Fakta om kardinaler

Se også oversikten over nålevende og avdøde kardinaler samt en kardinalstatistikk.

Innhold

Det første konklave
På vann og brød og uten tak over hodet
Antall: Pave Pius XII (1939–1958); Pave Johannes XXIII (1958–1963); Pave Paul VI (1963–1978); Pave Johannes Paul II (1978–2005); Pave Benedikt XVI (2005–2013); Pave Frans (2013– )
Titler og rang og ytre prakt

Ordet kardinal kommer av det latinske ordet cardo, som er den tappen et hengsel dreier seg om. Man kan si at en cardo er et redskap som bidrar til forflytning og dermed større fleksibilitet og større nytteverdi. På samme måten "forflytter" paven en kardinal i Den katolske kirke ved å peke ham ut til sin medarbeider eller "redskap" for å gi paven "større fleksibilitet" i administrasjonen av Verdenskirken.

Det heter at pave nr 5, den hellige Evaristus (97-105), på grunn av det økende antall kristne delte Roma inn i sognemenigheter. Videre heter det at han grunnla de første syv diakonater. De ble betrodd erfarne prester, og dette regnes som opprinnelsen til dagens kardinalkollegium. Men alle disse opplysningene er uten historisk verdi.

I de eldste tider ble prester og biskoper ordinert til en spesiell post, og dette var en utnevnelse på livstid. De ble kalt titularprester av den spesielle kirken, titulus. Men med tiden førte den voksende Kirken til et behov for at noen prester flyttet fra et sted til et annet. Dermed var han ikke lenger titularprest, men kardinalprest. Dagens kirkelige begrepet inkardinasjon, når en prest flytter fra et bispedømme til et annet, er basert på denne forståelsen. Allerede under pave Sylvester I (314-35) var det anerkjent at etter paven var det kardinalene som hadde den høyeste rangen i Kirken.

Under den hellige pave Gregor I den Store (590-604) var det blitt to typer geistlige: titularbiskoper, -prester og -diakoner, som ble ordinert til sine tituli, og kardinalbiskoper, -prester og -diakoner, som var blitt flyttet til sine poster annensteds fra. På 500/600-tallet var "sentraladministrasjonen" som ledet Universalkirken i vesten, temmelig liten. Paven bodde i en residens ved siden av sin katedral, Laterankirken, og han stolte i økende grad på de lokale prestene i Roma til å assistere seg i administrasjonen av Kirken. En begavet eller suksessfull prest som paven ble gjort oppmerksom på, kunne bli overført og gjort til kardinalprest ved en av de 28 gamle kirkene i Roma. Der gjorde han sin tjeneste, men han kom også til Lateranet for å hjelpe paven i hans plikter. Samtidig ble biskopene av de lokale byene rundt Roma også trukket inn. Da de nå reiste til Lateranet for å assistere paven, ble de kardinalbiskoper.

Lateransynoden i 769 vedtok en ny pavevalgordning som for fremtiden skulle utelukke overgrep fra legfolk. Ingen legfolk skulle kunne opphøyes på Den hellige Stol, bare kardinalprester og diakoner skulle være valgbare. Legmenn skulle heller ikke kunne stemme ved et pavevalg; det var forbeholdt geistligheten. Legfolket ble henvist til akklamasjon, som likevel ikke bare var en formalitet. Stormenn utenfor byen skulle ikke ha noe med valget å gjøre. Men det viste seg at dette vedtaket ikke fikk noen betydning.

På 1000-tallet ble alle høyere romerske prester eller biskoper, uavhengig av deres tituli, kalt kardinaler hvis de tjente som rådgivere og assistenter for paven. Et kardinalkollegium ble skapt ved Lateranpalasset i Roma, og både ikke-romere og ikke-italienere begynte å komme til byen for å tjene som kardinaler. Fra den hellige pave Leo IXs tid (1048-54) var kardinalene pavens viktigste rådgivere, og ved å utnevnte reformsinnede geistlige til disse stillingene, begynte pavene å forvandle det pastorale livet til Kirken i Roma. Gjennom å kalle disse fremtredende personlighetene til viktige verv fikk kardinalkollegiet et internasjonalt preg som stemte overens med den romerske kirkens stilling. Ved å bruke dem som et rådgivende senat, startet han også en radikal omforming av kurien. Den skulle stå ved pavens side i regjeringen av hele Kirken.

Fordrivelsen av motpave Benedikt X (Johannes Mincio) fra pavestolen utløste en ny lov i 1059, under pave Nikolas IIs pontifikat (1059-61): Fra da av var Det hellige Kollegium av kardinaler enerådende ved valg av ny pave. Nikolas holdt i 1059 en påskesynode i Lateranet, og der ble det vedtatt en ny konstitusjon for pavevalg i samsvar med reformatorenes prinsipper, som også hadde som mål å stemple motpave Benedikts valg som ukanonisk og legitimere de irregulære trekk ved Nikolas' eget. Dekretet bestemte at for å unngå simoni, skulle de seks kardinalbiskopene i realiteten velge paven. De skulle nå komme med et foreløpig forslag som de skulle legge frem for de andre kardinalklerikerne (kardinaldiakoner og -prester). Tilslutning fra presteskap og folk i Roma ble fastholdt. Kandidaten skulle normalt være medlem av den romerske geistligheten og valget skulle om mulig finne sted i Roma, men hvis omstendighetene gjorde det nødvendig, ble det også tillatt å velge en ikke-romersk geistlig og å holde valget utenfor Roma.

En tredje grad av kardinaler ble opprettet etter 1000-tallet, nemlig kardinaldiakoner. Dette var geistlige som koordinerte pavens sosiale sentre for fattigomsorg rundt om i byen. Disse diakonene var stasjonert ved Lateranpalasset og tjente også som rådgivere for paven og ble kardinaler. Det var 8 slike kardinaldiakoner under den salige pave Urban IIs pontifikat (1088-99) og 18 i Paschalis IIs pontifikat (1099-1118). Kardinalkollegiet besto av kardinalbiskoper, kardinalprester og kardinaldiakoner som det er i dag. I høymiddelalderen var kardinalkollegiet blitt til et hoff som omga paven. Slik som verdslige konger hadde fyrster ved sine hoff, hadde nå paven "kirkefyrster", en ære som ble assosiert med tittelen kardinal.

På 1000-tallet begynte pavene også å utnevne biskoper av andre bispedømmer til kardinaler. De ble honorære rådgivere på avstand, og mens de ble forventet å forbli i sine egne bispedømmer, ble de elektorer (valgmenn) av ny pave. Motpave Klemens (III) (Guibert av Ravenna), som ble stilt opp mot pave Urban II, var indirekte ansvarlig for utviklingen av kardinalkollegiet, for han tillot så mye innflytelse til kardinalprestene som kom over til hans side, at Urban måtte behandle dem som støttet ham, med samme omtanke. I Urbans pontifikat skjedde en økende sentralisering av det kirkelige styret og fremveksten av kurien (uttrykket curia Romana opptrer først i en bulle av 1089) som en institusjon tilsvarende en konges hoff, og en økning i kardinalkollegiets innflytelse. Kardinalkollegiet ble etablert i sin nåværende form i 1150, under den salige pave Eugenius III (1145-53).

Det 11. økumeniske konsil (Det tredje Laterankonsil) i 1179 vedtok mange reformer, men særlig betydningsfull var canon 1 om pavevalg. Kardinalene fikk ikke bare enerett på å velge paven, men heretter hadde ingen andre enn dem lov til å være til stede under valget. For at et valg skulle være gyldig, krevdes 2/3 flertall. Denne valgordningen er ennå i det vesentlige gyldig, bare komplettert av pave Pius XII. Nå kreves et flertall på to tredjedeler + 1 stemme, for at ikke kandidatens egen stemme eventuelt skal være utslagsgivende.

Det første konklave

Ved pave Gregor IXs død den 22. august 1241 talte kardinalkollegiet bare tolv medlemmer, hvorav to ble holdt i fangenskap av keiser Fredrik II (1220-50). Overfor den vanskelige situasjonen i Kirkestaten ville et raskt nyvalg være å foretrekke, men de resterende ti kardinalene var dypt splittet i sin oppfatning av Gregors uforsonlige fiendskap overfor keiseren. Derfor klarte ingen kandidat å oppnå 2/3 flertall, noe som var krevd av Det tredje Laterankonsil i 1179. Da kom det til det første konklave i pavehistorien. For å tvinge kardinalene til å komme til en avgjørelse, grep det romerske senatet under senator Matteo Rosso Orsini, den faktiske diktatoren i Roma, til en prosedyre som ofte ble brukt i de norditalienske kommunene og visse religiøse ordener. De lukket de 14 kardinalene inne med nøkkel, Cum clave, i sørøsthjørnet av det gamle og falleferdige palasset Settizonio (Septizonium) eller Settesoli på Celio-høyden, i bevisst kummerlige forhold.

Men ikke en gang på dette viset kunne de dype motsetningene i kardinalkollegiet overvinnes. I første avstemming fikk kandidaten som arbeidet for en forsoning med keiser Fredrik, flere stemmer enn den anti-keiserlige kandidaten, men ikke 2/3 flertall. Da bestemte kardinalene seg for å velge noen utenfor sine egne rekker, men da romerne hørte rykter om dette, truet en opphisset mobb konklavet og avskrekket kardinalene. Faktisk ble det sagt at romerne truet med å grave opp liket av pave Gregor IX og sette det inn blant kardinalene hvis de ikke valgte en av dem selv. Konklavet fortsatte i den lammende sommerheten i august og september og inn i oktober. Først etter ca 60 dagers påtvunget innesperring, utslitte av den grove behandlingen, sykdom og en av deres kollegers død, valgte kardinalene til slutt den 25. oktober 1241 ny pave, Celestin IV. Hans høye alder og dårlige helse antydet sannsynligvis at hans pontifikat ville bli kort, og at kardinalene senere ville bli i stand til å foreta et fritt valg under mindre trange kår, og det var sannsynligvis hovedgrunnen til at han ble valgt.

På vann og brød og uten tak over hodet

Etter at pave Klemens IV døde den 29. november 1268, ble Den hellige Stol stående tom i to år og ni måneder. Konklavet ble holdt i Viterbo og motsetningene i kardinalkollegiet virket uovervinnelige. De 17 kardinalene var like mye splittet av menneskelig rivalisering og ulike familieinteresser som av ulik holdning til de ulike stormaktene, derfor var det umulig å nå 2/3 flertall. Det ble sagt at kardinalene skal ha vært nær ved å velge den hellige Filip Benizi til pave etter forslag fra kardinal Ottobuoni, servittenes kardinalprotektor. Men om natten før avstemningen flyktet Filip opp i høydene og gjemte seg i en hule, og han holdt seg i skjul til forslaget var blitt trukket tilbake.

I Viterbo vokste innbyggernes indignasjon, og for å presse frem en avgjørelse, låste de sivile myndighetene kardinalene inn i Pavepalasset. Deretter ble de satt på matrasjoner, og så på vann og brød. I januar 1271 fjernet myndighetene til og med taket av konklavet for at kardinalene skulle komme til en avgjørelse. Men ikke en gang det var nok. Til slutt delegerte de avgjørelsen til en komité på seks kardinaler, og det lyktes fransiskanernes general Bonaventura å få dem til å velge en kompromisskandidat den 1. september 1271, den salige pave Gregor X, som verken var prest eller kardinal, men hadde stor erfaring i Kirkens tjeneste. Hans valg endte den lengste sedisvakansen siden 308. Han hørte om sitt valg i Palestina, hvor han ville oppfylle et korstogsløfte.

Det 14. økumeniske konsil (Det annet Lyonkonsil) i 1274 vedtok en rekke reformbestemmelser. Størst betydning fikk konstitusjonen Ubi periculum av 16. juli med nye regler for pavevalg. Pave Gregor X var naturlig nok alarmert etter erfaringene fra de siste valgene, så konstitusjonen var utformet for å hindre en langvarig vakanse på Den hellige Stol ved at kardinalene etter en paves død ikke skulle vente mer enn ti dager på de ikke tilstedeværende kardinalene før de samlet seg på stedet hvor paven døde. Der skulle de bo sammen uten kontakt med omverdenen (konklave), og all kommunikasjon med andre gjennom bud og brev ble forbudt under trussel om ekskommunikasjon. Jo lengre valget trakk ut, jo hardere skulle kardinalene få det, etter tre dager fikk de bare spise middag og kveld, etter ytterligere fem dager fikk de bare brød, vin og vann. Under sedisvakans mistet de også alle sine inntekter. Det var forståelig at kardinalene var motstandere av de harde betingelsene, men konsilfedrene vedtok konstitusjonen. Disse bestemmelsene har i det vesentlige vært gyldige helt til i dag.

Et konstitusjonelt tiltak av omfattende betydning var Nikolas IVs (1288-92) bulle Celestis altitudo av 18. juli 1289, hvor han til en viss grad formaliserte eksisterende praksis fra 1200-tallet og overdro halvparten av Den hellige Stols inntekter til kardinalkollegiet. Samtidig overlot han viktige oppgaver i forvaltningen til dem under ledelse av kardinalkammerherren. Han gjorde også utnevnelser til rektorater og andre embeter i Kirkestaten betinget av kardinalenes enighet. Dette viser hvilken maktstilling kardinalkollegiet hadde fått.

Antall

I middelalderen var det ikke flere enn 24 kardinaler, som var det opprinnelige antallet på titularkirker i Roma. Pave Sixtus Vs (1585-90) prestisje som pave og reformator bygger på hans varige reorganisering av Kirkens sentraladministrasjon. I konstitusjonen Postquam verus ille av 3. desember 1586 ga han kardinalkollegiet en ny ramme og fastsatte det maksimale antallet kardinaler til 70 (etter forbilde av de 70 eldste i 4.Mos 11,16 og Jesu 70 disipler). De seks fremste kardinalene skulle være kardinalbiskoper med titler fra de syv "suburbikariske" bispedømmene innenfor en radius av 60 km fra Roma: Ostia, Palestrina, Frascati, Albano, Velletri-Segni, Porto-Santa Rufina og Sabina-Poggio Mirteto. Siden 1200-tallet har kardinalbiskopen av Ostia alltid vært dekanus for kardinalkollegiet, og han er i tillegg kardinalbiskop av et av de andre setene. Det skulle være 50 kardinalprester, som fikk sin tittel knyttet til de 50 eldste kirkene i Roma, og mange av disse kardinalprestene var biskoper fra bispedømmer rundt om i verden. I tillegg skulle det være 14 kardinaldiakoner, og dette var geistlige som ledet de ulike avdelingene i kurien, pavedømmets administrasjonsapparat. Det var imidlertid sjelden man kom opp i et antall på 70 kardinaler. (Først i 1958 ble dette tallet overskredet av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) ved nyutnevnelser).

Pave Sixtus V omskapte også statssekretariatet, og med sin bulle Immensa aeterni Dei av 22. januar 1588 skapte han 15 permanente kardinalkongregasjoner i stedet for Konsistoriet, pavens råd eller regjering, en plenumsforsamling av alle kardinalene som var til stede i Roma, som hittil hadde avgjort alle viktige anliggender i kurien (causae arduae et maiores) under pavens forsete. Konsistoriet besto, men reformen reduserte dets betydning og dermed kardinalenes krav på å styre sammen med paven.

Kardinalkongregasjonene skulle i fremtiden utføre kuriens forvaltningsoppgaver og kan sammenlignes med departementer. Seks av dem hadde tilsyn med den verdslige administrasjonen, mens ni hadde kontroll over de åndelige spørsmålene. De var i det vesentlige identisk med de kongregasjonene som ennå består, men det var likevel på mange områder spesielle kongregasjoner for Kirkestaten og Italia. Denne inndelingen besto til den hellige pave Pius Xs kuriereform; mye var i hovedsak uforandret helt frem til Det annet Vatikankonsil (1962-65). Den viste seg i det følgende som den viktigste kirkelige reform. Sixtus brukte sitt nye kuriale apparat til å sette gjennom dekretene fra konsilet i Trient.

Etter mange hundre år med til dels groteske misbruk slo pave Innocent XII (1691-1700) til mot nepotismens rot. I likhet med sitt forbilde, den salige pave Innocent XI, holdt han seg selv fri for nepotisme, og ville også gjøre uvesenet umulig for fremtiden. Derfor forela han kardinalene den 22. juni 1692 konstitusjonen Romanum decet Pontificem. Den forbød pavene å utstyre sine slektninger med embeter, eiendommer eller inntekter; hvis de var fattige, skulle han behandle dem som andre i nød. Videre skulle bare én slektning være berettiget, hvis han ellers var egnet, til kardinalverdighet, og hans inntekter skulle ha en beskjeden øvre grense. Etter motstand fra flere kardinaler overtalte han dem til å signere dekretet, og det betydde faktisk slutten på den anstøtelige nepotismen ved kurien. Dette økte den pavelige prestisjen til og med hos protestantene.

Pave Pius XII (1939–58)

Pave Pius XIIs pontifikat (1939-58) var preget av hans autoritære stil og hans ekstremt sentralistiske ledelse av kirken. Fra 1944 fikk dette særlig uttrykk ved at han fra da av og til sin død regjerte uten statssekretær, og han minsket i stadig større grad kardinalenes rolle. Men han utnevnte et til da uvanlig stort antall kardinaler; 32 den 18. februar 1946 og 24 den 12. januar 1953. Kirkens internasjonale karakter kom til uttrykk i hans utnevnelser, og det betydde slutten på den tradisjonelle overvekt av italienere i kardinalkollegiet; deres andel ble redusert fra over halvparten til 1/3. Det også ble tatt hensyn til biskoper fra ikke-europeiske land. Men etter 1953 utnevnte han ikke flere kardinaler, og ved hans død i 1958 hadde kardinalkollegiet bare 57 medlemmer. Halvparten av dem var i 80-årene eller slutten av 70-årene. 24 av dem var eldre av den 76-årige patriark Roncalli, som ble valgt og tok navnet Johannes XXIII.

Pave Johannes XXIII (1958–63)

Med den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) kom en frisk forandringens vind inn i paveembetet, og han slakket på den hierarkiske stivhet. I sin regjering av Kirken benyttet han seg i større grad enn før av kardinalkollegiets hjelp. Derfor gikk han allerede ved sine første kardinalutnevnelser ut over det maksimumantallet på 70 som Sixtus V fastsatte i 1586, og som var foreskrevet i kirkeretten, Codex Iuris Canonici. Han avskaffet også den gamle distinksjonen mellom kardinalbiskoper, kardinalprester og kardinaldiakoner.

I sitt første konsistorium den 15. desember 1958 utnevnte han 23 nye kardinaler, slik at det til sammen ble 75 i kollegiet. Blant de nye kardinalene var erkebiskop Giovanni Battista Montini av Milano, som skulle bli Johannes' etterfølger som pave Paul VI (1963-78). En annen var erkebiskop Franz König av Wien, den eneste som fortsatt lever av de kardinalene Johannes kreerte. I andre konsistorium den 14. desember 1959 utnevnte han 8 nye, slik at antallet steg til 79. I det tredje konsistoriet den 28. mars 1960 utnevnte han 7 nye kardinaler og brakte antallet opp i 85. En av de nye var den første svarte kardinalen, biskop Laurean Rugambwa av Rutabo i Tanganyika. I dette konsistoriet ble tre kardinaler utnevnt in pectore, det vil si i hemmelighet, fordi de virket i kommunistkontrollerte land. Men siden deres navn aldri ble publisert, trådte deres utnevnelser aldri i kraft.

I Johannes' fjerde konsistorium den 16. januar 1961 utnevnte han 4 nye kardinaler. I sitt femte og siste konsistorium den 19. mars 1962 utnevnte han 10 nye slik at kollegiet økte til 87. I alt kreerte Johannes XXIII 52 kardinaler i 5 konsistorier. Johannes ga også kardinalkollegiet et mer internasjonalt preg, og han ga også de kardinalene som ikke residerte ved kurien, større innflytelse og høyere verdsetting. Det gjaldt også de nasjonale bispesynodene. Etter tiår med økende sentralisering ga han episkopatet en ny klarhet over sin betydning.

Pave Paul VI (1963–78)

Pave Paul VI (1963-78) fortsatte og forsterket sin forgjengers linje. Allerede den 22. februar 1965 utnevnte han 27 kardinaler og den 29. mai 1967 nye 27 (blant dem erkebiskop Karol Wojtyla av Kraków). Den 28. april 1969 utnevnte han enda 35 (hvorav to in pectore, avslørt i 1973), og dermed steg tallet til 136. Den 5. mars 1973 utnevnte han 30 nye kardinaler (blant dem patriark Albino Luciani av Venezia), og kardinalkollegiet nådde det høyeste tallet: 145. Ennå hadde Europa nesten 2/3 av alle kardinalene. Den 24. mai 1976 utnevnte han 21 nye, hvorav en in pectore (avslørt i 1977). Paul VIs siste konsistorium var den 27. juni 1977, da han kreerte fire nye kardinaler, blant dem erkebiskopene Giovanni Benelli av Firenze og Joseph Ratzinger av München.

I 1968 endret pave Paul VI noen av kardinalenes plikter og rettigheter. Kardinalene kan nå assistere prestene i de romerske kirkene hvor de har sin titulus, men de har ikke lenger noen myndighet over disse kirkene. Med sin Motu proprio (pavelig bekjentgjørelse) Ad Purpuratorum Patrum av 11. februar 1965 inkluderte han også orientalske patriarker i kardinalkollegiet. Kirkerettens 3 sier at orientalske patriarker som blir medlemmer av kardinalkollegiet, har som tituli sine egne patriarkseter.

Gjennomgripende var også den nye ordningen for pavevalg og fastsettelse av en aldersgrense for biskoper. I dekretet om biskopenes hyrdeoppgave, Christus Dominus av oktober 1965, satte konsilfedrene selv 75 år som en mulig aldersgrense. Den 6. august 1966 tok Paul VI opp disse tankene og i det apostoliske skrivet Ecclesiae sanctae oppfordret han alle biskoper om å søke avskjed ved denne alder. Denne bestemmelsen ble utvidet den 21. november 1970 gjennom hans Motu proprio (pavelig bekjentgjørelse) Ingravescentem Aetatem, om kardinalene. De mistet sin pavevalgrett ved fylte 80 år og kunne da heller ikke lenger delta i konklavene. Han fastsatte også at det maksimale antallet paveelektorer skulle være 120.

Forståelig nok møtte dette motstand, særlig hos de eldste kardinalene. Mens den 72-årige pave Paul dro av gårde på sin siste reise (til Filippinene og Australia), sto de tilsidesatte og rasende kardinalene Alfredo Ottaviani (80) og Eugène Tisserant (86) frem på italiensk TV. Ottaviani, bakersønnen fra Trastevere, som nå var nesten helt blind, hadde i mange år vært vokteren av ortodoksien ved Officium Sanctum. Nå freste han: "Pavens beslutning er absolutt uhørt, vilkårlig, revolusjonær og er en hån mot en århundregammel tradisjon". Tisserant, en fransk kavalerioffiser i Den første Verdenskrig, klaget over at paven praktiserte "moralsk eutanasi". Begge spurte hva som ville skje når Den hellige Far selv ble 80. Hvis de over 80 ble betraktet som uegnet til å velge pave, måtte en pave over 80 følgelig betraktes som ute av stand til å utøve embetet selv. De hadde et poeng; det logiske ville være at pavene automatisk abdiserte når de ble 80. Ottaviani hadde rett i at de nye reglene var en revolusjonær handling. Med dette var ikke konklavets sammensetning lenger uforanderlig, men ble endret etter hvert som tiden gikk.

Det kan antas at paven på dette tidspunkt ikke ventet å leve til han ble 80. Tisserant, solid som en klippe, sa at han ville overleve Paul VI og så frem til å bli hundre i 1985. (Han døde 15 måneder senere, den 21. februar 1972). Da Paul virkelig ble 80 i 1977, ble han overtalt til ikke å abdisere for ikke å skape presedens for sine etterfølgere.

Som en konsekvens av Det annet Vatikankonsils lære om biskopenes kollegialitet ble det stilt spørsmålstegn ved kardinalenes enerett til å velge pave. Kardinal Léon-Joseph Suenens trakk konklusjonen: Det ville være mer passende om konklavet besto av presidentene for bispekonferansene, siden de utgjorde den virkelige kollegiale gruppen som representerte hele Kirken. Paul VI var åpen for denne argumentasjonen, samtidig som han var alarmert over utsikten til å forlate en nesten tusenårig presedens. Men den 5. mars 1973, da han talte til den siste gruppen av nyutnevnte kardinaler, la han frem en utvannet versjon av planen. Kardinalkollegiet skulle fortsatt velge pave. Men i tillegg skulle komme de 15 medlemmene av Synoderådet (valgt på bispesynoden i 1971), 12 av dem var valgt av deltakerne (3 fra hvert kontinent). På denne måten ville noen få ikkekardinaler få være med på et konklave, for ikke alle av disse biskopene var kardinaler. Men dette skapte om mulig enda større furore blant italienske kardinaler enn 80-årsregelen. Til slutt ble Paul overtalt til å gå tilbake på dette forslaget. I den apostoliske konstitusjonen Romano Pontifici Eligendo, som offisielt var datert den 1. oktober 1975, bekreftet paven at utelukkende kardinaler under 80 år skulle foreta pavevalget.

Pave Johannes Paul II (1978–2005)

I sitt første konsistorium den 30. juni 1979 utnevnte pave Johannes Paul II (1978-2005) 15 nye kardinaler, hvorav en "in pectore", det vil si hemmelig. Først i 1991 ble det avslørt at det var den kinesiske kardinal Ignatius Gong Pin-mei. I sitt andre konsistorium den 25. januar 1983 utnevnte han 18 nye, i tredje konsistorium den 25. mai 1985 28 nye, i fjerde konsistorium den 28. juni 1988 24 nye, i femte konsistorium den 28. juni 1991 22 nye (og annonserte "in pectore"-kardinalen fra 1979), i sjette konsistorium den 26. november 1994 30 nye og i syvende konsistorium den 21. februar 1998 20 nye, pluss to in pectore. I sitt åttende konsistorium den 21. februar 2001 utnevnte han hele 42 nye kardinaler i tillegg til at han offentliggjorde navnene på de to han hadde utnevnt in pectore i 1998. I sitt niende konsistorium den 21. oktober 2003 kreerte han 30 nye, pluss en ny in pectore. Dette betyr at pave Johannes Paul II til nå har kreert i alt 231 kardinaler, hvorav 175 fortsatt er i live (pr 20. november 2003). I midten av desember 2003 vil det være 131 valgberettigede kardinaler, 127 av dem utnevnt av pave Johannes Paul II (97%).

Pave Benedikt XVI (2005–2013)

Pave Benedikt XVI kreerer 15 nye kardinaler i sitt første konsistorium 24. mars 2006, deretter 23 den 24. november 2007, 24 den 20. november 2010, og 22 nye kardinaler den 18. februar 2012.

Pave Frans (2013– )

Pave Frans kreerer 19 nye kardinaler i sitt første konsistorium den 22. februar 2014, deretter 20 den 14. februar 2015, 17 den 19. november 2016, fem (inklusive Stockholms biskop Anders Arborelius) den 28. juni 2017, 14 den 29. juni 2018, 13 den 5. oktober 2019, 13 den 28. november 2020, 21 den 27. august 2022 og 21 nye kardinaler den 30. september 2023.

Titler og rang og ytre prakt

Kardinalbiskoper er engasjert på heltid i Kirkens sentraladministrasjon i kongregasjonene ("departementene") i den romerske kurien. Dem har paven gitt som titularsete et av de syv "suburbikariske" bispedømmene innenfor en radius av 60 km fra Roma: Ostia, Palestrina, Frascati, Albano, Velletri-Segni, Porto-Santa Rufina og Sabina-Poggio Mirteto. Også de orientalske patriarkene som blir medlemmer av kardinalkollegiet, blir kardinalbiskoper, og de har som titularbispeseter sine egne patriarkseter. Kardinalkollegiets dekanus og visedekanus velges av kardinalbiskopene og godkjennes av paven. Dekanus (eller visedekanus i hans fravær) presiderer over hele kollegiet som den første blant likemenn.

Kardinalkollegiets dekanus er i øyeblikket kardinal Angelo Sodano. Tidligere var det slik at når en kardinalbiskop døde, hadde den høyest rangerte kardinalpresten som residerte i Roma, rett til å overta det ledige setet. Pave Johannes XXIII avskaffet denne ordningen i Ad suburbicarias dioceses av 10. mars 1961 og reserverte utnevnelsen av kardinalbiskoper til paven.

Kardinalprester, som tidligere var prestene som hadde ansvaret for de ledende kirkene i Roma, er nå biskoper av bispedømmer utenfor Roma. Pavens vikar for bispedømmet Roma er kardinalprest og erkeprest for Lateranbasilikaen. Erkeprestene av de to patriarkbasilikaene Peterskirken og Santa Maria Maggiore er også kardinaler, men vanligvis kardinaldiakoner. Kardinaldiakonene, som tidligere ble valgt etter den regionale oppdelingen av Roma, er titularbiskoper som er utnevnt til å tjene på heltid i den romerske kurien. Etter ti år som kardinaldiakon kan de "forfremmes" til kardinalprester. Når kardinalene kreeres i et konsistorium, får de en titularkirke i Roma. Dermed blir de medlemmer av Romas presteskap, og de har dermed rett til å velge biskopen av Roma, selv om de faktisk bor utenfor bispedømmet. De kardinalene som kreeres som kardinaldiakoner, blir senere gjerne "forfremmet" til kardinalprester, men beholder gjerne sine titularkirker. De blir da midlertidig (pro hac vite) "oppgradert" til seter for kardinalprester. Noen av kardinalprestene som blir "forfremmet" til kardinalbiskoper, beholder også sin gamle titularkirke in commendam, det vil si inntil det er en ny kardinal som får den som titularkirke.

Kravene for å bli kardinal er fortsatt mer eller mindre de samme som ble etablert av Tridentinerkonsilet (konsilet i Trient) i sin 24. sesjon den 11. november 1563, det vil si menn som har mottatt prestevielsen og utmerker seg ved sin lære, fromhet og klokskap i utøvelsen av sine plikter. Kirkeretten av 1917 foreskrev at alle kardinaler måtte være prester. Tidligere hadde det vært kardinaler som ikke var prester, for eksempel kardinal Giacomo Antonelli, den salige pave Pius IXs (1846-78) reaksjonære statssekretær, som var diakon. Antonelli var sønn av en napolitansk banditt og var beryktet for sine kjærlighetsaffærer, men han hadde en enorm politisk innflytelse helt til sin død den 6. november 1876. Han gjorde mange feil, men han var heldigvis den siste korrupte kardinal, som alltid var opptatt av å samle sammen en formue til den datteren han hadde med sin elskerinne. Den siste legkardinalen ble utnevnt av pave Pius IX i 1858. Han var en romersk jurist ved navn Teodolfo Mertel, og han skrev statuttene for Kirkestaten.

Den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) bestemte i sin Motu proprio (pavelig bekjentgjørelse) Cum Gravissima av 15. april 1962 at alle kardinaler heretter skulle være biskoper. Så hvis en prest nå blir utnevnt til kardinal, skal han bispevies før konsistoriet hvor han kreeres til kardinal. I praksis skjer imidlertid dette sjelden. Prester som utnevnes til kardinaler, er alltid teologer som har gjort en lang og tro tjeneste for Kirken og som er like under eller over åtti år. De har en tendens til å be paven om å slippe å bli bispeviet (i hvert fall en av dem med den begrunnelse at han ikke orket å lære seg så mye nytt i sin høye alder), og paven benytter seg da av sitt privilegium til å gi dispensasjon fra regelen.

Siden 1983 er det kreert tretten av disse teologkardinalene (det skulle vært fjorten, men Hans Urs von Balthasar døde før han ble kreert og ble altså aldri kardinal). De første ti fikk alle dispensasjon og ble ikke bispeviet: Henri de Lubac SJ, 87 år (1983), Pietro Pavan, 81 år (1985), elekt Hans Urs von Balthasar, 82 år (1988), Paolo Dezza SJ, 89 år (1991), Mikel Koliqi, 92 år (1994), Yves-Marie-Joseph Congar OP, 90 år (1994), Alois Grillmeier SJ, 84 år (1994), Roberto Tucci SJ, 79 år (2001), Leo Scheffczyk, 81 år (2001), Avery Dulles SJ, 82 år (2001). Men i 2003 ble dette mønsteret brutt, da tre av de fire teologene som skulle kreeres til kardinaler, ble bispeviet før konsistoriet: George Marie Martin Cottier OP (81), Gustaaf Joos (80) og Stanislaw Nagy SCJ (82). Bare p. Thomás Spidlik SJ (83) søkte og fikk dispensasjon fra å bli bispeviet.

Tittelen Eminentissimus, "Deres Eminense", var en av titlene til den bysantinske keiseren som deretter gikk over til den hellige romerske keiseren, og senere gikk de over til ledere i hans hoff. Under pave Urban VIII (1623-44), tydeligvis etter forslag fra kardinal Richelieu, fikk kardinalene i 1630 tittelen "eminense" sammen med de tre geistlige kurfyrstene (elektorer i keiservalg: erkebiskopene av Mainz, Trier og Köln) og stormesteren til Johanittene (Malteserridderne). Han bærer fortsatt denne tittelen, som den eneste legmannen. Deres røde hatter symboliserer at de må være forberedt på å utgyte sitt blod for troen og for Kirken. De røde hattene stammer fra pave Innocent IVs pontifikat (1243-54). I november 1246, mens han hadde møter med den franske kongen i Cluny, tildelte han sine kardinaler røde hatter. I 1464 bestemte pave Paul II (1464-71) at kardinaler skulle bære røde kalotter under kirkelige seremonier for å skille dem ut fra andre prelater.

Kardinaler bærer svart ullsoutane med røde silkeborder eller rød soutane. I tillegg kommer en korkappe, en mozzetta (en skulderkappe av silke), den røde kalotten, som offisielt heter pileolus, men som også kalles zucchetto, berettino, calotte, subbiretum (fordi den bæres under birettaen), submitrale (fordi den bæres under mitraen) eller soli-deo, birettaen ("kardinalhatten"), sokkene og ikke minst silkebeltet, som kunstferdig slynges rundt midjen. Alt denne ytre prakt gir den kommende eminense en verdig ramme. Det er nå 30 år siden den bølgende purpurkappen ("Cappa magna") og den bredbremmede kardinalhatten, som man kan beundre på gamle fotografier, ble avskaffet. Bortsett fra korkappen er alle stofflige tegn på kardinalverdigheten holdt i flammende rødt - etter tradisjonen et tegn på den betingelsesløse hengivenheten til kardinalene, som i pavens tjeneste også må være beredt til i ekstreme tilfeller å ofre sitt blod som martyrer. I virkeligheten er fargen en gjenklang av den bysantinske verdighetsfargen purpur, som bare Basileus (keiseren) og de høyeste verdslige og kirkelige menn kunne smykke seg med i Konstantinopel.

I et hemmelig konsistorium etter kreeringen mottar de nye kardinalene en ring av paven. Den er utsmykket med en safir, en stein som er reservert for kardinaler, og har på innsiden inngravert våpenskjoldet til den paven som kreerte kardinalen.

Blant det 20. århundres kardinaler er fire blitt saligkåret av Kirken: De salige Alfred Ildefonso Schuster av Milano (1880-1954), Marcelo Spinola y Maestre av Sevilla (1835-1906), Alojzije Stepanic av Zagreb (1898-1960) og Clemens August von Galen (1878-1946) (Tyskland). Minst 12 kardinaler fra 1900-tallet har pågående saligkåringsprosesser, blant dem Josef Beran (1888-1969) (Tsjekkia), Emile Biayenda (1927-77) (Kongo), Terence Cooke (1921-83) (USA), Elia dalla Costa (1872-1961) (Italia), Rafael Merry del Val (1865-1930) (Spania), Ángel Herrera y Oria (1886-1968) (Spania), August Hlond (1881-1948) (Polen), József Mindszenty (1892-1975) (Ungarn), Raffaello Carlo Rossi (1876-1948) (Italia), Josyf Slipyj (1892-1984) (Ukraina) og Stefan Wyszynski (1901-1981) (Polen).

Pave Klemens XII (1730-40) står bak en av pavedømmets mest kuriøse rekorder. Han utnevnte nemlig den yngste kardinal noensinne: Den 19. desember 1735 ble Louis Antonio de Borbon utnevnt til kardinal, bare 8 år og 147 dager gammel! (Kardinal de Borbon fikk for øvrig senere en sønn som også het Louis og som også ble kardinal, riktignok i den høye alder av 23 år!) Den 21. mars 1591 forbød pave Gregor XIV (1590-91) alle veddemål om pavevalg, lengden på pontifikatet eller kreeringen av kardinaler.

Kardinal in pector ("i brystet", italiensk: in petto) betyr at kardinalens navn er kjent av paven alene, fordi det av politiske eller andre årsaker inntil videre ikke kan offentliggjøres. Når navnet blir offentliggjort, regnes de som kardinaler fra da de ble kreert "in pectore", selv om de mottar den røde hatten først når navnet er offentliggjort. Dør en pave før han har offentliggjort navnene på kardinaler "in pectore", trer utnevnelsene aldri i kraft, selv om paven for eksempel etterlater seg en skriftlig bekreftelse på hvem det gjaldt. Pave Johannes XXIII hadde utnevnt tre kardinaler "in pectore" da han døde, men deres navn er aldri blitt kjent. Hvis en kardinal som er utnevnt "in pectore" dør før hans navn avsløres, regnes han likevel som kardinal hvis hans navn senere blir offentliggjort. Pave Paul VI utnevnte i 1969 Iuliu Hossu, bysantinsk biskop av Cluj-Gherla i Romania, til kardinal "in pectore" i konsistoriet i 1969. Han døde i 1970, før hans navn ble offentliggjort i konsistoriet i 1973, men var altså kardinal det siste året av sitt liv. Trolig var han ikke klar over dette selv, for han satt i husarrest under det kommunistiske regimet fra 1948 til sin død.

Under en sedisvakans, tiden mellom en pave dør og en ny er valgt, da Romas bispesete er vakant, spiller kardinalene en viktig rolle i styringen av Kirken og av Vatikanstaten. Som rådgivere for paven handler kardinalene kollegialt sammen med ham gjennom konsistorier, som møtes etter innkalling av paven og under hans forsete. Konsistorier kan være enten ordinære eller ekstraordinære. I de ordinære konsistoriene samles alle kardinaler som er til stede i Roma, andre biskoper, prester og spesielle gjester. Disse konsistoriene sammenkalles av paven for å konsultere dem om visse viktige spørsmål eller å gi visse feiringer en spesiell høytidelighet. Til et ekstraordinært konsistorium innkalles alle kardinalene, og de holdes når det oppstår et spesielt behov eller det er et alvorlig kirkelig spørsmål som krever det.

Av p. Per Einar Odden