har ingen anmerkninger om foredrag eller lignende virksomhet. I 1912 forteller bladet imidlertid, med "Morgenavisen" som kilde, at pater Lamotte har holdt et begeistret foredrag i det geografiske selskap i Lille om Bergensbanen som han reiste med året før, og som han kalte "linjernes linje". Hverken i den nye eller den gamle verden finnes dens like, skal han ha sagt. Han anbefalte varmt sitt publikum å reise til Norge idet han lett bebreidende fremholdt at bare 1 % av alle turister der er franske, og dette til tross for at "fremfor nogen anden nation er vi velkommen i dette land".

Både denne bemerkningen og beskrivelsene i Saint-Olaf et ses missionaires tyder til overmål på at Lamottes inntykk av Norge var overveldende positive, selv tidens blomstrende stil tatt i betraktning. Man tror gjerne Mgr Fallize når han i forordet til særtrykket fra "Mission Catholiques" sier om pater Lamotte: "Ce noble fils de saint Dominique, quoique Père, a pour nous le coeur d'une tendre mère" - "denne edle sønn av den hellige Dominikus, fader (pater) som han er, bærer oss i en moders hjerte".

Omtrent samtidig med Lamotte kom også en tysk dominikaner, Conrad Fischer, regelmessig til Norge for å holde foredrag, men min altfor overfladiske gjennomgåelse av kildene har ikke lagt for dagen noen opplysninger om ham.

Grunnleggelsen

Disse gjentatte invitasjonene til dominikanske foredragsholdere må sees i forbindelse med biskop Fallizes forsøk på å få dominikanere til landet på mer permanent basis. Før 1897 forbød Grunnloven "Munkeordener" å slå seg ned i landet, men etter grunnlovsendringen stod ikke lenger noe hinder i veien. Denne grunnlovsendringen skjedde tydeligvis etter påtrykk fra biskop Fallize selv, som benyttet seg av Stortingsflertallets velvilje overfor dissentere. Allerede i 1901 tilbød han den belgiske provins å overta sognet i Drammen. Da dette ikke førte frem, reiste han, sammen med pastor Karl Kjelstrup, later det til, til Tyskland, England og Frankrike, og også til ordensmagisteren i Roma, for å få dominikanere til landet. Jeg minner her om at både Fallize og Kjelstrup tilhørte St. Dominikus' tredjeorden.

Etter at krigen var over i 1918, kom det fart i planene. Ifølge en beretning som pater Henri-Dominique (Etienne) Béchaux skrev i 1937 om grunnleggelsen, kom initiativet denne gangen, ikke fra Fallize, men fra Karl Kjelstrup i samarbeid med Valborg de Navacelle og Sigrid Steen. Karl Kjelstrup hadde sterke sympatier for Frankrike, Valborg de Navacelle var halvt fransk, halvt norsk, Sigrid Steen var blitt dekorert med ordenen "Les palmes académiques" for sitt arbeide for norskundervisning blant fransktalende. Man aner her et mønster. Fru de Navacelle hadde stor beundring for St. Vincent av Paul-søstrene, og stod derfor åndelig sett ordenen nær. Etter sin norske mor, Marie Sandborg, hadde hun arvet store skogeiendommer. Hun oppholdt seg i Frankrike under verdenskrigen, og da hun i 1918 på nytt kom til Norge, fant hun til sin forbauselse, og forskrekkelse, at hennes formue var blitt tredoblet. Hennes forvalter, en fjern slektning, hadde nemlig solgt trevirke til begge sider i verdenskrigen til bruk i skyttergravene. Da dette på sett og vis var blodpenger, ville fru de Navacelle ikke beholde dem. Hun gikk så langt som til å rådspørre paven, Benedikt 15, om hvilken måte de best kunne brukes på. Paven foreslo å bruke dem til beste for kirken i Norge, hvilket hun også gjorde. Frans-Xaverius- søstrenes eiendommer i Bergen ble innkjøpt for en del av disse pengene.

Under et opphold i Paris våren 1919 tok Valborg de Navacelle opp kontakt med den franske provins og tilbød finansiell hjelp til å opprette et hus i Norge. I september sendte den nyvalgte provinsial, pater Raymond Louis, pater Brisset til Norge for å forhandle med den avtroppende biskop Fallize, etter at planene for grunnleggelsen var blitt utarbeidet sammen med fru de Navacelle og pastor Kjelstrup. Samme høst var et stort antall noviser trådt inn i ordenen i Frankrike, og fra provinsens side var derfor utsiktene gode. Biskop Fallize viste seg fremdeles å være begeistret for prosjektet. Mellom 3. og 16. mai ble det inngått en avtale mellom den franske provins og biskop Fallize. Den ble ratifisert av Roma den 15. juni 1920. Ifølge avtalen forpliktet den franske provins seg til å sende "duos patres, qui vitam communem juxta ordinis constitutiones ducere tenebuntur, quorum unus superior instituatur" - "to patre som er forpliktet til å føre fellesliv etter ordenens konstitusjoner. En av dem skal være overordnet".

Den vanskelige begynnelse

Det første problemet var å finne brødre å sende. Pater Gabriel Lamotte fra klosteret i Lille virket selvskreven siden han hadde vært så ofte i Norge, men han var 71 år og kunne ikke norsk. Pater Réginald Hélaine fra Bayeux i Normandie, tidligere elev ved Ecole Biblique i Jerusalem og medlem av klosteret i Nancy, tilbød seg å dra. Det var pater Lamotte som under en rekreasjon i klosteret i Lille i august 1920 rekrutterte pater Marie-Dominique Teillard-Chambon.

Samme måned drog pater Lamotte til Oslo for å forberede ankomsten til de to andre. Han fikk ikke bo hos biskop Fallize, slik han hadde håpet, og tok i stedet inn hos Valborg de Navacelle i villa Fagerblik på Høvik. De to misjonærene fra Lille og Nancy gikk ombord i Fred. Olsens dampskip Brussel i Antwerpen den 9. september 1920. Maten som ble servert den første kvelden, forundret dem, skriver pater Hélaine i klosterkrøniken, men de utdypet ikke bekjentskapet med det merkverdige norske matstellet da de lå sjøsyke i lugaren under hele den to døgn lange overfarten, uten engang å kunne drikke et glass vann. "Nous fûmes pitoyables", skriver pater Hélaine. På kaien i Christiania søndagen etter ble de tatt imot av pater Lamotte og den apostoliske provikar, van der Velden: "L'accueil est sérieux, mais manque totalement d'exubérance" - "mottagelsen er alvorlig ment, men helt uten begeistring", heter det.

Pater Lamotte reiste tilbake til Lille i slutten av oktober, og pater Hélaine og pater Teillard-Chambon tilbrakte hele vinteren på Høvik hos fru de Navacelle. På vårparten kjøpte de eiendommen Neuberggaten 15. Det var opprinnelig meningen å vie huset til den hellige Johannes fra Gorcum, en dominikaner som var blitt martyrisert av hollandske calvinister, men etter en stund fant de ut at lutheranerne kanskje kunne ta dette ille opp og stilte huset under den hellige Dominikus' beskyttelse, noe ettertiden har vært takknemlig for.

I juni 1921 beskrev pater Hélaine i "Année Dominicaine" innvielsen av kapellet i Neuberggaten 15 pinsedag, som det året falt den 15. mai, på følgende måte:

Siden den 20. april har de franske dominikanere hatt bopel i selve Christiania hvor vi har kjøpt et hus og en løkke. Vi har altså forlatt Høvik og den gjestmildhet vi der nøt godt av. Bekvemmelighetene er fremdeles nokså enkle, men allikevel tilstrekkelige til at vi pinsedag kunne åpne kapellet for offentligheten og innvie det i all enkelhet. Om formiddagen var det trengsel ved begge messene, og det var allerede flere protestanter som kom. Vi har mottatt et meget vakkert harmonium i gave og pater Teillard, hvis begavelse er velkjent, var på en og samme tid organist, forsanger og sakristan. Jeg prekte - på norsk - over følgende emne: Det var troen på Kirken og den kjærlighet den inngir, som gav kallet til de første apostler. Kirken finner alltid apostler, idag er det oss, andre har gått forut for oss, og imorgen kommer nye i vårt sted. Jeg var meget beveget og var tydeligvis ikke den eneste: tenk å innvie, selveste pinsedag, et nytt kapell og et nytt språk i et protestantisk land! Selv om kapellet er lite - det dreier seg jo bare om et enkelt værelse - vil det allikevel være enda et katolsk senter i Christiania. Da er det selvsagt at våre hjerter strømmer over av takknemlighet og glede, samtidig som de bærer på store forhåpninger.

Han avslutter med følgende ord:

Be hardt for oss. Måtte våre unge brødre på en særlig måte minnes dem som gjør et sted i stand for dem.

Dette skjedde, skriver pater Béchaux, på dagen 700 år etter generalkapitlet i Bologna da frater Salomon fra Århus ble sendt av Dominikus til Norden, en reise som på grunn av det guddommelig forsyn og høststormene i Nordsjøen skulle føre ham, ikke til Lund i Danmark, slik meningen var, men først til Nidaros i Norge.

Resten av historien skal kort fortelles. Pater Béchaux har sikkert rett når han sier: "Ce furent des temps héroïques que vécurent le P. Hélaine et le P. Teillard" - "det var en heroisk tid pater Hélaine og pater Teillard gjennomlevde". Vanskelighetene var mange. Dette var like etter 1. verdenskrig, og flertallet av katolikkene i Christiania var av tysk opprinnelse. Språkvanskelighetene gjorde at de i stor grad holdt seg til det fransktalende miljøet. Som ordensfolk uten tilknytning til noe sogn, hadde presteskapet vanskelig for å innse hva deres nærvær skulle tjene til. Deres eneste støtte, men den var til gjengjeld både sterk og god, var St. Josephssøstrene, og "la mère Zoë" holdt hele tiden sin beskyttende og mektige hånd over patrene.

Vinteren var en annen vanskelighet, og pater Hélaines små notiser unnlater aldri å nevne hvor forferdelig den er. Han var nok også den som led mest under den. Allerede året etter, i 1922, tilbrakte han hele tre måneder i Frankrike, og i mai 1923 forlot han landet for godt, etter det han trodde.

I mellomtiden var pater Ambrosius Joseph Lutz kommet til landet. Allerede i 1922 hadde han reist Norge rundt, og i 1923 kom han til Oslo for godt. Han som tidligere hadde vært i Mossoul i det nåværende Irak, og forøvrig hadde et veletablert rykte som omstreifer, skulle komme til å bli i Oslo inntil sin død den 24. november 1955.

Merkelig nok bad pater Hélaine provinskapitlet i 1923 om å bli sendt tilbake til Norge, og han vendte tilbake til Dominikus-festen samme år som han var reist. Omtrent samtidig forlot Teillard-Chambon landet for godt. De var altså fremdeles bare to i Neuberggaten, og på vårparten drog pater Lutz to måneder til Frankrike og Sveits for å holde foredrag om misjonen i Norge og for å samle inn penger. Den 27. mai døde imidlertid pater Hélaine av lungebetennelse, etter et kort sykeleie. Klimaet, ensomheten, følelsen av å være misforstått og lite verdsatt, hadde tatt knekken på ham. Han ble begravet i prestegraven på Vår frelsers gravlund den 31. mai. Ingen av brødrene var til stede, men noen legdominikanere sang Salve Regina ved graven, etter ordenens gamle skikk.

Pater Chauvin, prokurator for misjonen i Norge, ankom allerede dagen etter, og den 3. juni pater Lutz. Den 6. juni feiret den apostoliske vikar, Mgr Smit, rekviemmesse for pater Hélaine i Neuberggaten, i nærvær av den franske chargé d'affaires ad interim, M. Bradier. Pater Chauvin holdt en kort tale hvor han kunne forsikre de norske katolikker om at de franske dominikanere ikke hadde tenkt å forlate dem, men tvertimot å videreutvikle misjonen. - Husets "legenda" kjenner til en helt annen versjon, nemlig at meningen var å nedlegge foretagendet etter all den motgang man hadde møtt, men at pater Chauvin under selve messen og den Hellige Ånds inspirasjon, ombestemte seg. Jeg finner intet belegg for dette i de eldste kildene, klosterkrøniken og pater Béchaux' beretning.

Om sommeren ble pater Béchaux sendt til Norge, også fra Nancy. Til tross for bange anelser og endel tårer før avreisen, ble han i Oslo inntil 1938. I mai året etter, i 1925, kom pater Gabriel-Marie Vanneufville, opprinnelig fra Tourcoing i nærheten av Lille. Også han forble på sin post inntil han døde den 4. februar 1973, bortsett fra et høyst ufrivillig opphold i Stockholm under krigen. Dermed var en trio på plass, Lutz, Béchaux, Vanneufville, som skulle komme til å gi huset i Oslo et fundament som det er blitt bygget på siden.

Men i dag er det først og fremst de to fra de tre første heroiske år vi minnes, og det er med rette at klosterkirkens klokke er oppkalt etter dem. Den heter Réginald-Marie-Dominique, til minne om Réginald Hélaine og Marie-Dominique Teillard-Chambon.