Om forskjellene på protestantisk og katolsk tro

"Men stå du fast i det du har lært, og som du er blitt overbevist om; du vet hvem du har det fra." (2 Tim 3,14)

Som katolikker i et land med en protestantisk historie, møter vi i mange sammenhenger spørsmålet om hva som er forskjellen på katolisisme og protestantisme. Det kan komme fra klassekamerater, medstudenter eller arbeidskolleger. Kanskje dukker temaet opp på økumeniske møteplasser. I vårt sekulariserte samfunn opplever vi stadig mer hva vi har til felles med kristne fra andre kirkesamfunn. Men dermed utfordres vi også på forskjellene. Og det er mange kjente og åpenbare ting som skiller katolsk tro fra protestantisk tro - læren om Jomfru Maria, helgenene, skjærsilden, sakramentene, og mye annet - som også gir seg utslag i Kirkens liv. Forskjellene mellom protestantiske kirkesamfunn og retninger er også til dels veldig store. Men hvorfor tror vi så forskjellig? Hva er det uenigheten egentlig kommer av? Hensikten med denne artikkelen er å ta opp noen sentrale momenter som kan bidra til videre refleksjon.

Reformasjon

Den uoversiklige virkelighet vi møter i kristenheten i dag har en lang og sammensatt historie. Det er fremfor alt reformasjonen på 1500-tallet som har dannet bakgrunn for det mangfoldet av kirkesamfunn og menigheter som vi ser nå. Egentlig dreier det seg ikke om én reformasjon, men om flere reformasjoner som fant sted på ulike steder i Europa. Her i Norge kjenner vi jo mest til den lutherske reformasjon. Reformasjon betyr "omforming", det vil her si "å bringe noe tilbake til sin opprinnelige stand". Hos dem som har blitt tilhengere av reformasjonene har tanken vært den at Kirken gjennom århundrenes løp hadde utviklet oppfatninger og praksis som ikke var i samsvar med overleveringen fra Jesus og apostlene. Martin Luthers kritikk av avlatshandelen er vel det mest kjente eksemplet på dette.

Autoritetsspørsmålet

I utgangspunktet var det tidlig på 1500-tallet indrekirkelige, teologiske diskusjoner som tilspisset seg og etter hvert ble til kirkesplittende konflikter. Et av de springende punkt i den lutherske reformasjon kom på mange måter da Luther på riksdagen i Worms i 1521 ble bedt om å ta avstand fra sine uttalelser, etter at han først var blitt ekskommunisert. Det nektet han å gjøre, med henvisning til sin samvittighets overbevisning om hva Bibelen lærte. Dermed hadde han offisielt innført samvittigheten, knyttet til den personlige bibellesning, som høyeste autoritet i trosspørsmål. Dette var kimen til det som skulle bli et av de såkalte reformatoriske prinsipper, nemlig at "Skriften alene" er rettesnor for lære og liv. Luther tok tanken til sin ytterste konsekvens da han satte til side alle kirkelige autoriteter. Dermed var det blitt et nytt og revolusjonerende ståsted. Luther hevdet at paven og konsilene kunne ta feil, og at de derfor ikke var noen egentlig autoritet i seg selv. Luthers avgjørende brudd med Den katolske kirke var med dette tydelig uttrykt.

Hva var årsaken til denne utviklingen? Det er skrevet utallige bøker om dette. Vi skal her nøye oss med å peke på tre forhold som har spilt en viktig rolle:

For det første hadde renessansen og humanismen i senmiddelalderen ført til en fornyet interesse for antikkens kultur- og åndsliv i vest-Europa. Med dette ble også Bibelen gjenstand for granskning som antikk skriftsamling. Man studerte de bibelske grunnspråkene, gresk og hebraisk. Man ble også i økende grad opptatt av tilblivelsen av de bibelske bøker. I det hele tatt ga de stadig voksende universitetsmiljøene grobunn for nye tanker og idéer.

I tillegg var Luthers egen sjelekamp, hans trykkede samvittighet og hans opplevelse av forløsning gjennom bibelordene om Guds nåde - en opplevelse som han ikke hadde fått gjennom skriftemål og botshandlinger - avgjørende for hans forhold til Bibelen. Da han ble bedt om å ta avstand fra sine offentlige uttalelser, må han ha opplevd det omtrent som å bli bedt om å ta avstand fra det som hadde forløst ham fra hans kvaler.

For det tredje var det en politisk forutsetning for at reformasjonen(e) kunne gjennomføres. Dersom ikke Luther hadde fått støtte fra sin fyrste, ville han antakelig ha endt sine dager på kjetterbålet. Men kurfyrsten av Sachsen var enig med Luthers idèer, og så vel også sitt snitt til å løsrive seg fra både pavens og keiserens innflytelse. Keiseren hadde på sin side mer enn nok med å kjempe mot tyrkerne som truet med å invadere Europa, og hadde ingen mulighet for å forhindre reformasjonen med makt. Luther hadde også betydelig støtte i folkeopinionen i sitt hjemland.

For å vende tilbake til kjernen: Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene. Som autoritet er den tatt ut av den kirkelige sammenheng. Når Luther sier at paven og konsilene kan ta feil, er det ikke bare et teoretisk utsagn. Han sier det fordi han selv har overprøvd dem i konkrete spørsmål. Det er ikke hans egen person men hans overbevisning som for ham blir selve autoriteten. Luthers opprinnelige tanker er blitt langt mer radikalt utfoldet senere, og har hatt langt større konsekvenser teologisk, kirkelig og politisk enn det Luther kunne ha forutsett i 1521. Som idé har det på mange måter blitt spiren til den moderne individualisme og subjektivisme. Luther selv levde tross alt i den katolske tradisjon i utgangspunktet. Og hans intensjoner var opprinnelig å fremme reformer i Den katolske kirke, og ikke å starte et nytt kirkesamfunn. Selv gjennomgikk han en lang utviklingsprosess teologisk og kirkelig.

Men slik skriftprinsippet har blitt utformet i protestantisk tankegang er det altså ingen autoritativ tradisjon utenom Bibelen som kan gi sikker kunnskap om kristentroen. Og det er i prinsippet heller ingen autoritativ tradisjon for hvordan Bibelen skal tolkes. Man har bare bibelteksten og dens indre sammenhenger, som kristentroen må utledes av. Ved hjelp av Den Hellige Ånd tror man at det er mulig å forstå hva som er budskapet i Bibelen. Tradisjonell lutherdom vil vektlegge at Guds Ånd finnes i bibelteksten. Teksten er derfor klar og åpenbar for den som søker sannheten og vil la seg veilede. Mange reformerte retninger vil hevde at det at den troende bibelleser selv har fått Den Hellige Ånds gave, er det som setter vedkommende i stand til å forstå Skriften.

Mange protestantiske retninger regner også med direkte åpenbaringer fra Gud. Dette gjelder særlig karismatiske menigheter med utspring fra pinsebevegelsen. Men det er ingen generell enighet om hvordan slike åpenbaringer er å forstå, eller hvilken autoritet de har.

Historiesyn

Av dette følger også at synet på kirkehistorien endrer seg. Når tradisjonen ikke lenger har autoritet, blir kirkehistorien mindre interessant, og særlig historien etter nytestamentlig tid. Her er det stor forskjell på tradisjonell lutherdom og mer radikale protestantiske retninger, som ofte blir kalt "reformerte". Mens tradisjonell lutherdom har vært veldig opptatt av kirkehistorie, men med vekt på oldkirken (altså tiden før middelalderen) og reformasjonen på 1500-tallet, har reformerte kirkesamfunn i sin alminnelighet nærmest sett med skepsis på hele kirkehistorien etter apostlenes tid og inntil dannelsen av deres eget kirkesamfunn. Med det menes at kirkehistorien ikke kan lære oss hva sann kristendom er, men forteller oss desto mer om hvordan Kirken har "sporet av" fra det "opprinnelige, enkle evangelium". Historien fremstår da som et tidsgap mellom kilden (Bibelen) og vår tids kulturelle forståelseshorisont. For den moderne protestantiske bibelleser blir svaret enten å leve seg inn i bibelteksten ved å prøve å rekonstruere urmenigheten, eller å skrelle bort alt som synes å være uttrykk for antikkens jødekristne kultur, på jakt etter den egentlige kjernen i budskapet, eller som oftest en blanding av disse tilnærmingsmåtene.

Kirkesyn

I forlengelsen av det vi har sagt hittil, er det ikke vanskelig å tenke seg at protestantiske retninger har et annet syn på hva Kirken er, enn det Den katolske kirke har. Mens det for oss katolikker er en ytre, synlig Kirke som er innstiftet av Kristus selv, med embeter som videreføres ved den apostoliske suksesjon, mener de fleste protestanter at Kirken er en åndelig, usynlig størrelse - som består av alle troende, alle steder og til alle tider.

I luthersk sammenheng har man gjerne tenkt på kirkens ytre organisasjon som en menneskelig utformet ordning, men at det er Guds vilje at det skal være en ytre kirke, med en menighetsforsamling på hvert sted. Man har også tenkt at Gud kaller mennesker til tjeneste i denne ytre kirken. I mer karismatiske menigheter tenker man seg at menigheter oppstår (eller "plantes") ved at Gud kaller og utruster enkeltmennesker med særskilte nådegaver til de ulike tjenestene som hører med i en menighet.

Om den katolske tradisjon

For oss som katolikker gir det ikke mening, historisk sett, å si at tradisjonen er noe prinsipielt annet enn Skriften, eller noe fremmed for Skriften. Det nye testamente viser at evangeliet om Kristus begynte som en muntlig overlevering eller tradisjon. Se for eksempel innledningen til Lukasevangeliet og misjonsreisene i Apostlenes gjerninger. Egentlig er det forbausende lite av som er skrevet ned (jf. slutten på Johannesevangeliet). Vi må kunne si at essensen av den kristne tro er skrevet ned i Bibelens bøker. Men vi står fortsatt igjen med spørsmålet om hvordan man skal forstå det som er skrevet.

Mange av de første kristne hadde den store fordel at de fikk lytte til apostlenes egne beretninger og forklaringer. Tenk deg for eksempel dem som var i Roma da apostelen Peter bodde der. Mange av dem levde også lenge etter at Peter døde, og kunne fortelle videre det de hadde hørt av ham. Hele den forståelseshorisont de hadde tilegnet seg i forhold til evangeliet, er i bunn og grunn et uttrykk for det vi mener med begrepet tradisjonen. I motsetning til protestanter flest, så tror ikke vi at denne forståelseshorisonten gikk tapt eller ble forvansket så snart apostlene var døde. Vi tror at den ble videreført i Kirkens rom og i Kirkens liv, særlig gjennom apostlenes etterfølgere i bispe- og paveembetet. Og vi tror at Gud ved sin Hellige Ånd har sørget for dette. Vi tror heller ikke at Kirken har innført noen ny lære i middelalderen i strid (bevisst eller ubevisst) med Bibelen, slik en av de klassiske anklagene mot Den katolske kirke vil ha det til. Tvert imot har Kirken alltid lest og studert Bibelen med ærbødighet.

Når det gjelder Bibelens mange og ulike bøker, så ble de til over en periode på mer enn 1000 år. Først på slutten av 300-tallet ble Bibelen samlet til én bok med det bestemte utvalget av skrifter som vi kjenner i dag - en prosess som har fått navnet kanondannelsen (av gresk: kanon betyr "rettesnor" og betegner i denne sammenheng hvilke skrifter som er autoritative og som derfor naturlig hører hjemme i Bibelen). I oldkirken var det mange flere skrifter å velge i, og som sirkulerte blant folk, enn de som til sist ble tatt med i Det nye testamente. Protestanter har tradisjonelt gjerne en tanke om at Gud har holdt sin hånd over kanondannelsen, slik at Bibelen ble slik den skulle bli, både med tanke på skriftutvalg og innhold. Det kan vi jo være enige i. Men vi må ikke glemme hva som skjedde i praksis, nemlig at Kirken faktisk vurderte hvilke skrifter som var ekte og apostoliske. Den samme Kirke som vurdert hvilke skrifter som var i samsvar med apostlenes lære, ba også helgenene om forbønn, ba for de døde og feiret messens offer, for å nevne noen av de tingene som er mest problematiske for protestantiske kristne.

I dette er det ingen motsetning, men tvert imot en sammenheng: Gud har brukt og bruker Kirken til å fremme sitt verk. Riktignok tror vi at Kirken er en åndelig realitet som "Kristi mystiske legeme". Samtidig er det gjennom de ytre ting og de ytre handlinger at de åndelige realiteter konstitueres; gjennom Kirkens struktur og embeter, gjennom det sakramentale liv - ikke minst gjennom kommunionen, i sin videste forstand som kirkefellesskap. Betydningen av tradisjonen kommer klart til syne gjennom dette.

Kristi løfte til Kirken om at "den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold" (Matt 16,18) ser vi i sammenheng med Kirkens tradisjon. Vi tror at dette løftet innebar at tradisjonen alltid skulle være inntakt. For å sette det litt på spissen: Vi tror ikke at Gud på 300-tallet bare var opptatt av at Bibelen skulle bli til, slik at vi kunne kjøpe den i en bokhandel 1600 år senere. Vi tror at Gud, den gang som nå, var opptatt av å utføre sitt frelsesverk i menneskene, gjennom sin Kirke på jorden.

De nye tradisjonene

Reformasjonene og senere kirkesplittelser har avskaffet tradisjon som autoritet prinsipielt, men ikke reelt. Nye tradisjoner er blitt dannet, og har erstattet den katolske tradisjon. Reformasjonene førte til opprettelse av nasjonalkirker/ statskirker med ny teologisk profil og ny kirkelig praksis. Men alle innbyggerne var forpliktet til å innordne seg i den nye tradisjonen. Konformitetskravet innenfor de gamle protestantiske kirkesamfunnene har vært sterkt i lang tid. Det er først i våre dager vi ser at den felles, forpliktende teologi er i ferd med å gå i oppløsning, eller kanskje også omdannes. De kirkesamfunn som fremstår som mest konforme i dag, er gjerne karismatiske menigheter med utspring fra pinsebevegelsen. Dette kan kanskje forklares ut fra deres sterke lederstruktur og tro på Den Hellige Ånds umiddelbare inspirasjon. Uansett er det, i enhver sammenheng, en forventning om at man står sammen om noe. Innhold og omfang av denne fellesnevneren kan variere. I et kristent kirkesamfunn må man være sammen om kristentroen, og i det minste ha en felles oppfatning av hva som er nødvendig å holde fast på. Å oppleve at man ikke har en slik felles oppfatning, vil virke smertefullt og splittende.

Til slutt

Er det viktig å fokusere på forskjellene? Burde vi ikke heller være opptatt av det vi har til felles? Vi deler kristentroen, og det er god grunn til å bli stadig mer opptatt av det. Det er også vår plikt å arbeide for kristen enhet. Men nettopp derfor tror jeg at vi samtidig trenger å bevisstgjøre oss selv på de grunnleggende spørsmål som de mange ulikheter springer ut av - ikke for å polemisere mot andre, men slik at vi kan gjøre rede for vår tro. Jeg tror det er lettere å forholde seg til uenighet hvis man er trygg på eget ståsted.